×

우리는 LingQ를 개선하기 위해서 쿠키를 사용합니다. 사이트를 방문함으로써 당신은 동의합니다 쿠키 정책.


image

Jø Nesbø - Hodejegerne, Jø Nesbø - Hodejegerne Part 75

Jø Nesbø - Hodejegerne Part 75

Kapittel 22

Stumfilm

Det hevdes at fluens tidsoppfattelse, grunnen til at de opplever en håndflate som farer mot dem som gjespende langsomt, er at informasjonen den får gjennom fasettøynene mater den med en så stor datamengde at naturen har måttet utstyre fluen med en ekstra rask prosessor for å kunne behandle alt fortløpende.

I flere sekunder hersket total stillhet i stua. Hvor mange vet jeg ikke. Jeg var en flue og håndflaten var på vei. Ove Kjikeruds Glock-pistol var rettet mot mitt bryst. Clas Greves blikk mot min blanke skalle.

«A-ha,» sa han endelig.

Dette ene ordet rommet alt. Alt om hvordan vi mennesker har kunnet underlegge oss jorden, kunnet herske over elementene, kunnet drepe vesener som er oss overlegne i hurtighet og styrke. Prosessorkapasitet. Clas Greves «a-ha» kom i enden av et ras av tanker, søk på og siling av hypoteser, ubønnhørlig deduksjon som til sammen ledet frem til en uunngåelig konklusjon: «Du klippet av deg håret, Roger.»

Clas Greve var – som tidligere antydet – en intelligent person. Han hadde selvfølgelig gjort mer enn å slå fast det banale faktum at håret mitt var fjernet, men også når, hvor og hvorfor det hadde skjedd. Fordi det fjernet all forvirring, besvarte alle spørsmål. Derfor la han til, mer som en slutning enn et spørsmål:

«I bilvraket.»

Jeg nikket.

Han satte seg i stolen foran fotenden av senga, vippet den mot veggen bak uten at pistolløpet vek en tomme fra meg.

«Og så? Plantet du håret på et av likene?»

Jeg stakk venstre hånd i jakkelomma.

«Hold an!» skrek han, og jeg så fingeren presse inn avtrekkeren. Ingen erigert hane. Glock 17. En dame.

«Det er venstre hånd,» sa jeg.

«OK. Langsomt.»

Jeg tok hånda langsomt ut og slengte plastposen med hår på bordet. Greve nikket sakte uten å ta blikket fra meg.

«Så du skjønte det,» sa han. «At senderne satt i ditt eget hår. Og at det var hun som hadde plassert dem der for meg. Det var derfor du drepte henne, ikke sant?»

«Føltes det som et tap, Clas?» spurte jeg og lente meg tilbake. Hjertet mitt hamret, likevel følte jeg meg merkelig avslappet i denne avskjedsstunden. Kjødets dødsangst og åndens sinnsro.

Han svarte ikke.

«Eller var hun bare – hva kalte du det – et middel til å nå målet? En utgift til inntekts ervervelse?»

«Hvorfor vil du vite dette, Roger?»

«Fordi jeg vil vite om slike som du virkelig finnes eller bare er fiksjon.»

«Slike som meg?»

«Mennesker som ikke er i stand til å elske.»

Greve lo. «Ville du ha svar på det, kunne du jo bare sett deg selv i speilet, Roger.»

«Jeg elsket noen,» sa jeg.

«Du imiterte kanskje kjærlighet,» sa Clas. «Men elsket du virkelig? Har du beviser for det? Jeg ser nemlig bare beviser for det motsatte, at du nektet Diana det eneste hun ville ha ved siden av deg; et barn.»

«Jeg ville gitt henne det.»

Han lo igjen. «Så du ombestemte deg? Når skjedde det? Når ble du den botferdige ektemannen? Da du oppdaget at hun knullet en annen mann?»

«Jeg tror på bot,» sa jeg stille. «På bot. Og på tilgivelse.»

«Og nå er det altså for sent,» sa han. «Diana fikk verken din tilgivelse eller dine barn.»

«Ikke dine heller.»

«Det var aldri min hensikt å gi henne noe barn, Roger.»

«Nei, men om du hadde ønsket det, ville du likevel ikke vært i stand til det, ville du vel?»

«Selvfølgelig ville jeg det. Trodde du at jeg var impotent?»

Han sa det fort. Så fort at bare en flue oppfattet nanosekundet med nøling. Jeg pustet inn. «Jeg har sett deg, Clas Greve. Jeg har sett deg i … froskeperspektiv.»


Jø Nesbø - Hodejegerne Part 75 Jø Nesbø - Headhunters Part 75

Kapittel 22

Stumfilm

Det hevdes at fluens tidsoppfattelse, grunnen til at de opplever en håndflate som farer mot dem som gjespende langsomt, er at informasjonen den får gjennom fasettøynene mater den med en så stor datamengde at naturen har måttet utstyre fluen med en ekstra rask prosessor for å kunne behandle alt fortløpende.

I flere sekunder hersket total stillhet i stua. Hvor mange vet jeg ikke. Jeg var en flue og håndflaten var på vei. Ove Kjikeruds Glock-pistol var rettet mot mitt bryst. Clas Greves blikk mot min blanke skalle.

«A-ha,» sa han endelig.

Dette ene ordet rommet alt. Alt om hvordan vi mennesker har kunnet underlegge oss jorden, kunnet herske over elementene, kunnet drepe vesener som er oss overlegne i hurtighet og styrke. Prosessorkapasitet. Clas Greves «a-ha» kom i enden av et ras av tanker, søk på og siling av hypoteser, ubønnhørlig deduksjon som til sammen ledet frem til en uunngåelig konklusjon: «Du klippet av deg håret, Roger.»

Clas Greve var – som tidligere antydet – en intelligent person. Han hadde selvfølgelig gjort mer enn å slå fast det banale faktum at håret mitt var fjernet, men også når, hvor og hvorfor det hadde skjedd. Fordi det fjernet all forvirring, besvarte alle spørsmål. Derfor la han til, mer som en slutning enn et spørsmål:

«I bilvraket.»

Jeg nikket.

Han satte seg i stolen foran fotenden av senga, vippet den mot veggen bak uten at pistolløpet vek en tomme fra meg.

«Og så? Plantet du håret på et av likene?»

Jeg stakk venstre hånd i jakkelomma.

«Hold an!» skrek han, og jeg så fingeren presse inn avtrekkeren. Ingen erigert hane. Glock 17. En dame.

«Det er venstre hånd,» sa jeg.

«OK. Langsomt.»

Jeg tok hånda langsomt ut og slengte plastposen med hår på bordet. Greve nikket sakte uten å ta blikket fra meg.

«Så du skjønte det,» sa han. «At senderne satt i ditt eget hår. Og at det var hun som hadde plassert dem der for meg. Det var derfor du drepte henne, ikke sant?»

«Føltes det som et tap, Clas?» spurte jeg og lente meg tilbake. "Did it feel like a loss, Clas?" I asked, leaning back. Hjertet mitt hamret, likevel følte jeg meg merkelig avslappet i denne avskjedsstunden. Kjødets dødsangst og åndens sinnsro.

Han svarte ikke.

«Eller var hun bare – hva kalte du det – et middel til å nå målet? En utgift til inntekts ervervelse?»

«Hvorfor vil du vite dette, Roger?»

«Fordi jeg vil vite om slike som du virkelig finnes eller bare er fiksjon.»

«Slike som meg?»

«Mennesker som ikke er i stand til å elske.»

Greve lo. «Ville du ha svar på det, kunne du jo bare sett deg selv i speilet, Roger.»

«Jeg elsket noen,» sa jeg.

«Du imiterte kanskje kjærlighet,» sa Clas. «Men elsket du virkelig? Har du beviser for det? Jeg ser nemlig bare beviser for det motsatte, at du nektet Diana det eneste hun ville ha ved siden av deg; et barn.»

«Jeg ville gitt henne det.»

Han lo igjen. «Så du ombestemte deg? Når skjedde det? Når ble du den botferdige ektemannen? Da du oppdaget at hun knullet en annen mann?»

«Jeg tror på bot,» sa jeg stille. «På bot. Og på tilgivelse.»

«Og nå er det altså for sent,» sa han. «Diana fikk verken din tilgivelse eller dine barn.»

«Ikke dine heller.»

«Det var aldri min hensikt å gi henne noe barn, Roger.»

«Nei, men om du hadde ønsket det, ville du likevel ikke vært i stand til det, ville du vel?»

«Selvfølgelig ville jeg det. Trodde du at jeg var impotent?»

Han sa det fort. Så fort at bare en flue oppfattet nanosekundet med nøling. Jeg pustet inn. «Jeg har sett deg, Clas Greve. Jeg har sett deg i … froskeperspektiv.»