De tre kongsdøtre i berget det blå - del 1

Det var engang en konge og en dronning som ingen barn hadde, og det tok de seg så nær av at de nesten ikke hadde en glad stund.

En dag sto kongen ute i svalen og så utover de store jordene sine og alt han eide.

Det var nok, og vel så det; men han syntes ikke han kunne ha glede av det, når han ikke visste hvor det skulle bli av alt etter hans tid. Som han sto der og grunnet, kom det en gammel fattigkjerring, som gikk og ba om litt i Guds navn. Hun hilste og neide seg, og spurde hva som feilte kongen, siden han så så uglad ut.

"Det kan ikke du gjøre noe ved, kona mi!

" sa kongen; "det nytter ikke å fortelle deg det. " "Det torde vel enda hende," sa tiggerkjerringa; "det skal ofte lite til, når lykka vil. Kongen tenker på det at han ingen arving har til land og rike; men det trenger han ikke sørge for," sa hun; - han skulle ha tre døtre med dronningen sin, men han måtte akte dem vel, så de ikke kom under bar himmel før de ble femten år gamle; ellers kom det en snefloke og tok dem.

Da tiden kom, ble dronningen liggende og fikk et vakkert pikebarn; året etter gikk det like ens, og tredje året også.

Kongen og dronningen var så glade at det ikke var måte på det; men så glad kongen var, husket han enda på å sette vakt for stuedøren.

Da kongsdøtrene vokste til, ble de både vakre og vene, og godt og vel hadde de det i alle måter.

Det eneste var at de ikke fikk komme ut og leke seg, de som andre barn; men alt de tagg og ba foreldrene, og alt de gnålte på vakten, så nyttet det like lite; ut måtte de ikke før de var femten år gamle alle sammen.

Så var det en dag, ikke lenge før den yngste kongsdatteren skulle fylle sitt femtende år.

Kongen og dronningen var ute og kjørte i godværet, og prinsessene sto i vinduet og så ut. Solen skinte, og alt sto så grønt og vakkert at de syntes de måtte ut - det fikk gå som det kunne. Så tagg og overhengte de vakten alle tre, og ba at han skulle slippe dem ned i hagen; han kunne selv se så varmt og vakkert det var, - det kunne da aldri komme vintervær en slik dag. Ja, han syntes ikke det så likt ut til det, vaktmannen heller, og når de endelig skulle og måtte ut, så fikk de vel gå, sa han; men det skulle bare være en ørliten stund, og han ville selv være med og passe på dem. Da de kom ned i hagen, sprang de både høyt og lavt og plukket fanget fullt av blomster og grønt, det vakreste de så. Til sist rådde de ikke med mere; men som de skulle til å gå inn igjen, fikk de øye på en stor rose borte i den andre enden av hagen. Den var mange ganger vakrere enn alt det andre de hadde funnet, så den måtte de endelig ha. Men med det samme de bukket seg og skulle ta rosen, kom det en diger, tett snefloke, og borte var de.

Det ble stor sorg over hele landet, og kongen lot lyse opp på alle kirkebakker, at den som kunne frelse prinsessene, skulle få halve riket og gullkronen hans og hvilken av dem han ville til kone.

Det var nok av dem som ville vinne et halvt kongerike og en prinsesse attpå, kan en vite, så det reiste ut både fornemme og ringe til alle landsens kanter. Men det var ingen som kunne finne kongsdøtrene, eller så mye som få spurlag på dem.

Da nå alle de store og høyeste i landet hadde vært ute, var det en kaptein og en løytnant som ville i veien og forsøke seg.

Å, ja, kongen rustet dem ut både med sølv og gull, og ønsket dem lykke på reisen attpå.

Så var det en soldat som bodde sammen med mor si i en liten stue bortenfor kongsgården.

Han drømte en natt at han skulle ut og lete etter prinsessene han med. Om morgenen sanset han ennå det han hadde drømt, og talte om det for moren. "Det kan gjerne være noe fanteskap som er kommet for deg," sa kjerringa; "du må drømme det samme tre netter på rad, ellers er det ikke sætende. " Men det gikk like ens de neste nettene, begge ganger kom den samme drømmen igjen: han syntes han skulle ut. Så vasket han seg og dro på seg munderingen sin, og gikk opp i kjøkkenet på kongsgården; det var enda dagen etter at de to hadde dratt avsted.

"Gå du hjem igjen," sa kongen; "prinsessene henger nå vel for høyt for deg," sa han.

"Og så har jeg gitt ut så mange reisepenger, så det er ikke flere igjen i dag. Du får heller komme igjen en annen dag. "