×

Nós usamos os cookies para ajudar a melhorar o LingQ. Ao visitar o site, você concorda com a nossa política de cookies.


image

Jø Nesbø - Hodejegerne, Jø Nesbø - Hodejegerne Part 43

Jø Nesbø - Hodejegerne Part 43

Den første løsningen jeg tenkte på var søppelbrenneren på Grønmo. Først måtte jeg finne noe å pakke inn liket i, så kunne jeg kjøre bilen helt inntil brenneren, åpne bagasjerommet og lempe liket ned på rampa og derfra rett ned i det gnistrende flammehavet. Ulempene var at jeg risikerte at det ville stå andre søppeltømmere rundt meg, og ikke minst ansatte som overvåket brenneren. Hva med å brenne det selv på et avsidesliggende sted? Menneskekropper brenner visstnok relativt dårlig, jeg hadde lest at i India beregner de ti timer på en gjennomsnittlig likbrenning. Hva med å kjøre tilbake til garasjen etter at Diana hadde dratt til galleriet, og endelig ta i bruk snekkerbenken og stikksagen som svigerfar uten synlig ironi hadde gitt meg i julepresang? Kappe liket opp i passende biter, pakke dem inn i plast sammen med en stein eller to og så senke pakkene rundt i noen av de hundrevis av skogsvannene i Oslos omegn?

Jeg slo meg hardt i pannen med knyttneven flere ganger. Hva faen var det jeg tenkte på? Kappe opp, hvorfor det? For det første: Hadde jeg ikke sett nok episoder av CSI til å vite at det var å be om å bli avslørt? En blodskvett her, et spor etter sagtennene som avslørte svigerfars stikksag der, og jeg ville sitte i klisteret. For det andre: Hvorfor anstrenge seg for å skjule liket? Hvorfor ikke bare finne en noenlunde øde bro over vann og lempe Kjikeruds jordiske levninger over rekkverket? Liket ville kanskje flyte opp og bli funnet, hva så? Det var ingenting som kunne linke meg til drapet, jeg kjente ingen Ove Kjikerud, og jeg kunne ikke engang stave ordet curacit.

Valget falt på Maridalen. Det var bare ti minutters kjøring fra byen, hadde et mylder av vann og elver og var mennesketomt nok på en formiddag midt i uka. Jeg ringte til Ida-Oda og sa at jeg kom til å bli sen i dag.

Jeg kjørte i en halv time og hadde passert noen millioner kubikk skog og to av disse Snøfte Smith-bygdene som ligger i så sjokkerende kort avstand fra Norges hovedstad. Men der, på en gruslagt sidevei, lå broen jeg lette etter. Jeg stoppet bilen og ventet i fem minutter. Verken mennesker, biler eller hus var å se eller høre, bare et og annet kaldt skrik fra en fugl. Ravn? Noe svart, i alle fall. Like svart som vannet som lå stille og hemmelighetsfullt bare en meter under den lave trebroa. Perfekt.

Jeg gikk ut og åpnet bagasjelokket. Ove lå som jeg hadde lagt ham, med ansiktet ned, armene langs siden og en knekk i hoftene slik at bakenden stakk opp. Jeg kastet et siste blikk rundt meg for å forsikre meg om at jeg var alene. Så handlet jeg. Raskt og effektivt.

Plasket da liket traff vannflaten, var overraskende beskjedent, nærmest bare et svupp, som om innsjøen hadde valgt å være min medsammensvorne i denne mørke handlingen. Jeg lente meg mot rekkverket og stirret ned på det tause, lukkede vannet. Jeg prøvde å tenke på hva jeg skulle gjøre nå. Og mens jeg gjorde det, var det som om jeg så Ove Kjikerud stige opp mot meg; et grønnblekt ansikt med vidt oppsperrede øyne som ville til overflaten, en dauding med mudder i munnen og sjøgress i håret. Jeg rakk å tenke at jeg trengte en whisky for å roe nervene idet ansiktet brøt vannflaten og steg videre opp mot meg.

Jeg skrek. Og liket skrek, en rallende lyd som syntes å tømme lufta rundt meg for oksygen.

Så var det borte igjen, igjen oppslukt av det svarte vannet.

Jeg stirret ned i mørket. Hadde det skjedd? Visst faen hadde det skjedd, ekkoet rullet fortsatt over tretoppene.

Jeg svingte meg over rekkverket. Holdt pusten, ventet på at kroppen skulle omsluttes av iskaldt vann. Et støt forplantet seg fra hælene og opp til hodet. Og jeg oppdaget at jeg sto på fast grunn med vann til litt over livet. Det vil si, jeg sto ikke på helt fast grunn, noe under den ene foten min beveget seg. Jeg grep ned i det mudrete vannet, fikk tak i noe jeg først trodde var sjøgress for jeg kjente hodebunnen under og dro det til meg. Ove Kjikeruds ansikt kom til syne igjen, han blunket vann ut av øyevippene, og igjen var den der, den dype rallingen fra en mann som trekker luft for bare livet.

Det var for mye. Og et øyeblikk hadde jeg lyst til bare å slippe ham igjen og komme meg derfra.

Men jeg kunne jo ikke det, kunne jeg?

I alle fall ga jeg meg til å slepe ham mot land ved enden av broa. Oves bevissthet tok time-out igjen, og jeg måtte kjempe for å holde hodet hans over vann. Flere ganger holdt jeg på å miste balansen på den myke, sleipe bunnen som gynget under de nå ødelagte John Lobb-skoene mine. Men etter noen minutter hadde jeg fått buksert oss begge inn til bredden, og deretter inn i bilen.

Jeg la pannen mot rattet og pustet ut.

Fuglefaen skrattet hånlig idet hjulene spant mot trebrua, og vi kom oss vekk derfra.


Jø Nesbø - Hodejegerne Part 43 Jø Nesbø - Headhunters Part 43

Den første løsningen jeg tenkte på var søppelbrenneren på Grønmo. Først måtte jeg finne noe å pakke inn liket i, så kunne jeg kjøre bilen helt inntil brenneren, åpne bagasjerommet og lempe liket ned på rampa og derfra rett ned i det gnistrende flammehavet. Ulempene var at jeg risikerte at det ville stå andre søppeltømmere rundt meg, og ikke minst ansatte som overvåket brenneren. Hva med å brenne det selv på et avsidesliggende sted? Menneskekropper brenner visstnok relativt dårlig, jeg hadde lest at i India beregner de ti timer på en gjennomsnittlig likbrenning. Hva med å kjøre tilbake til garasjen etter at Diana hadde dratt til galleriet, og endelig ta i bruk snekkerbenken og stikksagen som svigerfar uten synlig ironi hadde gitt meg i julepresang? Kappe liket opp i passende biter, pakke dem inn i plast sammen med en stein eller to og så senke pakkene rundt i noen av de hundrevis av skogsvannene i Oslos omegn?

Jeg slo meg hardt i pannen med knyttneven flere ganger. Hva faen var det jeg tenkte på? Kappe opp, hvorfor det? For det første: Hadde jeg ikke sett nok episoder av CSI til å vite at det var å be om å bli avslørt? En blodskvett her, et spor etter sagtennene som avslørte svigerfars stikksag der, og jeg ville sitte i klisteret. For det andre: Hvorfor anstrenge seg for å skjule liket? Hvorfor ikke bare finne en noenlunde øde bro over vann og lempe Kjikeruds jordiske levninger over rekkverket? Liket ville kanskje flyte opp og bli funnet, hva så? Det var ingenting som kunne linke meg til drapet, jeg kjente ingen Ove Kjikerud, og jeg kunne ikke engang stave ordet curacit.

Valget falt på Maridalen. Det var bare ti minutters kjøring fra byen, hadde et mylder av vann og elver og var mennesketomt nok på en formiddag midt i uka. Jeg ringte til Ida-Oda og sa at jeg kom til å bli sen i dag.

Jeg kjørte i en halv time og hadde passert noen millioner kubikk skog og to av disse Snøfte Smith-bygdene som ligger i så sjokkerende kort avstand fra Norges hovedstad. Men der, på en gruslagt sidevei, lå broen jeg lette etter. Jeg stoppet bilen og ventet i fem minutter. Verken mennesker, biler eller hus var å se eller høre, bare et og annet kaldt skrik fra en fugl. Ravn? Noe svart, i alle fall. Like svart som vannet som lå stille og hemmelighetsfullt bare en meter under den lave trebroa. Perfekt.

Jeg gikk ut og åpnet bagasjelokket. Ove lå som jeg hadde lagt ham, med ansiktet ned, armene langs siden og en knekk i hoftene slik at bakenden stakk opp. Jeg kastet et siste blikk rundt meg for å forsikre meg om at jeg var alene. Så handlet jeg. Raskt og effektivt.

Plasket da liket traff vannflaten, var overraskende beskjedent, nærmest bare et svupp, som om innsjøen hadde valgt å være min medsammensvorne i denne mørke handlingen. Jeg lente meg mot rekkverket og stirret ned på det tause, lukkede vannet. Jeg prøvde å tenke på hva jeg skulle gjøre nå. Og mens jeg gjorde det, var det som om jeg så Ove Kjikerud stige opp mot meg; et grønnblekt ansikt med vidt oppsperrede øyne som ville til overflaten, en dauding med mudder i munnen og sjøgress i håret. Jeg rakk å tenke at jeg trengte en whisky for å roe nervene idet ansiktet brøt vannflaten og steg videre opp mot meg.

Jeg skrek. Og liket skrek, en rallende lyd som syntes å tømme lufta rundt meg for oksygen.

Så var det borte igjen, igjen oppslukt av det svarte vannet.

Jeg stirret ned i mørket. Hadde det skjedd? Visst faen hadde det skjedd, ekkoet rullet fortsatt over tretoppene.

Jeg svingte meg over rekkverket. Holdt pusten, ventet på at kroppen skulle omsluttes av iskaldt vann. Et støt forplantet seg fra hælene og opp til hodet. Og jeg oppdaget at jeg sto på fast grunn med vann til litt over livet. Det vil si, jeg sto ikke på helt fast grunn, noe under den ene foten min beveget seg. Jeg grep ned i det mudrete vannet, fikk tak i noe jeg først trodde var sjøgress for jeg kjente hodebunnen under og dro det til meg. Ove Kjikeruds ansikt kom til syne igjen, han blunket vann ut av øyevippene, og igjen var den der, den dype rallingen fra en mann som trekker luft for bare livet.

Det var for mye. Og et øyeblikk hadde jeg lyst til bare å slippe ham igjen og komme meg derfra.

Men jeg kunne jo ikke det, kunne jeg?

I alle fall ga jeg meg til å slepe ham mot land ved enden av broa. Oves bevissthet tok time-out igjen, og jeg måtte kjempe for å holde hodet hans over vann. Flere ganger holdt jeg på å miste balansen på den myke, sleipe bunnen som gynget under de nå ødelagte John Lobb-skoene mine. Men etter noen minutter hadde jeg fått buksert oss begge inn til bredden, og deretter inn i bilen.

Jeg la pannen mot rattet og pustet ut.

Fuglefaen skrattet hånlig idet hjulene spant mot trebrua, og vi kom oss vekk derfra.