26: Sekularisering

Sekularisering kommer av det franske séculariser, som betyr verdslig, "det som tilhører den (jordiske) verden".

En sekulær stat er en stat uten statsreligion.

Begrepet ble først brukt på 1600 tallet om overføring av kirkens eiendom til staten.

I middelalderens Europa gjennomsyret kristendommen alle aspekter av mennesker liv.

Religionen var en sentral del av tilværelsen og hverdagen, helt fra fødsel, konfirmasjon, ekteskap til død.

Det var kirkeplikt og kirken hadde stor innflytelse både på politikken og på strafferetten,

men regulerte også slike ting som privatliv, seksualitet og kvinnesyn.

Kirken var også den desidert største og mektigste landeieren i Europa.

Religionen var også dominerende innen kulturlivet og kunsten,

hvor Kirken var den viktigste oppdragsgiver for kunstnere i flere hundre år.

Gjennom hele kristendommens historie har det vært interne maktkamper og splittelser

som har utfordret kirkens makt og svekket kristendommens enhet.

Religiøse kriger, forfølgelser og korstog tæret også på Europas befolkning.

En omfattende korrupsjon og kirkens enorme rikdom, svekket også troverdigheten av Kirkens fattigdomsideal.

Med Svartedauden som kraftig reduserte folketallet på midten av 1300 tallet, fikk Kirken og klostrenes skatteinntekter en alvorlig knekk.

Luthers reformasjon på 1500 tallet og tilgang til oversatte Bibler for almuen,

utfordret dette ytterligere den katolske Kirkens autoritet og monopol.

I en verden med stadig mer fragmentert kristendom, oppstod også en ny interesse for naturen og antikkens tenkere.

Med Galileo og Kopernikus påvisning av det solsentrerte verdensbilde, og ny innsikt i anatomi og naturlover,

ble den katolske kirkens gamle dogmer utfordret.

De nye naturvitenskapelige oppdagelser gjorde at religiøse dogmer og forklaringsmodeller ble stadig utfordret.

På 1700 tallet kom opplysningsfilosofenes nye ideer om individets frihet, politiske teorier, og nye måter å organisere samfunnet på -

basert på fornuft og rasjonalitet.

Fram til og med renessansen hadde kirken og Bibelen fasiten på hva som var et godt samfunn ,

nå begynner man å tro at det kan skapes i fremtiden ved hjelp av fornuft og vitenskap.

Disse ideene skaper samfunnsrevolusjoner med nye grunnlover og idealer, og ikke minst ideen om religionsfrihet.

Nye oppdagelser og teknologier reder grunnen for oppsving innen medisin, matproduksjon og industrialisering,

man får stadig bedre utdannelse og bedre levekår for stadig flere mennesker.

I dette nye naturvitenskapelige rasjonelle samfunnet får religion mindre betydning på flere og flere områder.

Fra å dominere hele samfunnet totalt i middelalderen, er religionen nå mange steder i vesten blitt henvist til privatsfæren,

og kirken redusert til en ren seremonimester for en stadig minkende menighet.

Sekulariseringen har ført til at statskirken er avskaffet i Norge, og borgelig konfirmasjon og vielse er blitt langt mer vanlig enn tidligere.

Svekkelsen av den offisielle religionen har samtidig ført til en oppblomstring av en rekke nyreligiøse bevegelser,

men også til fremvekst av sekulære humanistiske bevegelser.

Religionen er blitt et privat anliggende i vesten hvor søkende sjeler kan velge og vrake på nyreligiøsitetens stadig større marked.