×

우리는 LingQ를 개선하기 위해서 쿠키를 사용합니다. 사이트를 방문함으로써 당신은 동의합니다 쿠키 정책.


image

Jø Nesbø - Hodejegerne, Jø Nesbø - Hodejegerne Part 53

Jø Nesbø - Hodejegerne Part 53

Kapittel 15

Visittid

Jeg våknet og var i himmelen. Alt var hvitt, og en engel så mildt ned på meg der jeg lå i skyen og spurte om jeg visste hvor jeg var? Jeg nikket, og hun fortalte at det var en som ville snakke med meg, men at det ikke hastet, han kunne vente. Ja, tenkte jeg, han kan vente. For når han får høre hva jeg har gjort, kommer han til å kaste meg ut herfra sporenstreks, ut fra all denne myke, deilige hvitheten, og jeg vil falle og falle til jeg er der nede jeg hører hjemme, i smia, i smeltehallen, i mine synders evige syrebad.

Jeg lukket øynene og hvisket at jeg helst ikke ville bli forstyrret riktig ennå.

Engelen nikket forståelsesfullt, pakket skyen tettere rundt meg og forsvant på klaprende tresko. Lyden av stemmer fra korridoren nådde meg før døra smekket i bak henne.

Jeg kjente på bandasjen som var surret rundt halsen min. Noen løsrevne øyeblikk dukket opp i hukommelsen. Den høye, tynne mannens ansikt over meg, baksetet i en bil som kjørte i stor fart på svingete veier, to menn i hvite pleieruniformer som hjalp meg opp på en båre. Dusjen. Jeg hadde ligget og dusjet! Varmt, deilig vann, så hadde jeg drevet vekk igjen.

Jeg hadde lyst til å gjøre det samme nå, men hjernen min meddelte meg at denne luksusen var svært midlertidig, at timeglasset fortsatt rant, jordkloden fortsatt dreide, at hendelsenes gang var uunngåelig. At de bare hadde bestemt seg for å vente litt, holde pusten et øyeblikk.

Tenke.

Ja da, det gjør vondt å tenke, lettere å la være, å resignere, å ikke gjøre opprør mot skjebnens tyngdekraft. Det er bare det at det er noe så irriterende ved tingenes trivielle, dumme gang, en blir rett og slett forbannet.

Så en tenker.

At det skulle være Clas Greve som ventet utenfor var utelukket, men det kunne naturligvis være politiet. Jeg så på klokka. Åtte på morgenen. Hvis politiet alt hadde oppdaget liket av Sindre Aa og mistenkte meg, var det lite sannsynlig at de bare møtte opp med én mann og dessuten høflig ventet utenfor. Kanskje det var en betjent som bare ville spørre om hva som hadde skjedd, kanskje det handlet om traktoren som sto der midt i veien, kanskje … Kanskje jeg håpet at det var politiet. Kanskje jeg hadde fått nok, kanskje det eneste som gjensto var å redde livet, kanskje jeg skulle fortelle dem alt som det var. Jeg lå og kjente etter. Og kjente latteren boble opp i meg. Ja, VELDIG!

I det samme gikk døra opp, korridorlydene nådde meg og en mann i hvit frakk strente inn. Han myste ned på et skriveunderlag.

«Hundebitt?» spurte han, løftet hodet og så smilende på meg.

Jeg kjente ham igjen med en gang. Døra smekket i bak ham, og vi var alene.

«Beklager at jeg ikke kunne vente lenger,» hvisket han.

Clas Greve kledde den hvite legefrakken. Gudene vet hvor han hadde fått tak i den. Gudene vet hvordan han hadde funnet meg, mobiltelefonen min lå så vidt jeg visste i en bekk. Men både gudene og jeg visste hva som ventet. Og som for å bekrefte det stakk Greve hånda i jakkelomma og trakk opp en pistol. Min pistol. Eller mer nøyaktig; Oves pistol. Helt pinlig nøyaktig: en Glock 17 med ni millimeters blykuler som deformeres når de treffer vev, splintres opp slik at den samlede mengden bly tar med seg en helt uproporsjonal mengde kjøtt, muskler, bein og hjernemasse som den – etter å ha passert gjennom kroppen din – klistrer til veggen bak deg som noe ikke ulikt et Barnaby Furnas-maleri. Pistolmunningen pekte på meg. Det påstås gjerne at kjeften din blir tørr i denne situasjonen. Det blir den.


Jø Nesbø - Hodejegerne Part 53 Jø Nesbø - Headhunters Part 53

Kapittel 15

Visittid

Jeg våknet og var i himmelen. Alt var hvitt, og en engel så mildt ned på meg der jeg lå i skyen og spurte om jeg visste hvor jeg var? Jeg nikket, og hun fortalte at det var en som ville snakke med meg, men at det ikke hastet, han kunne vente. Ja, tenkte jeg, han kan vente. For når han får høre hva jeg har gjort, kommer han til å kaste meg ut herfra sporenstreks, ut fra all denne myke, deilige hvitheten, og jeg vil falle og falle til jeg er der nede jeg hører hjemme, i smia, i smeltehallen, i mine synders evige syrebad.

Jeg lukket øynene og hvisket at jeg helst ikke ville bli forstyrret riktig ennå.

Engelen nikket forståelsesfullt, pakket skyen tettere rundt meg og forsvant på klaprende tresko. Lyden av stemmer fra korridoren nådde meg før døra smekket i bak henne.

Jeg kjente på bandasjen som var surret rundt halsen min. Noen løsrevne øyeblikk dukket opp i hukommelsen. Den høye, tynne mannens ansikt over meg, baksetet i en bil som kjørte i stor fart på svingete veier, to menn i hvite pleieruniformer som hjalp meg opp på en båre. Dusjen. Jeg hadde ligget og dusjet! Varmt, deilig vann, så hadde jeg drevet vekk igjen.

Jeg hadde lyst til å gjøre det samme nå, men hjernen min meddelte meg at denne luksusen var svært midlertidig, at timeglasset fortsatt rant, jordkloden fortsatt dreide, at hendelsenes gang var uunngåelig. At de bare hadde bestemt seg for å vente litt, holde pusten et øyeblikk.

Tenke.

Ja da, det gjør vondt å tenke, lettere å la være, å resignere, å ikke gjøre opprør mot skjebnens tyngdekraft. Det er bare det at det er noe så irriterende ved tingenes trivielle, dumme gang, en blir rett og slett forbannet.

Så en tenker.

At det skulle være Clas Greve som ventet utenfor var utelukket, men det kunne naturligvis være politiet. Jeg så på klokka. Åtte på morgenen. Hvis politiet alt hadde oppdaget liket av Sindre Aa og mistenkte meg, var det lite sannsynlig at de bare møtte opp med én mann og dessuten høflig ventet utenfor. Kanskje det var en betjent som bare ville spørre om hva som hadde skjedd, kanskje det handlet om traktoren som sto der midt i veien, kanskje … Kanskje jeg håpet at det var politiet. Kanskje jeg hadde fått nok, kanskje det eneste som gjensto var å redde livet, kanskje jeg skulle fortelle dem alt som det var. Jeg lå og kjente etter. Og kjente latteren boble opp i meg. Ja, VELDIG!

I det samme gikk døra opp, korridorlydene nådde meg og en mann i hvit frakk strente inn. Han myste ned på et skriveunderlag.

«Hundebitt?» spurte han, løftet hodet og så smilende på meg.

Jeg kjente ham igjen med en gang. Døra smekket i bak ham, og vi var alene.

«Beklager at jeg ikke kunne vente lenger,» hvisket han.

Clas Greve kledde den hvite legefrakken. Gudene vet hvor han hadde fått tak i den. Gudene vet hvordan han hadde funnet meg, mobiltelefonen min lå så vidt jeg visste i en bekk. Men både gudene og jeg visste hva som ventet. Og som for å bekrefte det stakk Greve hånda i jakkelomma og trakk opp en pistol. Min pistol. Eller mer nøyaktig; Oves pistol. Helt pinlig nøyaktig: en Glock 17 med ni millimeters blykuler som deformeres når de treffer vev, splintres opp slik at den samlede mengden bly tar med seg en helt uproporsjonal mengde kjøtt, muskler, bein og hjernemasse som den – etter å ha passert gjennom kroppen din – klistrer til veggen bak deg som noe ikke ulikt et Barnaby Furnas-maleri. Pistolmunningen pekte på meg. Det påstås gjerne at kjeften din blir tørr i denne situasjonen. Det blir den.