×

LingQ'yu daha iyi hale getirmek için çerezleri kullanıyoruz. Siteyi ziyaret ederek, bunu kabul edersiniz: cookie policy.


image

Jø Nesbø - Hodejegerne, Jø Nesbø - Hodejegerne Part 79

Jø Nesbø - Hodejegerne Part 79

Etter denne innledningen måtte Odd G. Dybwad foreta en liten mellomlanding før han fløy videre.

«Vi har med oss en gjest som skal hjelpe oss å oppsummere Greve-saken. Brede Sperre …»

G. Dybwad gjorde en bitte liten pause siden dette var cuet til produsenten i kontrollrommet for å skifte til kamera 2. Produsenten valgte et halvskudd av den eneste gjesten i studio, en høy, lyshåret og pen mann. Dyr dress til offentlig tjenestemann å være, åpen skjorte, perlemorknapper, antagelig komponert av ELLE-stylisten han knullet i all – eller nesten all – hemmelighet. Ingen av de kvinnelige seerne kom til å skifte kanal med det første.

«Du har ledet etterforskningen for KRIPOS i denne drapssaken. Du har nesten femten års erfaring fra politiet. Har du noen gang vært borti noe lignende?»

«Alle saker er forskjellige,» sa Brede Sperre. Uanstrengt selvsikker. Man trengte ikke være spåmann for å vite at mobiltelefonen hans kom til å være fullstappet med SMS-er etterpå. En kvinne som lurte på om han var singel og hadde lyst på en kaffe med en interessant person, alenemor, bosatt litt utenfor Oslo, egen bil og masse ledig tid neste uke. En ung gutt som likte eldre, bestemte menn. Noen hoppet over forpostfektningene og sendte bilde først som sist. Et de var fornøyd med; pent smil, rett fra frisøren, pene klær, passe utringning. Eller uten ansikt. Eller klær.

«Men det er klart, åtte drepte personer er ikke hverda-skost,» sa Sperre. Og la til da han selv hørte at understatementet låt i overkant nonchalant: «Verken her eller i land det er na-urlig å sammenligne seg med.»

«Brede Sperre,» sa G. Dybwad som alltid passet på å gjenta gjestenes navn et par ganger innledningsvis for at det skulle feste seg hos seerne. «Dette er en sak som har vakt internasjonal oppsikt. Og til tross for at åtte mennesker er døde, skyldes vel denne oppmerksomheten først og fremst at et verdensberømt maleri har spilt en nøkkelrolle?»

«Nå ja, det er i hvert fall et bilde som er kjent blant kunstkjennere.»

«Nå tror jeg trygt vi kan si at det er verdensberømt!» utbrøt Odd G. Dybwad og prøvde å fange blikket til Sperre, kanskje for å minne ham om det de hadde snakket om før programmet, at de var et team, to som skulle samarbeide om å fortelle en fantastisk historie. Å nedvurdere bildets berømmelse var å gjøre historien mindre fantastisk.

«Uansett har vel Rubens' bilde vært sentralt når KRIPOS uten overlevende eller andre vitner selv har måttet sette sammen dette puslespillet. Er ikke det riktig, Sperre?»

«Det er riktig.»

«Dere legger frem den endelige etterforskningsrapporten først i morgen, men du kan allerede nå legge frem for våre seere hva som egentlig skjedde i Greve-saken, hele hendelsesforløpet fra start til mål.»

Brede Sperre nikket. Men i stedet for å begynne å snakke løftet han vannglasset og tok en liten slurk. G. Dybwad smilte bredt i høyre billedkant. Kan hende hadde de to avtalt dette lille kunstgrepet, denne pausen som fikk seerne til å ake seg ytterst ut på sofakantene med oppsperrede øyne og ører. Eller kanskje hadde Sperre overtatt regien. Politimannen satte ned glasset og trakk pusten.

«Før jeg begynte i KRIPOS, var jeg som du vet i Ransavsnittet og hadde spesielt etterfo-sket de mange kunsttyveriene i Oslo de siste to årene. Likhetstrekkene tydet på at det var en liga som sto bak. Allerede den gang hadde vi fokus på vaktselskapet Tripolis ettersom de fleste boligene det ble stjålet fra hadde innbruddsalarmer derfra. Og nå vet vi at den ene personen som sto bak tyveriene, jobbet i nettopp Tripolis. Ove Kjikerud hadde adgang til Tripolis' nøkler til boligene og kunne altså også slå av alarmene. Og tydeligvis har Kjikerud også funnet ut en måte å slette avbruddsrapportene i anleggenes datajournaler. Vi antar at det er Kjikerud som selv har utført de fleste innb-uddene. Men han trengte en person som hadde innsikt i kunstverdenen, som snakket med andre kunstinteresserte i Oslo og som kunne skaffe oversikt over hvilke bilder som hang hvor.»


Jø Nesbø - Hodejegerne Part 79 Jø Nesbø - Headhunters Part 79

Etter denne innledningen måtte Odd G. Dybwad foreta en liten mellomlanding før han fløy videre.

«Vi har med oss en gjest som skal hjelpe oss å oppsummere Greve-saken. Brede Sperre …»

G. Dybwad gjorde en bitte liten pause siden dette var cuet til produsenten i kontrollrommet for å skifte til kamera 2. Produsenten valgte et halvskudd av den eneste gjesten i studio, en høy, lyshåret og pen mann. Dyr dress til offentlig tjenestemann å være, åpen skjorte, perlemorknapper, antagelig komponert av ELLE-stylisten han knullet i all – eller nesten all – hemmelighet. Ingen av de kvinnelige seerne kom til å skifte kanal med det første.

«Du har ledet etterforskningen for KRIPOS i denne drapssaken. Du har nesten femten års erfaring fra politiet. Har du noen gang vært borti noe lignende?»

«Alle saker er forskjellige,» sa Brede Sperre. Uanstrengt selvsikker. Man trengte ikke være spåmann for å vite at mobiltelefonen hans kom til å være fullstappet med SMS-er etterpå. En kvinne som lurte på om han var singel og hadde lyst på en kaffe med en interessant person, alenemor, bosatt litt utenfor Oslo, egen bil og masse ledig tid neste uke. En ung gutt som likte eldre, bestemte menn. Noen hoppet over forpostfektningene og sendte bilde først som sist. Et de var fornøyd med; pent smil, rett fra frisøren, pene klær, passe utringning. Eller uten ansikt. Eller klær.

«Men det er klart, åtte drepte personer er ikke hverda-skost,» sa Sperre. Og la til da han selv hørte at understatementet låt i overkant nonchalant: «Verken her eller i land det er na-urlig å sammenligne seg med.»

«Brede Sperre,» sa G. Dybwad som alltid passet på å gjenta gjestenes navn et par ganger innledningsvis for at det skulle feste seg hos seerne. «Dette er en sak som har vakt internasjonal oppsikt. Og til tross for at åtte mennesker er døde, skyldes vel denne oppmerksomheten først og fremst at et verdensberømt maleri har spilt en nøkkelrolle?»

«Nå ja, det er i hvert fall et bilde som er kjent blant kunstkjennere.»

«Nå tror jeg trygt vi kan si at det er verdensberømt!» utbrøt Odd G. Dybwad og prøvde å fange blikket til Sperre, kanskje for å minne ham om det de hadde snakket om før programmet, at de var et team, to som skulle samarbeide om å fortelle en fantastisk historie. Å nedvurdere bildets berømmelse var å gjøre historien mindre fantastisk.

«Uansett har vel Rubens' bilde vært sentralt når KRIPOS uten overlevende eller andre vitner selv har måttet sette sammen dette puslespillet. Er ikke det riktig, Sperre?»

«Det er riktig.»

«Dere legger frem den endelige etterforskningsrapporten først i morgen, men du kan allerede nå legge frem for våre seere hva som egentlig skjedde i Greve-saken, hele hendelsesforløpet fra start til mål.»

Brede Sperre nikket. Men i stedet for å begynne å snakke løftet han vannglasset og tok en liten slurk. G. Dybwad smilte bredt i høyre billedkant. Kan hende hadde de to avtalt dette lille kunstgrepet, denne pausen som fikk seerne til å ake seg ytterst ut på sofakantene med oppsperrede øyne og ører. Eller kanskje hadde Sperre overtatt regien. Politimannen satte ned glasset og trakk pusten.

«Før jeg begynte i KRIPOS, var jeg som du vet i Ransavsnittet og hadde spesielt etterfo-sket de mange kunsttyveriene i Oslo de siste to årene. Likhetstrekkene tydet på at det var en liga som sto bak. Allerede den gang hadde vi fokus på vaktselskapet Tripolis ettersom de fleste boligene det ble stjålet fra hadde innbruddsalarmer derfra. Og nå vet vi at den ene personen som sto bak tyveriene, jobbet i nettopp Tripolis. Ove Kjikerud hadde adgang til Tripolis' nøkler til boligene og kunne altså også slå av alarmene. Og tydeligvis har Kjikerud også funnet ut en måte å slette avbruddsrapportene i anleggenes datajournaler. Vi antar at det er Kjikerud som selv har utført de fleste innb-uddene. Men han trengte en person som hadde innsikt i kunstverdenen, som snakket med andre kunstinteresserte i Oslo og som kunne skaffe oversikt over hvilke bilder som hang hvor.»