Jø Nesbø - Hodejegerne Part 2
«Og hvordan vil du karakterisere ekteskapet?» spurte jeg uten å se opp. Jeg ga ham to lange sekunder og fortsatte da han ennå ikke hadde fått samlet seg til et svar: «Tror du dere fortsatt er gift etter at du i seks år har tilbrakt to tredjedeler av ditt våkne liv på jobben?»
Jeg så opp. Forvirringen i blikket hans var som forventet. Jeg hadde vært inkonsekvent. Balansert liv. Innsatskrav. Det hang ikke i hop. Det gikk fire sekunder før han svarte. Som er minst ett for mye: «Jeg håper da det.»
Trygt, trenet smil. Men ikke trenet nok. Ikke for meg. Han hadde vendt mine egne ord mot meg, og jeg ville notert det som et pluss om det hadde vært tilsiktet ironi. I dette tilfellet var det dessverre bare den ubevisste etterapingen av ordene fra en man betraktet som overlegen i status. DÅRLIG SELVBILDE, noterte jeg. Og han «håpet», han visste ikke, ga ikke uttrykk for visjoner, leste ikke i krystallkulen, viste ikke at han var på det rene med at minstekravet til enhver leder er at han klarer å gi inntrykk av å være clairvoyant.
INGEN IMPROVISATOR. IKKE KAOSPILOT.
«Jobber hun?»
«Ja. På et advokatkontor i sentrum.»
«Ni til fire hver dag?»
«Ja.»
«Og hvem blir hjemme om et av barna blir syke?»
«Hun. Men det er heldigvis svært sjeldent Niclas og Anders er …»
«Så dere har ikke hushjelp eller andre som er hjemme på dagtid?»
Han nølte slik kandidater gjør når de er usikre på hvilket svar som er gunstigst. Likevel lyver de skuffende sjeldent. Jeremias Lander ristet på hodet.
«Du ser ut som du holder deg i form, Lander?»
«Ja, jeg trener jevnlig.»
Ingen nøling denne gangen. Alle vet at bedrifter vil ha toppledere som ikke ryker på et hjerteinfarkt i første motbakke.
«Løping og langrenn, kanskje?»
«Ja visst. Hele familien er glad i marka. Og vi har hytte på Norefjell.»
«Nettopp. Hund også da.»
Han ristet på hodet.
«Ikke? Allergisk?»
Energisk risting på hodet. Jeg noterte: MANGLER KANSKJE HUMOR.
Så lente jeg meg bakover i stolen og satte fingertuppene mot hverandre. En overdrevent arrogant gest, selvfølgelig. Hva kan jeg si? Jeg er sånn. «Hvor mye vil du si at renommeet ditt er verdt, Lander? Og hvordan har du forsikret det?»
Han rynket den allerede svette pannen mens han anstrengte seg for å skjønne. To sekunder, så sa han resignert:
«Hva mener du?»
Jeg sukket som om det burde være opplagt. Så meg rundt som for å lete etter en pedagogisk allegori jeg ikke hadde brukt tidligere. Og fant den som alltid før på veggen.
«Er du interessert i kunst, Lander?»
«Litt. Min kone er det, i alle fall.»
«Min også. Ser du det bildet jeg har der?» Jeg pekte på «Sara gets undressed», et over to meter høyt bilde på lateks av en kvinne i grønt skjørt som med korslagte armer er i ferd med å dra en rød genser over hodet. «En gave fra min kone. Kunstneren heter Julian Opie, og bildet er verdt en kvart million kroner. Har du noe kunstverk i den prisklassen?»
«Ja, faktisk.»
«Gratulerer. Går det an å se på det hvor mye det er verdt?»
«Si det.»
«Ja, si det. Det bildet som henger der består av noen få streker, kvinnens hode er en sirkel, en null uten ansikt, og fargeleggingen er monoton og uten tekstur. Det er da også laget på en datamaskin og kan trykkes opp i millioner ved et enkelt tastetrykk.»
«Jøss.»
«Det eneste – og da mener jeg det eneste – som gjør bildet verdt en kvart million, er kunstnerens renommé. Ryktet om at han er bra, markedets tillit til at mannen er genial. For det er vanskelig å sette fingeren på det geniale, umulig å vite sikkert. Slik er det med ledere også, Lander.»
«Jeg skjønner. Renommé. Det handler om tilliten lederen sprer.»
Jeg noterte: IKKE IDIOT.
«Nettopp,» fortsatte jeg. «Alt handler om renommé. Ikke bare lederens lønning, men til og med selskapets børsverdi. Hva er det for slags kunstverk du er i besittelse av, og hva er det verdsatt til?»
«Det er et litografi av Edvard Munch. 'Brosjen'. Pris vet jeg ikke, men ...»