×

We use cookies to help make LingQ better. By visiting the site, you agree to our cookie policy.


image

Jø Nesbø - Hodejegerne, Jø Nesbø - Hodejegerne Part 40

Jø Nesbø - Hodejegerne Part 40

Da jeg lå i senga, hørte jeg skrittene hennes ovenpå. Hvileløst, frem og tilbake. Jeg hørte ingen stemmer, men visste at hun pleide å gå slik når hun snakket i mobiltelefonen. Det slo meg at dette var et trekk ved generasjonene som hadde vokst opp uten den trådløse kommunikasjonen, at vi beveget oss mens vi snakket i telefonen som om det fremdeles fascinerte oss at det var mulig. Jeg hadde lest et sted at det moderne menneske brukte seks ganger mer tid på å kommunisere enn våre forfedre. Vi kommuniserte altså mer, men kommuniserte vi bedre? Hvorfor hadde jeg for eksempel ikke konfrontert Diana med at jeg visste at hun og Clas Greve hadde vært sammen i hans leilighet? Var det fordi jeg visste at hun ikke kunne kommunisere hvorfor, at jeg uansett ville være overlatt til mine egne gjetninger og antagelser? Hun kunne for eksempel fortalt meg at det var et tilfeldig møte, en glipp, men jeg ville visst at det ikke var sånn. Ingen kvinne prøver å manipulere sin ektemann til å gi en godt betalt jobb til en mann fordi hun har hatt tilfeldig sex med vedkommende.

Men det var selvfølgelig andre grunner til å holde kjeft også. Så lenge jeg lot som jeg ikke visste om Diana og Greve, kunne ingen beskylde meg for å være inhabil i vurderingen av hans kandidatur, og i stedet for å måtte overlate Alfas innstilling til Ferdinand, kunne jeg nå få min lille, patetiske hevn i fred og ro. Så var det selvfølgelig hvordan jeg skulle forklare at jeg hadde fattet mistanke. Det var tross alt utelukket å avsløre for Diana at jeg var en tyv som regelmessig brøt seg inn i andres leiligheter.

Jeg snudde meg i senga og lyttet til stiletthælene hennes som banket sine monotone, ubegripelige morsesignaler ned til meg. Jeg ville sove. Jeg ville drømme. Jeg ville bort. Og våkne og ha glemt alt. For det var selvfølgelig det som var den viktigste grunnen til at jeg ikke hadde sagt noe til henne. Så lenge det forble uuttalt, var det fortsatt en mulighet for at vi kunne glemme. At vi kunne sovne og drømme slik at når vi våknet, var det forsvunnet, blitt noe abstrakt, scener fra noe som bare var i hodene våre, på lik linje med de svikefulle tanker og fantasier som er den daglige utroskap i alle – selv de mest altoppslukende – kjærlighetsforhold.

Det slo meg at hvis hun snakket i mobiltelefonen nå, måtte hun nødvendigvis ha skaffet seg en ny. Og at synet av den nye telefonen ville være det konkrete, daglige og ugjendrivelige beviset på at det som hadde skjedd ikke bare hadde vært en drøm.

Da hun endelig kom inn i soverommet og kledde av seg, lot jeg som jeg sov. Men i en blek stripe av månelys som sivet inn gjennom gardinene, rakk jeg å se at hun skrudde av mobiltelefonen før hun slapp den ned i lommen på buksene. Og at det var den samme. Svart Prada. Så hadde det kanskje bare vært drøm. Jeg kjente søvnen ta tak i meg og begynne å dra meg ned. Eller kanskje hun hadde kjøpt en likedan. Neddriften stoppet. Eller kanskje han hadde funnet telefonen hennes og de hadde møttes igjen. Jeg steg opp, brøt overflaten igjen og visste at jeg ikke kom til å få sove i natt.

Ved midnatt lå jeg fortsatt våken, og gjennom det åpne vinduet syntes jeg at jeg hørte en svak lyd nede fra garasjen som kunne ha vært Ove som kom for å hente Rubens. Men selv om jeg prøvde, var jeg ikke i stand til å høre at han gikk igjen. Kanskje jeg endelig sov likevel. Jeg drømte om en verden under havet. Lykkelige, smilende mennesker, stumme kvinner og barn med snakkebobler som rumlende steg opp fra munnene deres. Ingenting som pekte frem mot det marerittet som ventet meg i den andre enden av søvnen.

Jø Nesbø - Hodejegerne Part 40 Jø Nesbø - Headhunters Part 40

Da jeg lå i senga, hørte jeg skrittene hennes ovenpå. Hvileløst, frem og tilbake. Jeg hørte ingen stemmer, men visste at hun pleide å gå slik når hun snakket i mobiltelefonen. Det slo meg at dette var et trekk ved generasjonene som hadde vokst opp uten den trådløse kommunikasjonen, at vi beveget oss mens vi snakket i telefonen som om det fremdeles fascinerte oss at det var mulig. Jeg hadde lest et sted at det moderne menneske brukte seks ganger mer tid på å kommunisere enn våre forfedre. Vi kommuniserte altså mer, men kommuniserte vi bedre? Hvorfor hadde jeg for eksempel ikke konfrontert Diana med at jeg visste at hun og Clas Greve hadde vært sammen i hans leilighet? Var det fordi jeg visste at hun ikke kunne kommunisere hvorfor, at jeg uansett ville være overlatt til mine egne gjetninger og antagelser? Hun kunne for eksempel fortalt meg at det var et tilfeldig møte, en glipp, men jeg ville visst at det ikke var sånn. Ingen kvinne prøver å manipulere sin ektemann til å gi en godt betalt jobb til en mann fordi hun har hatt tilfeldig sex med vedkommende.

Men det var selvfølgelig andre grunner til å holde kjeft også. Så lenge jeg lot som jeg ikke visste om Diana og Greve, kunne ingen beskylde meg for å være inhabil i vurderingen av hans kandidatur, og i stedet for å måtte overlate Alfas innstilling til Ferdinand, kunne jeg nå få min lille, patetiske hevn i fred og ro. Så var det selvfølgelig hvordan jeg skulle forklare at jeg hadde fattet mistanke. Det var tross alt utelukket å avsløre for Diana at jeg var en tyv som regelmessig brøt seg inn i andres leiligheter.

Jeg snudde meg i senga og lyttet til stiletthælene hennes som banket sine monotone, ubegripelige morsesignaler ned til meg. Jeg ville sove. Jeg ville drømme. Jeg ville bort. Og våkne og ha glemt alt. For det var selvfølgelig det som var den viktigste grunnen til at jeg ikke hadde sagt noe til henne. Så lenge det forble uuttalt, var det fortsatt en mulighet for at vi kunne glemme. At vi kunne sovne og drømme slik at når vi våknet, var det forsvunnet, blitt noe abstrakt, scener fra noe som bare var i hodene våre, på lik linje med de svikefulle tanker og fantasier som er den daglige utroskap i alle – selv de mest altoppslukende – kjærlighetsforhold.

Det slo meg at hvis hun snakket i mobiltelefonen nå, måtte hun nødvendigvis ha skaffet seg en ny. Og at synet av den nye telefonen ville være det konkrete, daglige og ugjendrivelige beviset på at det som hadde skjedd ikke bare hadde vært en drøm.

Da hun endelig kom inn i soverommet og kledde av seg, lot jeg som jeg sov. Men i en blek stripe av månelys som sivet inn gjennom gardinene, rakk jeg å se at hun skrudde av mobiltelefonen før hun slapp den ned i lommen på buksene. Og at det var den samme. Svart Prada. Så hadde det kanskje bare vært drøm. Jeg kjente søvnen ta tak i meg og begynne å dra meg ned. Eller kanskje hun hadde kjøpt en likedan. Neddriften stoppet. Eller kanskje han hadde funnet telefonen hennes og de hadde møttes igjen. Jeg steg opp, brøt overflaten igjen og visste at jeg ikke kom til å få sove i natt.

Ved midnatt lå jeg fortsatt våken, og gjennom det åpne vinduet syntes jeg at jeg hørte en svak lyd nede fra garasjen som kunne ha vært Ove som kom for å hente Rubens. Men selv om jeg prøvde, var jeg ikke i stand til å høre at han gikk igjen. Kanskje jeg endelig sov likevel. Jeg drømte om en verden under havet. Lykkelige, smilende mennesker, stumme kvinner og barn med snakkebobler som rumlende steg opp fra munnene deres. Ingenting som pekte frem mot det marerittet som ventet meg i den andre enden av søvnen.