— Dette er første fase i arbeidet, sa han. — Jeg må skille ut den urene svovelen. Og skal jeg klare det, kan jeg ikke være redd for å feile. Det er frykten for å mislykkes som har hindret meg i å finne Storverket, og nå først begynner jeg på det som jeg kunne ha begynt på for ti år siden. Jeg er glad for at jeg ikke måtte vente i tyve.
Han la mer ved i ovnen og så ut over ørkenen. Gutten ble sittende sammen med ham en stund mens kveldssolen farget ørkensanden rød.
Men etter en stund følte han en sterk trang til å oppsøke ørkenens stillhet. Kanskje den kunne svare på spørsmålene hans. Han gikk ut av oasen og ble gående omkring i ørkensanden, men uten å miste palmene av syne. Han lyttet til vinden og kjente steinene under føttene sine. Her og der så han noen skjell, og han skjønte at denne ørkenen, en gang for lenge, lenge siden, hadde vært et stort hav. Til slutt satte han seg på en stein og lot seg oppsluke av horisonten som strakte seg ut foran ham. Han klarte ikke helt å forstå dette med kjærlighet som ikke krevde å eie. Men Fåtima var en ørkenkvinne, og hvis noen kunne forklare ham det, måtte det være ørkenen.
Mens han satt der og lot tankene vandre, ante han en bevegelse over hodet på seg. Han kikket opp og så to hauker som fløy høyt der oppe.
Han ble sittende og se på haukene og mønstrene de tegnet på himmelen. De virket kaotiske, tilfeldige, men gutten følte allikevel at de betydde noe — han kunne bare ikke forstå hva. Han fulgte fuglenes flukt med øynene. Kanskje han kunne lese noe der, kanskje ørkenen kunne forklare ham kjærligheten som ikke eier.
Han begynte å kjenne seg trett, men hjertet hans bønnfalt ham om å holde seg våken. «Jeg er i ferd med å lære verdens språk, og alt i denne verden har en mening, også haukenes flukt,» sa han til seg selv. Og han ble fylt av takknemlighet fordi han elsket en kvinne. «Kjærligheten gir alt en dypere mening,» tenkte han.
Plutselig stupte den ene hauken gjennom luften og angrep den andre. I det samme fikk gutten et syn, som i et glimt: en hær trengte inn i oasen med sverdene hevet. Synet var borte i samme nå, men det gjorde ham urolig. Han visste hva luftspeilinger var, og han hadde opplevd noen selv også: det var ønsker som materialiserte seg i ørkensanden. Men han ønsket jo ikke at en hær skulle invadere oasen.
På ny forsøkte han å konsentrere seg om steinene og den rosafargede ørkensanden, men hjertet hans ville ikke gi ham ro.
«Følg alltid tegnene,» hadde den gamle kongen sagt. Gutten tenkte på Fåtima. Han tenkte på det han hadde sett, og følte at noe snart ville skje.
Han reiste seg og begynte å gå i retning av palmetrærne. Og igjen skjønte han tingenes mange språk: denne gangen betydde ørken trygghet og oasen fare.
***
Kameldriveren satt lent til en palme og så på solnedgangen. Han fikk øye på gutten der han dukket opp bak en sanddyne.
- Jeg har hatt et syn, sa gutten. — Krigere nærmer seg.
— Ørkenen fyller menneskets hjerte med syner, svarte kameldriveren.
Gutten fortalte ham om haukene han hadde sett på himmelen, og at han plutselig hadde sunket ned i verdens sjel.
Kameldriveren tidde. Han forstod hva gutten snakket om. Han visste at alt her i verden kan fortelle alle tings historie. Åpnet du en bok på en tilfeldig valgt side eller leste i folks hender, vendte du et kort eller så fuglenes flukt, ville du finne det båndet som knytter alle ting sammen. Skjønt egentlig fortalte ikke tingene i seg selv noen ting; de var dører til verdens sjel, dører som åpnet seg når menneskenes øyne falt på dem og betraktet dem.
I ørkenen fantes det mange mennesker som hadde funnet en måte å trenge inn i verdens sjel på. De ble kalt seere og var fryktet av kvinner og gamle menn. Krigerne spurte dem sjelden til råds, for det er ikke mulig å gå i krig når du vet at du skal dø. Krigerne foretrakk smaken av kamp og følelsen av det ukjente; fremtiden var skrevet av Allah, og det Han hadde skrevet, var til beste for mennesket. Nåtiden var full av overraskelser, og derfor levde krigerne alltid her og nå med alle sanser åpne: Hvor var fiendens sverd? Hvor var hesten hans? Hvor skulle han rette slaget for å berge livet?
Kameldriveren, som ikke var noen kriger, hadde oppsøkt mange seere.
Noen hadde fortalt ham sanne ting, andre falske.
Men en dag hadde en av dem, den eldste (og mest fryktede), spurt ham om hvorfor han så gjerne ville kjenne fremtiden.
— Vel, så jeg kan ta mine forholdsregler og endre på det som jeg ikke vil skal hende, hadde kameldriveren svart.
— Da vil det jo ikke lenger være fremtiden din, sa seeren.
- Kanskje jeg vil kjenne fremtiden slik at jeg kan forberede meg på det som kommer.
— Hvis du ikke kjenner fremtiden, vil alle gode ting komme som en gledelig overraskelse, sa seeren. — Hvis du derimot kjenner den, og det den har i vente for deg ikke er godt, vil du ha det vondt i lang tid før det skjer.
— Jeg vil kjenne fremtiden fordi jeg er et menneske, sa kameldriveren da. — Mennesket lever i kraft av fremtiden.
Seeren ble sittende taus en lang stund. Han kunne kunsten å kaste pinner og så tolke dem etter hvordan de ble liggende på bakken. Men denne dagen kastet han ingen pinner. Han pakket dem inn i et tørkle og la dem i lommen.
— Jeg lever av å vise menneskene deres fremtid, sa han. — Jeg kjenner kastepinnenes kunst og vet hvordan jeg skal bruke dem for å nå dit hvor alle ting står skrevet.
Der kan jeg lese fortiden, der kan jeg se det som er blitt glemt, og gjennom det forstå nåtidens tegn. Når folk kommer til meg, er det ikke fremtiden jeg leser; jeg leser fortiden. For fremtiden tilhører Gud, og Han vil avsløre den i utvalgte øyeblikk. Vil du vite hvordan jeg klarer å spå om fremtiden? Gjennom tegnene som er her og nå. Hemmeligheten ligger i nåtiden, og er du til stede i det som skjer i nåtiden, kan du gjøre det bedre. Og gjør du nåtiden bedre, vil det som skjer etterpå også bli bedre. Glem fremtiden og lev hver dag etter lovens lære i tillit til at Gud sørger for sine barn. Hver dag bærer evigheten i seg.
Kameldriveren ville gjerne vite når Gud lar menneskene se fremtiden.
- Når Han selv viser den. Men det gjør Han sjelden, og det av en eneste grunn: fremtiden ble skrevet for å endres.
***
«Gud har vist gutten fremtiden,» tenkte kameldriveren. «Han vil at han skal være Hans instrument.»
- Gå og snakk med stammehøvdingene, sa han. — Fortell dem om krigerne som nærmer seg.
— De vil bare le av meg.
— De er her fra ørkenen, og menn av ørkenen er vant til tegn.
— Da vet de det vel allerede?
— De tenker ikke på slike ting akkurat nå. De tror at hvis Allah ønsker å fortelle dem noe de trenger å vite, vil et eller annet menneske fortelle dem det. Det har skjedd mange ganger før. Og nå er du dette mennesket.
Gutten tenkte på Fåtima. Så bestemte han seg for å gå og snakke med stammehøvdingene.
***
- Jeg kommer med tegn fra ørkenen, sa han til vakten som stod foran døren til det store hvite teltet som lå midt i oasen. — Jeg vil snakke med høvdingene.
Vakten sa ikke et ord, men gikk inni teltet. Etter en lang stund kom han ut sammen med en ung araber som var kledd i hvitt og gull. Gutten fortalte hva han hadde sett. Den andre ba ham om å vente og gikk inn i teltet igjen.
Det ble natt. Mange arabere og handelsmenn kom og gikk. Snart slukket bålene, og oasen ble litt etter litt like stille som ørkenen. Bare bålet i det store teltet brant fortsatt. Hele tiden tenkte gutten på Fåtima.
Han kunne fremdeles ikke forstå det hun hadde sagt tidligere på dagen.
Omsider, etter å ha ventet i mange timer, ble gutten kalt inn av vakten.
Han ble fullstendig overveldet av det han fikk se. Aldri hadde han forestilt seg at det — midt i ørkenen — kunne finnes et telt som dette. Aldri før hadde han trådt på så vakre tepper, og ned fra taket hang gyldne, utsmykkede lamper med tente lys. Stammehøvdingene, som satt i en halvsirkel innerst i teltet, hvilte på vakre, broderte silkeputer. Tjenere kom og gikk med sølvfat fulle av te og krydder. Noen var opptatt med å holde fyr på vannpipene, og en mild tobakksduft fylte teltet.
Det var åtte høvdinger, men gutten så straks hvem som var den viktigste: en araber kledt i hvitt og gull som satt midt i halvsirkelen. Ved siden av ham satt den unge araberen som han hadde snakket med tidligere.
- Hvem er den fremmede som snakker om tegn? spurte en av høvdingene og så på ham.
— Det er meg, svarte gutten. Og så fortalte han hva han hadde sett.
— Hvorfor skulle ørkenen fortelle dette til en fremmed, når den vet at vi har levd her i mange generasjoner? sa en annen.
— Fordi øynene mine ennå ikke har vennet seg til ørkenen, svarte gutten. — Jeg kan se ting som vante øyne overser.
«Og fordi jeg kjenner verdens sjel,» la han til i sitt stille sinn.
— Oasen er nøytralt område, sa en tredje. — Ingen vil angripe en oase.
— Jeg forteller dere bare hva jeg så, sa gutten. - Hvis dere ikke tror meg, trenger dere ikke å foreta dere noe som helst.
Det ble dørgende stille i teltet, men snart begynte stammehøvdingene å diskutere med opphissede stemmer. Gutten begynte å bli nervøs; tegnene sa at noe var galt. Han angret på at han hadde nevnt det for kameldriveren.
Plutselig smilte den gamle mannen som satt i midten. Det var et ørlite, nesten umerkelig smil, men det var nok til at gutten følte seg litt bedre til mote. Den gamle mannen hadde så langt ikke sagt et ord, men gutten, som var fortrolig med verdens språk, følte fredelige vibrasjoner bølge gjennom teltet. Intuisjonen hans sa at han hadde gjort rett i å komme.
Diskusjonen stilnet og stammehøvdingene ble sittende i taushet og høre på den gamle. Deretter henvendte han seg til gutten, og nå hadde ansiktet hans et strengt og fjernt uttrykk.
— For to tusen år siden, sa han, — i et land langt borte, ble en mann som trodde på drømmer kastet i en brønn og senere solgt som slave. Våre handelsmenn kjøpte ham og førte ham til Egypt. Og vi vet alle sammen at den som tror på drømmer, han kan også tyde dem.
«Men de klarer ikke alltid å virkeliggjøre dem,» sa gutten til seg selv og tenkte på sigøynerkvinnen.
— Denne mannen tydet faraoens drøm om de magre og de fete kuene, fortsatte den gamle mannen, — og dermed reddet han Egypt fra hungersnøden. Hans navn var Josef. Han var også en fremmed i et fremmed land, akkurat som du, og han må vel ha vært omtrent på din alder.
Fortsatt var det ingen andre som sa noe. Den gamle hadde et kaldt uttrykk i øynene.
— Vi følger alltid tradisjonen. Tradisjonen reddet Egypt fra hungersnøden den gang, og gjorde landet til det rikeste blant nasjonene. Tradisjonen lærer menneskene å krysse ørkenen og hvordan man skal gifte bort døtrene sine. Tradisjonen sier at en oase er et fristed fordi begge parter har oaser og fordi de er sårbare.
Ingen sa et ord mens den gamle snakket.
— Men tradisjonen sier også at vi skal lytte til det ørkenen forteller oss. Alt vi vet, er det ørkenen som har lært oss.
Den gamle gjorde et tegn og alle reiste seg. Møtet var hevet. Vannpipene ble slukket og vaktene stilte seg i giv akt. Gutten gjorde seg klar til å gå, men den gamle hadde enda mer på hjertet.