Jø Nesbø - Hodejegerne Part 1 Jø Nesbø – Headhunter Teil 1 Jø Nesbø - Headhunters Part 1 Jø Nesbø - Chasseurs de têtes, partie 1 Jø Nesbø - Охотники за головами, часть 1 Jø Nesbø - Headhunters del 1 Йо Несбо - Мисливці за головами, частина 1

Prolog

En kollisjon mellom to kjøretøyer er enkel fysikk. A collision between two vehicles is simple physics. Зіткнення двох транспортних засобів - це проста фізика. Alt er overlatt til tilfeldighetene, men alle tilfeldighetene kan forklares med ligningen kraft ganger tid er lik masse ganger endring i hastighet. Everything is left to chance, but all the coincidences can be explained by the equation force times time equals mass times change in velocity. Sett inn tilfeldighetene som tall for variablene og du har en fortelling som er enkel, sann og nådeløs. Insert the coincidences as numbers for the variables and you have a narrative that is simple, true and relentless. Den forteller for eksempel hva som skjer når et fullastet vogntog på tjuefem tonn og med en fart på åtti kilometer i timen treffer en personbil på atten hundre kilo med samme fart. It tells, for example, what happens when a fully loaded lorry weighing twenty-five tonnes and traveling at eighty kilometers per hour hits a passenger car weighing eighteen hundred kilos at the same speed. Basert på tilfeldighetene som handler om treffpunkt, karosserienes beskaffenhet og legemenes vinkel i forhold til hverandre, finnes det et utall varianter av denne fortellingen, men de har to klare fellestrekk: De er tragedier. Based on the coincidences concerning the point of impact, the nature of the bodies and the angle of the bodies in relation to each other, there are countless variations of this story, but they have two clear features in common: They are tragedies. Og det er personbilen som er i trøbbel. And it is the passenger car that is in trouble.

Det er merkelig stille, jeg kan høre vinden puste i trærne og elven som flytter vannet sitt. It is strangely quiet, I can hear the wind blowing in the trees and the river moving its water. Armen min er lammet, og jeg henger opp ned, klemt fast i kjøtt og stål. My arm is paralyzed, and I am hanging upside down, stuck in flesh and steel. Over meg, fra dørken, drypper det blod og bensin. Above me, from the door, blood and petrol drip. Under meg, på det sjakkmønstrede biltaket, ligger en neglesaks, en avrevet arm, to døde mennesker og en åpen beautybag. Below me, on the checkered car roof, are nail scissors, a severed arm, two dead people and an open beauty bag. Verden har ingen skjønnhet, bare beauty. The world has no beauty, only beauty. Den hvite dronningen er ødelagt, jeg er en drapsmann, og ingen her inne puster. The White Queen is broken, I'm a killer, and nobody in here is breathing. Ikke jeg heller. Neither do I. Derfor skal jeg snart dø. Therefore I shall soon die. Lukke øynene og gi opp. Close your eyes and give up. Det er deilig å gi opp. It feels good to give up. Jeg vil ikke vente lenger nå. I won't wait any longer now. Og derfor haster det med å fortelle denne fortellingen, denne varianten, denne historien om legemenes vinkler i forhold til hverandre. And therefore it is urgent to tell this story, this variant, this story about the angles of the bodies in relation to each other.

DEL I

FØRSTE INTERVJU

Kapittel 1

Kandidat

Kandidaten var vettskremt. The candidate was terrified.

Han var iført rustning fra Gunnar Øye; grå Ermenegildo Zegna dress, håndsydd skjorte fra Borelli og et burgunderrødt slips med sædcellemønster, jeg tippet Cerruti 1881. He was wearing armor from Gunnar Øye; gray Ermenegildo Zegna suit, hand-stitched shirt from Borelli and a burgundy tie with a sperm pattern, I guessed Cerruti 1881. Men skoene var jeg sikker på; håndsydd Ferragamo. But I was sure about the shoes; hand sewn Ferragamo. Jeg hadde hatt et slikt par selv. I had such a pair myself.

Papirene foran meg fortalte at kandidaten var væpnet med en eksamen fra Norges Handelshøyskole i Bergen med snitt på nesten syv, en periode på Stortinget for Høyre og en fireårs suksesshistorie som leder for en norsk industribedrift i klassen mellomstor. The papers in front of me said that the candidate was armed with an exam from the Norwegian Business School in Bergen with an average of almost seven, a term in the Storting for the Right and a four-year success story as head of a medium-sized Norwegian industrial company.

Og likevel var Jeremias Lander vettskremt. And yet Jeremias Lander was terrified. Overleppen var våt av svette. The upper lip was wet with sweat.

Han løftet vannglasset sekretæren min hadde plassert på det lave bordet mellom oss. He lifted the glass of water my secretary had placed on the low table between us.

«Jeg vil gjerne …,» sa jeg, smilte. "I'd like to…," I said, smiling. Ikke det åpne, betingelsesløse smilet som inviterer en vilt fremmed inn i varmen, ikke det __useriøse__. Not the open, unconditional smile that invites a wild stranger into the warmth, not the frivolous one. Men det høflige, semivarme smilet som ifølge faglitteraturen signaliserer intervjuerens profesjonalitet, objektivitet og analytiske tilnærmingsmåte. But the polite, semi-warm smile which, according to the literature, signals the interviewer's professionalism, objectivity and analytical approach. Det er rett og slett intervjuerens fravær av følelsesmessig engasjement som får kandidaten til å stole på hans integritet. It is simply the interviewer's absence of emotional involvement that makes the candidate trust his integrity. Og dermed vil kandidaten – ifølge faglitteraturen – også gi mer nøktern, objektiv informasjon ettersom han er gitt en følelse av at skuespill vil bli gjennomskuet, overdrivelser avslørt, taktikkeri straffet. And thus the candidate - according to the literature - will also provide more sober, objective information as he is given the feeling that plays will be seen through, exaggerations exposed, tactics punished. Men jeg smiler ikke slik på grunn av faglitteraturen. But I don't smile like that because of the non-fiction. For jeg driter i faglitteraturen, den er bunker med ulik grad av kvalifisert bullshit, og alt jeg trenger er Inbaud, Reid og Buckleys ni-trinns avhørsmodell. Because I dig the literature, it's piles of varying degrees of qualified bullshit, and all I need is Inbaud, Reid and Buckley's nine-step interrogation model. Nei, jeg smiler slik fordi jeg __er__ sånn; profesjonell, analytisk og uten følelsesmessig engasjement. No, I smile like that because I am like that; professional, analytical and without emotional involvement. Jeg er hodejeger. I'm a bounty hunter. Det er ikke særlig vanskelig. It is not very difficult. Men jeg er konge på haugen. But I'm king of the pile.

«Jeg vil gjerne,» gjentok jeg. "I'd like to," I repeated. «At vi går videre med at du forteller litt om livet ditt utenom jobben også.» "That we go ahead with you telling us a bit about your life outside of work as well."

«Finnes det?» Latteren hans lå en halvannen tone høyere enn den burde. "Does it exist?" His laugh was a note and a half higher than it should have been. Når man avleverer en såkalt tørr spøk i et jobbintervju, er det dessuten uheldig å både le av den selv og stirre på mottageren for å se om den går hjem. When you deliver a so-called dry joke in a job interview, it is also unfortunate to both laugh at it yourself and stare at the recipient to see if it goes home.

«Jeg håper da det,» sa jeg, og latteren hans gikk over i kremting. "I hope so," I said, and his laugh turned into a throaty grin. «Jeg tror ledelsen i denne bedriften legger vekt på at den nye toppsjefen deres skal ha et balansert liv. "I think the management of this company emphasizes that their new CEO should have a balanced life. De er ute etter en som kan sitte noen år, en langdistansetype som kan disponere løpet sitt. They are looking for someone who can sit for a few years, a long-distance type who can manage his run. Ikke en som er utbrent etter fire år.» Not one who is burnt out after four years.”

Jeremias Lander nikket mens han svelget ned enda en munnfull vann. Jeremias Lander nodded as he swallowed another mouthful of water.

Han var anslagsvis fjorten centimeter høyere enn meg og tre år eldre. He was approximately fourteen centimeters taller than me and three years older. Altså trettiåtte. So thirty-eight. Litt ung for jobben. A bit young for the job. Og han visste det, det var derfor han hadde farget håret nesten umerkelig grått ved tinningene. And he knew it, that was why he had dyed his hair almost imperceptibly gray at the temples. Jeg hadde sett det før. I had seen it before. Jeg har sett alt før. I've seen it all before. Jeg hadde sett kandidaten som var plaget med svette hender komme med kalk i høyre jakkelomme og gi meg det tørreste, hviteste håndtrykk. I had seen the candidate afflicted with sweaty hands come with chalk in his right jacket pocket and give me the driest, whitest handshake. Landers hals lagde en ufrivillig klukkelyd. Lander's throat made an involuntary clucking sound. Jeg noterte på intervjuguiden: MOTIVERT. I noted on the interview guide: MOTIVATED. LØSNINGSORIENTERT. SOLUTION ORIENTED.

«Du bor altså her i Oslo?» sa jeg. "So you live here in Oslo?" so I.

Han nikket. He nodded. «Skøyen.» "The joke."

«Og gift med …» Jeg bladde i papirene hans og satte opp det irriterte ansiktsuttrykket som får kandidatene til å skjønne at jeg forventer at de tar initiativ. "And married to ..." I leafed through his papers and put on the irritated look on my face that makes the candidates realize I expect them to take the initiative.

«Camilla. Vi har vært gift i ti år. We have been married for ten years. To barn. De går på skolen.»