×

우리는 LingQ를 개선하기 위해서 쿠키를 사용합니다. 사이트를 방문함으로써 당신은 동의합니다 쿠키 정책.


image

Religion og Etikk, 20: Målet

20: Målet

Jeg heter Alessandro Vidonis og er 16 år gammel.

Jeg er katolikk.

Jeg går på Valle Hovin videregående skole i Oslo.

Jeg driver med kampsport på fritiden.

Etterpå skal jeg dra til kirken og møte Amandus, som er muslim.

Der skal vi være sammen og gå til messe.

Jeg har ikke snakket så mye med muslimer før-

-om troen og målet.

Noe jeg skal gjøre nå.

Så det blir interessant å møte ham.

Se på forskjeller og likheter mellom våre trosretninger.

Mitt navn er Amandus Amadeus Michael Mustafa Syed-Bøe.

Jeg er 29 år gammel, gift og har tre barn.

Jeg tilhører Ahmadiyya-menigheten i islam.

Jeg har ikke alltid vært muslim.

Jeg er født inn i Den norske kirke.

Som 11-12-åring gikk jeg over til den katolske kirken.

Derfor gleder jeg meg mye til å dra på besøk-

-til den katolske kirken igjen i dag.

Målet for meg er det neste livet.

Samtidig er det også viktig, det livet man har her.

De handlingene man gjør.

Men målet i seg selv er det neste livet.

Jeg tror forskjellen er hvordan veien går.

Målet til den katolske kirken er å gjøre den veien så enkel som mulig.

Det tror jeg er en stor forskjell.

Og det at vi mener at Jesus Kristus er Guds sønn.

Noe som for muslimene ikke er riktig.

Han var jo en profet ifølge islam.

-Hei, Alessandro. -Amadeus.

Hyggelig.

Nå reiser vi oss.

De går i noe som heter en prosesjon.

Målet for en katolikk er å bli ett med herren.

Altså å bli ett med kjærligheten i paradis.

Etter vi dør går vi gjennom skjærsilden.

Der renses vi for alle våre synder.

Deretter er det enveisbillett opp til himmelen.

Jesus - For katolikkene er Jesus Guds sønn.

Den ultimate kjærlighetshandlingen Gud gir oss.

Han dør for oss og lider for oss.

Og ikke nok med det,-

-han har også levd sitt liv på en eksemplarisk måte.

Det er en så syk... Jeg klarer nesten ikke sette ord på det.

Det er en helt ekstraordinær handling som Gud gjorde for oss.

Vi føler at med den myndigheten Gud har gitt til apostlene sine,-

-har Kirken kunnet hjelpe oss på veien mot målet.

Mine kjære.

Allerede nå er vi Guds barn.

Men hva vi skal bli, er ennå ikke åpenbart.

Jeg tenker at kjærlighet er et fellestrekk for alle religionene.

Både som kristen og muslim har mitt mål vært-

-å følge det som Gud har anbefalt meg.

Det som har endret seg, er hvilke verktøy jeg tar med meg.

På samme måte som den katolske kirken gir deg de syv sakramentene,-

-har du de fem søylene i islam.

I Koranen blir det også åpenbart for oss-

-at Gud har skapt oss hovedsakelig for at vi skal tilbe ham.

Så for en muslim blir det det som former veien til målet.

Som alt gis i kjærlighet.

Et menneskes liv går opp og ned.

Det er mange distraksjoner og ting-

-som kan få deg vekk fra veien mot Gud.

Derfor, i likhet med de fem søylene,-

-er de syv sakramentene der for å hjelpe deg.

Og å opprettholde forholdet til Gud.

Dåpen er starten, der du blir renset for arvesynden.

For kjærlighet står sentralt i katolisismen.

Og disse sakramentene er en barmhjertighetshandling-

-fra Gud til oss.

Noe som virkelig viser hvor mye Gud elsker oss.

Vi vet jo ikke hvordan himmelen eller helvete ser ut.

Det vi derimot vet, er at Gud er kjærlighet.

Og i paradis er du gjenforent med Faderen.

Altså Gud.

Da er du i en konstant tilstand av kjærlighet og glede.

Helvete er derimot det motsatte.

Fravær av Gud.

Og jeg tenker at et liv, en død eller et etterliv uten kjærlighet-

-er helt forferdelig.

Jeg tror det er derfor det blir avbildet-

-med en masse flammer og sånn.

Jeg tror det egentlig bare er en tilstand uten kjærlighet.

Jeg er egentlig veldig klar på,-

-og det har jeg følt hele veien, i min reise fra Den norske kirken-

-til den katolske og sunniislam, at mye av kjernen er veldig likt.

At det mest sentrale i våre liv er felles for oss.

Jeg tror også at gjennom vår felles tro på en gud,-

-bringer det oss også sammen.

Som to individer.

Takk for samtalen.


20: Målet 20: Das Ziel 20: The goal 20: Het doel

Jeg heter Alessandro Vidonis og er 16 år gammel.

Jeg er katolikk.

Jeg går på Valle Hovin videregående skole i Oslo.

Jeg driver med kampsport på fritiden.

Etterpå skal jeg dra til kirken og møte Amandus, som er muslim.

Der skal vi være sammen og gå til messe.

Jeg har ikke snakket så mye med muslimer før-

-om troen og målet.

Noe jeg skal gjøre nå.

Så det blir interessant å møte ham.

Se på forskjeller og likheter mellom våre trosretninger.

Mitt navn er Amandus Amadeus Michael Mustafa Syed-Bøe.

Jeg er 29 år gammel, gift og har tre barn.

Jeg tilhører Ahmadiyya-menigheten i islam.

Jeg har ikke alltid vært muslim.

Jeg er født inn i Den norske kirke.

Som 11-12-åring gikk jeg over til den katolske kirken.

Derfor gleder jeg meg mye til å dra på besøk-

-til den katolske kirken igjen i dag.

Målet for meg er det neste livet.

Samtidig er det også viktig, det livet man har her.

De handlingene man gjør.

Men målet i seg selv er det neste livet.

Jeg tror forskjellen er hvordan veien går.

Målet til den katolske kirken er å gjøre den veien så enkel som mulig.

Det tror jeg er en stor forskjell.

Og det at vi mener at Jesus Kristus er Guds sønn.

Noe som for muslimene ikke er riktig.

Han var jo en profet ifølge islam.

-Hei, Alessandro. -Amadeus.

Hyggelig.

Nå reiser vi oss.

De går i noe som heter en prosesjon.

Målet for en katolikk er å bli ett med herren.

Altså å bli ett med kjærligheten i paradis.

Etter vi dør går vi gjennom skjærsilden.

Der renses vi for alle våre synder.

Deretter er det enveisbillett opp til himmelen.

Jesus - For katolikkene er Jesus Guds sønn.

Den ultimate kjærlighetshandlingen Gud gir oss.

Han dør for oss og lider for oss.

Og ikke nok med det,-

-han har også levd sitt liv på en eksemplarisk måte.

Det er en så syk... Jeg klarer nesten ikke sette ord på det.

Det er en helt ekstraordinær handling som Gud gjorde for oss.

Vi føler at med den myndigheten Gud har gitt til apostlene sine,-

-har Kirken kunnet hjelpe oss på veien mot målet.

Mine kjære.

Allerede nå er vi Guds barn.

Men hva vi skal bli, er ennå ikke åpenbart.

Jeg tenker at kjærlighet er et fellestrekk for alle religionene.

Både som kristen og muslim har mitt mål vært-

-å følge det som Gud har anbefalt meg.

Det som har endret seg, er hvilke verktøy jeg tar med meg.

På samme måte som den katolske kirken gir deg de syv sakramentene,-

-har du de fem søylene i islam.

I Koranen blir det også åpenbart for oss-

-at Gud har skapt oss hovedsakelig for at vi skal tilbe ham.

Så for en muslim blir det det som former veien til målet.

Som alt gis i kjærlighet.

Et menneskes liv går opp og ned.

Det er mange distraksjoner og ting-

-som kan få deg vekk fra veien mot Gud.

Derfor, i likhet med de fem søylene,-

-er de syv sakramentene der for å hjelpe deg.

Og å opprettholde forholdet til Gud.

Dåpen er starten, der du blir renset for arvesynden.

For kjærlighet står sentralt i katolisismen.

Og disse sakramentene er en barmhjertighetshandling-

-fra Gud til oss.

Noe som virkelig viser hvor mye Gud elsker oss.

Vi vet jo ikke hvordan himmelen eller helvete ser ut.

Det vi derimot vet, er at Gud er kjærlighet.

Og i paradis er du gjenforent med Faderen.

Altså Gud.

Da er du i en konstant tilstand av kjærlighet og glede.

Helvete er derimot det motsatte.

Fravær av Gud.

Og jeg tenker at et liv, en død eller et etterliv uten kjærlighet-

-er helt forferdelig.

Jeg tror det er derfor det blir avbildet-

-med en masse flammer og sånn.

Jeg tror det egentlig bare er en tilstand uten kjærlighet.

Jeg er egentlig veldig klar på,-

-og det har jeg følt hele veien, i min reise fra Den norske kirken-

-til den katolske og sunniislam, at mye av kjernen er veldig likt.

At det mest sentrale i våre liv er felles for oss.

Jeg tror også at gjennom vår felles tro på en gud,-

-bringer det oss også sammen.

Som to individer.

Takk for samtalen.