×

Ми використовуємо файли cookie, щоб зробити LingQ кращим. Відвідавши сайт, Ви погоджуєтесь з нашими cookie policy.


image

Jø Nesbø - Hodejegerne, Jø Nesbø - Hodejegerne Part 62

Jø Nesbø - Hodejegerne Part 62

Trailerens dieselmotor kaklet som om den førte en diskusjon med seg selv.

Alt som hadde skjedd sto klart for meg nå. Greve hadde ikke gått bort til Sindre Aa på trappa for å spørre om hvor jeg var, det kunne han se på meteren på GPS-trackeren sin. Aa måtte ryddes av veien ganske enkelt fordi han hadde sett Greve og bilen hans. Men mens Greve hadde gått stien opp til hytta, hadde jeg forflyttet meg til utedassen, og da han ikke hadde funnet meg inne på hytta, hadde han sjekket GPS-trackeren på nytt. Og oppdaget til sin forbauselse at signalet fra meg var borte. Fordi senderne i håret mitt på det tidspunktet var nedsenket i dritt, noe HOTEs sendere som kjent ikke har kraftige nok signaler til å trenge gjennom. Jeg, idioten, hadde hatt mer flaks enn jeg hadde fortjent.

Greve hadde så sendt ut bikkja for å finne meg, mens han selv ventet. Fortsatt uten signaler. For dritten som hadde størknet rundt senderne, fortsatte å blokkere signalene mens jeg besøkte låven, liket av Sindre Aa og flyktet med traktoren. Først midt på natten hadde Greves GPS-tracker plutselig igjen begynt å motta signaler. På det tidspunktet lå jeg på en båre i en dusj på sykehuset og fikk dritten vasket ut av håret mitt. Og Greve hadde satt seg i bilen og vært på plass på sykehuset ved morgengry. Gudene vet hvordan han hadde stjålet vogntoget, men han hadde i hvert fall ikke hatt problemer med å finne meg igjen, den åndssvake, lallende Brown som formelig tryglet om å bli tatt.

Fingrene på Sundeds avrevne arm holdt fremdeles rundt håndtaket på beautybagen. Klokka på håndleddet hans tikket. Ti seksten. Om ett minutt kom jeg til å ha mistet bevisstheten. Om to til å være kvalt. Bestem deg, Greve.

Og så gjorde han det.

Jeg hørte traileren rape. Turtallet sank. Han hadde skrudd av tenningen, han var på vei hit!

Eller … hadde han satt den i gir?

En lav brumming. Sprakingen av grus under dekk som bærer tjuefem tonn. Brummingen steg. Og steg. Og ble lavere. Forsvant innover i landskapet. Døde bort.

Jeg lukket øynene og takket. For at jeg ikke skulle brennes, men bare dø av mangel på oksygen. For det er slett ikke den verste måten å dø på. Hjernen stenger av rommene ett etter ett, man blir døsig, bedøves, slutter å tenke, og dermed forsvinner problemene. Det minner på sett og vis om å ta seg noen stive drinker. Jo, tenkte jeg: Jeg kan leve med å dø slik.

Tanken fikk meg nesten til å le.

Jeg, som hadde brukt hele mitt liv på å bli min fars motstykke, skulle altså som ham ende mitt liv i et bilvrak. Og hvor annerledes enn ham hadde jeg egentlig vært? Da jeg var blitt for gammel til at den jævla drukkenbolten kunne slå meg, hadde jeg begynt å slå ham. På samme måte som han hadde slått mor; uten at det satte synlige merker. Jeg hadde for eksempel takket høflig nei da han tilbød meg kjøretrening, og meddelt ham at jeg ikke var interessert i å ta førerkortet. Jeg hadde sjekket opp den stygge, bortskjemte ambassadørdatteren som far kjørte til skolen hver dag, bare så jeg kunne ta henne med meg hjem til middag og ydmyke ham. Og hadde angret da jeg oppdaget at mor sto og gråt på kjøkkenet mellom hovedretten og desserten. Jeg hadde søkt meg inn på en skole i London som jeg hadde hørt far si var en fordømt sosseskole for samfunnssnyltere. Men han hadde ikke tatt seg så nær av det som jeg hadde håpet. Han hadde til og med greid å smile tilsynelatende stolt da jeg fortalte det, den utspekulerte satan. Så da han senere den høsten hadde spurt om han og mor kunne ta turen fra Norge og besøke meg på campus, hadde jeg avslått med den begrunnelsen at jeg ikke ville at mine medstudenter skulle oppdage at min far slett ikke var en person høyt oppe i diplomatiet, men en simpel sjåfør. Jeg mente å merke at det hadde truffet noe ømt hos ham. Ikke som i ømhet, selvfølgelig, men i vondt.

Jeg hadde ringt mor fjorten dager før vielsen og sagt at jeg skulle gifte meg med en jente jeg hadde truffet, forklart at det ville bli en enkel sak, bare oss og to forlovere. Men at mor var velkommen hvis hun kom uten far. Mor var blitt sint, hadde sagt at hun naturligvis ikke ville komme uten ham. Edle, trofaste sjeler er ofte handikappet med lojalitet til selv de nedrigste mennesker. Ja, helst til de nedrige.


Jø Nesbø - Hodejegerne Part 62 Jø Nesbø - Headhunters Part 62

Trailerens dieselmotor kaklet som om den førte en diskusjon med seg selv.

Alt som hadde skjedd sto klart for meg nå. Greve hadde ikke gått bort til Sindre Aa på trappa for å spørre om hvor jeg var, det kunne han se på meteren på GPS-trackeren sin. Aa måtte ryddes av veien ganske enkelt fordi han hadde sett Greve og bilen hans. Men mens Greve hadde gått stien opp til hytta, hadde jeg forflyttet meg til utedassen, og da han ikke hadde funnet meg inne på hytta, hadde han sjekket GPS-trackeren på nytt. Og oppdaget til sin forbauselse at signalet fra meg var borte. Fordi senderne i håret mitt på det tidspunktet var nedsenket i dritt, noe HOTEs sendere som kjent ikke har kraftige nok signaler til å trenge gjennom. Jeg, idioten, hadde hatt mer flaks enn jeg hadde fortjent.

Greve hadde så sendt ut bikkja for å finne meg, mens han selv ventet. Fortsatt uten signaler. For dritten som hadde størknet rundt senderne, fortsatte å blokkere signalene mens jeg besøkte låven, liket av Sindre Aa og flyktet med traktoren. Først midt på natten hadde Greves GPS-tracker plutselig igjen begynt å motta signaler. På det tidspunktet lå jeg på en båre i en dusj på sykehuset og fikk dritten vasket ut av håret mitt. Og Greve hadde satt seg i bilen og vært på plass på sykehuset ved morgengry. Gudene vet hvordan han hadde stjålet vogntoget, men han hadde i hvert fall ikke hatt problemer med å finne meg igjen, den åndssvake, lallende Brown som formelig tryglet om å bli tatt.

Fingrene på Sundeds avrevne arm holdt fremdeles rundt håndtaket på beautybagen. Klokka på håndleddet hans tikket. Ti seksten. Om ett minutt kom jeg til å ha mistet bevisstheten. Om to til å være kvalt. Bestem deg, Greve.

Og så gjorde han det.

Jeg hørte traileren rape. Turtallet sank. Han hadde skrudd av tenningen, han var på vei hit!

Eller … hadde han satt den i gir?

En lav brumming. Sprakingen av grus under dekk som bærer tjuefem tonn. Brummingen steg. Og steg. Og ble lavere. Forsvant innover i landskapet. Døde bort.

Jeg lukket øynene og takket. For at jeg ikke skulle brennes, men bare dø av mangel på oksygen. For det er slett ikke den verste måten å dø på. Hjernen stenger av rommene ett etter ett, man blir døsig, bedøves, slutter å tenke, og dermed forsvinner problemene. Det minner på sett og vis om å ta seg noen stive drinker. Jo, tenkte jeg: Jeg kan leve med å dø slik.

Tanken fikk meg nesten til å le.

Jeg, som hadde brukt hele mitt liv på å bli min fars motstykke, skulle altså som ham ende mitt liv i et bilvrak. Og hvor annerledes enn ham hadde jeg egentlig vært? Da jeg var blitt for gammel til at den jævla drukkenbolten kunne slå meg, hadde jeg begynt å slå ham. På samme måte som han hadde slått mor; uten at det satte synlige merker. Jeg hadde for eksempel takket høflig nei da han tilbød meg kjøretrening, og meddelt ham at jeg ikke var interessert i å ta førerkortet. Jeg hadde sjekket opp den stygge, bortskjemte ambassadørdatteren som far kjørte til skolen hver dag, bare så jeg kunne ta henne med meg hjem til middag og ydmyke ham. Og hadde angret da jeg oppdaget at mor sto og gråt på kjøkkenet mellom hovedretten og desserten. Jeg hadde søkt meg inn på en skole i London som jeg hadde hørt far si var en fordømt sosseskole for samfunnssnyltere. Men han hadde ikke tatt seg så nær av det som jeg hadde håpet. Han hadde til og med greid å smile tilsynelatende stolt da jeg fortalte det, den utspekulerte satan. Så da han senere den høsten hadde spurt om han og mor kunne ta turen fra Norge og besøke meg på campus, hadde jeg avslått med den begrunnelsen at jeg ikke ville at mine medstudenter skulle oppdage at min far slett ikke var en person høyt oppe i diplomatiet, men en simpel sjåfør. Jeg mente å merke at det hadde truffet noe ømt hos ham. Ikke som i ømhet, selvfølgelig, men i vondt.

Jeg hadde ringt mor fjorten dager før vielsen og sagt at jeg skulle gifte meg med en jente jeg hadde truffet, forklart at det ville bli en enkel sak, bare oss og to forlovere. Men at mor var velkommen hvis hun kom uten far. Mor var blitt sint, hadde sagt at hun naturligvis ikke ville komme uten ham. Edle, trofaste sjeler er ofte handikappet med lojalitet til selv de nedrigste mennesker. Ja, helst til de nedrige.