Girls-stjerne hjelper tenåringsjenter

Høsten er kommet.

Den er oransje her i USA – og svart.

Det står gresskar utenfor husene; store og runde med utskårne skumle fjes.

Du setter et telys inni, og det lyser oransje mot regnvåt svart asfalt om kveldene.

Noen tar høstdekoreringen helt ut.

De henger skjeletter i tuntreet og plasserer gravstøtter i plast i hagen, gjerne med tilhørende lydeffekter. Det skal være skummelt om høsten.

For Halloween er amerikanske barns favoritthøytid.

De beundrer alt de skumle i flere uker mens de gleder seg intenst til å ta på seg årets nøye planlagte kostyme.

31.

oktober er som julaften.

Tenk å være fire år og får gå fra dør til dør og si «Trick or Treat».

– Så skummel du ser ut, sier de voksne til en vampyr eller en heks eller Batman og legger godteri i barnas gresskarformede kurv.

Men tida går fort.

Barn blir raskt tenåringer og da får mange får skumlere monstre å kjempe mot enn noen usle skjeletter i plast.

En god venn dumper ned i lenestolen i stua hjemme hos oss.

Han gleder seg ikke til Halloween i år.

Det er datteren hans.

Hun er 14 og måtte flyttet hjemmefra. Det gikk bare ikke lenger. Vi kan kalle henne Klara. Klara er enebarn, flink på skolen, populær og utadvendt.

Men etter hvert tok selvskadingen overhånd.

Min venn gjemte barberblad og kniver, men hun fant alltid noe. En pinsett, en neglesaks, et speil som kunne knuses. Den private ungdomsskolen klara gikk på ble for krevende. Livet foregikk seg på Instagram og Snapchat. Pappa måtte starte full overvåking av mobiltelefonen hennes.

Til slutt la den skoleflinke, fotogene jenta ut en lang video på Youtube der hun detaljert fortalte om hvor deprimert hun var.

Om hvor mange hun kjenner som har det på samme måte.

Som skader seg selv og om noen som har forsøkt å gjøre slutt på alt sammen.

Om hvordan hun forstår dem.

Det ble for mye for ledelsen ved Klaras skole.

Nå har hun flyttet til et behandlingssenter i en annen delstat der jenter med depresjoner får hjelp og undervisning.

Min venn er glad for denne løsningen, men forstår ikke hvorfor det ble slik.

Han er ute av seg av bekymring der han sitter i lenestolen.

Hvordan skal det gå nå?

Viktigst er det selvsagt at datteren får hjelp, men det koster flere hundre tusen kroner i året på den internatskolen

Og hva skjer etterpå?

Hva med karakterene? Hva med college?

Konkurransen er knallhard.

Det er ikke rom for mange feilskjær om man skal lykkes i streberbeltet like nord for den amerikanske hovedstaden der Klara har vokst opp.

Unge i USA går en mørkere framtid i møte her enn på flere generasjoner.

Arbeidsmarkedet er syltynt for dem som strømmer ut fra college.

Nyutdannede med fire års universitetsutdanning jobber som servitører.

Flere vil bli nødt til å jobbe frilans i framtida her, mener eksperter.

Og da må man være sterk, man må tro på seg selv.

I går var det verdensdagen for psykiske helse.

Akkurat som i Norge er var det mange her brukte den til å fokusere på unge jenter.

På at stadig flere tenåringer har stresslidelser fordi de stiller for høye krav til deg selv.

For akkurat som i Norge er det mange tenåringer her som er mer som Klara enn som Malala Yousafzai.

De kommer aldri til å vinne noen nobelpris og gjøre voksne mennesker målløse ved å snakke om hvor viktig det er å få sjansen til å gå på skole.

De har nok med å få trent og å holde hodet over vannet på Facebook og Instagram.

Det er andre stemmer som setter ord på det de strever med.

En av dem tilhører Lena Dunham.

Hun er kvinnen bak TV-serien Girls, den på kanten til vulgært ærlige HBO-serien om en vennegjeng tidlig i 20 åra og alt de sliter med.

Dunham får mye oppmerksomhet om dagen.

Selvbiografien hennes «Ikke en sånn jente», selger godt og kom på norsk denne uka.

Den begynner slik: Jeg er 20 og jeg hater meg selv.

Håret mitt, ansiktet mitt, formen på magen min (…) måten foreldrene mine snakker til meg på.

Boka handler om alle de flaue tingene, om å være fem kilo for tjukk selv om en bare spiser helsekost, om å være sint og rar, om ensomhet, om å spise piller og gå i terapi som Dunham begynte med da hun var åtte.

Lena Dunham er hverken barn eller tenåring lenger.

Hun er 28 år superstjerne. Men det hun skriver om treffer mange unge jenter med tunge tanker. Tabuene er avslørt. «Det er greit og normalt å gå i terapi», skriver Dunham.

Det gjorde begge foreldrene hennes også.

USA er et land med mange psykologer. Det finnes visst nok enda mange flere per innbygger i Argentina enn her.

Men blant bemidlede amerikanere i byer som Washington er det helt vanlig å gå i terapi.

Drøyt 27 prosent av alle voksne amerikanere går i terapi på et eller annet tidspunkt i livet, ifølge en undersøkelse fra 2012.

Det er ikke noe å skamme seg over.

Å gå til psykolog litt som å gå til tannlegen her.

Det gjør en for å ta vare på seg selv. Og det er slikt en godt kan snakke om i middagsselskaper.

Jeg synes i grunnen det er nokså befriende.

Det hender en har behov for å rydde litt i hodet. Når en bor i USA er terskelen da lav for å oppsøke hjelp.

Livscoach, mindfullnessterapeut eller helt vanlig psykolog.

Jeg har prøvd alt sammen.

Her i Washington er psykologen gjerne en kvinne i femtiårene med flagrende gevanter og en dyp beige sofa en kan synke ned i. Fra syv til ni om morgenen er det fullt både på treningsstudioene og i terapisofaene her.

Kanskje særlig nå om høsten.

Lena Dunham forteller om hvordan at hun ble voldtatt på fest, men var så full at hun faktisk ikke skjønte at hun var blitt utsatt for et overgrep.

Deler du ikke litt for mye, spurte en radioprogramleder henne i forrige uke.

Jeg kjente at jeg nesten litt irritert.

Blir Karl Ove Knausgård spurt om det?

Hvorfor er det stor litteratur når en mann skriver 3000 sider om sitt eget liv. Ville en ung kvinne ha blitt mottatt på sammen måten? Hva ville kritikerne ha sagt om Lena Dunham skrev seks bind om sin kamp?

Knausgård har for øvrig slått an blant amerikanerne.

Samboeren min er i gang med Min kamp 1, og vil at den over gjennomsnittet terapeutiske lesesirkelen hans skal ha diskutere den nå i høst.

Amerikanere liker å snakke om seg selv.

Kanskje er det lettere for dem å forstå Knausgårds behov for å skrive så intenst og langt og detaljert om seg selv.

Jeg har visst for lengst mistet tråden i dette korrespondentbrevet, men det er helt greit, mener terapeuten min.

Det kan være sunt å la tankene fly. En må la seg selv få lov til det av og til. Å være fokusert hele tiden kan være utmattende, særlig når en blir bombardert hver gang tar en titt på mobiltelefonen.

For det er en viktig årsak til at mange tenåringsjenter føler seg utslitt og utbrent. De lider ofte av overveldelse, skrev psykolog Sissel Gran i Morgenbladet for ikke lenge siden.

Lena Dunham skriver et kapittel i boka si om gleden ved å kaste bort tida.

Det handler om da hun flyttet inn på det vindusløse loftet til foreldrene i New York etter at hun var ferdig på college.

Hun sa opp restaurantjobben sin, lå og dro seg til klokka tolv hver dag og la på seg i rekordfart. Hun trengte en pause.

Å kaste bort tid ikke noe amerikanske tenåringer jeg kjenner er bortskjemt med, der de fyller livene sine med skole og lekser og fritidsaktiviteter som skal bygge CV-en slik at de en dag kan komme inn på et riktig anerkjent universitet og slik at foreldrene deres skal slippe å betale alt det kommer til å koste.

Å la tankene fly er ikke pensum i amerikanske videregående skoler.

Klara har tatt en timeout fra alt dette.

Hun har fått inndratt både mobil og pc og får bare ringe hjem når psykologene ved internatskolen sier det er ok.

Digital detox ser ut til å hjelpe, mener faren hennes der han sitter i lenestolen.

Ikke mer Instagram og selvutlevering på Youtube.

Ikke mer jakt på anerkjennelse på sosiale medier.

Han håper det skal hjelpe henne til å bli gladere allerede nå i høst.

Jeg heier på både Klara som får hjelp og faren hennes som snakker om det de går igjennom.

Det er lov å ta livet innover seg om høsten, og det er virkelig ikke noe å skamme seg over

SLUTT PÅ PODCAST