Kapittel 3: Mumien

Kistelokket var åpent.

Og der den stod, så det nesten ut som en dør.

Siri Meyer sa til barna: - Vet dere, mumier er egentlig døde menneskekropper.

I antikkens Egypt, da rike mennesker døde, ble de balsamerte og lagt i kister.

Kistene kalles sarkofager.

Tiril og Oliver nikket og stirret på mumien.

Åtto stirret også med halen mellom beina.

Oliver lurte på: - Men hvordan..?

- Jo, aller først, invollene - alt inni kroppen - det må vekk, vekk, vekk.

Men hjertet blir igjen.

Og etterpå tar man sand og sagmugg inn i kroppen.

Så blir det bandasjert over og legges i en sarkofag.

De tre stirret og nikket tankefullt.

Mumien på plakaten og den mumien de så på var ulike.

Plakatmumien var hvit med hendene framfor seg, men den der, - den var brunflekkete.

Øynene og munnen var åpne som om noen hadde åpnet dem for hånd.

Man kan ikke se inn der, det er bare et tomt mørke.

Det føles som at mumien stirrer på oss.

Oliver sa til Siri: - Får jeg lov å ta et bilde?

- Å ja.

Ta gjerne bilder, men ingen blits.

Sterkt lys kan skade mumien.

Oliver nikket og tok fram mobilen.

- Nei, jeg filmer i stedet, sa han og snudde seg rundt og filmet.

Siri sa: - Kom tilbake i morgen, da er gullmasken her.

De gikk mot utgangen.

Plutselig kom Harald Bakke og ropte: - Kom hit, Siri!

De pratet sammen og Harald pekte på veggen og på papiret.

I mens de tre sto der og ventet, så fortsatte Oliver å filme.

Til Siri kom tilbake, og han puttet mobilen i lommen.

Plutselig så de noe - der oppe ved stilaset - et malingsspann!

Det veeeeeeeltet (veltet)!

Det traff Siris hode før det deiset i bakken, - og sprutet omkring!

Gul sandfarget maling overalt.

Men verst gikk det Siri Meyer og hennes hår.

Malingen rant nedover ansiktet, kroppen og gulvet.

Arbeidere og vakter løp til.

- Går det bra?

spurte de.

To av dem hjalp henne til en stol, en tredje tørket ansiktet med tørkepapir.

Den store vakten så seg til høyre og til venstre, og sa: - En ny ulykke!

En annen arbeider: - Forbannelsen!

Mumiens hevn!