Jø Nesbø - Hodejegerne Part 37
Etter at jeg fort hadde gått igjennom bildene, fortalte jeg henne at jeg var ulykkelig i mitt ekteskap, men at jeg holdt ut fordi jeg følte meg forpliktet av min kones grenseløse kjærlighet til meg. Det er verdens eldste klisjé i settingen gift-mann-sjekker-ugift-kvinne og omvendt, men det ante meg at hun ikke hadde hørt den før. Det hadde jo for så vidt ikke jeg heller, men jeg hadde i alle fall hørt om den og antok at den virket.
Hun hadde sett på klokka og sagt at hun måtte gå, og jeg hadde spurt om jeg kunne stikke innom en kveld og vise henne en annen kunstner jeg mente var en mye bedre investering for hennes kunde i Odense. Hun hadde nølende gått med på det.
Jeg hadde tatt med noen dårlige bilder fra galleriet og en god flaske rødvin fra kjelleren. Hun hadde sett nederlagsdømt ut fra det øyeblikket hun hadde åpnet døra for meg den varme sommerkvelden.
Jeg fortalte henne morsomme tabbehistorier om meg selv av den typen som tilsynelatende setter deg selv i et uheldig lys, men egentlig viser at du har selvtillit og suksess nok til å ta deg råd til selvironien. Hun fortalte at hun var enebarn, hadde flyttet rundt om i verden med foreldrene i barndommen og ungdommen, at faren var sjefsingeniør i et internasjonalt selskap som bygde vannverk. At hun ikke hørte spesielt til noe sted, at Norge var like greit som noe annet. Det var det. Til å snakke så mange språk snakket hun lite. Oversetter, hadde jeg tenkt. Hun likte andres historier bedre enn sine egne.
Hun hadde spurt meg om min kone. Din kone, sa hun, selv om hun må ha kjent Dianas navn ettersom hun hadde fått invitasjon til vernissasjen. Sånn sett gjorde hun det i alle fall lettere for meg. Og for seg.
Jeg fortalte at ekteskapet hadde fått seg en knekk da «min kone» ble gravid og jeg ikke hadde villet ha barnet. Og ifølge henne hadde overtalt henne til å ta abort.
«Gjorde du det?» hadde Lotte spurt.
«Antagelig.»
Jeg hadde sett noe skje i ansiktet til Lotte og spurt hva det var.
«Mine foreldre overtalte meg til at få en abort. Fordi jeg var teenager, og barnet ikke ville få en far. Jeg hader dem stadig for det. Dem, og mig selv.»
Jeg hadde svelget. Svelget og forklart. «Fosteret vårt hadde Downs syndrom. Åttifem prosent av alle foreldre som oppdager det, velger abort.»
Jeg angret med en gang jeg hadde fortalt det. Hva hadde jeg tenkt? At opplysningen om Downs syndrom skulle gjøre det mer begripelig for Lotte at jeg ikke hadde villet ha et barn med min egen kone?
«Der er stor sandsynlighed for, at din kone ville have mistet barnet helt af sig selv,» hadde Lotte sagt. «Downs syndrom følges meget ofte af en hjertefejl.»
Hjertefeil, hadde jeg tenkt og takket henne i mitt stille sinn for å spille på lag, for igjen å gjøre ting enkelt for meg. For oss. Én time senere hadde vi tatt av oss alle klærne, og jeg feiret en seier som for en mer seiersvant person sikkert ville fortont seg lettkjøpt, men som hadde fått meg til å sveve på skyer i dagevis. Ukevis. Nærmere bestemt tre og en halv. Jeg hadde rett og slett hatt en elskerinne. Som jeg hadde forlatt etter tjuefire dager.
Da jeg så på henne nå, foran meg i entreen, fortonte det seg helt uvirkelig.
Hamsun har skrevet at vi mennesker blir mette på kjærlighet. Det vi får servert i for store porsjoner, vil vi ikke ha. Er vi virkelig så banale? Åpenbart. Men det var ikke det som hadde skjedd med meg. Det som hadde skjedd, var at jeg hadde fått dårlig samvittighet. Ikke fordi jeg ikke kunne gjengjelde Lottes kjærlighet, men fordi jeg elsket Diana. Det hadde vært en uunngåelig erkjennelse, men det som hadde gitt det endelige støtet, hadde vært en litt bisarr episode. Det var sensommeren, den tjuefjerde dagen i synd, og vi hadde gått til sengs i Lottes trange toromsleilighet i Eilert Sundts gate. Før det hadde vi snakket sammen hele kvelden – eller rettere sagt; jeg hadde snakket. Tegnet og forklart livet slik jeg ser det. Jeg er god på det, på en Paulo Coelho-måte, altså en måte som fascinerer de intellektuelt lett medgjørlige av oss og irriterer de mer kravstore. Lottes melankolske, brune øyne hadde hengt ved leppene mine, slukt hvert ord, jeg kunne formelig se hvordan hun trådte inn i min verden av hjemmesnekret tankespinn, hvordan hjernen hennes gjorde mine resonnementer til sine, hvordan hun forelsket seg i mitt sinn. Selv hadde jeg for lengst forelsket meg i forelskelsen hennes, de trofaste øynene, tausheten og den lave, nesten uhørlige elskovsjamringen som var så annerledes enn Dianas hvinende sirkelsag. Forelskelsen hadde gjort at jeg i tre og en halv uke befant meg i en tilstand av konstant kåtskap. Så da jeg omsider stoppet monologen, hadde vi bare sett på hverandre, jeg hadde bøyd meg frem, lagt en hånd på brystet hennes, det hadde gått en skjelving gjennom henne – eller kanskje meg – og vi hadde stormet mot soveromsdøra og den hundre og én centimeter brede IKEA-senga med det innbydende navnet Brekke. Denne kvelden hadde jamringen vært noe høyere enn vanlig, og hun hadde hvisket noe på dansk i øret mitt som jeg ikke skjønte, siden dansk helt objektivt sett er et vanskelig språk – danske barn lærer å snakke senere enn noen andre barn i Europa – men jeg fant det uansett usedvanlig opphissende og økte takten. Vanligvis hadde Lotte vært litt var mot disse taktøkningene, men denne kvelden hadde hun tatt tak i skinkene mine og dratt meg til seg, noe jeg oppfattet som et ønske om ytterligere økning i både tilslag og frekvens. Jeg lystret, mens jeg konsentrerte tankene om min far i den åpne kisten under begravelsen, en metode som hadde vist seg effektiv mot tidlig sædavgang. Eller i dette tilfellet; ingen sædavgang overhodet. Selv om Lotte sa hun brukte P-piller, ga tanken på graviditet meg hjerteklapp. Jeg visste ikke om Lotte pleide å oppnå orgasme når vi elsket, hennes lavmælte og beherskede væremåte gjorde at jeg antok at en orgasme kun ville manifestere seg som små krusninger på overflaten, noe jeg rett og slett kunne gå glipp av. Og hun var et altfor delikat vesen til at jeg ville utsette henne for noe stress ved å spørre. Derfor var jeg totalt uforberedt da det skjedde. Jeg kjente jeg måtte stoppe, men bevilget meg et siste hardt jokk. Og kjente det var som jeg traff noe dypt der inne. Kroppen hennes stivnet til samtidig som øynene og munnen ble sperret vidt opp. Deretter fulgte en skjelving, og et lite, vilt øyeblikk var jeg redd for at jeg hadde satt i gang et epileptisk anfall. Så kjente jeg noe varmt, enda varmere enn skjødet hennes, omslutte kjønnet mitt, og i neste øyeblikk skylte en flodbølge mot magen, hoftene og ballene mine.
