- Alkymien er en krevende kunst. Hvert skritt må følges nøyaktig slik mestrene har forklart.
Gutten fikk vite at den flytende delen av Storverket ble kalt Livets eliksir, som kurerte alle slags sykdommer og holdt døden fra livet. Den faste delen ble kalt De vises sten.
— Det er ingen enkel sak å finne De vises sten, sa engelskmannen. — Mange av alkymistene levde i år etter år I laboratoriene sine mens de stirret på flammen som renset metallene. Og de stirret så lenge inn i ilden at de gradvis ga slipp på denne verdens forfengeligheter og en vakker dag oppdaget de at de hadde renset seg selv sammen med metallene.
Gutten tenkte på glasshandleren. Han hadde snakket om hvor viktig det var å vaske glassene, slik at de begge kunne fri seg fra slette tanker. Han følte seg mer og mer overbevist om at man kunne lære alkymiens kunst i det daglige livet.
- Og dessuten, fortsatte engelskmannen, — har De vises sten en fascinerende egenskap. En bitte liten flis av den er nok til å forvandle store mengder uedelt metall til gull.
Nå ble gutten interessert for alvor. Med litt tålmodighet, tenkte han, skulle han nok klare å forvandle alt til gull. Begjærlig leste han om dem som hadde lykkes: Helvetius, Elias, Fulcanelli, Geber.
Han var fullstendig oppslukt av historiene om dem; alle hadde de levd sin egen historie fullt ut. De reiste, møtte vismenn, utførte mirakler foran øynene på skeptikerne — og var i besittelse av De vises sten og Livets eliksir.
Men da han forsøkte å finne ut hvordan han skulle avsløre Storverkets hemmelighet, gikk han seg fullstendig vill. I bøkene var det ikke annet enn tegninger, koder og uforståelige ord.
***
- Hvorfor må det gjøres så vanskelig? spurte han engelskmannen en kveld. Han hadde lagt merke til at den andre virket litt gretten. Han savnet vel bøkene sine.
— Fordi det bare skal forstås av de som er kloke og ansvarsfulle nok til å forstå det, svarte han. - Tenk om alle og enhver kunne forvandle bly til gull. Snart ville ikke gullet være verdt noe som helst. Bare de iherdige, de som ikke gir opp, vil finne fram til Storverket. Derfor er jeg her i denne ørkenen. Jeg må finne en ekte alkymist som kan hjelpe meg med å løse kodene.
- Hvor gamle er egentlig disse bøkene? ville gutten vite.
— Mange, mange hundre år gamle.
— Men boktrykker-kunsten var jo ikke oppfunnet dengang. Hvordan kunne folk da få kjennskap til alkymien? Og hvorfor bruker de et så merkelig språk? Hvorfor alle tegnene?
Engelskmannen lot være å svare på det, men fortalte isteden at han hadde holdt øye med karavanen i flere dager, uten at han hadde fått noe særlig ut av det. Det eneste han hadde lagt merke til, var at det ble snakket mer og mer om krigen.
***
En dag leverte gutten bøkene tilbake til engelsk- mannen.
- Nå, har du lært noe? spurte han forventningsfullt.
- Jeg lærte at verden har en sjel, og at den som forstår denne sjelen, vil forstå alle tings språk. Jeg har forstått at mange alkymister levde sin egen historie og at de til slutt fant fram til verdenssjelen. De vises sten og Livets eliksir. Men først og fremst lærte jeg at disse tingene er så enkle at de kan få plass på en liten smaragd.
Engelskmannen var skuffet. Ingenting syntes å gjøre inntrykk på guttungen — ikke alle årene han hadde studert, ikke de magiske symbolene, de vanskelige ordene, laboratoriene.
«Så har han vel en altfor primitiv sjel til å fatte det,» sa han til seg selv.
Han tok bøkene og la dem i sekkene som hang på kamelen.
— Du får heller konsentrere deg om karavanen igjen, sa han. — Om du ikke har lært stort av bøkene, har ikke jeg lært noe av den.
Atter lyttet gutten til ørkenens stillhet og så sanden som ble sparket opp av dyrene. «Hver og en har sin måte å lære på,» sa han til seg selv. «Hans måte er ikke min, og min måte er ikke hans. Men også han er på leting etter sin egen historie.»
***
Nå var karavanen i bevegelse natt og dag. De innhyllede budbringerne dukket opp til alle døgnets tider, og kameldriveren — som var blitt en god venn av gutten — fortalte at krigen var i gang. De ville trenge alt det hellet de kunne få hvis de skulle nå fram til oasen.
Dyrene var utslitte, og menneskene ble tausere og tausere. Stillheten var mest trykkende om kvelden, da et ganske alminnelig kamelvrinsk kunne sette en støkk i alle sammen. Kom angrepet nå?
Men kameldriveren brydde seg tydeligvis ikke om krigsfaren.
— Jeg lever, sa han til gutten mens de satt og spiste dadler en kveld, uten bål og uten måne. — Når jeg spiser, gjør jeg ikke annet enn å spise. Når jeg går, går jeg bare. Blir jeg en dag tvunget til å slåss, vil det være en like god dag å dø på som en hvilken som helst annen. For jeg lever verken i fortiden eller i fremtiden. Jeg har bare det som er her og nå, og annet interesserer meg ikke. Klarer du å leve i nåtiden, vil du bli et lykkelig menneske. Da vil du se at det finnes liv i ørkenen, at himmelen har stjerner og at krigerne kriger fordi det er en del av den menneskelige natur. Livet vil bli en fest, en sann svir, for livet vil alltid være det øyeblikket vi lever her og nå.
Da de skulle til å legge seg for natten, kikket gutten opp på stjernen som fulgte. Var ikke horisonten blitt litt lavere? Det var som om hundrevis av stjerner hang like over ørkensanden.
— Det er lysene fra oasen, sa kameldriveren.
— Hvorfor drar vi ikke dit med det samme?
— Fordi vi trenger å sove.
***
Solen var i ferd med å stige opp over horisonten da gutten åpnet øynene. Foran ham, der de små stjernene hadde lyst natten før, strakte en lang, lang rekke av daddelpalmer seg ut over ørken- sanden.
- Vi klarte det! jublet engelskmannen, som også hadde våknet.
Gutten sa ingenting. Han hadde tatt ørkenens stillhet opp i seg og var tilfreds med å se på palmene der fremme. Det var fortsatt langt til pyramidene, og en dag ville denne morgenen ikke være annet enn et minne. Men nå var den her, denne festen som kameldriveren hadde snakket om, og han forsøkte å leve dette øyeblikket som han levde fortidens erfaringer og fremtidens drømmer. Ja, en dag ville dette synet av tusenvis av daddelpalmer bare være et minne. Men nå, akkurat nå, betydde det skygge, vann og trygghet for krigen. Som et kamelvrinsk kunne bli et tegn på fare, kunne en rekke med palmer bety et mirakel.
«Verden snakker mange språk,» tenkte gutten.
***
«Tiden flyr og karavanene med den,» sa alkymisten til seg selv da han så hundrevis av mennesker og dyr strømme inn i oasen. Folk ropte og skrek til de fremmede, støvet virvlet opp foran ørkensolen og barna hoppet og danset av fryd. Alkymisten så at stammehøvdingen gikk bort til lederen for karavanen. De snakket lenge sammen.
Men det interesserte ikke alkymisten. Han hadde sett mange mennesker komme og gå, og oasen og ørkenen var som de alltid hadde vært. Han hadde sett konger og tiggere gå i de samme sanddynene som vinden uopphørlig formet og forandret, men som allikevel forble de samme som han hadde kjent fra barnsben av. Innerst inne kjente han allikevel et blaff av den samme gleden som enhver langveis- farende føler når han ser de grønne daddelpalmene dukke opp etter gul sand og blå himmel, blå himmel og gul sand. «Kanskje Gud skapte ørkenen for at menneskene skulle glede seg over daddel- palmene,» tenkte han.
Med i denne karavanen var den mannen han skulle dele noen av hemmelighetene sine med, det visste han. Tegnene hadde fortalt ham det. Han visste ennå ikke hvem han var, men de erfarne øynene hans ville gjenkjenne ham når han fikk se ham. Han håpet at han ville være like dyktig som den forrige læregutten hans.
Han visste ikke hvorfor disse tingene måtte overbringes muntlig. Det var ikke sånn å forstå at de var hemmelige; Gud avslørte mer enn gjerne sine hemmeligheter for alle skapninger. Han kunne bare finne én forklaring på hvorfor det var slik: det han hadde å lære bort, måtte føres videre på denne måten fordi det var skapt av livet i sin rene form, og dette livet lot seg ikke fange i bilder og ord.
For menneskene blir oppslukt av bildene og ordene, og til slutt glemmer de verdens språk.
***
De nyankomne ble straks kalt til stamme- høvdingene i Al-Fayoum. Gutten kikket seg omkring og kunne ikke tro sine egne øyne. Oasen var slett ikke bare en kilde omkranset av noen palmer, som han hadde lest i en historiebok en gang, men mye større enn mange av landsbyene i Spania. Den hadde tre hundre brønner og femti tusen daddelpalmer, og mellom dem stod mange telt i forskjellige farger.
— Dette er som i «Tusen og en natt,» sa engelskmannen.
Barna flokket seg rundt de fremmede, både dyr og mennesker, og stirret på dem med store øyne. Mennene i oasen ville vite om de hadde sett noe til de krigerske stammene, mens kvinnene sloss om tøyene og smykkene som handelsmennene hadde med seg. Ørkenens stillhet var som en fjern drøm, og de reisende lo og pratet og ropte, som om de skulle ha kommet tilbake fra en spøkelsesverden og atter var blant mennesker.
De var glade og lykkelige.
I går måtte de være forsiktige, i dag ikke. Kameldriveren fortalte gutten at oasene ble betraktet som nøytral grunn fordi de fleste innbyggerne var kvinner og barn. Og det fantes oaser både på den ene og den andre siden; derfor sloss krigerne ute i ørkensanden og brukte oasene som fristeder.
Så snart lederen — med et visst strev — hadde klart å samle alle de reisende, ga han sine ordrer. De ville bli i oasen til stammekrigene var slutt, sa han, og ettersom de var gjester, ville innbyggerne dele teltene sine med dem, og de ville få de beste plassene. Slik var gjestfrihetens lov. Så ba han alle, også sine egne vakter, om å overlevere våpnene til de mennene som var utpekt av stammehøvdingene.
— Det er krigens regler, forklarte lederen for karavanen. — På den måten vil ikke oasen gi ly for krigere.
Til guttens store overraskelse dro engelskmannen en skinnende blank revolver opp av lommen og rakte den til mannen som samlet inn våpnene.
- Hvorfor går du med en revolver? spurte gutten.
— For å lære å stole på menneskene, svarte han, lykkelig over å ha kommer til slutten av sin søken.
Gutten tenkte på skatten. Jo nærmere han kom drømmen, desto vanskeligere syntes alt å bli. Nå gjaldt ikke lenger det som den gamle kongen hadde kalt «begynnerflaks». Det som gjaldt nå, var motet og utholdenheten som kreves av den som prøver å virkeliggjøre sin egen historie. Derfor kunne han verken presse på eller bli utålmodig. Gjorde han det, ville han ikke få øye på tegnene som Gud hadde lagt ut langs veien hans.
«Gud har lagt dem ut langs veien min,» tenkte gutten og var overrasket over seg selv. Til nå hadde han betraktet tegnene som noe som tilhørte verden. Noe i likhet med å spise og sove, noe I likhet med å søke kjærlighet eller finne et arbeid. Det hadde aldri falt ham inn at dette var språket som Gud brukte for å fortelle ham hva han burde gjøre.
«Ikke vær utålmodig,» gjentok gutten for seg selv. «Gjør som kameldriveren sa, spis når det er tid for mat, og gå når tiden er inne til å gå.»
***
Den første dagen sovnet alle av utmattelse, også engelskmannen, om han var aldri så utålmodig etter å finne alkymisten. Gutten var blitt plassert et godt stykke fra ham, i et telt sammen med fem gutter på hans egen alder. De var fra ørkenen alle sammen, og ville gjerne høre historier fra de store byene.
Neste morgen fortalte gutten om livet sitt som gjeter, og da han skulle til å fortelle om tiden i glassbutikken, trådte engelskmannen inn i teltet.