Men den gamle mannen ville fortsatt prate og spurte om hvilken bok det var han leste. Gutten var fristet til å være frekk og flytte seg til en annen benk, men faren hadde lært ham å vise gamle folk respekt. Så han rakte ham boken, og det av to grunner: For det første visste han ikke hvordan han skulle uttale tittelen, og for det andre ville kanskje gamlingen selv flytte seg til en annen benk hvis han ikke kunne lese og skammet seg over det.
- Hmmm, sa den gamle og kikket på boken fra alle bauger og kanter, som om den skulle være en merkelig gjenstand. — Det er en viktig bok, men svært kjedelig.
Gutten ble overrasket. Den gamle kunne lese, han også. Og han hadde allerede lest boken. Hvis den var så kjedelig som han sa, var det kanskje fortsatt tid nok til å bytte den i en annen.
— Det er en bok som handler om det nesten alle bøker handler om, fortsatte den gamle mannen. - Nemlig om menneskets manglende evne til å velge sin egen skjebne. Og til slutt får de oss alle til å tro på verdens største løgn.
***
- Hva er verdens største løgn? spurte gutten overrasket.
- Jo, det skal jeg fortelle deg. På et eller annet tidspunkt mister vi kontrollen over livet vårt, og deretter er det skjebnen som rår. Det er verdens største løgn.
- Sånn er det ikke med meg, sa gutten. - Foreldrene mine ville at jeg skulle bli prest, men jeg valgte å bli gjeter istedenfor.
— Desto bedre, svarte den gamle. — For du elsker jo å reise.
«Han kan lese tankene mine,» sa gutten til seg selv. Den gamle mannen ble sittende og bla fram og tilbake i den tykke boken, uten å vise tegn til å levere den tilbake. Gutten la merke til at han var kledd i fremmede klær: han liknet en araber, noe som for så vidt ikke var så uvanlig der omkring. Afrika lå bare noen timers båtreise fra Tarifa; det var bare å krysse det smale stredet. Det dukket ofte opp arabere i byen, der de drev handel og ba underlige bønner flere ganger om dagen.
- Hvor kommer du fra? spurte gutten.
— Fra mange steder.
- Ingen kan vel komme fra mange steder, svarte gutten. — Jeg er gjeter og har vært mange steder, men jeg kommer fra ett bestemt sted, fra en by som ligger like ved en gammel borg. Det var der jeg ble født.
— Så la oss si at jeg ble født i Salem.
Gutten visste ikke hvor Salem lå, men han syntes det var for flaut å spørre. Han ble sittende og se utover plassen, der folk gikk fram og tilbake. Alle så ut til å være opptatt med sitt.
— Hvordan er det i Salem? spurte gutten i håp om å få et hint.
— Å, som det alltid har vært.
Det ble han ikke stort klokere av, men han visste i alle fall at Salem ikke lå i Andalusia. Hadde den gjort det, ville han ha kjent til den.
— Og hva er det du driver med i Salem? spurte han.
— Hva jeg driver med i Salem? svarte den gamle mannen, og for første gang lo han en hjertelig latter. — Jo, nå skal du høre, jeg er kongen av Salem!
Folk sier så mye rart, tenkte gutten. Iblant er det bedre å være sammen med sauene, som holder munn og ikke krever annet enn mat og vann. Eller det er bedre å være sammen med bøkene, som forteller de utroligste historier hver gang du ønsker å høre dem. Når du snakker med mennesker, sier de ofte så mye rart at du bare blir sittende der uten å vite hva du skal si.
- Jeg heter Melquisedec, sa den gamle mannen. — Hvor mange sauer har du?
- Så mange som jeg trenger, svarte gutten. Den gamle begynte å snuse litt for mye i livet hans.
— Da har vi et problem. Jeg kan ikke hjelpe deg så lenge du mener at du har akkurat så mange sauer som du trenger.
Gutten ble irritert. Han ba ikke om hjelp. Det var gamlingen som hadde bedt om vin, som ville prate, som ville kikke på boken hans.
— Gi meg boken tilbake, sa han. — Jeg må hente sauene mine så vi kan komme oss videre.
— Gi meg en tiendedel av sauene din, sa den gamle mannen. — Så skal jeg fortelle deg hvordan du skal finne den skjulte skatten.
***
Med ett stod alt klart for ham. Den gamle kona hadde ikke forlangt noe som helst, men denne gamlingen — som kanskje var mannen hennes — var ute etter å slå kloa i enda mer penger i bytte for opplysninger som ikke var verdt en døyt. Gamlingen var vel sigøyner, han også.
Før gutten hadde sagt noe som helst, bøyde den gamle mannen seg ned, plukket opp en pinne og begynte å skrive i sanden.
Idet han bøyde seg fikk gutten se noe som skinte på brystet innenfor kappen til den gamle, og det skinte så sterkt at han ble blendet for et øyeblikk. Med en rask bevegelse, altfor rask for en mann på hans alder, dekket gamlingen den skinnende gjenstanden med kappen. Da gutten fikk synet tilbake, leste han det som den gamle mannen hadde skrevet.
I sanden der på plassen midt i den lille byen leste gutten navnet på faren og moren sin. Han leste historien om sitt eget liv helt fram til dette øyeblikket, barndommens lek, de kalde nettene på presteskolen. Han leste navnet på kjøpmannens datter, som han ikke kjente. Han leste ting han aldri hadde fortalt til en levende sjel, som den gangen han stjal farens gevær, det han brukte på hjortejakt, eller historien om hans første seksuelle erfaring.
***
Den gamle mannen hadde sagt at han var kongen av Salem.
— Hvorfor skulle en konge snakke med en gjeter? spurte gutten brydd, men med beundring i stemmen.
— Av flere grunner. Men la oss si det sånn, at den viktigste er at du har klart å oppfylle din egen historie.
Gutten skjønte ikke hva han mente med en egen historie.
— Det er det du alltid har drømt om å gjøre. Helt fra vi er ganske små, vet alle hva som er vår egen historie. Når vi er i den alderen er alt åpent, alt er mulig, og vi er ikke redde for å drømme om alt vi vil gjøre og hvordan livet skal bli. Men tiden går, og etter hvert forsøker mystiske krefter gradvis å overbevise oss om at det ikke er mulig å virkeliggjøre vår egen historie.
Gamlingens forklaring gjorde ikke gutten stort klokere. Men han ville gjerne vite hva disse «mystiske kreftene» var; kjøpmannens datter ville måpe av forundring.
— Det er krefter som kanskje kan virke onde, men som egentlig lærer deg hvordan du skal gjøre din egen historie virkelig. De forbereder ånden din og viljen din, for det finnes en stor sannhet på denne planeten: Når du virkelig ønsker noe og streber mot det, uansett hvem du er eller hva du driver med, er det fordi dette ønsket ble født i universets sjel. Det er din oppgave på jorden.
- Selv om det bare skulle være å reise? Eller gifte seg med en tøyhandlers datter?
— Eller lete etter en skatt. Verdens sjel næres av menneskenes lykke, eller av deres ulykke, av misunnelse og sjalusi. Å oppfylle sin egen historie er menneskenes eneste forpliktelse.
Alle ting er én. Og når du virkelig ønsker deg noe, vil hele universet arbeide for at ønsket ditt skal bli oppfylt.
***
De ble sittende en stund uten å si noe, bare kikket på plassen og menneskene der. Gamlingen var den første som snakket.
— Hvorfor gjeter du sauer?
— Fordi jeg elsker å reise.
Den gamle pekte på bakeren som stod på den andre siden av plassen med en liten rød vogn.
— Da den bakeren der var ung, drømte også han om å reise omkring. Men han valgte å kjøpe en bakervogn og heller legge seg opp penger år for år. Når han blir gammel, vil han tilbringe en måned i Afrika. Han vil aldri forstå at mennesket alltid har en mulighet til å gjøre det det drømmer om.
- Han burde valgt å bli gjeter, tenkte gutten høyt.
— Han tenkte på det, sa den gamle. — Men bakere er mer betydningsfulle enn gjetere. Bakere eier et hus, mens gjetere sover under åpen himmel. Kvinnene gifter seg heller med en baker enn med en gjeter.
Gutten tenkte på kjøpmannens datter og kjente et stikk i brystet.
Kanskje han heller skulle ha vært baker i byen der hun bodde.
— Vel, folks mening om bakere og gjetere blir til slutt viktigere for dem enn deres egen historie.
Den gamle mannen bladde i boken. Så stoppet han og ble sittende og lese. Gutten ventet litt før han avbrøt ham på samme måte som han selv var blitt avbrutt.
— Hvorfor forteller du meg alt dette?
— Fordi du prøver å leve din egen historie. Og fordi du er på nippet til å gi den opp.
— Og det er i sånne øyeblikk du dukker opp?
- Ikke alltid i denne skikkelsen. Men jeg har aldri latt være å vise meg. Noen ganger viser jeg meg I form av et godt innfall, en god idé. Andre ganger, i et avgjørende øyeblikk, ordner jeg det slik at tingene blir enklere. Og så videre. Men folk flest legger ikke merke til det.
Den gamle fortalte at han uken før hadde vært tvunget til å vise seg for en skjerper i form av en stein. Skjerperen hadde forlatt alt for å dra ut på leting etter smaragder. I fem år stod han ved den samme elven og svettet, og da han hadde knust 999 999 steiner uten hell, tenkte han at nei, nå fikk det være nok. Det manglet bare én stein — en eneste stein — på at han skulle finne smaragden sin, og fordi han var et menneske som hadde satset alt på sin egen historie, bestemte den gamle seg for å gripe inn.
Han forvandlet seg til en stein som rullet over skjerperens fot. Mannen var sint og skuffet etter fem fruktesløse år, og han kastet steinen fra seg, og det med så stor kraft at den knuste en annen stein - som avdekket verdens vakreste smaragd.
— Menneskene ser tidlig sin grunn til å leve, sa den gamle med et streif av bitterhet i øynene. - Kanskje er det også derfor de gir den opp så tidlig. Men slik er verden.
Da kom gutten på at de først hadde snakket om den skjulte skatten.
- Skattene blir ført opp av jorden av flomvannet og begraves av de samme vannmassene, sa den gamle. — Hvis du vil vite noe om skatten din, må du gi meg en tiendedel av sauene dine.
- Er ikke en tiendedel av skatten bra nok?
Den gamle mannen så skuffet ut.
- Hvis du gir bort noe du ennå ikke har, vil du miste viljen til å finne det.
Da fortalte gutten at han hadde lovet sigøynerkvinnen en tiendedel.
- Sigøynere er smarte folk, sukket den gamle. — Uansett har du bare godt av å lære at alt her i livet har en pris. Og det er dette lysets krigere prøver å fortelle menneskene.
Den gamle mannen ga boken tilbake til gutten.
— I morgen på samme tid tar du med deg en tiendedel av sauene dine. Så skal jeg fortelle deg hvordan du skal få tak i den skjulte skatten.
Han reiste seg og sa farvel. Snart ble han borte rundt et hjørne.
***
Gutten forsøkte å lese litt i boken, men han klarte ikke å konsentrere seg. Han følte seg spent og oppspilt, for han visste at den gamle mannen hadde snakket sant. Han gikk bort til bakeren og kjøpte noe å spise. Skulle han fortelle ham hva den gamle hadde sagt? Nei, «iblant er det bedre å la tingene være som de er,» tenkte gutten og holdt munn. Hadde han sagt noe, ville bakeren sikkert gått omkring i dagevis og lurt på om han skulle reise fra alt, også nå som han var blitt så vant til den lille vognen sin. Nei, han ville la bakeren slippe den pinen.