Kapittel 7: Åpningsdag

Mange vil se mumien og skatter fra gravkammeret.

Og se der, en lang kø inn til museet.

Der stod museumdirektøren sammen med den store vakten.

De stod og rev billetter, de slapp inn og tok imot den neste personen.

Direktøren smilte til Tiril. - Å, så fint å se dere!

Begge nikket sjenert og smilte tilbake.

- Jeg kan ikke følge med dere inn, for den andre vakten er på sykehuset, - så jeg må bli her og ta imot billetter.

Oliver sa: - Hva?

Er vakten på sykehuset?

Siri sa: - Ja, jeg vet ikke.

Egentlig så skulle han bare - rydde bort ledninger, og plutselig så fikk han et elektrisk støt.

Han selv mente virkelig at dette var mumiens hevn.

Forbannelsen.

Tiril og Oliver så på hverandre og tiet.

De ville ikke si hvem de mistenkte.

Arbeiderne på museet jobbet og jobbet til alt var klart.

Elektrikeren gikk forbi med ledninger i begge hender.

Når han forsvant ut syne, kom snekkeren med en stige over skulderen gående forbi.

De hadde vært skikkelig flinke til å gjøre om museet til (en ekte følelse) antikkens gamle Egypt.

Dekorasjonene skjulte hemmelige høytalere, og ut av dem kom egyptisk musikk.

Luften var kjølig.

Det føltes som om man gikk inn i et ekte underjordisk gravkammer.

Overalt fantes det sand.

Folk gikk på sanden.

Her og der var det ting utstilt og med en tekst ved siden av som forklarte hva tingen var.

Åh - Det var fint.

Tiril og Oliver så en stor, buet steintavle.

Steinhugninger og dype symboler overalt.

Det kalles hieroglyfer.

Alt dette var skriftspråket i det fornemme Egypt.

Sånn skrev de da, for over 3000 år siden.

Sammen gikk de videre (mot målet) for å se mumien.

Folkene så og så (????) se så nært som mulig.

Åtto hadde fått ferten av noe.

Han knurret.

Tiril snudde seg.

- Hva?

Tiril bøyde seg, og var nære på å bli truffet av en - kule i hodet!

En kanonkule fløy forbi og landet rett ved en dames ben, og sprakk i to.

En grå kule, og ut av den fløy det hundrevis av veps.

De var overalt.

Oliver skrek: - Et vepsebol!

Publikum var helt forskrekket.

De slo med hendene.

Og vepsen ble mer og mer agressive.

Vepseflokken fløy overalt, hit og dit.

Publikum sprang ut, ut, ut.

Så nå verre.

Flere og flere veps fløy ut av vespebolet.

Tiril så seg til høyre og venstre og fikk øye på en søppelbøtte.

Hun sprang, tok bøtta og satte den på hode over vespebolet.

Holdt nede bøtta så vepsene ikke kom seg ut.

Tiril så opp: - Å nei!

Enda flere veps!

Og de jaget publikum som sprang ut av museet.

Tiril så Siri Meyer komme løpende inn fra bilettkontrollen.

Hun hadde fått et vepsestikk i pannen.

Tiril fikk øye på Harald Bakke og maleren som gjemte seg bak hver sin gardin.

Begge to hadde fått vepsestikk.

Tiril, Oliver og Åtto hadde ikke blitt stukket.

Vakten kom løpende.

Oi, oi, to vepsestikk på panna.

Og et på halsen.

Vakten ropte: - Det er kaos der ute!

Han tok seg til pannen.

- Hva skal jeg gjøre?

Siri Meyer: - Åhh....

- Vi må stenge.

Og vi må finne en som kan hjelpe oss å få vepsen vekk.

Nå bråkte det fra søppelbøtta.

Vepsene stanget mot bøtta.

Det låt som popkorn som popper.

Dekoratøren så opp.

Det så ut som vepsebolet hadde falt ned derfra .....

Oliver hvisket i Tirils øre: - Vi må sjekke.

Jeg er sikker på at det i går var det ingen vepsebol der.

Vakten himlet fortvilet med øynene.

- Igjen!

Forbannelsen!

De to voksne snakket sammen mens Tiril og Oliver - fulgte Åtto som snuste seg opp til annen etasje.

De fulgte med til Åtto satte seg ved siden av en bøtte med lokk.

Tiril hvisket: - Det er ikke en ulykke.

Se der.

Begge to så ned.

Siri Meyer snakket fremdeles med den andre.

Tiril og Oliver så på hverandre.

Oliver var enig.

- Det ser ut som noen tatt med seg et vepsebol oppi en bøtte med lokk på - for så i smug kaste vespebolet ned mot utstillingshallen, akkurat der, ja.