Jø Nesbø - Hodejegerne Part 16
Klokka tolv kjørte jeg inn på parkeringsplassen foran en Rimi-butikk som ifølge GPS-en min var temmelig nøyaktig tre hundre meter fra Landers adresse. GPS-en var en gave fra Pathfinder, en slags trøstepremie i tilfelle vi ikke kom til å vinne konkurransen om å få ansette sjefen deres, antar jeg. De hadde også gitt meg en rask innføring i hva GPS – eller Global Positioning System – egentlig er, og forklart hvordan et nettverk på tjuefire satellitter i bane rundt jorda ved hjelp av radiosignaler og atomklokker kunne plassere deg og GPS-senderen din hvor som helst på planeten innenfor en radius på tre meter. Ble signalet oppfanget av fire satellitter eller mer, kunne det til og med fortelle høyden, altså hvorvidt du satt på bakken eller oppe i et tre. Hele opplegget var – akkurat som Internett – blitt utviklet av det amerikanske forsvaret, akkurat som Internett, blant annet for å styre Tomahawk-raketter, Pawelow-bomber og annen nedfallsfrukt man ville skulle dette ned i hodet på rette vedkommende. Pathfinder hadde også mer enn antydet at de hadde utviklet sendere som hadde adgang til landbaserte GPS-stasjoner ingen visste om, et nett som virket i all slags vær, sendere som kunne forsere tjukke husvegger. Styrelederen i Pathfinder hadde også fortalt meg at for å få GPS til å virke måtte man legge inn i regnestykkene at ett sekund på jorda ikke er ett sekund for en satellitt i full fres i verdensrommet, at tiden ble bøyd, at man eldes saktere der ute. Satellittene beviste rett og slett Einsteins relativitetsteori.
Volvoen min gled inn på geledd med biler i samme prisklasse og jeg slo av tenningen. Ingen ville komme til å huske bilen. Jeg tok med meg den svarte mappen og gikk oppover bakken til Landers hus. Dressjakka lå igjen i bilen og jeg hadde trukket på meg en blå kjeledress uten noen merker eller logoer. Capen skjulte håret, og ingen ville stusse på solbrillene siden det var enda en av disse strålende høstdagene som Oslo er så velsignet med. Jeg så likevel ned da jeg møtte en av de filippinske pikene som triller barnevogner for den herskende klasse i dette nabolaget. Men i Landers gatestubb var det folketomt. Sola blinket i panoramavinduene. Jeg kikket på Breitling Airwolf-uret som Diana hadde gitt meg til trettifemårsdagen. Seks over tolv. Det var seks minutter siden alarmen i Jeremias Landers hus var blitt deaktivert. Det hadde i all stillhet skjedd på en PC i vaktselskapets driftsrom, via en programteknisk kjøkkenvei som gjorde at avbruddet ikke ville registreres på datajournalen over driftsstans og strømbrudd. Den dagen jeg ansatte vaktsjef i Tripolis, hadde i sannhet vært velsignet.
Jeg gikk opp til inngangsdøra og lyttet til fuglekvitter og fuglehunder som gjødde i det fjerne. I intervjuet hadde Lander sagt ingen hushjelp, ingen hjemmeværende frue eller voksne barn og ingen hund. Men hundre prosent sikker kunne man aldri være. Jeg pleide å gå ut fra nittini og en halv, og at den halve prosenten usikkerhet ble oppveid ved tilførselen av adrenalin: jeg så, hørte og luktet bedre.
Jeg tok fram nøkkelen jeg hadde fått av Ove på Sushi & Coffee, reservenøkkelen som alle kunder måtte deponere hos Tripolis i tilfelle innbrudd, brann eller feil på anlegget mens de var bortreiste. Den gled inn i låsen og gikk rundt med en oljet lyd.
Så var jeg inne. Det diskré alarmanlegget på veggen sov med slukkede plastøyne. Jeg tok på meg hanskene og teipet dem fast til ermene på kjeledressen så ingen løse kroppshår skulle falle ned på gulvet. Dro ned badehetten fra under capen og over ørene. Det handler om å ikke legge igjen DNA-spor. Ove hadde en gang spurt om jeg ikke likeså godt burde raket skallen.
Jeg hadde droppet å prøve å forklare ham at nest etter Diana var håret det siste jeg var villig til å skille meg av med.
Jeg hadde god tid, men gikk likevel fort gjennom gangen. På veggen over trappen opp til stua hang portretter av det som måtte være Landers barn. Jeg fatter ikke hva det er som får voksne mennesker til å bruke penger på horekunstneres pinlige gråtende-barn-versjoner av sine yndige. Liker de å se besøkende rødme? Stua var kostbart, men kjedelig møblert. Bortsett fra Pesches signalrøde stol som så ut som en brystfager, skrevende kvinne som akkurat har født et barn; den store ballen man kan hvile føttene på. Neppe Jeremias Landers idé.
Over stolen hang bildet. «Eva Mudocci», den britiske fiolinisten som Munch var blitt kjent med rett etter forrige århundreskiftet, og som han hadde tegnet rett på stein da han hadde portrettert henne. Jeg hadde sett andre eksemplarer av trykket før, men det var først nå, i dette lyset, at jeg så hvem Eva Mudocci lignet på. Lotte. Lotte Madsen. Ansiktet på bildet hadde den samme blekheten og melankolien i blikket som kvinnen jeg så ettertrykkelig hadde strøket fra hukommelsen.
