Jø Nesbø - Hodejegerne Part 10
Jeg låste meg inn i huset, sparket av meg skoene og deaktiverte alarmen innenfor de tjue sekundene før det begynte å ringe oppe hos Tripolis. Diana og jeg hadde diskutert koden lenge før vi ble enige. Hun hadde villet at den skulle være «DAMIEN» etter sin favorittkunstner Damien Hirst, men jeg visste det var navnet hun hadde gitt vårt aborterte barn, og insisterte derfor på en tilfeldig sammensetning av bokstaver og tall som ikke kunne gjettes. Og hun hadde gitt etter. Som alltid når jeg satte hardt mot hardt. Eller hardt mot mykt. For Diana var myk. Ikke svak, men myk og fleksibel. Som leire hvor selv det minste press satte avtrykk. Det merkelige var at jo mer hun ga etter, desto større og sterkere ble hun. Og svakere ble jeg. Til hun ruvet over meg som en gigantisk engel, en himmel av skyld, gjeld og dårlig samvittighet. Og uansett hvor hardt jeg slet, hvor mange hoder jeg brakte hjem, hvor mye av bonuspotten fra hovedkontoret i Stockholm jeg raket til meg, var det ikke nok til avlaten.
Jeg gikk opp trappa til stua og kjøkkenet, dro av meg slipset, åpnet Sub-Zero-kjøleskapet og tok ut en flaske San Miguel. Ikke den vanlige Especial, men 1516, det ekstra milde ølet som Diana foretrakk fordi det er brygget på rent bygg. Fra stuevinduet så jeg ned på hagen, garasjen og naboene. Oslo, fjorden, Skagerrak, Tyskland, verden. Og oppdaget at jeg alt hadde tømt ølflaska.
Jeg hentet én til og gikk ned i første for å skifte til vernissasjen.
Da jeg passerte Det Forbudte Rommet, la jeg merke til at døra sto på klem. Jeg skjøv den opp og så med en gang at hun hadde lagt friske blomster ved den vesle steinfiguren som sto på det lave, alterlignende bordet under vinduet. Bordet var det eneste møbelet i rommet og steinfiguren så ut som en barnemunk med et fornøyd buddhasmil. Ved siden av blomstene sto et par bitte små barnesko og en gul rangle.
Jeg gikk inn, tok en slurk av ølet, satte meg på huk, og strøk fingrene over steinfigurens glatte, nakne isse. Det var en mizuko jizo, en figur som ifølge japansk tradisjon beskyttet aborterte barn, eller mizuko – vannbarn. Det var jeg som hadde tatt med figuren hjem etter en mislykket hodejakt i Tokyo. Det var i de første månedene etter aborten mens Diana fremdeles var nedbrutt, og jeg hadde tenkt at det kanskje kunne være til trøst. Selgerens engelsk hadde vært for dårlig til at jeg hadde fått med meg alle detaljene, men den japanske ideen går visstnok ut på at når fosteret dør, går barnets sjel tilbake til sin opprinnelige flytende tilstand – de blir vannbarn. Som – når man blander inn litt buddhisme Japan-style – venter på å bli gjenfødt. I mellomtiden utfører man såkalt mizuko kuyo, seremonier og enkle ofringer som beskytter det ufødte barnets sjel og samtidig foreldrene mot vannbarnets hevn. Den siste delen fortalte jeg aldri Diana om. Til å begynne med hadde jeg vært glad, det syntes som om hun hadde funnet trøst i steinfiguren. Men da hennes jizo etter hvert var blitt en besettelse og hun ville ha den inn på soverommet, var jeg blitt nødt til å sette ned foten. Og sagt at fra nå av skulle figuren ikke ofres eller bes til. Skjønt akkurat i den saken hadde jeg aldri satt hardt mot mykt. For jeg visste godt at Diana kunne mistes. Og hun var umistelig.
Jeg gikk inn på kontoret mitt, slo på PC-en, lette på nettet til jeg fant et høyoppløselig bilde av Edvard Munchs «Brosjen», også kalt «Eva Mudocci». Tre hundre og femti tusen på det legale markedet. Neppe mer enn to hundre på mitt. Femti prosent til heler, tjue prosent til Kjikerud. Åtti tusen til meg. Det var det vanlige; knapt verdt bryderiet og i hvert fall ikke risikoen. Bildet var i svart-hvitt. 58 x 45 cm. Akkurat nok til å få presset det inn på et A2-ark. Åtti tusen. Akkurat for lite til å betale det neste kvartalsvise avdraget på huslånet. Og ikke i nærheten av å kunne dekke fjorårets underskudd på galleriet som jeg hadde lovet regnskapsføreren å betale inn i løpet av november. Av en eller annen grunn var det blitt lenger og lenger mellom hver gang det dukket opp et anstendig bilde, også. Det siste, «Modell i høye hæler» av Søren Onsager, var mer enn tre måneder siden, og selv det hadde innbrakt knappe seksti tusen. Noe måtte snart skje. QPR måtte score et flaksemål, et sleivskudd i krysset som – fortjent eller ikke – sendte dem til Wembley. Slikt skjedde, hadde jeg hørt. Jeg sukket og sendte Eva Mudocci til printeren.
