×

LingQ'yu daha iyi hale getirmek için çerezleri kullanıyoruz. Siteyi ziyaret ederek, bunu kabul edersiniz: cookie policy.


image

Jø Nesbø - Hodejegerne, Jø Nesbø - Hodejegerne Part 66

Jø Nesbø - Hodejegerne Part 66

Sola skinte også på den gamle Roger Browns hjemby da den nye steg av toget klokka femten ti. Men det blåste en iskald vind inn i de snerrende gapene på de skamferte tigerskulpturene foran Oslo Sentralbanestasjon da jeg skrådde over plassen og fortsatte opp mot Skippergata.

Dopselgerne og horene i Tollbugata så på meg, men ropte ikke sine tilbud etter meg slik de hadde gjort etter den gamle Roger Brown. Foran inngangen til hotell Leon stoppet jeg og så oppover fasaden hvor murpussen hadde falt av og etterlatt hvite sår. Under et av vinduene hang en plakat som lovet rom for fire hundre kroner natta.

Jeg steg inn og gikk bort til resepsjonen. Eller RESPESJON som det sto på skiltet som hang over mannen bak skranken.

«Ja?» sa han i stedet for det standard «velkommen» jeg er vant til fra de hotellene den gamle Roger Brown frekventerte. Resepsjonistens ansikt hadde en ferniss av svette som om han hadde jobbet hardt. Drukket for mye kaffe. Eller bare var nervøs av natur. Det flakkende blikket tydet på det siste.

«Har du et enkeltrom?» spurte jeg.

«Ja. Hvor lenge?»

«Ett døgn.»

«Et helt?»

Jeg hadde aldri vært inne på hotell Leon før, men jeg hadde kjørt forbi noen ganger, og det ante meg at de tilbød rom på timebasis for dem som elsket på profesjonell basis. Altså slike kvinner som ikke hadde skjønnhet eller vett nok til å bruke kroppen til å skaffe seg et hus tegnet av Ove Bang og eget galleri på Frogner.

Jeg nikket.

«Fire hundre,» sa mannen. «Forhåndsbetaling.» Han hadde en slags svensk aksent, en slik dansebandvokalister og predikanter av en eller annen grunn foretrekker.

Jeg slengte det kombinerte bank- og kredittkortet til Eskild Monsen på bordet. Jeg vet av erfaring at hotellene gir blaffen i om underskriften ligner, men jeg hadde for sikkerhets skyld øvd inn en brukbar etterligning på toget. Problemet var bildet. Det viste en rundkjaket fyr med langt, krøllete hår og svart skjegg. Selv ikke undereksponeringen kunne skjule at det overhodet ikke hadde noen likhet med mannen som sto foran ham med smalt ansikt og nybarbert skalle. Resepsjonisten studerte kortet.

«Du ligner ikke fyren på bildet,» sa han uten å se opp fra kortet.

Jeg ventet. Til han måtte løfte blikket og møte mitt.

«Kreft,» sa jeg.

«Hva?»

«Cellegift.»

Han blunket tre ganger.

«Tre behandlinger,» sa jeg.

Adamseplet hans hoppet da han svelget. Jeg kunne se han vaklet i troen. Kom igjen! Jeg måtte snart legge meg i en seng, nakken verket som helvete. Jeg slapp ikke blikket hans. Men han slapp mitt.

«Sorry,» sa han og holdt kredittkortet frem mot meg. «Jeg har ikke råd til å havne i trøbbel, de har meg under oppsikt. Har du cash?»

Jeg ristet på hodet. En tohundrelapp og en tikroning var alt jeg hadde igjen etter togbilletten.

«Sorry,» gjentok han og strakte armen helt ut – liksom bedende – slik at kortet berørte brystet mitt.

Jeg grep det og marsjerte ut.

Det var ingen vits i å prøve andre hoteller, tok de ikke kortet på Leon, ville de ikke gjøre det andre steder heller. Og i verste fall ville de slå alarm.

Jeg gikk over til plan B.


Jø Nesbø - Hodejegerne Part 66 Jø Nesbø - Headhunters Part 66

Sola skinte også på den gamle Roger Browns hjemby da den nye steg av toget klokka femten ti. Men det blåste en iskald vind inn i de snerrende gapene på de skamferte tigerskulpturene foran Oslo Sentralbanestasjon da jeg skrådde over plassen og fortsatte opp mot Skippergata.

Dopselgerne og horene i Tollbugata så på meg, men ropte ikke sine tilbud etter meg slik de hadde gjort etter den gamle Roger Brown. Foran inngangen til hotell Leon stoppet jeg og så oppover fasaden hvor murpussen hadde falt av og etterlatt hvite sår. Under et av vinduene hang en plakat som lovet rom for fire hundre kroner natta.

Jeg steg inn og gikk bort til resepsjonen. Eller RESPESJON som det sto på skiltet som hang over mannen bak skranken.

«Ja?» sa han i stedet for det standard «velkommen» jeg er vant til fra de hotellene den gamle Roger Brown frekventerte. Resepsjonistens ansikt hadde en ferniss av svette som om han hadde jobbet hardt. Drukket for mye kaffe. Eller bare var nervøs av natur. Det flakkende blikket tydet på det siste.

«Har du et enkeltrom?» spurte jeg.

«Ja. Hvor lenge?»

«Ett døgn.»

«Et helt?»

Jeg hadde aldri vært inne på hotell Leon før, men jeg hadde kjørt forbi noen ganger, og det ante meg at de tilbød rom på timebasis for dem som elsket på profesjonell basis. Altså slike kvinner som ikke hadde skjønnhet eller vett nok til å bruke kroppen til å skaffe seg et hus tegnet av Ove Bang og eget galleri på Frogner.

Jeg nikket.

«Fire hundre,» sa mannen. «Forhåndsbetaling.» Han hadde en slags svensk aksent, en slik dansebandvokalister og predikanter av en eller annen grunn foretrekker.

Jeg slengte det kombinerte bank- og kredittkortet til Eskild Monsen på bordet. Jeg vet av erfaring at hotellene gir blaffen i om underskriften ligner, men jeg hadde for sikkerhets skyld øvd inn en brukbar etterligning på toget. Problemet var bildet. Det viste en rundkjaket fyr med langt, krøllete hår og svart skjegg. Selv ikke undereksponeringen kunne skjule at det overhodet ikke hadde noen likhet med mannen som sto foran ham med smalt ansikt og nybarbert skalle. Resepsjonisten studerte kortet.

«Du ligner ikke fyren på bildet,» sa han uten å se opp fra kortet.

Jeg ventet. Til han måtte løfte blikket og møte mitt.

«Kreft,» sa jeg.

«Hva?»

«Cellegift.»

Han blunket tre ganger.

«Tre behandlinger,» sa jeg.

Adamseplet hans hoppet da han svelget. Jeg kunne se han vaklet i troen. Kom igjen! Jeg måtte snart legge meg i en seng, nakken verket som helvete. Jeg slapp ikke blikket hans. Men han slapp mitt.

«Sorry,» sa han og holdt kredittkortet frem mot meg. «Jeg har ikke råd til å havne i trøbbel, de har meg under oppsikt. Har du cash?»

Jeg ristet på hodet. En tohundrelapp og en tikroning var alt jeg hadde igjen etter togbilletten.

«Sorry,» gjentok han og strakte armen helt ut – liksom bedende – slik at kortet berørte brystet mitt.

Jeg grep det og marsjerte ut.

Det var ingen vits i å prøve andre hoteller, tok de ikke kortet på Leon, ville de ikke gjøre det andre steder heller. Og i verste fall ville de slå alarm.

Jeg gikk over til plan B.