×

We use cookies to help make LingQ better. By visiting the site, you agree to our cookie policy.


image

Jø Nesbø - Hodejegerne, Jø Nesbø - Hodejegerne Part 31

Jø Nesbø - Hodejegerne Part 31

DEL III

ANDRE INTERVJU

Kapittel 9

Andre intervju

Faren min, Ian Brown, var en ivrig, men ikke særlig god sjakkspiller. Han hadde lært å spille av sin far da han var fem år, og han leste sjakkbøker og studerte klassiske partier. Likevel lærte han meg ikke å spille sjakk før jeg var fjorten år, etter at mine mest lærenemme år var over. Men jeg hadde anlegg for sjakk og da jeg var seksten, slo jeg ham for første gang. Han smilte som om han var stolt av meg, men jeg vet at han hatet det. Han stilte opp brikkene på nytt, og vi begynte på revansjeoppgjøret. Jeg spilte som vanlig med de hvite brikkene, han innbilte meg at han derved ga meg en fordel. Etter noen trekk unnskyldte han seg og gikk ut på kjøkkenet, hvor jeg visste han tok en støyt av ginflaska. Da han kom tilbake, hadde jeg byttet om på to av brikkene, men han oppdaget det ikke. Fire trekk senere satt han måpende og så på min hvite dronning som sto overfor hans svarte konge. Og han så at han ville være sjakkmatt i neste trekk. Han var så komisk å se på at jeg ikke greide holde meg, men begynte å le. Og jeg så på ansiktsuttrykket hans at han skjønte hva som hadde skjedd. Da reiste han seg og slo først alle brikkene av brettet. Så slo han meg. Knærne sviktet og jeg falt, mer av redsel enn av kraften i slaget. Han hadde aldri slått meg før.

«Du har byttet om,» freste han. «Min sønn jukser ikke.»

Jeg kjente blodsmaken i munnen. Den hvite dronningen lå på gulvet rett foran meg. Den hadde fått slått et skår av kronen. Hatet brant som galle i hals og bryst. Jeg plukket opp den ødelagte dronningen og satte den på brettet. Så de andre brikkene. Én etter én. Stilte dem akkurat der de hadde stått.

«Ditt trekk, far.»

For det er det spilleren med det kaldeste hatet gjør, når han har vært i ferd med å vinne og motstanderen uventet har slått ham i ansiktet, truffet et sted det gjør vondt, funnet redselen hans. Han mister ikke oversikten over brettet, men gjemmer redselen og holder seg til planen. Puster, rekonstruerer, fortsetter spillet, innkasserer seieren. Går derfra uten triumferende gester.

Jeg satt ved enden av bordet og så Clas Greves munn bevege seg. Så hvordan kinnene strammet og slakket seg og formet ord som tydeligvis var forståelige for Ferdinand og de to representantene for Pathfinder, de nikket i alle fall synlig fornøyde alle tre. Som jeg hatet den munnen. Hatet de grårosa gummene, de solide gravstøttetennene, ja, selve formen på denne motbydelige kroppsåpningen; et rett skår med to oppadpekende kroker på hver side som antydet et smil, det samme inngraverte smilet Bjørn Borg hadde sjarmert verden med. Og som Clas Greve nå forførte sin fremtidige arbeidsgiver Pathfinder med. Men aller mest hatet jeg leppene hans. Leppene som hadde berørt min kones lepper, min kones hud, sannsynligvis hennes blekrøde brystvorter og helt sikkert hennes dyvåte, vidåpne kjønn. Jeg innbilte meg at jeg kunne se et blondt kjønnshår i en sprekk i den kjøttfulle delen av underleppen.

Jeg hadde sittet taus i snart en halv time nå mens Ferdinand med imbesilt engasjement hadde liret av seg idiotiske spørsmål fra intervjuguiden som om de var hans egne.

Clas Greve hadde i begynnelsen av intervjuet svart henvendt til meg. Men etter hvert hadde han skjønt at jeg bare var der som en uanmeldt, passiv bisitter og at jobben hans i dag var å frelse tre andre med Greves evangelium. Men han hadde med jevne mellomrom sendt meg raske, spørrende blikk som om han ønsket et hint om hva som var min rolle.

Etter hvert hadde de to fra Pathfinder, styreformannen og informasjonssjefen, kommet med sine spørsmål som naturlig nok hadde dreid seg om tiden i HOTE. Og Greve hadde redegjort for hvordan han og HOTE hadde stått i bresjen for utviklingen av TRACE, en lakklignende væske eller gelé som inneholdt rundt hundre sendere per milliliter, og som kunne smøres på ethvert objekt. Fordelen var at den blanke lakken nesten var usynlig og akkurat som vanlig lakk så solid limt fast til objektet at det var umulig å bli kvitt uten bruk av en malingsskrape. Ulempen var at senderne var så små at de ikke greide å sende sterke nok signaler til å trenge gjennom tettere materie enn luft hvis dette omsluttet senderne, slik som for eksempel vann, is, gjørme eller ekstremt tykke støvlag som kjøretøyer i ørkenkriger kunne være utsatt for.

Men vegger, selv av tykk mur, var derimot sjelden noe problem.


Jø Nesbø - Hodejegerne Part 31 Jø Nesbø - Headhunters Part 31

DEL III

ANDRE INTERVJU

Kapittel 9

Andre intervju

Faren min, Ian Brown, var en ivrig, men ikke særlig god sjakkspiller. Han hadde lært å spille av sin far da han var fem år, og han leste sjakkbøker og studerte klassiske partier. Likevel lærte han meg ikke å spille sjakk før jeg var fjorten år, etter at mine mest lærenemme år var over. Men jeg hadde anlegg for sjakk og da jeg var seksten, slo jeg ham for første gang. Han smilte som om han var stolt av meg, men jeg vet at han hatet det. Han stilte opp brikkene på nytt, og vi begynte på revansjeoppgjøret. Jeg spilte som vanlig med de hvite brikkene, han innbilte meg at han derved ga meg en fordel. Etter noen trekk unnskyldte han seg og gikk ut på kjøkkenet, hvor jeg visste han tok en støyt av ginflaska. Da han kom tilbake, hadde jeg byttet om på to av brikkene, men han oppdaget det ikke. Fire trekk senere satt han måpende og så på min hvite dronning som sto overfor hans svarte konge. Og han så at han ville være sjakkmatt i neste trekk. Han var så komisk å se på at jeg ikke greide holde meg, men begynte å le. Og jeg så på ansiktsuttrykket hans at han skjønte hva som hadde skjedd. Da reiste han seg og slo først alle brikkene av brettet. Så slo han meg. Knærne sviktet og jeg falt, mer av redsel enn av kraften i slaget. Han hadde aldri slått meg før.

«Du har byttet om,» freste han. «Min sønn jukser ikke.»

Jeg kjente blodsmaken i munnen. Den hvite dronningen lå på gulvet rett foran meg. Den hadde fått slått et skår av kronen. Hatet brant som galle i hals og bryst. Jeg plukket opp den ødelagte dronningen og satte den på brettet. Så de andre brikkene. Én etter én. Stilte dem akkurat der de hadde stått.

«Ditt trekk, far.»

For det er det spilleren med det kaldeste hatet gjør, når han har vært i ferd med å vinne og motstanderen uventet har slått ham i ansiktet, truffet et sted det gjør vondt, funnet redselen hans. Han mister ikke oversikten over brettet, men gjemmer redselen og holder seg til planen. Puster, rekonstruerer, fortsetter spillet, innkasserer seieren. Går derfra uten triumferende gester.

Jeg satt ved enden av bordet og så Clas Greves munn bevege seg. Så hvordan kinnene strammet og slakket seg og formet ord som tydeligvis var forståelige for Ferdinand og de to representantene for Pathfinder, de nikket i alle fall synlig fornøyde alle tre. Som jeg hatet den munnen. Hatet de grårosa gummene, de solide gravstøttetennene, ja, selve formen på denne motbydelige kroppsåpningen; et rett skår med to oppadpekende kroker på hver side som antydet et smil, det samme inngraverte smilet Bjørn Borg hadde sjarmert verden med. Og som Clas Greve nå forførte sin fremtidige arbeidsgiver Pathfinder med. Men aller mest hatet jeg leppene hans. Leppene som hadde berørt min kones lepper, min kones hud, sannsynligvis hennes blekrøde brystvorter og helt sikkert hennes dyvåte, vidåpne kjønn. Jeg innbilte meg at jeg kunne se et blondt kjønnshår i en sprekk i den kjøttfulle delen av underleppen.

Jeg hadde sittet taus i snart en halv time nå mens Ferdinand med imbesilt engasjement hadde liret av seg idiotiske spørsmål fra intervjuguiden som om de var hans egne.

Clas Greve hadde i begynnelsen av intervjuet svart henvendt til meg. Men etter hvert hadde han skjønt at jeg bare var der som en uanmeldt, passiv bisitter og at jobben hans i dag var å frelse tre andre med Greves evangelium. Men han hadde med jevne mellomrom sendt meg raske, spørrende blikk som om han ønsket et hint om hva som var min rolle.

Etter hvert hadde de to fra Pathfinder, styreformannen og informasjonssjefen, kommet med sine spørsmål som naturlig nok hadde dreid seg om tiden i HOTE. Og Greve hadde redegjort for hvordan han og HOTE hadde stått i bresjen for utviklingen av TRACE, en lakklignende væske eller gelé som inneholdt rundt hundre sendere per milliliter, og som kunne smøres på ethvert objekt. Fordelen var at den blanke lakken nesten var usynlig og akkurat som vanlig lakk så solid limt fast til objektet at det var umulig å bli kvitt uten bruk av en malingsskrape. Ulempen var at senderne var så små at de ikke greide å sende sterke nok signaler til å trenge gjennom tettere materie enn luft hvis dette omsluttet senderne, slik som for eksempel vann, is, gjørme eller ekstremt tykke støvlag som kjøretøyer i ørkenkriger kunne være utsatt for.

Men vegger, selv av tykk mur, var derimot sjelden noe problem.