×

We use cookies to help make LingQ better. By visiting the site, you agree to our cookie policy.


image

Jø Nesbø - Hodejegerne, Jø Nesbø - Hodejegerne Part 90 Final

Jø Nesbø - Hodejegerne Part 90 Final

«Kandidaten har et styremøte klokka tolv, så kanskje vi skal komme i gang?» sa jeg og satte meg ved enden av bordet. Den andre enden var alt gjort klar for mannen de om halvannen time kom til å være skjønt enige om måtte bli Pathfinders nye sjef. Lyset var satt på en slik måte at han kom til å ta seg best mulig ut, stolen var av samme slag som våre, men hadde litt lengre stolbein, og jeg hadde lagt frem skinnmappen jeg hadde kjøpt til ham, en med initialene hans og en Montblanc-penn i gull.

«Selvfølgelig,» sa styreformannen. «Jeg har forresten en innrømmelse å komme med. Vi likte jo som du vet Clas Greve veldig godt etter det intervjuet.»

«Ja,» sa informasjonssjefen. «Vi tenkte at der har dere funnet den perfekte kandidaten.»

«Visst var han utlending,» sa styreformannen mens nakken hans kveilet seg som på en slange. «Men mannen snakket jo norsk som en innfødt. Og vi sa det mens du fulgte ham ut, at når alt kommer til alt har hollendere alltid hatt bedre grep på eksportmarkedene enn oss her hjemme.»

«Og at vi kanskje kunne lære av en med en mer internasjonal lederstil,» supplerte informasjonssjefen.

«Så da du kom tilbake igjen og sa at du ikke var så sikker på at han var den rette mannen likevel, ja, da ble vi veldig overrasket, Roger.»

«Jaså?»

«Ja, vi mente rett og slett at du manglet vurderingsevne. Dette har jeg ikke sagt før, men vi vurderte å ta fra dere oppdraget og kontakte Greve direkte.»

«Så det gjorde dere?» sa jeg med et skjevt smil.

«Det vi lurer på,» sa informasjonssjefen, vekslet blikk med styreformannen og smilte fort, «er hvordan du kunne merke at det var noe galt der?»

«Hvordan visste du instinktivt det vi var helt blinde for?» sa styrelederen og kremtet kraftig. «Hvordan kan noen være så gode menneskekjennere?»

Jeg nikket langsomt. Skjøv papirene mine fem centimeter lenger inn på bordet. Og lente meg tilbake i den høyryggede stolen. Den vippet – ikke for mye, bare litt – bakover. Jeg så ut av vinduet. På lyset. På mørket som skulle komme. Hundre sekunder. Det var helt stille i rommet nå.

«Det er bare jobben min,» sa jeg.

Ut av øyekroken så jeg de tre nikke megetsigende til hverandre. Og la til: «Dessuten hadde jeg allerede da begynt å tenke på en kandidat som var enda bedre.»

De tre snudde seg mot meg. Og jeg var klar. Jeg innbiller meg at det er slik det må føles å være dirigent i sekundene før konserten starter, å kjenne blikkene fra alle i symfoniorkesteret limt fast til taktstokken din, å høre mumlingen fra det forventningsfulle publikummet bak deg langsomt stilne.

«Det er derfor jeg har fått dere hit i dag,» sa jeg. «Mannen dere skal hilse på i dag, er det nye stjerneskuddet ikke bare på Norges, men på den internasjonale lederhimmelen. I forrige runde regnet jeg det som helt urealistisk å få ham løs fra jobben han sitter i, han er tross alt bedriftens Jesus, Gud og Hellige Ånd.»

Jeg flyttet blikket fra ansikt til ansikt.

«Men uten at jeg nå vil love for mye, tror jeg at jeg kan si så mye som at jeg muligens har fått ham på glid. Og hvis vi skulle få ham …» Jeg himlet med øynene for å antyde en våt drøm, utopi, men likevel … Og styreformannen og informasjonssjefen hadde forutsigbart og uvegerlig rykket nærmere. Selv tillitsmannen som hadde sittet med armene i kors, hadde lagt dem på bordet og lente seg fremover.

«Hvem? Hvem?» hvisket informasjonssjefen.

Hundre og tjue.

Døra gikk opp. Og der sto han, en mann på trettini i en dress fra Kamikaze i Bogstadveien hvor Alfa får femten prosent rabatt. Ferdinand hadde rett før han sendte ham inn, dynket høyrehånden hans med hudfarget kalk siden han som vi vet sliter med svette håndflater. Men kandidaten visste hva han skulle gjøre, for jeg hadde instruert ham, regissert forestillingen ned til minste detalj. Han hadde farget håret nesten umerkelig grått ved tinningen og hadde en gang eid et litografi av Edvard Munch kalt «Brosjen».

«Hils på Jeremias Lander,» sa jeg.

Jeg er hodejeger. Det er ikke særlig vanskelig. Men jeg er konge på haugen.

Tidligere utgitt


Jø Nesbø - Hodejegerne Part 90 Final Jø Nesbø – Headhunters Teil 90 Finale Jø Nesbø - Headhunters Part 90 Jø Nesbø - Headhunters Parte 90 Final Jø Nesbø - Headhunters Parte 90 Final Jø Nesbø - Охотники за головами, часть 90, финал

«Kandidaten har et styremøte klokka tolv, så kanskje vi skal komme i gang?» sa jeg og satte meg ved enden av bordet. Den andre enden var alt gjort klar for mannen de om halvannen time kom til å være skjønt enige om måtte bli Pathfinders nye sjef. Lyset var satt på en slik måte at han kom til å ta seg best mulig ut, stolen var av samme slag som våre, men hadde litt lengre stolbein, og jeg hadde lagt frem skinnmappen jeg hadde kjøpt til ham, en med initialene hans og en Montblanc-penn i gull.

«Selvfølgelig,» sa styreformannen. «Jeg har forresten en innrømmelse å komme med. Vi likte jo som du vet Clas Greve veldig godt etter det intervjuet.»

«Ja,» sa informasjonssjefen. «Vi tenkte at der har dere funnet den perfekte kandidaten.»

«Visst var han utlending,» sa styreformannen mens nakken hans kveilet seg som på en slange. «Men mannen snakket jo norsk som en innfødt. Og vi sa det mens du fulgte ham ut, at når alt kommer til alt har hollendere alltid hatt bedre grep på eksportmarkedene enn oss her hjemme.»

«Og at vi kanskje kunne lære av en med en mer internasjonal lederstil,» supplerte informasjonssjefen.

«Så da du kom tilbake igjen og sa at du ikke var så sikker på at han var den rette mannen likevel, ja, da ble vi veldig overrasket, Roger.»

«Jaså?»

«Ja, vi mente rett og slett at du manglet vurderingsevne. Dette har jeg ikke sagt før, men vi vurderte å ta fra dere oppdraget og kontakte Greve direkte.»

«Så det gjorde dere?» sa jeg med et skjevt smil.

«Det vi lurer på,» sa informasjonssjefen, vekslet blikk med styreformannen og smilte fort, «er hvordan du kunne merke at det var noe galt der?»

«Hvordan visste du instinktivt det vi var helt blinde for?» sa styrelederen og kremtet kraftig. «Hvordan kan noen være så gode menneskekjennere?»

Jeg nikket langsomt. Skjøv papirene mine fem centimeter lenger inn på bordet. Og lente meg tilbake i den høyryggede stolen. Den vippet – ikke for mye, bare litt – bakover. Jeg så ut av vinduet. På lyset. På mørket som skulle komme. Hundre sekunder. Det var helt stille i rommet nå.

«Det er bare jobben min,» sa jeg.

Ut av øyekroken så jeg de tre nikke megetsigende til hverandre. Og la til: «Dessuten hadde jeg allerede da begynt å tenke på en kandidat som var enda bedre.»

De tre snudde seg mot meg. Og jeg var klar. Jeg innbiller meg at det er slik det må føles å være dirigent i sekundene før konserten starter, å kjenne blikkene fra alle i symfoniorkesteret limt fast til taktstokken din, å høre mumlingen fra det forventningsfulle publikummet bak deg langsomt stilne.

«Det er derfor jeg har fått dere hit i dag,» sa jeg. «Mannen dere skal hilse på i dag, er det nye stjerneskuddet ikke bare på Norges, men på den internasjonale lederhimmelen. I forrige runde regnet jeg det som helt urealistisk å få ham løs fra jobben han sitter i, han er tross alt bedriftens Jesus, Gud og Hellige Ånd.»

Jeg flyttet blikket fra ansikt til ansikt.

«Men uten at jeg nå vil love for mye, tror jeg at jeg kan si så mye som at jeg muligens har fått ham på glid. Og hvis vi skulle få ham …» Jeg himlet med øynene for å antyde en våt drøm, utopi, men likevel … Og styreformannen og informasjonssjefen hadde forutsigbart og uvegerlig rykket nærmere. Selv tillitsmannen som hadde sittet med armene i kors, hadde lagt dem på bordet og lente seg fremover.

«Hvem? Hvem?» hvisket informasjonssjefen.

Hundre og tjue.

Døra gikk opp. Og der sto han, en mann på trettini i en dress fra Kamikaze i Bogstadveien hvor Alfa får femten prosent rabatt. Ferdinand hadde rett før han sendte ham inn, dynket høyrehånden hans med hudfarget kalk siden han som vi vet sliter med svette håndflater. Men kandidaten visste hva han skulle gjøre, for jeg hadde instruert ham, regissert forestillingen ned til minste detalj. Han hadde farget håret nesten umerkelig grått ved tinningen og hadde en gang eid et litografi av Edvard Munch kalt «Brosjen».

«Hils på Jeremias Lander,» sa jeg.

Jeg er hodejeger. Det er ikke særlig vanskelig. Men jeg er konge på haugen.

__Tidligere utgitt__