Jø Nesbø - Hodejegerne Part 9 Jø Nesbø - Headhunters Part 9

Kapittel 3

Vernissasje Vernissage

Én sekstiåtte. One sixty eight. Jeg trenger ikke en hjernedød psykolog til å fortelle meg at det må kompenseres, at fysisk litenhet er en drivkraft for å utrette ting. I don't need a brain-dead psychologist to tell me that it must be compensated, that physical smallness is a driving force to accomplish things. En overraskende stor del av verdens store skaperverk er som kjent laget av små menn. As is well known, a surprisingly large part of the world's great creations is made by little men. Vi har underlagt oss imperier, tenkt de smarteste tankene, nedlagt de vakreste kvinnene på filmlerretet, kort sagt alltid vært på utkikk etter de største platåskoene. We have subjugated empires, thought the smartest thoughts, put down the most beautiful women on the screen, in short, always been on the lookout for the biggest platform shoes. Mange idioter har oppdaget at noen blinde mennesker er gode musikere og at noen autister kan regne kvadratrøtter i hodet, og dette har ledet dem til å konkludere med at alle handikap er en skjult velsignelse. For det første er det sprøyt. For det andre er jeg tross alt ikke en dverg, bare litt under gjennomsnittlig høy. For det tredje har over sytti prosent av mennesker i de høyeste sjefsstillinger en høyde på over gjennomsnittet i sitt land. Høyde er også positivt korrelert med intelligens, inntekt og best-likt-undersøkelser. Når jeg innstiller noen til en toppstilling i næringslivet, er høyde et av mine viktigste kriterier. Høyde inngir respekt, tillit og autoritet. Høye mennesker er synlige, de kan ikke gjemme seg, de er master, blåst rene for uhumskheter, de må stå for det de er. Korte mennesker beveger seg i bunngrumset, de har en skjult plan, en agenda som handler om at de er korte.

Selvfølgelig er det noe vrøvl, men når jeg innstiller en kandidat til en jobb, gjør jeg det ikke fordi vedkommende er den som vil gjøre jobben best, men fordi han er den kunden kommer til å ansette. Jeg bringer dem et hode som er godt nok, plassert på den kroppen de vil ha. Det første er de ikke kvalifisert til å mene noe om, det andre kan de se med egne øyne. The first they are not qualified to say anything about, the second they can see with their own eyes. Som de søkkrike, såkalte kunstkjennerne på Dianas vernissasjer; de er ikke kvalifisert til å mene noe om portrettet, men er i stand til å lese kunstnerens signatur. Verden er full av mennesker som betaler i dyre dommer for dårlige bilder av gode kunstnere. Og middelmådige hoder på høye kropper.

Jeg styrte min nye Volvo S80 gjennom svingene på veien som klatret opp mot vårt vakre og litt for dyre hjem på Voksenkollen. Jeg kjøpte det fordi Diana fikk dette lidende ansiktsuttrykket da vi var på visningen. Blodåren i pannen som pleide å utvide seg når vi elsket, hadde stått blå og dirrende over de mandelformede øynene. Hun hadde ført høyre hånd opp og lagt det korte, fine, halmfargede håret bak høyre øre som for å høre bedre, for å lytte seg fram til om øynene hadde rett; at dette var huset hun hadde lett etter. Og uten at hun behøvde å si ett ord, visste jeg at det var det. Og selv da gløden sluknet i øynene hennes da megleren fortalte oss at de allerede hadde fått inn et bud på én og en halv million over prisantydning, visste jeg at jeg måtte kjøpe det til henne. Fordi dette var den eneste offergaven som kunne gjøre det godt igjen etter at jeg hadde snakket henne fra å få det barnet. Jeg husker ikke lenger nøyaktig argumentene jeg hadde brukt for abort, bare at ingen av dem hadde vært sannheten. Som var at selv om vi var to mennesker på tre hundre og tjue rådyre kvadratmeter, var det ikke plass til et barn. Det vil si; ikke plass til et barn og meg. For jeg kjente Diana. Hun var, i motsetning til meg, perverst monogam. Jeg ville hatet det barnet fra dag én. Så i stedet hadde jeg gitt henne en ny start. Et hjem. Og et galleri.

Jeg svingte inn oppkjørselen. Garasjeporten hadde for lengst gjenkjent bilen og åpnet seg automatisk. Volvoen gled inn i det kjølige mørket, og motoren utåndet mens porten gled igjen bak meg. Jeg gikk ut av sidedøra til garasjen og langs den hellebelagte stien som ledet opp til huset. Det var et praktbygg fra 1937, tegnet av Ove Bang, funksjonalisten som mente kostnadene var underordnet estetikken og som dermed var en av Dianas tvillingsjeler.

Jeg hadde ofte tenkt at vi kunne selge, flytte til noe litt mindre, litt vanligere, litt mer praktisk til og med. Men hver gang jeg kom hjem og det var som nå, med den lave ettermiddagssola som fikk konturene til å tre så klart frem, tegningene av lys og skygge, høstskogen bak som glødet som rødt gull, visste jeg at det var umulig. At jeg ikke kunne stoppe. Ganske enkelt fordi jeg elsket henne og derfor ikke kunne annet. Og med det fulgte alt det andre; huset, pengesluket av et galleri, de kostbare kjærlighetsbevisene hun ikke hadde bruk for og livsstilen vi ikke hadde råd til. Alt for å døyve lengselen hennes.