Jø Nesbø - Hodejegerne Part 15
Kapittel 4
Anneksjon
«Du er sen,» sa Ferdinand da jeg kom inn på kontoret. «Og fyllesyk.»
«Beina av bordet,» sa jeg, gikk rundt skrivebordet, slo på PC-en og trakk i persiennesnoren. Lyset ble mindre påtrengende og jeg tok av solbrillene.
«Betyr det at vernissasjen var vellykket?» gnålte Ferdinand i dette toneleiet som går rett til smertesenteret i hjernen.
«Det ble danset på bordene,» sa jeg og så på klokka. Halv ti.
«Hvorfor er de beste festene alltid de du ikke var på?» sukket Ferdinand. «Var det noen kjente der?»
«Noen du kjenner, mener du?»
«Kjendiser, din tullebukk.» Dask i lufta med knekk i håndleddet. Jeg hadde sluttet å irritere meg over at han insisterte på å se ut som et revynummer.
«Noen,» sa jeg.
«Ari Behn?»
«Nei. Du skal fortsatt i møte med Lander og kunden her klokka tolv i dag, ikke sant?»
«Jo da. Var Hank von Helvete der? Vendela Kirsebom?»
«Kom deg ut, jeg må jobbe.»
Ferdinand satte opp et fornærmet ansiktsuttrykk, men gjorde som jeg sa. Da døra smekket i bak ham, var jeg allerede i ferd med å google Clas Greve. Noen minutter senere visste jeg at han hadde vært sjef og medeier i HOTE i seks år til det altså ble kjøpt opp, at han hadde et ekteskap med en belgisk fotomodell bak seg, og at han ble nederlandsk mester i militær femkamp i 1985. Egentlig overrasket det meg at det ikke var mer der. Greit nok, klokka fem ville vi være gjennom en mykversjon av Inbaud, Reid og Buckley, og da ville jeg vite alt jeg trengte.
Før det hadde jeg en jobb å gjøre. En aldri så liten anneksjon. Jeg lente meg tilbake og lukket øynene. Jeg elsket spenningen mens det pågikk, men jeg hatet ventetiden. Allerede nå banket hjertet litt fortere enn normalt. Tanken snek seg inn; at jeg skulle ønske det hadde vært for noe som ville fått det til å banke enda litt fortere. Åtti tusen. Det er mindre enn det høres ut som. Mindre verdt i mine lommer enn Ove Kjikeruds andel var i hans. Det hendte at jeg kunne misunne ham hans enkle liv, et liv i ensomhet. Det var det første jeg hadde forsikret meg om den gangen jeg intervjuet ham til vaktlederjobben; at han ikke hadde for mange ører rundt seg. Hvordan hadde jeg skjønt at han var min mann? For det første var det den påfallende defensiv-aggressive holdningen hans. Dernest at han hadde parert spørsmålene mine på en måte som om han kjente spørsmålsteknikken. Derfor var jeg nesten blitt forbauset da jeg etterpå sjekket vandelen hans uten å finne ham i det offentlige strafferegisteret. Så jeg hadde ringt en kvinnelig kontakt vi har på den uoffisielle lønningslista. Hun sitter i en stilling som gir henne adgang til SANSAK, saneringsarkivet, hvor alle anmeldte som har gått fri, står oppført og – til tross for navnet på arkivet – aldri blir strøket. Og hun kunne fortelle meg at jeg ikke hadde tatt feil likevel; at Ove Kjikerud hadde sittet i så mange avhør hos politiet at han kunne ni-trinnsmodellen ut og inn. Kjikerud var imidlertid aldri blitt dømt for noe, hvilket fortalte meg at mannen ikke var noen idiot, bare sterkt dyslektisk.
Kjikerud var relativt kortvokst og hadde som meg mørkt, kraftig hår. Jeg hadde fått ham til å klippe seg før han begynte som vaktleder, forklart ham at ingen fester tillit til en fyr som ser ut som en roadie i et avdanket heavyrockband. Men jeg kunne ikke gjøre noe med tennene som var brune av svensk snus. Eller ansiktet, et avlangt åreblad med et fremskjøvet kjeveparti som av og til ga meg følelsen av at det snusflekkede tannsettet når som helst kunne skyte ut og snappe ting fra lufta, omtrent som denne vidunderlige skapningen i Alien-filmene. Men det ville selvfølgelig være for mye forlangt av en person med Kjikeruds begrensede ambisjoner. Han var lat. Men interessert i å bli rik. Og slik fortsatte krasjene mellom Ove Kjikeruds ønsker og personlige egenskaper; han var en kriminell og voldelig anlagt våpensamler, men ønsket egentlig et liv i fred og fordragelighet. Han ønsket, ja, nærmest tryglet om venner, men det var som om folk sanset at det var noe galt, og holdt seg unna. Og han var en oppriktig, uhelbredelig og skuffet romantiker som nå søkte kjærligheten hos prostituerte. For tiden var han håpløst forelsket i en russisk, hardtarbeidende hore ved navn Natasja, som han nektet å bedra til tross for at hun – så langt jeg kunne bringe på det rene – overhodet ikke hadde noen interesse av ham. Ove Kjikerud var en løs flytemine, en person uten anker, egen vilje eller drivkraft, en som lot seg drive med strømmen mot en uavvendelig katastrofe. En som bare kunne reddes av en annen person som fikk kastet en line rundt ham og gitt livet hans retning og mening. En person som meg. En som kunne innstille en omgjengelig, hardtarbeidende ung mann uten rulleblad til jobb som vaktleder. Resten hadde vært ukomplisert.
Jeg slo av PC-en og gikk.
«Tilbake om en time, Ida.»
Kjente i trappen at det hadde hørtes feil ut. Det var definitivt Oda.
