— Liv søker liv, svarte alkymisten. Gutten forstod.
Han ga straks hesten frie tøyler og lot den galoppere fritt over sand og steiner.
Alkymisten fulgte etter i taushet. Etter en halvtime stanset hesten. De kunne ikke lenger se palmene i oasen, bare den enorme månen oppe på himmelen og klippene som skinte i sølv.
Han hadde aldri vært der før.
— Her er det liv, sa gutten til alkymisten.
— Jeg kjenner ikke ørkenens språk, men hesten min kjenner livets.
De steg av. Alkymisten var fortsatt taus, men han begynte å gå omkring med langsomme skritt mens han gransket steinene på bakken. Plutselig stanset han og bøyde seg lydløst ned: Det var et hull i bakken mellom steinene. Alkymisten stakk først hånden ned i hullet, deretter hele armen, like opp til skulderen. Det var noe som rørte seg der nede, og øynene hans — de var det eneste gutten kunne se — ble smale av anstrengelse. Det var som om armen hans kjempet med det som befant seg nede i hullet, og så — med et sprang som gjorde gutten forbløffet — dro alkymisten armen opp og var på bena i samme nå. Han holdt en slange i halen.
Også gutten hoppet til, bort fra slangen.
Den vred seg som besatt, og vislelydene skar gjennom ørkenens stillhet. Det var en kobra. Giften kunne drepe en mann på få minutter.
«Pass deg for giften!» ropte gutten inni seg. Men alkymisten, som hadde stukket hånden nedi hullet, var sikkert bitt for lengst. Allikevel var han like rolig. «Alkymisten er to hundre år gammel,» hadde engelskmannen sagt. Han visste nok hvordan han skulle hanskes med kobraer i ørkenen.
Alkymisten gikk bort til hesten sin og dro fram det lange, halvmåneformede sverdet. Med spissen risset han en sirkel i bakken og la slangen i midten. Den roet seg med det samme.
— Du kan ta det helt med ro, sa han. — Den vil holde seg der. Og du har oppdaget livet i ørkenen. Det var tegnet jeg trengte.
- Hvorfor var det så viktig?
— Fordi pyramidene er omgitt av ørken.
Gutten ville helst ikke høre snakk om pyramidene. Hjertet hans hadde vært tungt og trist siden kvelden før. Fortsatte han jakten på skatten, måtte han også forlate Fåtima.
— Jeg skal vise deg vei gjennom ørkenen, sa alkymisten.
— Jeg vil bli i oasen, svarte gutten. — Jeg har truffet Fåtima, og hun betyr mer for meg enn skatten.
— Fåtima er en ørkenkvinne, sa alkymisten. — Hun vet at en mann må dra ut for å vende tilbake. Hun har allerede funnet skatten sin; deg. Nå venter hun at du skal finne det du leter etter.
— Og hvis jeg bestemmer meg for å bli?
— Da vil du bli oasens rådgiver. Du vil få nok gull til å kjøpe mange sauer og kameler. Du vil gifte deg med Fåtima og dere vil leve lykkelig det første året. Du vil lære deg å elske ørkenen og bli kjent med hver eneste en av de femti tusen palmene. Du vil se hvordan de vokser, og de vil vise deg at verden alltid er i forandring. Og du vil bli dyktigere og dyktigere til å lese tegnene, for ørkenen er den beste læremesteren av alle.
— Det andre året vil du huske at det finnes en skatt, fortsatte han. — Tegnene vil fortsatt snakke om den, igjen og igjen, men du vil prøve å overse dem. Du vil bare bruke dine evner til beste for oasen og innbyggerne der. Stammehøvdingene vil takke deg for det. Kamelene dine vil gi deg rikdom og makt. Det tredje året vil tegnene fremdeles snakke om skatten og din egen historie. Natt og dag vil du vandre hvileløst gjennom oasen, og Fåtima vil være ulykkelig fordi hun stanset deg på veien. Men du vil gi henne din kjærlighet, og den vil bli gjengjeldt. Du vil huske at hun aldri ba deg om å bli, for en ørkenkvinne vet å vente på en mann.
Derfor vil du ikke klandre henne, men natt etter natt vil du vandre over ørkensanden og mellom daddelpalmene og tenke på at du kanskje skulle ha reist videre, at du skulle ha stolt mer på din kjærlighet til Fåtima.
For det som holdt deg igjen i oasen, var din egen frykt for aldri å komme tilbake. Og nå vil tegnene fortelle deg at skatten din er begravet for evig og alltid. Det fjerde året vil tegnene tie fordi du ikke ville lytte til dem. Stammehøvdingene vil skjønne det og du vil ikke lenger være rådgiver. Du vil være en rik handelsmann med mange kameler og mange varer, men du vil også vandre resten av ditt liv mellom palmene i visshet om at du ikke oppfylte din egen historie og at tiden er løpt ut. Det du ikke skjønte, var at kjærligheten aldri har hindret et menneske i å leve sin egen historie. Gjør den det, er det ikke ekte kjærlighet, den som snakker verdens språk.
***
Alkymisten visket ut sirkelen på bakken og slangen forsvant raskt ned mellom steinene. Gutten tenkte på glasshandleren som alltid hadde drømt om å reise til Mekka og engelskmannen som lette etter en alkymist. Han tenkte på en kvinne som hadde stolt på ørkenen, og på at den en dag skulle bringe henne et menneske hun ville elske.
De steg til hest, og denne gangen var det gutten som fulgte alkymisten. Vinden førte med seg lydene fra oasen, og gutten lyttet etter Fåtimas stemme.
Mens de så på en kobra i en sirkel hadde den fremmede rytteren med en falk på skulderen fortalt om kjærlighet og skatter, om ørkenens kvinner og hans egen historie.
- Jeg blir med deg, sa gutten og følte med det samme fred i hjertet.
— Vi drar i morgen før solen står opp, var det eneste alkymisten svarte.
***
Den natten klarte ikke gutten å sove. To timer før solen stod opp, vekket han en av guttene han delte teltet med og ba ham om å vise ham hvor Fåtima bodde. Han viste ham veien, og som takk ga gutten ham penger nok til å kjøpe en sau.
Så ba han ham om å finne ut hvor Fåtima sov, vekke henne og si at han ventet på henne. Den unge araberen gjorde som han ble bedt om, og som takk fikk han nok penger til å kjøpe enda en sau.
— Nå kan du la oss være alene, sa han til araber-gutten, som gikk tilbake til teltet for å sove, stolt over å ha hjulpet oasens rådgiver og lykkelig over å ha penger til å kjøpe et par sauer.
Fåtima viste seg i teltåpningen, og sammen gikk de ned mellom daddelpalmene. Gutten visste at han forbrøt seg mot tradisjonen, men det betydde ikke noe nå.
— Jeg reiser, sa han, — og jeg vil at du skal vite at jeg kommer tilbake. Jeg elsker deg fordi...
- Hysj, sa Fåtima og stanset ham. — Man elsker fordi man elsker. Ingen trenger en grunn for å elske.
Men gutten fortsatte:
- Jeg hadde en drøm og jeg traff en konge, jeg solgte glass og dro gjennom ørkenen, der stammene erklærte hverandre krig. Jeg satt ved en brønn og spurte etter alkymisten. Jeg elsker deg fordi universet har ført meg til deg.
De omfavnet hverandre. Det var første gang de berørte hverandre.
- Jeg kommer tilbake, sa gutten igjen.
- Når jeg så ut over ørkenen før, var det med et ønske, sa Fåtima. — Nå vil det være med håp. En gang dro faren min ut, og han kom tilbake til moren min. Siden har han alltid kommet tilbake.
De tidde begge to. Enda en stund vandret de mellom daddelpalmene før gutten fulgte henne tilbake til teltet.
- Jeg kommer tilbake, akkurat som faren din, sa han.
Han så at Fåtimas øyne var fylt av tårer.
— Gråter du?
- Jeg er en ørkenkvinne, sa hun og skjulte ansiktet. — Men først og fremst er jeg kvinne.
***
Fåtima gikk inn i teltet. Snart ville solen stige opp, og da ville hun gå ut og gjøre det hun alltid hadde gjort. Men alt ville allikevel være annerledes. Gutten ville ikke lenger være i oasen, oasen ville ikke lenger bety det samme for henne. Aldri mer ville den være stedet med femti tusen daddelpalmer og tre hundre brønner, dit pilegrimene kom, slitne og lykkelige etter en lang reise. Fra nå av ville oasen være et tomt sted.
Fra den dagen ville ørkenen være viktigere. Hver gang hun så ut over den, ville hun lure på hvilken stjerne han fulgte. Hun ville sende sine kyss med vinden i håp om at de en gang berørte kinnene hans og fortalte ham at hun levde, at hun ventet på ham, som en kvinne venter på en modig drømmer på leting etter en skatt. Fra den dagen ville ørkenen bety én eneste ting: håpet om at han skulle komme tilbake.
***
— Ikke tenk på det du legger bak deg, sa alkymisten idet de red ut i ørkenen. — Alt står skrevet i verdens sjel, og der vil det stå til evig tid.
— Det menneskene drømmer om er ikke først og fremst å reise ut, men å vende hjem, sa gutten, som atter var i ferd med å venne seg til ørkenens stillhet.
— Hvis det du finner er laget av edelt metall, vil det aldri forringes, og du kan en dag vende tilbake. Men hvis det bare var et lysblaff, som en eksploderende stjerne, vil du ikke finne noe som helst når du kommer hjem. Men du vil ha sett en eksplosjon av lys, og det alene kan være verdt det hele.
Han snakket alkymiens språk, men gutten skjønte at det var Fatima han siktet til.
Det var vanskelig å la være å tenke på det han hadde forlatt, og det nesten uforanderlige ørken- landskapet fylte ham med drømmer. Gutten kunne fortsatt se daddelpalmene for seg, han så brønnene og ansiktet til den kvinnen han elsket. Han så engelskmannen ved ovnen sin og kameldriveren som var en læremester uten å vite det. «Kanskje alkymisten aldri har elsket,» tenkte han.
Alkymisten red foran ham med falken på skulderen. Falken kjente ørkenens språk, og når de stanset, lettet den fra alkymistens skulder og fløy for å finne mat.
Den første dagen kom den tilbake med en hare, den andre med to fugler.
Om kvelden rullet de ut pleddene sine på bakken, men ild tente de ikke opp.
Ørkennatten var kald, og den ble mørkere og mørkere etter hvert som månen svant på himmelen.
De red i syv dager, og når de en sjelden gang snakket sammen, var det om krigen og hvordan de skulle unngå den.
For den fortsatte, og vinden førte iblant med seg den søtlige lukten av blod fra slag som var blitt utkjempet i nærheten.
Vinden minnet gutten på at det fantes et tegnenes språk som alltid var parat til å vise ham det øynene hans ikke kunne se.
Den syvende dagen besluttet alkymisten å slå leir tidligere enn vanlig. Falken lettet for å finne et bytte, og alkymisten fant fram vannsekken og rakte den til gutten.
— Du er snart ved reisens slutt, sa alkymisten. — Jeg vil gjerne ønske deg til lykke med at du har fulgt din egen historie.
— Du viser meg veien uten å si et ord, sa gutten. - Jeg trodde du ville lære meg det du vet og kan. En gang red jeg gjennom ørkenen sammen med en mann som leste bøker om alkymi. Jeg forstod ingenting av dem.
— Det finnes bare én måte å lære på, svarte alkymisten. — Og det er gjennom erfaring.
Reisen din har lært deg alt det du trenger å vite. Bare én ting mangler.
Gutten ville gjerne vite hva det var, men alkymisten holdt blikket festet på horisonten mens han ventet på at falken skulle komme tilbake.
- Hvorfor blir du kalt for alkymisten?
— Fordi det er hva jeg er.
- Hva gikk galt for de andre alkymistene, de som prøvde å lage gull, men ikke klarte det?
- De søkte bare gull, sa han. — De søkte sin egen histories skatt uten ønske om å leve sin egen historie.
— Hva er det jeg trenger å vite? spurte gutten til slutt.
Men alkymisten satt der taus med blikket festet til horisonten. Etter en stund kom falken tilbake med maten. De gravde en grop i sanden og tente et bål i den, slik at ingen skulle se flammene.