×

우리는 LingQ를 개선하기 위해서 쿠키를 사용합니다. 사이트를 방문함으로써 당신은 동의합니다 쿠키 정책.


image

Jø Nesbø - Hodejegerne, Jø Nesbø - Hodejegerne Part 59

Jø Nesbø - Hodejegerne Part 59

Jeg burde vært sjokkert, forferdet, kjent hjertet hoppe, synke eller hva det gjør når du hører en triumferende politimann si at de har bevis som vil sende deg i fengsel på livstid. Men jeg var ikke det. For jeg hørte ikke en triumferende politimann, jeg hørte Inbaud, Reid og Buckley. Første trinn. Direkte konfrontasjon. Eller som det heter i manualen: Etterforskeren skal ved avhørets innledning gjøre det klinkende klart at politiet vet alt. Bruk «vi» og «politiet», aldri «jeg». Og «vet», ikke «tror». Fordrei den avhørtes selvbilde, tiltal lavstatuspersoner med «herr» og høystatuspersoner med fornavn.

«Og mellom oss sagt,» fortsatte Sunded og senket stemmen på en måte som tydeligvis skulle signalisere fortrolighet: «Etter hva jeg hører, var Sindre Aa intet tap. Om ikke du hadde tatt reper'n på den grinebiteren, hadde noen andre forhåpentligvis gjort det.»

Jeg kvalte en gjesp. Trinn to. Sympatisere med mistenkte gjennom å normalisere handlingen.

Sunded fortsatte da jeg ikke svarte. «De gode nyhetene er at med en rask tilståelse vil jeg kunne gi deg en strafferabatt.»

Oj sann, Det Konkrete Løftet! Det var en taktikk som Inbaud, Reid og Buckley absolutt forbød, en juridisk felle som bare de mest desperate benyttet seg av. Denne mannen hadde virkelig lyst til å komme seg fort hjem fra Hedmark.

«Så hvorfor gjorde du det, Kjikerud?»

Jeg kikket ut av sidevinduet. Åker. Gård. Åker. Gård. Åker. Bekk. Åker. Deilig søvndyssende.

«Nå, Kjikerud?» Jeg hørte Sundeds fingrer tromme på beautybagen.

«Du lyver,» sa jeg.

Trommingen stoppet. «Gjenta.»

«Du lyver, Sunded. Jeg aner ikke hvem Sindre Aa er, og dere har ingenting på meg.»

Sunded lo en kort gressklipperlatter. «Nei vel? Så fortell meg hvor du har vært de siste tjuefire timene. Vil du gjøre oss den tjenesten, Kjikerud?»

«Kanskje,» sa jeg. «Hvis dere forteller meg hva denne saken dreier seg om.»

«Lapp tel'n!» spyttet kvisegutt. «Endride, lapp …»

«Hold kjeft,» sa Sunded rolig og snudde seg mot meg. «Og hvorfor skulle vi fortelle deg det, Kjikerud?»

«Fordi jeg da kanskje vil snakke med dere. Om ikke, holder jeg kjeft til advokaten min har kommet. Fra Oslo.» Jeg så Sundeds munn strammes og pøste på: «En gang i morgen om vi er heldige …»

Sunded la hodet på skakke og studerte meg som om jeg var et insekt han vurderte om han skulle innlemme i samlingen sin eller bare knuse.

«Greit, Kjikerud. Det startet med at sidekameraten din der fikk telefon om en forlatt traktor som sto midt i veien. De fant traktoren og kråkeflokken som hadde lunsjmøte på svansen. Da hadde de alt satt til livs de bløte delene på ei bikkje. Traktoren tilhørte Sindre Aa, men han svarte av naturlige grunner ikke da han ble ringt opp, så noen dro opp dit og fant ham i gyngestolen hvor du hadde plassert ham. Vi fant en Mercedes på låven som sto der med paja motor og registreringsskilter som sier at den er din, Kjikerud. Omsider koblet politikammeret på Elverum den døde bikkja med en rutinerapport fra sykehuset om at en halvt bevisstløs mann dekket i møkk var blitt brakt inn med et stygt hundebitt. De ringte, og vakthavende sykepleier kunne fortelle at mannen hadde vært bevisstløs, men at i lomma hans hadde de funnet et kredittkort med navnet Ove Kjikerud. Og vips – her er vi.»

Jeg nikket. Da visste jeg hvordan de hadde funnet meg. Men hvordan i all verden hadde Greve greid det? Spørsmålet hadde uten resultat kvernet rundt i min riktignok sløvede hjerne, så sløvet at det var først nå den uhyggelige tanken slo meg: Kunne Greve ha kontakter innenfor det lokale politiet også? Noen som hadde sørget for at han hadde kunnet komme seg til sykehuset før dem? Nei! De hadde jo spasert rett inn på rommet og reddet meg. Feil! Det var Sunded som hadde gjort det, den uinnvidde fra KRIPOS i Oslo. Jeg kjente en gryende hodepine idet neste tanke meldte seg: Sett at det var slik jeg fryktet, hvilken trygghet hadde jeg da i en varetektcelle? Plutselig kjentes ikke Monsen-tvillingenes synkroniserte pusting lenger så betryggende. Ingenting var betryggende, det føltes som det ikke lenger fantes noen i denne verden jeg kunne stole på. Ingen. Bortsett fra kanskje én. Den uinnvidde. Mannen med beautybagen. Jeg måtte legge kortene på bordet, fortelle Sunded alt, sørge for at han brakte meg til en annen politistasjon, Elverum var utvilsomt korrupt, sannsynligvis satt minst én muldvarp her i denne politibilen.

Radioen spraket igjen. «Bil null én, kom inn.»

Kvisegutt grep mikrofonen. «Ja, Lise?»

«Det står ikke noen trailer utenfor Bamsepuben. Over.»

Å fortelle alt til Sunded innebar selvfølgelig at jeg måtte avsløre meg som kunsttyv. Og hvordan skulle jeg overbevise dem om at jeg hadde skutt Ove i selvforsvar, ja, nærmest ved et uhell? En mann som var så neddopet på Greves bedøvelsesmiddel at han må ha sett i kryss.

«Skjerp deg 'a, Lise. Spør rundt. Ingen greier å gjemme atten meter bil i denne bygda, OK?»

Stemmen som kom tilbake, lød snurt: «Karlsen sier at du bruker å finne riggen for'n, du som er politi og svoger'n hans. Over.»

«Ikke faen! Glem det, Lise.»

«Han sier at det ække mye forlangt, du fikk den minst støgge søstera hans.»


Jø Nesbø - Hodejegerne Part 59 Jø Nesbø - Headhunters Part 59

Jeg burde vært sjokkert, forferdet, kjent hjertet hoppe, synke eller hva det gjør når du hører en triumferende politimann si at de har bevis som vil sende deg i fengsel på livstid. Men jeg var ikke det. For jeg hørte ikke en triumferende politimann, jeg hørte Inbaud, Reid og Buckley. Første trinn. Direkte konfrontasjon. Eller som det heter i manualen: Etterforskeren skal ved avhørets innledning gjøre det klinkende klart at politiet vet alt. Bruk «vi» og «politiet», aldri «jeg». Og «vet», ikke «tror». Fordrei den avhørtes selvbilde, tiltal lavstatuspersoner med «herr» og høystatuspersoner med fornavn.

«Og mellom oss sagt,» fortsatte Sunded og senket stemmen på en måte som tydeligvis skulle signalisere fortrolighet: «Etter hva jeg hører, var Sindre Aa intet tap. Om ikke du hadde tatt reper'n på den grinebiteren, hadde noen andre forhåpentligvis gjort det.»

Jeg kvalte en gjesp. Trinn to. Sympatisere med mistenkte gjennom å normalisere handlingen.

Sunded fortsatte da jeg ikke svarte. «De gode nyhetene er at med en rask tilståelse vil jeg kunne gi deg en strafferabatt.»

Oj sann, Det Konkrete Løftet! Det var en taktikk som Inbaud, Reid og Buckley absolutt forbød, en juridisk felle som bare de mest desperate benyttet seg av. Denne mannen hadde virkelig lyst til å komme seg fort hjem fra Hedmark.

«Så hvorfor gjorde du det, Kjikerud?»

Jeg kikket ut av sidevinduet. Åker. Gård. Åker. Gård. Åker. Bekk. Åker. Deilig søvndyssende.

«Nå, Kjikerud?» Jeg hørte Sundeds fingrer tromme på beautybagen.

«Du lyver,» sa jeg.

Trommingen stoppet. «Gjenta.»

«Du lyver, Sunded. Jeg aner ikke hvem Sindre Aa er, og dere har ingenting på meg.»

Sunded lo en kort gressklipperlatter. «Nei vel? Så fortell meg hvor du har vært de siste tjuefire timene. Vil du gjøre oss den tjenesten, Kjikerud?»

«Kanskje,» sa jeg. «Hvis dere forteller meg hva denne saken dreier seg om.»

«Lapp tel'n!» spyttet kvisegutt. «Endride, lapp …»

«Hold kjeft,» sa Sunded rolig og snudde seg mot meg. «Og hvorfor skulle vi fortelle deg det, Kjikerud?»

«Fordi jeg da kanskje vil snakke med dere. Om ikke, holder jeg kjeft til advokaten min har kommet. Fra Oslo.» Jeg så Sundeds munn strammes og pøste på: «En gang i morgen om vi er heldige …»

Sunded la hodet på skakke og studerte meg som om jeg var et insekt han vurderte om han skulle innlemme i samlingen sin eller bare knuse.

«Greit, Kjikerud. Det startet med at sidekameraten din der fikk telefon om en forlatt traktor som sto midt i veien. De fant traktoren og kråkeflokken som hadde lunsjmøte på svansen. Da hadde de alt satt til livs de bløte delene på ei bikkje. Traktoren tilhørte Sindre Aa, men han svarte av naturlige grunner ikke da han ble ringt opp, så noen dro opp dit og fant ham i gyngestolen hvor du hadde plassert ham. Vi fant en Mercedes på låven som sto der med paja motor og registreringsskilter som sier at den er din, Kjikerud. Omsider koblet politikammeret på Elverum den døde bikkja med en rutinerapport fra sykehuset om at en halvt bevisstløs mann dekket i møkk var blitt brakt inn med et stygt hundebitt. De ringte, og vakthavende sykepleier kunne fortelle at mannen hadde vært bevisstløs, men at i lomma hans hadde de funnet et kredittkort med navnet Ove Kjikerud. Og vips – her er vi.»

Jeg nikket. Da visste jeg hvordan de hadde funnet meg. Men hvordan i all verden hadde Greve greid det? Spørsmålet hadde uten resultat kvernet rundt i min riktignok sløvede hjerne, så sløvet at det var først nå den uhyggelige tanken slo meg: Kunne Greve ha kontakter innenfor det lokale politiet også? Noen som hadde sørget for at han hadde kunnet komme seg til sykehuset før dem? Nei! De hadde jo spasert rett inn på rommet og reddet meg. Feil! Det var Sunded som hadde gjort det, den uinnvidde fra KRIPOS i Oslo. Jeg kjente en gryende hodepine idet neste tanke meldte seg: Sett at det var slik jeg fryktet, hvilken trygghet hadde jeg da i en varetektcelle? Plutselig kjentes ikke Monsen-tvillingenes synkroniserte pusting lenger så betryggende. Ingenting var betryggende, det føltes som det ikke lenger fantes noen i denne verden jeg kunne stole på. Ingen. Bortsett fra kanskje én. Den uinnvidde. Mannen med beautybagen. Jeg måtte legge kortene på bordet, fortelle Sunded alt, sørge for at han brakte meg til en annen politistasjon, Elverum var utvilsomt korrupt, sannsynligvis satt minst én muldvarp her i denne politibilen.

Radioen spraket igjen. «Bil null én, kom inn.»

Kvisegutt grep mikrofonen. «Ja, Lise?»

«Det står ikke noen trailer utenfor Bamsepuben. Over.»

Å fortelle alt til Sunded innebar selvfølgelig at jeg måtte avsløre meg som kunsttyv. Og hvordan skulle jeg overbevise dem om at jeg hadde skutt Ove i selvforsvar, ja, nærmest ved et uhell? En mann som var så neddopet på Greves bedøvelsesmiddel at han må ha sett i kryss.

«Skjerp deg 'a, Lise. Spør rundt. Ingen greier å gjemme atten meter bil i denne bygda, OK?»

Stemmen som kom tilbake, lød snurt: «Karlsen sier at du bruker å finne riggen for'n, du som er politi og svoger'n hans. Over.»

«Ikke faen! Glem det, Lise.»

«Han sier at det ække mye forlangt, du fikk den minst støgge søstera hans.»