×

우리는 LingQ를 개선하기 위해서 쿠키를 사용합니다. 사이트를 방문함으로써 당신은 동의합니다 쿠키 정책.


image

Jø Nesbø - Hodejegerne, Jø Nesbø - Hodejegerne Part 74

Jø Nesbø - Hodejegerne Part 74

Jeg var varm da jeg endelig så huset til Ove Kjikerud. Jeg gikk opp i skogbrynet og satte meg på en stubbe hvor jeg hadde god oversikt over veien med rekkehusene og blokkene. Og slo fast at folk på østkanten ikke har så forskjellig utsikt som folk fra vestkanten. Vi så alle Postgirobygget og Plaza Hotel. Byen fremsto verken som styggere eller penere. Eneste forskjellen var i grunnen at herfra så man vestkanten. Som fikk meg til å tenke på at da Gustave Eiffel hadde bygget sitt berømte tårn til verdensutstillingen i Paris i 1889, sa kritikerne at den fineste utsikten i Paris var fra Eiffeltårnet fordi det var det eneste stedet i Paris hvor man ikke så Eiffeltårnet. Og jeg tenkte at slik var det kanskje å være Clas Greve; at verden for ham måtte fortone seg som et litt mindre heslig sted. Fordi han ikke kunne se seg selv gjennom andres øyne. Mine for eksempel. Jeg så ham. Og jeg hatet ham. Hatet ham med en slik overrumplende styrke og intensitet at det nesten skremte meg. Men det var ikke et grumsete hat, tvert om, det var et purt, oppriktig, nesten uskyldig hat, slik jeg innbiller meg at korstogfareren måtte ha hatet gudsbespotterne. Og derfor kunne jeg idømme Greve dødsstraffen med samme avmålte, naive hat som den overbevist kristne amerikaneren sender sine drapsdømte nester til slaktebenken. Og dette hatet var på mange måter en klargjørende følelse.

Det fikk meg for eksempel til å skjønne at det jeg hadde følt for far, ikke var hat. Sinne? Ja. Forakt? Kanskje. Medlidenhet? Definitivt. Og hvorfor? Mange grunner, sikkert. Men jeg så nå at raseriet mitt skyldtes at jeg innerst inne hadde følt at jeg var som ham, at jeg hadde det i meg å bli akkurat som ham: en drikkfeldig, pengelens konebanker som mente øst var øst og aldri kunne bli vest. Og nå var jeg altså blitt ham, endelig og fullt ut.

Latteren boblet opp i meg, og jeg gjorde ikke noe for å stanse den. Ikke før den gjallet mellom trestammene, en fugl lettet fra en grein over meg og jeg så en bil komme nede i veien.

En sølvgrå Lexus GS 430.

Han hadde kommet raskere enn jeg hadde forventet.

Jeg reiste meg fort opp og gikk ned til Ove Kjikeruds hus. Da jeg sto på trappa og skulle føre nøkkelen inn i låsen, så jeg på hånda mi. Vibrasjonen var nesten umerkelig, men jeg så den.

Det var instinktene, urfrykten. Clas Greve var den type dyr som gjør andre dyr redde.

Jeg traff nøkkelhullet på første forsøk. Vred om, åpnet døra og gikk fort inn i leiligheten. Fremdeles ingen lukt. Satte meg opp i senga, skjøv meg bakover til jeg satt med ryggen mot hodegjerdet og vinduet. Sjekket at dyna dekket Ove som lå ved siden av meg.

Ventet. Sekundene tikket av gårde. Og hjertet. To hjerteslag i sekundet.

Clas Greve var naturligvis forsiktig. Han ville forsikre seg om at jeg var alene. Og selv om jeg var alene, visste han nå at jeg ikke var så ufarlig som han først hadde trodd. For det første hadde jeg sannsynligvis noe å gjøre med at bikkja hans var borte. For det andre hadde han antagelig vært der, sett liket av henne, og visste at jeg var i stand til å drepe.

Jeg hørte ikke at det gikk i døra. Hørte ikke skrittene hans. Så bare at han plutselig sto der foran meg. Stemmen hans var myk og smilet oppriktig beklagende:

«Unnskyld at jeg buser inn igjen på denne måten, Roger.»

Clas Greve var kledd i svart. Svarte slacks, svarte sko, høyhalset, svart genser, svarte hansker. På hodet en svart ullue. Det eneste som ikke var svart, var den sølvskimrende Glocken.

«Det er greit,» sa jeg. «Det er visittid.»


Jø Nesbø - Hodejegerne Part 74 Jø Nesbø - Headhunters Part 74

Jeg var varm da jeg endelig så huset til Ove Kjikerud. Jeg gikk opp i skogbrynet og satte meg på en stubbe hvor jeg hadde god oversikt over veien med rekkehusene og blokkene. Og slo fast at folk på østkanten ikke har så forskjellig utsikt som folk fra vestkanten. Vi så alle Postgirobygget og Plaza Hotel. Byen fremsto verken som styggere eller penere. Eneste forskjellen var i grunnen at herfra så man vestkanten. Som fikk meg til å tenke på at da Gustave Eiffel hadde bygget sitt berømte tårn til verdensutstillingen i Paris i 1889, sa kritikerne at den fineste utsikten i Paris var fra Eiffeltårnet fordi det var det eneste stedet i Paris hvor man ikke så Eiffeltårnet. Og jeg tenkte at slik var det kanskje å være Clas Greve; at verden for ham måtte fortone seg som et litt mindre heslig sted. Fordi han ikke kunne se seg selv gjennom andres øyne. Mine for eksempel. Jeg så ham. Og jeg hatet ham. Hatet ham med en slik overrumplende styrke og intensitet at det nesten skremte meg. Men det var ikke et grumsete hat, tvert om, det var et purt, oppriktig, nesten uskyldig hat, slik jeg innbiller meg at korstogfareren måtte ha hatet gudsbespotterne. Og derfor kunne jeg idømme Greve dødsstraffen med samme avmålte, naive hat som den overbevist kristne amerikaneren sender sine drapsdømte nester til slaktebenken. Og dette hatet var på mange måter en klargjørende følelse.

Det fikk meg for eksempel til å skjønne at det jeg hadde følt for far, ikke var hat. It made me realize, for example, that what I had felt for my father was not hatred. Sinne? Ja. Forakt? Kanskje. Medlidenhet? Definitivt. Og hvorfor? Mange grunner, sikkert. Men jeg så nå at raseriet mitt skyldtes at jeg innerst inne hadde følt at jeg var som ham, at jeg hadde det i meg å bli akkurat som ham: en drikkfeldig, pengelens konebanker som mente øst var øst og aldri kunne bli vest. Og nå var jeg altså blitt ham, endelig og fullt ut.

Latteren boblet opp i meg, og jeg gjorde ikke noe for å stanse den. Ikke før den gjallet mellom trestammene, en fugl lettet fra en grein over meg og jeg så en bil komme nede i veien.

En sølvgrå Lexus GS 430.

Han hadde kommet raskere enn jeg hadde forventet.

Jeg reiste meg fort opp og gikk ned til Ove Kjikeruds hus. Da jeg sto på trappa og skulle føre nøkkelen inn i låsen, så jeg på hånda mi. Vibrasjonen var nesten umerkelig, men jeg så den.

Det var instinktene, urfrykten. Clas Greve var den type dyr som gjør andre dyr redde.

Jeg traff nøkkelhullet på første forsøk. Vred om, åpnet døra og gikk fort inn i leiligheten. Fremdeles ingen lukt. Satte meg opp i senga, skjøv meg bakover til jeg satt med ryggen mot hodegjerdet og vinduet. Sjekket at dyna dekket Ove som lå ved siden av meg.

Ventet. Sekundene tikket av gårde. Og hjertet. To hjerteslag i sekundet.

Clas Greve var naturligvis forsiktig. Han ville forsikre seg om at jeg var alene. Og selv om jeg var alene, visste han nå at jeg ikke var så ufarlig som han først hadde trodd. For det første hadde jeg sannsynligvis noe å gjøre med at bikkja hans var borte. For det andre hadde han antagelig vært der, sett liket av henne, og visste at jeg var i stand til å drepe.

Jeg hørte ikke at det gikk i døra. Hørte ikke skrittene hans. Så bare at han plutselig sto der foran meg. Stemmen hans var myk og smilet oppriktig beklagende:

«Unnskyld at jeg buser inn igjen på denne måten, Roger.»

Clas Greve var kledd i svart. Svarte slacks, svarte sko, høyhalset, svart genser, svarte hansker. På hodet en svart ullue. Det eneste som ikke var svart, var den sølvskimrende Glocken.

«Det er greit,» sa jeg. «Det er visittid.»