Rødhette – Høytlesing av eventyr for barn
Det var en gang en liten jente som alle likte veldig godt.
Bestemoren hennes var også veldig glad i henne og ga henne mange gaver.
En dag sydde hun en fin hette av rød fløyel til henne.
Jenta var veldig glad i den og hadde den alltid på seg,
så folk begynte å kalle henne Rødhette.
En morgen sa moren hennes: «Her er en kake og en flaske vin.
Kan ikke du gå til bestemor med det? Hun er syk og ligger til sengs,
så hun trenger noe som kan få henne i godt humør.
Når du kommer inn i skogen, må du holde deg til stien.
Pass deg så du ikke faller og flasken går i stykker!
Husk å hilse pent på bestemor når du ser henne.
Og hils henne fra meg.»
«Det skal jeg», sa Rødhette til moren sin.
Så tok hun kurven og gikk.
Bestemor bodde i et lite hus midt i skogen.
Det var et godt stykke dit.
Hun kom lenger og lenger inn i skogen.
Plutselig møtte hun en ulv.
Rødhette visste ikke at det var en farlig ulv,
så hun var ikke redd for ham.
«God dag, Rødhette», sa ulven. «God dag, ulv.»
«Hvor skal du så tidlig på dagen?» «Jeg skal til bestemor.»
«Og hva har du i kurven?» «En kake og en flaske vin.
Kaken har vi bakt selv. Bestemor er syk, så hun skal få noe ordentlig godt.»
«Hvor bor bestemoren din, Rødhette?» «Lenger inne i skogen», svarte Rødhette.
«Huset hennes ligger mellom tre store eiketrær.»
Ulven var sulten.
Denne Rødhette er nok en ordentlig lekkerbisken, tenkte han.
Hun smaker sikkert enda bedre enn bestemoren sin.
Hvis jeg er litt smart, kan jeg ete dem begge to!
Så sa han til Rødhette:
«Har du sett de vakre blomstene som vokser inne mellom trærne?
Du farer jo av sted som om du holder på å komme for sent til skolen.
Hvorfor titter du deg ikke litt rundt i skogen?
Det er jo så deilig her – solen skinner og fuglene synger.»
Rødhette tittet på gresset, der blomstene vokste tett.
Så fine de er, tenkte hun.
Jeg kan jo plukke en bukett og ta den med til bestemor.
Det blir hun sikkert glad for! Jeg har god tid.
Jeg rekker å plukke noen blomster.
Så gikk Rødhette bort fra stien.
Hver gang hun hadde plukket en blomst,
fikk hun øye på en annen som var enda vakrere.
På den måten kom hun lenger og lenger bort fra stien.
Imens skyndte ulven seg bort til bestemors hus.
Nå visste han jo hvor hun bodde.
«Hvem er det?» spurte bestemor da ulven banket på døra.
«Det er meg – Rødhette», sa ulven med sin aller tynneste pipestemme.
«Jeg har med kake og vin til deg. Kom og lukk opp!»
«Døra er ikke låst», ropte bestemor fra senga si.
«Du må åpne den selv. Jeg er for syk til å stå opp.»
Ulven trykket ned håndtaket med poten, og døra gikk opp.
Uten å si et ord sprang han bort til senga
og slukte bestemoren i ett eneste jafs.
Etterpå tok ulven på seg kjolen og nattluen hennes,
la seg under dyna og trakk for sengeforhenget.
Rødhette var blitt ferdig med å plukke blomster.
Buketten var så stor at hun nesten ikke klarte å bære den.
Nå må jeg heller se å komme meg til bestemors hus, tenkte hun,
og skyndte seg av sted.
Da hun kom til huset, ble hun forundret over at døra sto åpen.
Det var da merkelig, tenkte hun. Bare det ikke har skjedd noe!
Hun tittet inn i stua og ropte: «Hei, bestemor! Det er meg!»
Men det var ingen som svarte.
Rødhette gikk bort til senga og trakk forhenget til side.
Så merkelig bestemor ser ut i dag! tenkte hun.
Og hun har dratt nattluen helt ned i pannen.
«Men bestemor, hvorfor har du så store ører?» spurte Rødhette.
«Det er for at jeg skal høre deg bedre», sa ulven med bestemor-stemme.
«Og hvorfor har du så store øyne?» «Det er for at jeg skal se deg bedre.»
«Og hvorfor har du så store hender?»
«Det er for at jeg skal holde deg bedre fast.»
«Men bestemor, hvorfor har du så kjempestor munn?»
«Det er for at jeg skal kunne ete deg!» brølte ulven.
Han kastet dyna til side, spratt ut av senga og slukte stakkars Rødhette.
Nå var ulven stappmett!
Han kravlet opp i senga igjen for å la maten synke.
Like etter sovnet han og begynte å snorke. Veldig høyt!
Akkurat da kom en jeger forbi.
Han hørte ulven og tenkte:
Det var da voldsomt som den gamle kona snorker!
Jeg får gå inn og se om det er noe i veien med henne.
Jegeren gikk inn i stua og fant ulven, som lå og sov.
«Der er du jo, din slyngel!» sa jegeren.
«Deg har jeg lett etter lenge.»
Han skulle til å skyte ulven.
Nei, stopp! tenkte han.
Det kan jo hende at den grådige ulven har slukt den gamle kona.
Kanskje jeg fortsatt kan redde henne?
Jegeren la fra seg geværet, tok en saks
og begynte å klippe hull i ulvens mage.
Ulven sov så tungt at han ikke merket noe.
Like etter kunne jegeren se en rød hette inne i hullet.
Han klippet raskt videre, og plutselig spratt Rødhette ut!
«Å, så redd jeg var!» ropte hun.
«Det var så mørkt inne i magen til ulven.»
Så kom bestemor ut. Hun levde fortsatt.
«Puh, jeg ble nesten kvalt der inne», gispet hun.
Rødhette skyndte seg å finne noen store steiner som de la i ulvens mage.
Da ulven endelig våknet, ville han løpe ut i skogen,
men steinene var så tunge at han falt om og døde på flekken.
Nå var alle tre glade, både Rødhette og bestemor og jegeren.
De spiste den deilige kaken som Rødhette hadde hatt med seg,
og bestemor og jegeren drakk vin.
Det hadde bestemor godt av, så hun ble snart frisk igjen.
Og Rødhette lovet at hun skulle passe bedre på neste gang,
og gå strake veien til bestemor.
