×

우리는 LingQ를 개선하기 위해서 쿠키를 사용합니다. 사이트를 방문함으로써 당신은 동의합니다 쿠키 정책.


image

Jø Nesbø - Hodejegerne, Jø Nesbø - Hodejegerne Part 81

Jø Nesbø - Hodejegerne Part 81

En knapp ble trykket ned i kontrollrommet og i utgangen – skjermen som viste hva som ble sendt ut til de tusen TV-ruter – nikket Odd G. Dybwad langsomt mens han stirret på Sperre med en innstudert blanding av vemmelse og alvor. Lot det synke inn. Ett, to, tre sekunder. Tre TV-år. Produsenten svettet antagelig nå. Og så brøt Odd G. Dybwad stillheten: «Hvordan vet dere at det var Greve som drepte?»

«Tekniske bevis. Vi fant senere garrotten i jakkelomma på liket av Greve. På det fant vi blod fra Sindre Aa og hudrester fra Greve.»

«Og dere vet altså at både Greve og Kjikerud befant seg inne i stua til Sindre Aa rundt drapstidspunktet?»

«Ja.»

«Hvordan vet dere det? Flere tekniske bevis?»

Sperre vred på seg. «Ja.»

«Hvilke?»

Brede Sperre kremtet og så fort bort på G. Dybwad. De hadde kanskje hatt diskusjoner om dette punktet. Sperre hadde kanskje bedt om at de hoppet over enkeltdetaljene, men G. Dybwad hadde insistert på at de var viktige for å gi historien «mat».

Sperre tok sats. «Vi fant spor på og rundt liket av Sindre Aa. Spor av ekskrementer.»

«Ekskrementer?» avbrøt G. Dybwad. «Fra mennesker?»

«Ja. Vi sendte det til DNA-analyse. Det meste matchet DNA-profilen til Ove Kjikerud. Men noe kom også fra Clas Greve.»

G. Dybwad slo ut med hendene. «Hva i all verden er det som har foregått her, Sperre?»

«Det er naturligvis vanskelig å vite i detalj, men det kan se ut som Greve og Kjikerud har …» Ny sats. «… smurt seg inn i sin egen avføring. Noen mennesker gjør jo det.»

«Vi snakker med andre ord om meget syke personer her?»

«De hadde som sagt tatt narkotika. Men, ja, de er utvilsomt … eh, avvikende.»

«Ja, for det stopper jo ikke her?»

«Nei.»

Sperre holdt inne da G. Dybwad løftet pekefingeren, det avtalte signalet som sa at Sperre skulle ta en bitte liten pause. Bare nok til at seerne skulle rekke å fordøye informasjonen og skutte seg mot det som skulle komme. Så fortsatte etterforskeren:

«Ove Kjikerud har i narkotikarusen funnet ut at han skal leke en sadistisk lek med hunden som Clas Greve har med seg. Han spidder den på tindene på en silosvans. Men dette er en kamphund og i kampens hete blir Kjikerud påført dype bitt i nakken. Deretter kjører Kjikerud traktoren med svansen og hunden rundt i området. Han er tydeligvis så ruset at han knapt klarer å holde traktoren på veien og blir stoppet av en bilist. Bilisten aner ikke hva han har havnet oppi og gjør bare det enhver samvittighetsfull borger ville følt seg forpliktet til – han får den skadde Kjikerud inn i bilen sin og kjører ham til sykehuset.»

«For en kontrast i … i menneskelig kvalitet,» utbryter G. Dybwad.

«Det kan man si. Det var denne bilisten som kunne fortelle oss at Kjikerud var smurt inn i sin egen avføring da han fant ham. Han trodde Kjikerud hadde falt i møkkakjelleren, men sykehuspersonellet som vasket Kjikerud, kunne fortelle oss at det var a-føring fra mennesker, ikke dyr. De har en viss erfaring med … med …»

«Hva gjorde man med Kjikerud på sykehuset?»

«Kjikerud var halvt bevisstløs, men de dusjet ham, forbandt såret og fikk lagt ham i en seng.»

«Og det var på sykehuset de fant spor etter narkotika i blodet hans?»

«Nei. De tok riktignok blodprøver, men de var alt rutinemessig blitt destruert da etterforskningen hadde kommet så langt. Vi fant narkotikasporene i blodet under obduksjonen.»

«Fint, men la oss gå tilbake. Vi er altså i en situasjon hvor Kjikerud er på sykehus, og Greve fortsatt er på gården. Hva skjer så?»

«Clas Greve aner naturligvis uråd da Kjikerud ikke kommer tilbake. Han oppdager at traktoren er borte, henter sin egen bil og begynner å kjøre rundt i området og lete etter kompanjongen. Vi antar at Greve har hatt en politiradio i bilen sin og at han gjennom den får vite at politiet har funnet traktoren og – utpå morgenkvisten – liket av Sindre Aa.»

«Akkurat, så nå er Greve i trøbbel. Han vet ikke hvor kompanjongen er, politiet har oppdaget liket av Aa, gården er et åsted og på sin leting etter mordvåpen er det naturligvis fare for at politiet kan finne Rubens-bildet. Hva tenker Greve?»


Jø Nesbø - Hodejegerne Part 81 Jø Nesbø - Headhunters Part 81

En knapp ble trykket ned i kontrollrommet og i utgangen – skjermen som viste hva som ble sendt ut til de tusen TV-ruter – nikket Odd G. Dybwad langsomt mens han stirret på Sperre med en innstudert blanding av vemmelse og alvor. Lot det synke inn. Ett, to, tre sekunder. Tre TV-år. Produsenten svettet antagelig nå. Og så brøt Odd G. Dybwad stillheten: «Hvordan vet dere at det var Greve som drepte?»

«Tekniske bevis. Vi fant senere garrotten i jakkelomma på liket av Greve. På det fant vi blod fra Sindre Aa og hudrester fra Greve.»

«Og dere vet altså at både Greve og Kjikerud befant seg inne i stua til Sindre Aa rundt drapstidspunktet?»

«Ja.»

«Hvordan vet dere det? Flere tekniske bevis?»

Sperre vred på seg. «Ja.»

«Hvilke?»

Brede Sperre kremtet og så fort bort på G. Dybwad. De hadde kanskje hatt diskusjoner om dette punktet. Sperre hadde kanskje bedt om at de hoppet over enkeltdetaljene, men G. Dybwad hadde insistert på at de var viktige for å gi historien «mat».

Sperre tok sats. «Vi fant spor på og rundt liket av Sindre Aa. Spor av ekskrementer.»

«Ekskrementer?» avbrøt G. Dybwad. «Fra mennesker?»

«Ja. Vi sendte det til DNA-analyse. Det meste matchet DNA-profilen til Ove Kjikerud. Men noe kom også fra Clas Greve.»

G. Dybwad slo ut med hendene. «Hva i all verden er det som har foregått her, Sperre?»

«Det er naturligvis vanskelig å vite i detalj, men det kan se ut som Greve og Kjikerud har …» Ny sats. «… smurt seg inn i sin egen avføring. Noen mennesker gjør jo det.»

«Vi snakker med andre ord om meget syke personer her?»

«De hadde som sagt tatt narkotika. Men, ja, de er utvilsomt … eh, avvikende.»

«Ja, for det stopper jo ikke her?»

«Nei.»

Sperre holdt inne da G. Dybwad løftet pekefingeren, det avtalte signalet som sa at Sperre skulle ta en bitte liten pause. Bare nok til at seerne skulle rekke å fordøye informasjonen og skutte seg mot det som skulle komme. Så fortsatte etterforskeren:

«Ove Kjikerud har i narkotikarusen funnet ut at han skal leke en sadistisk lek med hunden som Clas Greve har med seg. Han spidder den på tindene på en silosvans. Men dette er en kamphund og i kampens hete blir Kjikerud påført dype bitt i nakken. Deretter kjører Kjikerud traktoren med svansen og hunden rundt i området. Han er tydeligvis så ruset at han knapt klarer å holde traktoren på veien og blir stoppet av en bilist. Bilisten aner ikke hva han har havnet oppi og gjør bare det enhver samvittighetsfull borger ville følt seg forpliktet til – han får den skadde Kjikerud inn i bilen sin og kjører ham til sykehuset.»

«For en kontrast i … i menneskelig kvalitet,» utbryter G. Dybwad.

«Det kan man si. Det var denne bilisten som kunne fortelle oss at Kjikerud var smurt inn i sin egen avføring da han fant ham. Han trodde Kjikerud hadde falt i møkkakjelleren, men sykehuspersonellet som vasket Kjikerud, kunne fortelle oss at det var a-føring fra mennesker, ikke dyr. De har en viss erfaring med … med …»

«Hva gjorde man med Kjikerud på sykehuset?»

«Kjikerud var halvt bevisstløs, men de dusjet ham, forbandt såret og fikk lagt ham i en seng.»

«Og det var på sykehuset de fant spor etter narkotika i blodet hans?»

«Nei. De tok riktignok blodprøver, men de var alt rutinemessig blitt destruert da etterforskningen hadde kommet så langt. Vi fant narkotikasporene i blodet under obduksjonen.»

«Fint, men la oss gå tilbake. Vi er altså i en situasjon hvor Kjikerud er på sykehus, og Greve fortsatt er på gården. Hva skjer så?»

«Clas Greve aner naturligvis uråd da Kjikerud ikke kommer tilbake. Han oppdager at traktoren er borte, henter sin egen bil og begynner å kjøre rundt i området og lete etter kompanjongen. Vi antar at Greve har hatt en politiradio i bilen sin og at han gjennom den får vite at politiet har funnet traktoren og – utpå morgenkvisten – liket av Sindre Aa.»

«Akkurat, så nå er Greve i trøbbel. Han vet ikke hvor kompanjongen er, politiet har oppdaget liket av Aa, gården er et åsted og på sin leting etter mordvåpen er det naturligvis fare for at politiet kan finne Rubens-bildet. Hva tenker Greve?»