×

우리는 LingQ를 개선하기 위해서 쿠키를 사용합니다. 사이트를 방문함으로써 당신은 동의합니다 쿠키 정책.


image

Jø Nesbø - Hodejegerne, Jø Nesbø - Hodejegerne Part 3

Jø Nesbø - Hodejegerne Part 3

Jeg sveivet utålmodig med hånden.

«Sist det gikk på en auksjon, var prisen rundt tre hundre og femti tusen,» sa han.

«Og hvordan har dere sikret denne verdigjenstanden mot tyveri?»

«Huset har et bra alarmsystem,» sa han. «Tripolis. Alle i nabolaget bruker dem.»

«Tripolis er gode, men dyre, jeg bruker dem selv,» sa jeg. «Omtrent åtte tusen i året. Hvor mye har du investert i sikkerheten rundt ditt personlige renommé?»

«Hva mener du?»

«Tjue tusen? Ti tusen? Mindre?»

Han trakk på skuldrene.

«Ikke ett rødt øre,» sa jeg. «Du har en CV og en karriere her som er verdt ti ganger det bildet du snakker om. I året. Likevel har du ingen til å bevokte den, ingen vaktmester. Fordi du tror at det ikke er nødvendig. Du tror at dine resultater med selskapet du leder, skal tale for seg. Ikke sant?»

Lander svarte ikke.

«Vel,» sa jeg, lente meg frem og senket stemmen som om jeg skulle fortelle ham en hemmelighet. «Slik er det ikke. Resultater er Opie-bilder; noen enkle streker pluss noen nuller uten ansikt. Bilder er ingenting, renommé er alt. Og det er det vi kan tilby.»

«Renommé?»

«Du sitter her foran meg som én av seks gode kandidater til en lederjobb. Jeg tror ikke du vil få den. Fordi du mangler renommé til en slik jobb.»

Munnen hans åpnet seg som til en protest. Som aldri kom. Jeg kastet meg tilbake i den høyryggede stolen som skrek til.

«Herregud, mann, du har søkt på denne jobben! Det du skulle gjort, var å få en stråmann til å tipse oss om deg, og latt som du ikke visste om det når vi hadde kontaktet deg. En toppleder skal headhuntes, ikke komme ferdig skutt og partert.»

Jeg så det hadde den tilsiktede virkning. Han var dypt rystet. Dette var ikke den vanlige intervjuguiden, dette var ikke Cuté, Disc eller noen av de andre stupide, ubrukelige spørreskjemaene klekket ut av mer eller mindre tonedøve psykologer og human resources-spesialister som selv ikke hadde noen. Jeg senket stemmen igjen.

«Jeg håper din kone ikke blir for skuffet når du forteller henne dette i ettermiddag. At drømmejobben glapp. At det blir karrieremessig stand-by i år også. Som i fjor …»

Han rykket til i stolen. Fulltreffer. Selvfølgelig. For dette var Roger Brown i aksjon, den største stjernen på rekrutteringshimmelen akkurat nå.

«I … i fjor?»

«Ja, stemmer ikke det? Du søkte sjefsjobben i Denja. Majones og leverpostei, var det deg?»

«Jeg trodde den slags var konfidensielt,» sa Jeremias Lander spakt.

«Og det er det. Men min jobb er å kartlegge. Så jeg kartlegger. Med de metoder jeg har til rådighet. Det er dumt å søke på jobber man ikke får, særlig i din posisjon, Lander.»

«Min posisjon?»

«Papirene dine, jobbresultatene, testene og det personlige inntrykket jeg får av deg, forteller meg at du har det som skal til. Alt du mangler er renommé. Og grunnpilaren når man bygger opp renommé, er eksklusivitet. Å søke på jobber i hytt og pine undergraver eksklusiviteten. Du er en leder som ikke ser etter utfordringer, men utfordringen. Den ene jobben. Og den skal du bli tilbudt. På et sølvfat.»

«Skal jeg?» sa han og prøvde det kjekke, skjeve smilet igjen. Det virket ikke lenger.

«Jeg vil gjerne ha deg i vår stall. Du skal ikke søke flere jobber. Du skal ikke takke ja når andre rekrutteringsfirmaer ringer deg med tilsynelatende fristende tilbud. Du skal holde deg til oss. Være eksklusiv. La oss bygge deg et renommé. Og vokte det. La oss være for ditt renommé det Tripolis er for huset ditt. Innen to år kommer du hjem til din kone med en fetere jobb enn den vi snakker om nå. Og det er et løfte.»

Jeremias Lander strøk tommel og pekefinger langs sine omhyggelig nybarberte kjever. «Hm. Dette tok en noe annen retning enn jeg hadde tenkt.»

Nederlaget hadde gjort ham roligere. Jeg lente meg frem mot ham. Åpnet armene. Holdt håndflatene opp. Søkte blikket hans. Forskning har bevist at syttiåtte prosent av førsteinntrykket i en intervjusituasjon er basert på kroppsspråket og bare åtte prosent på hva du faktisk sier. Resten handler om klær, odør fra armhuler og munn, hva du har hengende på veggene. Jeg hadde et fantastisk kroppsspråk. Og akkurat nå formulerte det åpenhet og tillit. Endelig inviterte jeg ham inn i varmen.

Jø Nesbø - Hodejegerne Part 3 Jø Nesbø - Headhunters Part 3

Jeg sveivet utålmodig med hånden. I waved my hand impatiently.

«Sist det gikk på en auksjon, var prisen rundt tre hundre og femti tusen,» sa han. "The last time it went to auction, the price was around three hundred and fifty thousand," he said.

«Og hvordan har dere sikret denne verdigjenstanden mot tyveri?» "And how have you secured this valuable item against theft?"

«Huset har et bra alarmsystem,» sa han. «Tripolis. Alle i nabolaget bruker dem.»

«Tripolis er gode, men dyre, jeg bruker dem selv,» sa jeg. "Tripolis are good but expensive, I use them myself," I said. «Omtrent åtte tusen i året. Hvor mye har du investert i sikkerheten rundt ditt personlige renommé?» How much have you invested in the security of your personal reputation?"

«Hva mener du?»

«Tjue tusen? Ti tusen? Mindre?»

Han trakk på skuldrene.

«Ikke ett rødt øre,» sa jeg. "Not one red ear," I said. «Du har en CV og en karriere her som er verdt ti ganger det bildet du snakker om. I året. Likevel har du ingen til å bevokte den, ingen vaktmester. Yet you have no one to guard it, no caretaker. Fordi du tror at det ikke er nødvendig. Because you think that it is not necessary. Du tror at dine resultater med selskapet du leder, skal tale for seg. Ikke sant?»

Lander svarte ikke.

«Vel,» sa jeg, lente meg frem og senket stemmen som om jeg skulle fortelle ham en hemmelighet. "Well," I said, leaning forward and lowering my voice as if to tell him a secret. «Slik er det ikke. "It's not like that. Resultater er Opie-bilder; noen enkle streker pluss noen nuller uten ansikt. Results are Opie images; some simple dashes plus some zeroes without a face. Bilder er ingenting, renommé er alt. Pictures are nothing, reputation is everything. Og det er det vi kan tilby.» And that is what we can offer.”

«Renommé?»

«Du sitter her foran meg som én av seks gode kandidater til en lederjobb. Jeg tror ikke du vil få den. I don't think you will get it. Fordi du mangler renommé til en slik jobb.»

Munnen hans åpnet seg som til en protest. His mouth opened as if in protest. Som aldri kom. Which never came. Jeg kastet meg tilbake i den høyryggede stolen som skrek til. I threw myself back into the high-backed chair that screamed.

«Herregud, mann, du har __søkt__ på denne jobben! “Oh my god, man, you applied for this job! Det du skulle gjort, var å få en stråmann til å tipse oss om deg, og latt som du ikke visste om det når vi hadde kontaktet deg. What you should have done was get a strawman to tip us off about you, and pretend you didn't know about it when we contacted you. En toppleder skal headhuntes, ikke komme ferdig skutt og partert.» A top manager should be headhunted, not come shot and dismembered."

Jeg så det hadde den tilsiktede virkning. I saw it had the intended effect. Han var dypt rystet. He was deeply shaken. Dette var ikke den vanlige intervjuguiden, dette var ikke Cuté, Disc eller noen av de andre stupide, ubrukelige spørreskjemaene klekket ut av mer eller mindre tonedøve psykologer og human resources-spesialister som selv ikke hadde noen. This was not the usual interview guide, this was not Cuté, Disc or any of the other stupid, useless questionnaires hatched by more or less tone-deaf psychologists and human resources specialists who themselves had none. Jeg senket stemmen igjen. I lowered my voice again.

«Jeg håper din kone ikke blir for skuffet når du forteller henne dette i ettermiddag. “I hope your wife won't be too disappointed when you tell her this afternoon. At drømmejobben glapp. That the dream job slipped by. At det blir karrieremessig stand-by i år også. That there will be a career stand-by this year as well. Som i fjor …» Like last year…”

Han rykket til i stolen. He shifted in his chair. Fulltreffer. Selvfølgelig. For dette var Roger Brown i aksjon, den største stjernen på rekrutteringshimmelen akkurat nå.

«I … i fjor?»

«Ja, stemmer ikke det? “Yes, isn't that right? Du søkte sjefsjobben i Denja. Majones og leverpostei, var det deg?» Mayonnaise and liver pâté, was that you?”

«Jeg trodde den slags var konfidensielt,» sa Jeremias Lander spakt.

«Og det er det. Men min jobb er å kartlegge. But my job is to survey. Så jeg kartlegger. So I map. Med de metoder jeg har til rådighet. Det er dumt å søke på jobber man ikke får, særlig i din posisjon, Lander.» It's stupid to apply for jobs you don't get, especially in your position, Lander."

«Min posisjon?»

«Papirene dine, jobbresultatene, testene og det personlige inntrykket jeg får av deg, forteller meg at du har det som skal til. “Your papers, job results, tests and the personal impression I get of you tell me you have what it takes. Alt du mangler er renommé. All you lack is reputation. Og grunnpilaren når man bygger opp renommé, er eksklusivitet. And the cornerstone when building a reputation is exclusivity. Å søke på jobber i hytt og pine undergraver eksklusiviteten. Applying for jobs in a shack undermines exclusivity. Du er en leder som ikke ser etter utfordringer, men utfordringen. You are a leader who does not look for challenges, but the challenge. Den ene jobben. Og den skal du bli tilbudt. And you will be offered that. På et sølvfat.» On a silver platter.”

«Skal jeg?» sa han og prøvde det kjekke, skjeve smilet igjen. "Shall I?" he said, trying that handsome crooked smile again. Det virket ikke lenger. It didn't work anymore.

«Jeg vil gjerne ha deg i vår stall. “I would like to have you in our stable. Du skal ikke søke flere jobber. Du skal ikke takke ja når andre rekrutteringsfirmaer ringer deg med tilsynelatende fristende tilbud. You should not accept when other recruitment companies call you with seemingly tempting offers. Du skal holde deg til oss. Være eksklusiv. La oss bygge deg et renommé. Let us build your reputation. Og vokte det. And guarded it. La oss være for ditt renommé det Tripolis er for huset ditt. Let us be to your reputation what Tripolis is to your house. Innen to år kommer du hjem til din kone med en fetere jobb enn den vi snakker om nå. Within two years you will come home to your wife with a better job than the one we are talking about now. Og det er et løfte.» And that is a promise.”

Jeremias Lander strøk tommel og pekefinger langs sine omhyggelig nybarberte kjever. «Hm. Dette tok en noe annen retning enn jeg hadde tenkt.» This took a somewhat different direction than I had intended.”

Nederlaget hadde gjort ham roligere. Defeat had calmed him down. Jeg lente meg frem mot ham. Åpnet armene. Opened his arms. Holdt håndflatene opp. Søkte blikket hans. Forskning har bevist at syttiåtte prosent av førsteinntrykket i en intervjusituasjon er basert på kroppsspråket og bare åtte prosent på hva du faktisk sier. Research has proven that seventy-eight percent of the first impression in an interview situation is based on body language and only eight percent on what you actually say. Resten handler om klær, odør fra armhuler og munn, hva du har hengende på veggene. The rest is about clothes, odors from armpits and mouths, what you have hanging on the walls. Jeg hadde et fantastisk kroppsspråk. I had amazing body language. Og akkurat nå formulerte det åpenhet og tillit. And right now it formulated openness and trust. Endelig inviterte jeg ham inn i varmen. Finally I invited him into the heat.