×

We use cookies to help make LingQ better. By visiting the site, you agree to our cookie policy.


image

Jø Nesbø - Hodejegerne, Jø Nesbø - Hodejegerne Part 49

Jø Nesbø - Hodejegerne Part 49

Jeg plasserte dasslokket midt på hodet slik at det balanserte, satte håndflatene på hver side av hullet og senket meg sakte ned.

Det var en uvirkelig følelse å synke ned i dritt, å kjenne det lette presset av manneskit mot kroppen idet jeg boret meg nedover med strake vrister. Dasslokket ble liggende idet hodet mitt passerte kanten av hullet. Luktesansen min var muligens alt blitt overbelastet, i alle fall hadde den rett og slett tatt ferie, og jeg registrerte bare en forsterket aktivitet i tårekanalene. Det øverste, mest væskefylte laget i beholderen var iskaldt, men lenger ned var det faktisk ganske varmt, muligens på grunn av diverse kjemiske prosesser. Hadde jeg ikke lest noe om utvikling av metangasser i sånne utedasser, at man kunne dø av forgiftning om man inhalerte for mye av det? Jeg hadde fått fast grunn under føttene og huket meg ned. Tårene strømmet nedover kinnene, og det rant fra nesa. Jeg la hodet bakover, sørget før at papirkjernen pekte rett opp, lukket øynene og prøvde å slappe av for å overstyre brekningsrefleksene. Så huket jeg meg forsiktig ned. Øregangene ble fylt av dritt og stillhet. Jeg tvang meg til å trekke pusten gjennom dopapirkjernen. Det virket. Ikke dypere nå. Det ville selvfølgelig vært en riktig symboltung måte å dø på å få munn og hals fylt, å druknes i Oves og min egen gamle møkk, men jeg følte ingen trang til noen ironisk død. Jeg ville leve.

Liksom langt borte hørte jeg at det gikk i døra.

Nå kom det.

Jeg kjente vibrasjonene av tunge skritt. Stamping. Og så ble det stille. Tassende skritt. Bikkja. Dasslokket ble tatt av. Jeg visste at akkurat nå stirret Greve ned på meg. Inn i meg. Han så inn i åpningen av en dopapirkjerne som ledet direkte inn i mitt indre. Jeg pustet så stille jeg kunne. Pappen i kjernen var blitt våt og myk, jeg visste at den snart ville få bulker, bli utett, presses sammen.

Så lød et dunk. Hva var det?

Den neste lyden var umiskjennelig. En plutselig eksplosjon som gikk over i en fresende, klagende tarmtone som til slutt døde ut. Punktum ble satt med et stønn av velvære.

Å faen, tenkte jeg.

Og ganske riktig. Noen sekunder senere hørte jeg det plaske og kjente en ny tyngde mot mitt oppadvendte ansikt. Et øyeblikk fortonte døden seg likevel som et akseptabelt alternativ, men ikke lenge. Egentlig var det et paradoks: Jeg hadde aldri hatt mindre å leve for, og likevel aldri ønsket det sterkere.

Et mer langtrukkent stønn nå, han trykket tydeligvis på. Han måtte ikke treffe åpningen! Jeg kjente panikken komme, hvordan det plutselig føltes som jeg ikke fikk nok luft gjennom dopapirkjernen. Et nytt plask.

Jeg var svimmel, og lårmusklene mine verket allerede på grunn av den sammenkrøkte stillingen. Jeg rettet meg ørlite grann opp. Ansiktet brøt overflaten. Jeg blunket og blunket. Jeg stirret rett opp i Clas Greves hvite, hårete bakende. Og mot den hvite huden tegnet det seg en solid, ja, mer enn solid, en rett og slett imponerende kuk. Og siden selv ikke dødsangst kan fordrive penismisunnelsen hos en mann, tenkte jeg på Diana. Og jeg visste der og da at om ikke Clas Greve drepte meg først, kom jeg til å drepe ham. Greve løftet på seg, lys sivet inn gjennom hullet og jeg så at noe var galt, at noe manglet. Jeg lukket øynene og trakk meg under igjen. Svimmelheten var nesten overmannende. Var jeg i ferd med å dø av metangassforgiftning?

Det var stille en lang stund. Var det alt over? Jeg var midt i en inhalering da jeg kjente at det plutselig ikke var noe der, at jeg sugde inn ingenting. Lufttilførselen var blokkert. Primærinstinktene overtok og jeg begynte å kave. Jeg måtte opp! Ansiktet mitt brøt overflaten samtidig som jeg hørte et dunk. Jeg blunket og blunket. Det var mørkt over meg. Så hørte jeg tunge skritt, døra som gikk opp, tassende skritt og døra som gikk igjen. Jeg spyttet ut dopapirkjernen og så hva som hadde skjedd. Noe hvitt hadde lagt seg over åpningen; dopapiret Greve hadde tørket seg med.

Jeg heiste meg opp over beholderen og stirret ut gjennom glipene mellom plankene tidsnok til å se Greve sende bikkja til skogs samtidig som han selv gikk inn i hytta. Bikkja satte kurs oppover, mot fjelltoppen. Jeg fulgte den med øynene til den var oppslukt av skogen. Og i det samme – kanskje fordi jeg et øyeblikk lot lettelsen, håpet om frelse slippe til – unnslapp det meg et ufrivillig hulk. Nei, tenkte jeg. Ikke håpe. Ikke føle. Uten følelsesmessig engasjement. Analytisk. Kom igjen, Brown. Tenke. Primtall. Oversikt over brettet. OK. Hvordan hadde Greve funnet meg? Hvordan i helvete kunne han vite? Diana hadde jo aldri hørt om dette stedet. Hvem hadde han snakket med? Ingen svar. Nei vel. Hvilke muligheter hadde jeg? Jeg måtte komme meg vekk, og jeg hadde to fordeler: Det hadde begynt å skumre. Og med en heldekkende drakt av dritt ville lukta av meg bli kamuflert. Men jeg hadde hodepine og svimmelheten ble bare verre, og jeg kunne ikke vente til det ble ordentlig mørkt.

Jeg skled ned på utsiden av beholderen, og føttene mine landet i skråningen på baksiden av utedassen. Jeg huket meg ned og tok sikte på skogbrynet. Derfra kunne jeg ta meg ned til låven og stikke av med bilen. For jeg hadde bilnøklene i bukselomma, hadde jeg ikke? Jeg kjente etter. I venstre lomme hadde jeg bare noen sedler, Oves kredittkort og mine egne og Oves husnøkler. Høyre. Jeg trakk et lettelsens sukk da fingrene fant bilnøklene under mobiltelefonen.

Mobiltelefonen.

Selvfølgelig.

Mobiltelefoner peiles av basestasjoner. Riktignok bare til et område, ikke et spesifikt sted, men når en av Telenors basestasjoner hadde registrert min telefon til akkurat her, hadde det ikke vært mange alternativer; Sindre Aas hus er det eneste i kilometers omkrets. Det krevde naturligvis at Clas Greve hadde en forbindelse i Telenors driftsavdeling. Men ingenting forbauset meg lenger. Det hadde nemlig begynt å demre for meg. Og Felsenbrink som hadde hørtes ut som han satt og ventet på en telefon fra meg, hadde bekreftet mistanken. Dette handlet ikke om et trekantdrama med meg, kona mi og en kåt hollender. Hadde jeg rett, var jeg i mer trøbbel enn jeg noensinne hadde kunnet forestille meg.


Jø Nesbø - Hodejegerne Part 49 Jø Nesbø - Headhunters Part 49

Jeg plasserte dasslokket midt på hodet slik at det balanserte, satte håndflatene på hver side av hullet og senket meg sakte ned.

Det var en uvirkelig følelse å synke ned i dritt, å kjenne det lette presset av manneskit mot kroppen idet jeg boret meg nedover med strake vrister. Dasslokket ble liggende idet hodet mitt passerte kanten av hullet. Luktesansen min var muligens alt blitt overbelastet, i alle fall hadde den rett og slett tatt ferie, og jeg registrerte bare en forsterket aktivitet i tårekanalene. Det øverste, mest væskefylte laget i beholderen var iskaldt, men lenger ned var det faktisk ganske varmt, muligens på grunn av diverse kjemiske prosesser. Hadde jeg ikke lest noe om utvikling av metangasser i sånne utedasser, at man kunne dø av forgiftning om man inhalerte for mye av det? Jeg hadde fått fast grunn under føttene og huket meg ned. Tårene strømmet nedover kinnene, og det rant fra nesa. Jeg la hodet bakover, sørget før at papirkjernen pekte rett opp, lukket øynene og prøvde å slappe av for å overstyre brekningsrefleksene. Så huket jeg meg forsiktig ned. Øregangene ble fylt av dritt og stillhet. Jeg tvang meg til å trekke pusten gjennom dopapirkjernen. Det virket. Ikke dypere nå. Det ville selvfølgelig vært en riktig symboltung måte å dø på å få munn og hals fylt, å druknes i Oves og min egen gamle møkk, men jeg følte ingen trang til noen ironisk død. Jeg ville leve.

Liksom langt borte hørte jeg at det gikk i døra.

Nå kom det.

Jeg kjente vibrasjonene av tunge skritt. Stamping. Og så ble det stille. Tassende skritt. Bikkja. Dasslokket ble tatt av. Jeg visste at akkurat nå stirret Greve ned på meg. Inn i meg. Han så inn i åpningen av en dopapirkjerne som ledet direkte inn i mitt indre. Jeg pustet så stille jeg kunne. Pappen i kjernen var blitt våt og myk, jeg visste at den snart ville få bulker, bli utett, presses sammen.

Så lød et dunk. Hva var det?

Den neste lyden var umiskjennelig. En plutselig eksplosjon som gikk over i en fresende, klagende tarmtone som til slutt døde ut. Punktum ble satt med et stønn av velvære.

Å faen, tenkte jeg.

Og ganske riktig. Noen sekunder senere hørte jeg det plaske og kjente en ny tyngde mot mitt oppadvendte ansikt. Et øyeblikk fortonte døden seg likevel som et akseptabelt alternativ, men ikke lenge. Egentlig var det et paradoks: Jeg hadde aldri hatt mindre å leve for, og likevel aldri ønsket det sterkere.

Et mer langtrukkent stønn nå, han trykket tydeligvis på. Han måtte ikke treffe åpningen! Jeg kjente panikken komme, hvordan det plutselig føltes som jeg ikke fikk nok luft gjennom dopapirkjernen. Et nytt plask.

Jeg var svimmel, og lårmusklene mine verket allerede på grunn av den sammenkrøkte stillingen. Jeg rettet meg ørlite grann opp. Ansiktet brøt overflaten. Jeg blunket og blunket. Jeg stirret rett opp i Clas Greves hvite, hårete bakende. Og mot den hvite huden tegnet det seg en solid, ja, mer enn solid, en rett og slett imponerende kuk. Og siden selv ikke dødsangst kan fordrive penismisunnelsen hos en mann, tenkte jeg på Diana. Og jeg visste der og da at om ikke Clas Greve drepte meg først, kom jeg til å drepe ham. Greve løftet på seg, lys sivet inn gjennom hullet og jeg så at noe var galt, at noe manglet. Jeg lukket øynene og trakk meg under igjen. Svimmelheten var nesten overmannende. Var jeg i ferd med å dø av metangassforgiftning?

Det var stille en lang stund. Var det alt over? Jeg var midt i en inhalering da jeg kjente at det plutselig ikke var noe der, at jeg sugde inn ingenting. Lufttilførselen var blokkert. Primærinstinktene overtok og jeg begynte å kave. Jeg måtte opp! Ansiktet mitt brøt overflaten samtidig som jeg hørte et dunk. Jeg blunket og blunket. Det var mørkt over meg. Så hørte jeg tunge skritt, døra som gikk opp, tassende skritt og døra som gikk igjen. Jeg spyttet ut dopapirkjernen og så hva som hadde skjedd. Noe hvitt hadde lagt seg over åpningen; dopapiret Greve hadde tørket seg med.

Jeg heiste meg opp over beholderen og stirret ut gjennom glipene mellom plankene tidsnok til å se Greve sende bikkja til skogs samtidig som han selv gikk inn i hytta. Bikkja satte kurs oppover, mot fjelltoppen. Jeg fulgte den med øynene til den var oppslukt av skogen. Og i det samme – kanskje fordi jeg et øyeblikk lot lettelsen, håpet om frelse slippe til – unnslapp det meg et ufrivillig hulk. Nei, tenkte jeg. Ikke håpe. Ikke føle. Uten følelsesmessig engasjement. Analytisk. Kom igjen, Brown. Tenke. Primtall. Oversikt over brettet. OK. Hvordan hadde Greve funnet meg? Hvordan i helvete kunne han vite? Diana hadde jo aldri hørt om dette stedet. Hvem hadde han snakket med? Ingen svar. Nei vel. Hvilke muligheter hadde jeg? Jeg måtte komme meg vekk, og jeg hadde to fordeler: Det hadde begynt å skumre. Og med en heldekkende drakt av dritt ville lukta av meg bli kamuflert. Men jeg hadde hodepine og svimmelheten ble bare verre, og jeg kunne ikke vente til det ble ordentlig mørkt.

Jeg skled ned på utsiden av beholderen, og føttene mine landet i skråningen på baksiden av utedassen. Jeg huket meg ned og tok sikte på skogbrynet. Derfra kunne jeg ta meg ned til låven og stikke av med bilen. For jeg hadde bilnøklene i bukselomma, hadde jeg ikke? Jeg kjente etter. I venstre lomme hadde jeg bare noen sedler, Oves kredittkort og mine egne og Oves husnøkler. Høyre. Jeg trakk et lettelsens sukk da fingrene fant bilnøklene under mobiltelefonen.

Mobiltelefonen.

Selvfølgelig.

Mobiltelefoner peiles av basestasjoner. Riktignok bare til et område, ikke et spesifikt sted, men når en av Telenors basestasjoner hadde registrert min telefon til akkurat her, hadde det ikke vært mange alternativer; Sindre Aas hus er det eneste i kilometers omkrets. Det krevde naturligvis at Clas Greve hadde en forbindelse i Telenors driftsavdeling. Men ingenting forbauset meg lenger. Det hadde nemlig begynt å demre for meg. Og Felsenbrink som hadde hørtes ut som han satt og ventet på en telefon fra meg, hadde bekreftet mistanken. Dette handlet ikke om et trekantdrama med meg, kona mi og en kåt hollender. Hadde jeg rett, var jeg i mer trøbbel enn jeg noensinne hadde kunnet forestille meg.