41 – Soria Moria slott (folkeeventyr)(2)
(Audio starts at 15:26.) Huttetu – Det er en interjeksjon, eller et utbruddsord som uff eller au, og blir brukt for å uttrykke uhygge eller forferdelse. På norsk blir det av og til brukt til å uttrykke grøss av kulde i uttrykket «huttemegtu». Satte hodet inn igjennom døren – kom med hodet inn gjennom døra.
Frelst – Redda. Ordet blir ofte brukt i religiøs forstand: at noen har frelst noen, altså redda de fra evig pine i etterlivet.
Gi nå – Denne konstruksjonen blir brukt i begynnelsen av en setning for å uttrykke noe hypotetisk og ønskelig. For eksempel «gi nå at du var her». Du er ikke her, men jeg skulle ønske at du var det.
Inntatt – Her blir det brukt som «tatt».
Skrovet – Et dødt og åpent dyr. Her blir det brukt til å beskrive den døde kroppen til trollet.
Subbe – Gå med føttene langs bakken uten å løfte beina.
I en ruff – I en fart, altså veldig kjapt.
Legge av sted – gå ut på en ferd.
Grålysningen – Første lys av dag, altså ved soloppgang.
Halvor dreper trollet og redder prinsessa. Prinsessa er glad, men tenker også på sine to søstre som er fanga av andre troll i andre slott. Halvor reiser for å befri søstrene til prinsessa. Han går inn i et slott som er enda større og vakrere enn det han nettopp var i.
«Nei, tør det komme kristne folk hit da?» ropte prinsessen. «Jeg vet ikke hvor lenge det er siden jeg kom hit; men i all den tid har jeg ikke sett et kristent menneske. Det er nok best du ser å komme avsted igjen, for her bor et troll som har seks hoder.»
«Nei, jeg går ikke», sa Halvor, «om han så hadde seks til.»
«Han tar og sluker deg levende», sa prinsessen.
Men det hjalp ikke: Halvor ville ikke gå, han var ikke redd for trollet; men mat og drikke ville han ha, for han var sulten etter reisen.
Ja, han fikk så mye han ville ha; men så ville prinsessen ha ham til å gå igjen.
«Nei», sa Halvor, «jeg går ikke, for jeg har ikke noe vondt gjort, og jeg har ikke noe å være redd for.»
«Han spør ikke etter det», sa prinsessen, «for han tar deg uten både lov og rett; men siden du ikke vil gå, så prøv om du kan svinge det sverdet som trollet bruker i krigen.»
Han kunne ikke svinge sverdet; men så sa prinsessen at han skulle ta seg en slurk av flasken som hang ved siden av det, og da han hadde gjort det, kunne han svinge det.
Rett som det var, så kom trollet; det var så stort og digert at det måtte gå på siden for å komme inn gjennom døren. Da trollet fikk det første hodet inn, så ropte det: «Huttetu! her lukter så kristen manns blod!» Med det samme hugg Halvor av det første hodet, og så alle de andre. Prinsessen ble så glad at hun ikke visste hva ben hun skulle stå på; men så kom hun til å tenkte på søstrene sine, og så ønsket hun at de også var frelst. Halvor mente det kunne nok bli råd til det, og ville avsted straks; men først måtte han nå hjelpe prinsessen med å få bort kroppen av trollet, og så ga han seg på veien den andre morgenen.
Komme av sted igjen – det betyr fortsette videre.
Sluke – svelge grådig og kjapt.
Uten både lov og rett – Uten å bry seg om hva som er lov. Prinsessa sier at trollet ikke kommer til å bry seg om Halvor ikke har gjort noe galt.
Rett som det var – plutselig.
Digert – synonym til stort.
Kunne nok bli råd til det – skal nok klare å gjøre det.
Gi seg på vegen – begynne å gå.
Halvor kommer til det andre slottet der han møter ei ny prinsesse. Han tar sverdet og kapper av hodene til trollet som kommer inn. Trollet i dette slottet var enda større og hadde enda flere hoder, men Halvor klarer å drepe det. Situasjonen her ligner mye på det første slottet, bare at slottet er enda litt større og trollet enda litt skumlere. Slik repetisjon er vanlig i eventyr. Til slutt går Halvor videre for å drepe det siste trollet.
Det var langt til slottet, og han både gikk og sprang for å komme fram i tide. I kveldingen fikk han se slottet, og det var mye gildere enn de andre to. Nå var han nesten ikke det grann redd, men gikk gjennom kjøkkenet og like inn. Der satt en prinsesse som var så vakker at det ikke var måte på det.
Hun sa nå like ens som de andre, at der ikke hadde vært kristne folk siden hun kom der, og ba ham gå igjen, for ellers slukte trollet ham levende; det hadde ni hoder, sa hun.
«Ja, om det har ni til de ni, og enda ni til, så går ikke jeg», sa Halvor og ga seg til å stå ved ovnen.
Prinsessen ba ham så vakkert at han skulle gå, men Halvor ble ved sitt, han, og sa: «La ham komme, når han vil.»
Så ga hun ham trollsverdet, og ba ham ta seg en slurk av flasken så han kunne svinge det.
Rett som det var, kom trollet så det suste av det; det var enda større og digrere enn begge de andre to, og det måtte også gå på siden for å komme inn igjennom døren. «Huttetu! her lukter så kristen manns blod,» sa det. Med det samme hugg Halvor av det første hodet, og siden alle de andre, men det siste var det seigeste av dem alle, og det var det tyngste arbeid Halvor noen tid hadde gjort, å få det av, enda han nok syntes han skulle ha krefter også.
Nå kom da alle prinsessene sammen på slottet, og de var så glade som de aldri hadde vært i all sin tid, og de var glad i Halvor og han i dem, og han kunne få den han best kunne like; men den yngste var mest glad i ham av alle tre.
Ikke det grann – Ikke litt engang.
Like ens – på samme måte.
Kom så det suste av det – kom veldig kjapt.
Seig – Her blir det brukt som sterkt og utholdende. Det siste hodet til det siste trollet var det største og seigeste, altså det vanskeligste å kappe av.
Halvor kommer til det siste slottet som er det største og vakreste av dem alle. Også her møter han ei prinsesse som prøver å få ham til å gå videre ettersom det er et troll med ni hoder der. Halvor er ikke redd, og han får trollsverdet og tar en slurk av drikken. Igjen klarer han å drepe trollet og befri prinsessa. Nå er alle prinsessene fri, og de er alle samla på slottet. Halvor får velge den han liker best av prinsessene som er den yngste av dem.
Halvor gikk der og var så rar av seg; han var så stur og stille; så spurte prinsessene ham hva det var han stundet etter, og om han ikke likte å være hos dem. Jo, det likte han nok, for de hadde jo nok å leve av, og han hadde det godt og vel i alle måter, men han stundet så hjem, for han hadde foreldre i live, og dem hadde han slik hug til å se igjen. Det mente de vel kunne la seg gjøre; «du skal komme uskadd både fram og tilbake igjen, dersom du vil lyde vårt råd», sa prinsessene. Ja, han skulle ikke gjøre annet enn det de ville. Så kledde de ham opp, så han ble så gild som en kongssønn, og så satte de en ring på fingeren hans, og den var slik at han kunne ønske seg både fram og tilbake med den; men de sa han måtte ikke kaste den bort, og ikke nevne navnene deres, for så var det slutt på hele herligheten; og da fikk han aldri se dem mer.
«Gi jeg nå var hjemme, og hjemme var her!» sa Halvor, og så som han hadde ønsket, gikk det også, han sto utenfor stuen hos foreldrene sine før han visste ord av det. Det var i mørkningen om kvelden, og da de så det kom inn en slik gild, staselig fremmedfant, ble de så rent forfjamset og tok til både å bukke og neie.
Stur – Trist.
Stunde etter – lengte etter.
Ha hug til –ha lyst til.
Lyde noe – Lyde vårt råd betyr å følge rådet. Halvor må lyde rådet til prinsessene, altså gjøre det prinsessene har sagt at han skal gjøre.
Herligheten – Noe som er svært vakkert og skjønt.
Før han visste ordet av det – svært kjapt.
Fremmedfant – fremmed mann. Fant blir ofte brukt som et litt nedlatende ord om fyr eller kar.
Forfjamsa – Forvirra.
Bukke og neie –Bukke betyr å bøye ryggen i respekt for noen, mens neie betyr å bøye knærne i respekt for noen. Menn bukker og kvinner neier.
Selv om Halvor er på et fantastisk sted med prinsessene, savner han familien sin. Han får en ring av prinsessene og svært fine klær slik at han ser ut som en rik kongssønn. Han bruker ringen til å komme hjem igjen. Han må likevel være forsiktig slik at han ikke nevner prinsessene. Dersom han gjør det, får han aldri se dem igjen. Når Halvor møter foreldrene sine, kjenner de ham ikke igjen og begynner å bukke og neie for ham ettersom han ser ut som en kongssønn.
Halvor spurte om han ikke kunne bli der og få hus natten over.
Nei, det kunne han slett ikke; «vi har det ikke slik», sa de, «vi har hverken det ene eller det andre som en sånn herre kan være tjent med; men det er best han går opp på gården; det er ikke lange stykket, han kan se skorsteinspipa herfra – der har de fullt opp av allting.»
Halvor var ikke mye for det, han ville bli; men folkene ble ved sitt, at han skulle gå opp til gården, for der kunne han få både mat og drikke, mens de ikke hadde en stol å by ham å sitte på engang.
«Nei», sa Halvor, «der opp vil jeg ikke før i morgen tidlig; la meg nå få være her i natt, jeg kan da få sitte i peisen.»
Det kunne de da ikke si noe imot, og så satte Halvor seg i peisen og til å grave i asken, slik som han gjorde da han lå hjemme og latet seg.
De snakket om mangt og meget, og fortalte Halvor både det ene og det andre, og så spurte han om de aldri hadde hatt noe barn.
Jo, de hadde hatt en gutt som hette Halvor, men de visste ikke hvor han vandret, og ikke visste de enten han var død eller levende heller.
«Kunne det ikke være meg da?» sa Halvor.
«Det vet jeg visst», sa kjerringa og lettet på seg; «han Halvor var så lat og doven at han aldri gjorde noen verdens ting, og så var han så fillete at den ene filla slo den andre i svime på ‘n; det kunne aldri blitt slik kar av han, som du er, far.»
Om litt skulle kjerringa bort i peisen og rake i varmen, og da gloskinnet lyste på Halvor, likesom da han var hjemme og karet i asken, så kjente kjerringa ham igjen.
«Jamen er det du da, Halvor!» sa hun, og det ble slik glede på de gamle foreldrene at det ikke var måte på det, og han måtte nå fortelle hvordan det hadde gått ham, og kjerringa ble så glad i ham at hun ville ha ham opp på gården straks på timen og vise ham fram for jentene, som alltid hadde vært så kaute på det.
