×

We use cookies to help make LingQ better. By visiting the site, you agree to our cookie policy.


image

Jø Nesbø - Hodejegerne, Jø Nesbø - Hodejegerne Part 39

Jø Nesbø - Hodejegerne Part 39

«Jeg ved ikke,» sa hun. «Jeg må tænke lidt over det.»

Diana satt i stua og leste i en stor bok da jeg kom hjem. Van Morrison sang «… someone like you make it all worth while», og hørte meg ikke før jeg sto rett foran henne og leste tittelen på forsiden høyt:

«'Barnet blir til'?»

Hun kvapp til, men lyste opp og stakk boka skyndsomt inn i hylla bak seg.

«Du er sen, elskede. Har du gjort noe hyggelig eller bare jobbet?»

«Begge deler,» sa jeg og gikk bort til stuevinduet. Garasjen lå badet i hvitt månelys, men det var ennå mange timer til Ove skulle hente maleriet. «Jeg har tatt et par telefoner og tenkt litt på innstillingen på kandidat til Pathfinder.»

Hun slo hendene begeistret sammen. «Så spennende. Det ble han jeg hjalp til med, han … å, hva heter han igjen?»

«Greve.»

«Clas Greve! Så glemsk jeg er blitt. Jeg håper han kjøper et ordentlig dyrt bilde hos meg når han får vite det, det fortjener jeg da vel?»

Hun lo lyst, strakte ut de slanke beina som hun hadde trukket innunder, seg og gjespet. Det var som en klo grep rundt hjertet mitt og klemte det som en vannballong, og jeg måtte snu meg fort mot stuevinduet igjen for at hun ikke skulle se smerten i ansiktet mitt. Kvinnen jeg hadde trodd ikke hadde sviket i seg, ikke bare greide å holde masken, hun spilte rollen som en profesjonell. Jeg svelget og ventet til jeg var sikker på at jeg hadde kontroll over stemmen.

«Greve er ikke den rette personen,» sa jeg mens jeg studerte speilbildet hennes i stuevinduet. «Jeg innstiller en annen.»

Semiprofesjonell. For denne taklet hun ikke så godt, jeg så haken hennes falle ned.

«Du spøker, elskede. Han er jo perfekt! Du sa det selv …»

«Jeg tok feil.»

«Feil?» Jeg hørte til min tilfredshet at det hadde kommet en lav skingring inn i stemmen hennes. «Hva i herrens navn mener du?»

«Greve er utlending. Han er under én åtti. Og han lider av alvorlige personlighetsforstyrrelser.»

«Under én åtti? Herregud, Roger, du er under én sytti. Det er du som har personlighetsforstyrrelser!»

Den traff. Ikke det med personlighetsforstyrrelser, det kunne hun naturligvis ha rett i. Jeg tok meg sammen for å holde stemmen rolig:

«Hvorfor så heftig, Diana? Jeg hadde også forhåpninger til Clas Greve, men det at mennesker skuffer oss og ikke lever opp til forventningene, er noe som skjer hele tiden.»

«Men … men du tar feil. Kan du ikke se det? Han er riktig mann!»

Jeg snudde meg mot henne med et forsøksvis overbærende smil. «Hør, Diana, jeg er en av de aller beste på det jeg driver med. Og det er å bedømme og å velge mennesker. Det hender jeg bedømmer feil i privatlivet ...»

Jeg så en ørliten rykning i ansiktet hennes.

«Men aldri i jobben. Aldri.»

Hun var taus.

«Jeg er stuptrøtt,» sa jeg. «Jeg sov ikke stort i natt. God natt.»

Jø Nesbø - Hodejegerne Part 39 Jø Nesbø - Headhunters Part 39

«Jeg ved ikke,» sa hun. «Jeg må tænke lidt over det.»

Diana satt i stua og leste i en stor bok da jeg kom hjem. Van Morrison sang «… someone like you make it all worth while», og hørte meg ikke før jeg sto rett foran henne og leste tittelen på forsiden høyt:

«'Barnet blir til'?» "'The child is born'?"

Hun kvapp til, men lyste opp og stakk boka skyndsomt inn i hylla bak seg.

«Du er sen, elskede. Har du gjort noe hyggelig eller bare jobbet?»

«Begge deler,» sa jeg og gikk bort til stuevinduet. Garasjen lå badet i hvitt månelys, men det var ennå mange timer til Ove skulle hente maleriet. «Jeg har tatt et par telefoner og tenkt litt på innstillingen på kandidat til Pathfinder.»

Hun slo hendene begeistret sammen. «Så spennende. Det ble han jeg hjalp til med, han … å, hva heter han igjen?»

«Greve.»

«Clas Greve! Så glemsk jeg er blitt. Jeg håper han kjøper et ordentlig dyrt bilde hos meg når han får vite det, det fortjener jeg da vel?»

Hun lo lyst, strakte ut de slanke beina som hun hadde trukket innunder, seg og gjespet. Det var som en klo grep rundt hjertet mitt og klemte det som en vannballong, og jeg måtte snu meg fort mot stuevinduet igjen for at hun ikke skulle se smerten i ansiktet mitt. Kvinnen jeg hadde trodd ikke hadde sviket i seg, ikke bare greide å holde masken, hun spilte rollen som en profesjonell. Jeg svelget og ventet til jeg var sikker på at jeg hadde kontroll over stemmen.

«Greve er ikke den rette personen,» sa jeg mens jeg studerte speilbildet hennes i stuevinduet. «Jeg innstiller en annen.»

Semiprofesjonell. For denne taklet hun ikke så godt, jeg så haken hennes falle ned.

«Du spøker, elskede. Han er jo perfekt! Du sa det selv …»

«Jeg tok feil.»

«Feil?» Jeg hørte til min tilfredshet at det hadde kommet en lav skingring inn i stemmen hennes. «Hva i herrens navn mener du?»

«Greve er utlending. Han er under én åtti. Og han lider av alvorlige personlighetsforstyrrelser.»

«Under én åtti? Herregud, Roger, du er under én sytti. Det er du som har personlighetsforstyrrelser!»

Den traff. Ikke det med personlighetsforstyrrelser, det kunne hun naturligvis ha rett i. Jeg tok meg sammen for å holde stemmen rolig:

«Hvorfor så heftig, Diana? Jeg hadde også forhåpninger til Clas Greve, men det at mennesker skuffer oss og ikke lever opp til forventningene, er noe som skjer hele tiden.»

«Men … men du tar feil. Kan du ikke se det? Han er riktig mann!»

Jeg snudde meg mot henne med et forsøksvis overbærende smil. «Hør, Diana, jeg er en av de aller beste på det jeg driver med. Og det er å bedømme og å velge mennesker. Det hender jeg bedømmer feil i privatlivet ...» Sometimes I misjudge my private life...»

Jeg så en ørliten rykning i ansiktet hennes.

«Men aldri i jobben. Aldri.»

Hun var taus.

«Jeg er stuptrøtt,» sa jeg. «Jeg sov ikke stort i natt. God natt.»