×

Ми використовуємо файли cookie, щоб зробити LingQ кращим. Відвідавши сайт, Ви погоджуєтесь з нашими cookie policy.


image

Jø Nesbø - Hodejegerne, Jø Nesbø - Hodejegerne Part 65

Jø Nesbø - Hodejegerne Part 65

DEL IV

UTVELGELSEN

Kapittel 18

Hvit dronning

Jeg satt i bilvraket og stirret på barbermaskinen. Vi tenker underlige ting. Den hvite dronningen var ødelagt. Hun som jeg hadde brukt til å sette min far, min bakgrunn, ja, hele mitt tidligere liv i sjakk matt. Hun som hadde sagt at hun elsket meg, og som jeg hadde sverget at uansett om det var løgn, kom alltid en del av meg til å elske henne bare for å ha sagt det. Hun som jeg hadde kalt min bedre halvdel fordi jeg virkelig hadde trodd hun var mitt janusansikt; den gode delen. Men jeg hadde tatt feil. Og jeg hatet henne. Nei, ikke det engang; Diana Strom-Eliassen eksisterte ikke lenger for meg. Likevel satt jeg her inne i et bilvrak med fire lik rundt meg, en barbermaskin i hånda og en eneste tanke i hodet:

Ville Diana kunne elsket meg uten håret mitt?

Vi tenker – som sagt – underlige ting. Så jeg skjøv tanken vekk og on-knappen ned. Maskinen – som hadde tilhørt mannen med det profetiske navnet Sunded – vibrerte i hånda.

Jeg skulle forandres. Jeg ville forandres. Den gamle Roger Brown eksisterte heller ikke lenger. Jeg satte i gang.

Et kvarter senere så jeg på meg selv i biten som var igjen av sladrespeilet. Det var – som jeg hadde fryktet – ikke noe vakkert syn. Hodet mitt så ut som en peanøtt med skallet på, avlangt og litt innsvinget på midten. Den glattbarberte skallen lyste blek og hvit over den brunere ansiktshuden. Men jeg var meg; den nye Roger Brown.

Mellom beina mine lå hårlokkene. Jeg dyttet dem ned i den gjennomsiktige plastposen som jeg igjen stappet inn i baklomma på uniformsbuksene til Eskild Monsen. Der fant jeg også en lommebok. Den inneholdt noen penger og et kredittkort. Og siden jeg ikke hadde planer om å la meg spores opp ved å bruke kredittkortet til Ove Kjikerud, besluttet jeg å ta lommeboka med meg. Jeg hadde allerede funnet en lighter i lomma på den svarte bevernylonjakka til kvisegutt og jeg vurderte nok en gang om jeg skulle tenne på det allerede bensinmarinerte bilvraket. Det ville sinke arbeidet med å identifisere likene og kanskje gi meg et døgns arbeidsro. På den annen side ville røyken gjøre at alarmen gikk før jeg hadde kommet meg ut av området, mens uten røyk og med litt flaks kunne det gå mange timer før noen fant vraket. Jeg så på den kjøttmønstrede overflaten hvor kvisegutts ansikt en gang hadde vært og bestemte meg. Jeg brukte nesten tjue minutter på å få av ham buksene og jakka og så få kledd på ham min grønne joggedress. Og det er merkelig hvor fort man venner seg til å klippe og skjære i folk. Da jeg hadde klippet huden av begge pekefingrene (jeg husket ikke om fingeravtrykk avgis med høyre eller venstre hånd) til kvisegutt, var det med en kirurgs konsentrerte effektivitet. Til slutt klippet jeg litt i tommelen også for at skadene på hendene hans skulle se litt mer tilfeldige ut. Da jeg var ferdig, gikk jeg to skritt tilbake fra vraket og studerte resultatet. Blod, død, stillhet. Selv den brune elva ved siden av skogholtet virket frosset fast i stum ubevegelighet. Det var en installasjon Morten Viskum verdig, hadde jeg hatt et kamera, skulle jeg tatt et bilde og sendt det til Diana, foreslå at hun hengte det opp i galleriet. Som et varsel om det som skulle komme. For hva var det Greve hadde sagt? Det er frykten, ikke smerten som gjør deg medgjørlig.

Jeg gikk langs hovedveien. Jeg risikerte selvfølgelig at Clas Greve kom kjørende akkurat denne veien og så meg. Men det bekymret meg ikke. For det første ville han ikke ha kjent igjen den flintskallede fyren i svart bevernylonjakke med Elverum Ko-daw-ying-klubb på ryggen. For det andre gikk denne personen annerledes enn den Roger Brown han hadde møtt; rakere og langsommere. For det tredje viste GPS-trackeren hans med all tydelighet at jeg fortsatt befant meg i bilvraket og ikke hadde rørt meg en meter. Rimeligvis. Jeg var tross alt død.

Jeg passerte en gård, men fortsatte å gå. En bil passerte meg, bremset litt ned, lurte kanskje på hvem jeg var, men ga gass og forsvant i det skarpe høstlyset.

Det luktet godt her ute. Jord og gress, barskog og kumøkk. Sårene i nakken verket litt, men stølheten i kroppen var jeg i ferd med å gå av meg. Jeg langet ut og pustet, dypt og livgivende.

Etter en halv times gange befant jeg meg fortsatt på det samme endeløse jordet, men jeg så et blått skilt og et skur i det fjerne. Et busstopp.

Et kvarter senere gikk jeg på en grå Nettbuss, betalte med kontanter fra lommeboka til Eskild Monsen og fikk vite at bussen gikk til Elverum hvorfra det var togforbindelse til Oslo. Jeg satte meg i et sete vis-à-vis to platinablonde damer i trettiårene. Ingen av dem verdiget meg et blikk.

Jeg døste av, men våknet da jeg hørte en sirene og bussen sakket og kjørte inntil veien. En politibil med blålyset på passerte oss. Politibil null to, tenkte jeg og merket at den ene av blondinene så på meg. Da jeg møtte blikket hennes, merket jeg at hun instinktivt ville se bort, at det ble for direkte, at hun syntes jeg var stygg. Men hun klarte ikke. Jeg smilte skjevt til henne og snudde meg mot vinduet.


Jø Nesbø - Hodejegerne Part 65 Jø Nesbø - Headhunters Part 65

DEL IV

UTVELGELSEN

Kapittel 18

Hvit dronning

Jeg satt i bilvraket og stirret på barbermaskinen. Vi tenker underlige ting. Den hvite dronningen var ødelagt. Hun som jeg hadde brukt til å sette min far, min bakgrunn, ja, hele mitt tidligere liv i sjakk matt. Hun som hadde sagt at hun elsket meg, og som jeg hadde sverget at uansett om det var løgn, kom alltid en del av meg til å elske henne bare for å ha sagt det. Hun som jeg hadde kalt min bedre halvdel fordi jeg virkelig hadde trodd hun var mitt janusansikt; den gode delen. Men jeg hadde tatt feil. Og jeg hatet henne. Nei, ikke det engang; Diana Strom-Eliassen eksisterte ikke lenger for meg. Likevel satt jeg her inne i et bilvrak med fire lik rundt meg, en barbermaskin i hånda og en eneste tanke i hodet:

Ville Diana kunne elsket meg uten håret mitt?

Vi tenker – som sagt – underlige ting. Så jeg skjøv tanken vekk og on-knappen ned. Maskinen – som hadde tilhørt mannen med det profetiske navnet Sunded – vibrerte i hånda.

Jeg skulle forandres. Jeg ville forandres. Den gamle Roger Brown eksisterte heller ikke lenger. Jeg satte i gang.

Et kvarter senere så jeg på meg selv i biten som var igjen av sladrespeilet. Det var – som jeg hadde fryktet – ikke noe vakkert syn. Hodet mitt så ut som en peanøtt med skallet på, avlangt og litt innsvinget på midten. Den glattbarberte skallen lyste blek og hvit over den brunere ansiktshuden. Men jeg var meg; den nye Roger Brown.

Mellom beina mine lå hårlokkene. Jeg dyttet dem ned i den gjennomsiktige plastposen som jeg igjen stappet inn i baklomma på uniformsbuksene til Eskild Monsen. Der fant jeg også en lommebok. Den inneholdt noen penger og et kredittkort. Og siden jeg ikke hadde planer om å la meg spores opp ved å bruke kredittkortet til Ove Kjikerud, besluttet jeg å ta lommeboka med meg. Jeg hadde allerede funnet en lighter i lomma på den svarte bevernylonjakka til kvisegutt og jeg vurderte nok en gang om jeg skulle tenne på det allerede bensinmarinerte bilvraket. Det ville sinke arbeidet med å identifisere likene og kanskje gi meg et døgns arbeidsro. På den annen side ville røyken gjøre at alarmen gikk før jeg hadde kommet meg ut av området, mens uten røyk og med litt flaks kunne det gå mange timer før noen fant vraket. Jeg så på den kjøttmønstrede overflaten hvor kvisegutts ansikt en gang hadde vært og bestemte meg. Jeg brukte nesten tjue minutter på å få av ham buksene og jakka og så få kledd på ham min grønne joggedress. Og det er merkelig hvor fort man venner seg til å klippe og skjære i folk. Da jeg hadde klippet huden av begge pekefingrene (jeg husket ikke om fingeravtrykk avgis med høyre eller venstre hånd) til kvisegutt, var det med en kirurgs konsentrerte effektivitet. Til slutt klippet jeg litt i tommelen også for at skadene på hendene hans skulle se litt mer tilfeldige ut. Da jeg var ferdig, gikk jeg to skritt tilbake fra vraket og studerte resultatet. Blod, død, stillhet. Selv den brune elva ved siden av skogholtet virket frosset fast i stum ubevegelighet. Det var en installasjon Morten Viskum verdig, hadde jeg hatt et kamera, skulle jeg tatt et bilde og sendt det til Diana, foreslå at hun hengte det opp i galleriet. Som et varsel om det som skulle komme. For hva var det Greve hadde sagt? Det er frykten, ikke smerten som gjør deg medgjørlig.

Jeg gikk langs hovedveien. Jeg risikerte selvfølgelig at Clas Greve kom kjørende akkurat denne veien og så meg. Men det bekymret meg ikke. For det første ville han ikke ha kjent igjen den flintskallede fyren i svart bevernylonjakke med Elverum Ko-daw-ying-klubb på ryggen. For det andre gikk denne personen annerledes enn den Roger Brown han hadde møtt; rakere og langsommere. For det tredje viste GPS-trackeren hans med all tydelighet at jeg fortsatt befant meg i bilvraket og ikke hadde rørt meg en meter. Rimeligvis. Jeg var tross alt død.

Jeg passerte en gård, men fortsatte å gå. En bil passerte meg, bremset litt ned, lurte kanskje på hvem jeg var, men ga gass og forsvant i det skarpe høstlyset.

Det luktet godt her ute. Jord og gress, barskog og kumøkk. Sårene i nakken verket litt, men stølheten i kroppen var jeg i ferd med å gå av meg. Jeg langet ut og pustet, dypt og livgivende.

Etter en halv times gange befant jeg meg fortsatt på det samme endeløse jordet, men jeg så et blått skilt og et skur i det fjerne. Et busstopp.

Et kvarter senere gikk jeg på en grå Nettbuss, betalte med kontanter fra lommeboka til Eskild Monsen og fikk vite at bussen gikk til Elverum hvorfra det var togforbindelse til Oslo. Jeg satte meg i et sete vis-à-vis to platinablonde damer i trettiårene. Ingen av dem verdiget meg et blikk.

Jeg døste av, men våknet da jeg hørte en sirene og bussen sakket og kjørte inntil veien. En politibil med blålyset på passerte oss. Politibil null to, tenkte jeg og merket at den ene av blondinene så på meg. Da jeg møtte blikket hennes, merket jeg at hun instinktivt ville se bort, at det ble for direkte, at hun syntes jeg var stygg. Men hun klarte ikke. Jeg smilte skjevt til henne og snudde meg mot vinduet.