×

우리는 LingQ를 개선하기 위해서 쿠키를 사용합니다. 사이트를 방문함으로써 당신은 동의합니다 쿠키 정책.


image

Jø Nesbø - Hodejegerne, Jø Nesbø - Hodejegerne Part 88

Jø Nesbø - Hodejegerne Part 88

Epilog

Den første snøen hadde kommet og gått igjen.

Jeg hadde lest på nettet at en kjøpsopsjon og visningsretten til «Det kalydonske villsvinet» var blitt solgt på auksjon i Paris. Kjøperen var Getty-galleriet i Los Angeles, som nå altså kunne stille ut bildet og – med mindre det i opsjonsperioden på to år dukket opp en hittil ukjent eier som gjorde krav på maleriet – kunne benytte seg av opsjonen og få bildet i permanent eie. Det sto noen korte setninger om bildets opphav, at man i mange år hadde kranglet om hvorvidt bildet var en kopi eller en original av en annen maler siden det ikke fantes noen kilder som viste at Rubens noensinne hadde malt noe kalydonsk villsvin. Men ekspertene var nå enige om at det var Rubens som var maleren. Det sto ingenting om hvor bildet hadde kommet fra, at det var den norske stat som var selger, eller prisen.

Diana hadde innsett at det ville bli vanskelig å drive galleriet alene nå som hun skulle bli mor, og hun hadde derfor – etter å ha rådført seg med meg – besluttet å få inn en partner som kunne ta seg av de mer praktiske sidene – sånn som økonomistyring – slik at hun kunne konsentrere seg mer om kunsten og kunstnerne. Huset vårt var dessuten lagt ut for salg. Vi var blitt enige om at et litt mindre rekkehus i mer landlige omgivelser ville være et bedre sted for et barn å vokse opp. Og jeg hadde allerede fått et svært høyt bud. Det var fra en person som hadde ringt med én gang han hadde sett annonsen i avisa og bedt om en privat visning samme kveld. Jeg hadde kjent ham igjen med én gang jeg åpnet døra. Corneliani-dress og nerdekule briller.

«Ikke Ole Bangs aller beste, kanskje,» kommenterte han etter å ha rast fra rom til rom med meg på slep. «Men jeg tar det. Hva skal du ha?»

Jeg nevnte prisantydningen i visningsannonsen.

«Pluss en million,» sa han. «Frist til i overmorgen.»

Jeg sa at vi skulle overveie det og fulgte ham til døra. Han rakte meg visittkortet. Ingen tittel, bare navn og et mobilnummer. Rekrutteringsfirmaets navn var skrevet med så små bokstaver at det var praktisk talt uleselig.

«Si meg,» sa han på dørterskelen. «Pleide ikke du å være konge på haugen?» Og, før jeg rakk å svare: «Vi lurer på å utvide. Kanskje vi ringer deg.»

Vi. Små bokstaver.

Jeg lot fristen løpe ut uten å nevne budet verken for eiendomsmegleren eller Diana. Jeg hørte heller ikke noe fra vi.

Siden jeg har som prinsipp å aldri begynne å jobbe før det er lyst, var jeg akkurat denne dagen – som de fleste andre dager – sistemann da jeg ankom parkeringsplassen utenfor Alfa. «De første skal få være de siste.» Det er et privilegium jeg selv har formulert og implementert, et privilegium som kun innvilges firmaets beste hodejeger. Posisjonen innebærer også at ingen prøver seg på parkeringsplassen din selv om den på papiret er underlagt samme førstemann-til-mølla-regelen som de andre firmaplassene.

Men denne dagen sto det likevel en bil der. En ukjent Passat, sikkert en av våre kunder som trodde det var greit å parkere der bare fordi det hang et skilt med Alfa på kjettingen bak plassen, en halvtomsing som ikke evnet å lese det store skiltet ved inngangen hvor det sto KUNDEPARKERING.

Likevel kjente jeg en liten usikkerhet. Kunne det være at noen i Alfa også var kommet til den konklusjon at jeg ikke lenger var ... Jeg fullførte ikke tanken.

Mens jeg irritert så meg om etter en annen plass, kom en mann strenende ut av kontorbygningen og fortsatte i omtrentlig kurs av Passaten. Det så ut som ganglaget til en Passateier, avgjorde jeg, og pustet lettet ut. For det der var definitivt ikke en konkurrent til plassen, men en kunde.

Jeg stilte bilen min demonstrativt foran Passaten, ventet og håpet. Kanskje kunne det bli en fin start på dagen likevel, kanskje kunne jeg få skjelle ut en idiot. Og ganske riktig; mannen kakket på sidevinduet mitt, og jeg så rett inn i en frakk i magehøyde.

Jeg ventet litt før jeg trykket på vindusåpneren og glasset gled sakte – men likevel litt fortere enn jeg ideelt sett kunne ønsket meg – ned.

«Hør …,» begynte han, før han ble avbrutt av mitt innstudert langsomme: «Nååå, hva kan jeg hjelpe Dem med i dag, min herre?» Uten at jeg verdiget ham et blikk og gjorde meg klar for en forfriskende lese-skilt-leksjon.

«Hvis du kan flytte bilen din litt, du s-errer meg inne.»

«Det er vel nærmest du som sperrer meg ute, min her...»

Så nådde endelig de sfæriske forstyrrelsene hjernen min. Jeg så ut av vinduet og opp. Hjertet mitt stoppet nesten.

«Selvfølgelig,» sa jeg. «Et øyeblikk bare.» Jeg famlet vilt etter knappen som skulle få vinduet opp igjen. Men finmotorikken min var som forduftet.

«Vent,» sa Brede Sperre. «Har ikke vi møttes før?»

«Det tviler jeg på,» sa jeg og prøvde å gi stemmen en rolig, avslappet bass.

«Er du sikker? Jeg mener bestemt at vi har møttes.»


Jø Nesbø - Hodejegerne Part 88 Jø Nesbø - Headhunters Part 88

Epilog

Den første snøen hadde kommet og gått igjen.

Jeg hadde lest på nettet at en kjøpsopsjon og visningsretten til «Det kalydonske villsvinet» var blitt solgt på auksjon i Paris. Kjøperen var Getty-galleriet i Los Angeles, som nå altså kunne stille ut bildet og – med mindre det i opsjonsperioden på to år dukket opp en hittil ukjent eier som gjorde krav på maleriet – kunne benytte seg av opsjonen og få bildet i permanent eie. Det sto noen korte setninger om bildets opphav, at man i mange år hadde kranglet om hvorvidt bildet var en kopi eller en original av en annen maler siden det ikke fantes noen kilder som viste at Rubens noensinne hadde malt noe kalydonsk villsvin. Men ekspertene var nå enige om at det var Rubens som var maleren. Det sto ingenting om hvor bildet hadde kommet fra, at det var den norske stat som var selger, eller prisen.

Diana hadde innsett at det ville bli vanskelig å drive galleriet alene nå som hun skulle bli mor, og hun hadde derfor – etter å ha rådført seg med meg – besluttet å få inn en partner som kunne ta seg av de mer praktiske sidene – sånn som økonomistyring – slik at hun kunne konsentrere seg mer om kunsten og kunstnerne. Huset vårt var dessuten lagt ut for salg. Vi var blitt enige om at et litt mindre rekkehus i mer landlige omgivelser ville være et bedre sted for et barn å vokse opp. Og jeg hadde allerede fått et svært høyt bud. Det var fra en person som hadde ringt med én gang han hadde sett annonsen i avisa og bedt om en privat visning samme kveld. Jeg hadde kjent ham igjen med én gang jeg åpnet døra. Corneliani-dress og nerdekule briller.

«Ikke Ole Bangs aller beste, kanskje,» kommenterte han etter å ha rast fra rom til rom med meg på slep. «Men jeg tar det. Hva skal du ha?»

Jeg nevnte prisantydningen i visningsannonsen.

«Pluss en million,» sa han. «Frist til i overmorgen.»

Jeg sa at vi skulle overveie det og fulgte ham til døra. Han rakte meg visittkortet. Ingen tittel, bare navn og et mobilnummer. Rekrutteringsfirmaets navn var skrevet med så små bokstaver at det var praktisk talt uleselig.

«Si meg,» sa han på dørterskelen. «Pleide ikke du å være konge på haugen?» Og, før jeg rakk å svare: «Vi lurer på å utvide. Kanskje vi ringer deg.»

Vi. Små bokstaver.

Jeg lot fristen løpe ut uten å nevne budet verken for eiendomsmegleren eller Diana. Jeg hørte heller ikke noe fra vi.

Siden jeg har som prinsipp å aldri begynne å jobbe før det er lyst, var jeg akkurat denne dagen – som de fleste andre dager – sistemann da jeg ankom parkeringsplassen utenfor Alfa. «De første skal få være de siste.» Det er et privilegium jeg selv har formulert og implementert, et privilegium som kun innvilges firmaets beste hodejeger. Posisjonen innebærer også at ingen prøver seg på parkeringsplassen din selv om den på papiret er underlagt samme førstemann-til-mølla-regelen som de andre firmaplassene.

Men denne dagen sto det likevel en bil der. En ukjent Passat, sikkert en av våre kunder som trodde det var greit å parkere der bare fordi det hang et skilt med Alfa på kjettingen bak plassen, en halvtomsing som ikke evnet å lese det store skiltet ved inngangen hvor det sto KUNDEPARKERING.

Likevel kjente jeg en liten usikkerhet. Kunne det være at noen i Alfa også var kommet til den konklusjon at jeg ikke lenger var ... Jeg fullførte ikke tanken.

Mens jeg irritert så meg om etter en annen plass, kom en mann strenende ut av kontorbygningen og fortsatte i omtrentlig kurs av Passaten. Det så ut som ganglaget til en Passateier, avgjorde jeg, og pustet lettet ut. For det der var definitivt ikke en konkurrent til plassen, men en kunde.

Jeg stilte bilen min demonstrativt foran Passaten, ventet og håpet. Kanskje kunne det bli en fin start på dagen likevel, kanskje kunne jeg få skjelle ut en idiot. Og ganske riktig; mannen kakket på sidevinduet mitt, og jeg så rett inn i en frakk i magehøyde.

Jeg ventet litt før jeg trykket på vindusåpneren og glasset gled sakte – men likevel litt fortere enn jeg ideelt sett kunne ønsket meg – ned.

«Hør …,» begynte han, før han ble avbrutt av mitt innstudert langsomme: «Nååå, hva kan jeg hjelpe Dem med i dag, min herre?» Uten at jeg verdiget ham et blikk og gjorde meg klar for en forfriskende lese-skilt-leksjon.

«Hvis du kan flytte bilen din litt, du s-errer meg inne.»

«Det er vel nærmest du som sperrer meg ute, min her...»

Så nådde endelig de sfæriske forstyrrelsene hjernen min. Jeg så ut av vinduet og opp. Hjertet mitt stoppet nesten.

«Selvfølgelig,» sa jeg. «Et øyeblikk bare.» Jeg famlet vilt etter knappen som skulle få vinduet opp igjen. Men finmotorikken min var som forduftet.

«Vent,» sa Brede Sperre. «Har ikke vi møttes før?»

«Det tviler jeg på,» sa jeg og prøvde å gi stemmen en rolig, avslappet bass.

«Er du sikker? Jeg mener bestemt at vi har møttes.»