×

We use cookies to help make LingQ better. By visiting the site, you agree to our cookie policy.


image

Jø Nesbø - Hodejegerne, Jø Nesbø - Hodejegerne Part 22

Jø Nesbø - Hodejegerne Part 22

Kapittel 6

Rubens

«Peter Paul Rubens.»

Et øyeblikk var det som om all bevegelse, alle lyder i rommet var frosset fast. «Jakten på det kalydonske villsvin» av Peter Paul Rubens. Det rimelige ville selvfølgelig være at jeg hadde antatt at det var snakk om en reproduksjon, en fantastisk god og berømt forfalskning som i seg selv godt kunne være verdt en million eller to. Men det var noe med stemmen, noe med ettertrykket, noe med denne personen Clas Greve som gjorde at jeg ikke var i tvil. At det var originalen, det blodige jaktmotivet fra gresk mytologi, fantasidyret som gjennombores av Meleagers spyd, maleriet som hadde vært borte siden tyskerne plyndret galleriet i Rubens' hjemby Antwerpen i 1941 og som man inntil krigens slutt hadde trodd og håpet befant seg i en eller annen bunkers i Berlin. Jeg er ingen stor kunstkjenner, men det hendte av naturlige årsaker at jeg gikk inn på Internett og så på listene over forsvunnet, ettersøkt kunst. Og der hadde dette maleriet tronet blant ti-på-topp i over seksti år, etter hvert nærmest bare som en kuriositet siden man regnet med at det hadde brent opp sammen med halve den tyske hovedstaden. Tungen min forsøkte å hente fuktighet fra ganen:

«Du bare fant et maleri av Peter Paul Rubens på et skjult rom bak kjøkkenet hos din avdøde bestemor?»

Greve nikket leende. «Slikt hender, har jeg hørt. Nå er det jo ikke hans beste eller mest kjente maleri, men det er sikkert verdt noe.»

Jeg nikket taust. Femti millioner? Hundre? Minst. Et annet av Rubens gjenfunne bilder, «Massakren av de uskyldige», hadde for bare noen år siden gått på auksjon for femti millioner. Pund. Over en halv milliard kroner. Jeg trengte vann.

«Det kom forresten ikke helt ut av det blå at hun hadde bortgjemt kunst,» sa Greve. «Du skjønner, min bestemor var svært vakker som ung, og i likhet med nær sagt hele sosieteten i Oslo, pleiet hun omgang med de øverste tyske offiserene under okkupasjonstiden. Spesielt med én av dem, en kunstinteressert oberst hun ofte fortalte meg om da jeg bodde her. Hun fortalte at han hadde gitt henne kunst for at hun skulle gjemme det for ham til etter krigen. Dessverre ble han henrettet av medlemmer av motstandsbevegelsen i krigens siste dager. Ironisk nok var flere av hans banemenn blant dem som hadde drukket champagnen hans da tyskernes stilling så bedre ut. Jeg trodde riktignok bare sånn halvveis på bestemors historier. Helt til de polske håndverkerne altså fant denne døren bak bokhyllene på pikeværelset innenfor kjøkkenet.»

«Fantastisk,» hvisket jeg ufrivillig.

«Ikke sant? Jeg har ikke fått sjekket om det er originalen ennå, men …»

Men det er det, tenkte jeg. Tyske oberster samlet ikke på reproduksjoner.

«Håndverkerne dine så bildet?» spurte jeg.

«Ja. Men jeg tviler på at de skjønte hva det var.»

«Si ikke det. Har leiligheten alarm?»

«Jeg skjønner hva du mener. Og svaret er ja, alle leilighetene i gården har en fellesavtale. Og ingen av håndverkerne har nøkler siden de kun jobber mellom åtte og fire slik gårdens ordensreglement krever. Og når de er der, er jeg stort sett sammen med dem.»

«Det tror jeg du bør fortsette med. Vet du hvilket selskap alarmen er tilknyttet?»

«Trio-et-eller-annet. Jeg tenkte faktisk jeg skulle spørre din kone om hun kjenner noen som kan hjelpe meg med å avgjøre om det er en original Rubens. Du er den første jeg snakker med dette om, jeg håper du ikke nevner det for noen.»

«Selvfølgelig ikke. Jeg skal spørre henne og ringe deg tilbake.»

«Takk, det setter jeg pris på. Foreløpig vet jeg bare at om det er ekte, så er det uansett ikke blant hans mest kjente bilder.»

Jeg smilte fort. «Så synd. Men tilbake til stillingen. Jeg liker å jobbe fort. Hvilken dag tror du at du kan møte Pathfinder?»

«Hvilken som helst.»

«Godt.» Jeg tenkte mens jeg så ned i kalenderen min. Håndverkere åtte til fire. «Det passer nok best for Pathfinder om de kan komme inn til Oslo etter arbeidstid. Horten er en drøy times kjøring, så hvis vi finner en dag denne uken i sekstiden, er det greit?» Jeg sa det så lett jeg kunne, men den falske musikken skar i ørene.

«Ja visst,» sa Greve som ikke syntes å ha merket noe. «Så lenge det ikke er i morgen, så,» la han til og reiste seg.

«Det blir nok for kort varsel for dem også,» sa jeg. «Jeg ringer deg på nummeret jeg fikk.»


Jø Nesbø - Hodejegerne Part 22 Jø Nesbø - Headhunters Part 22

Kapittel 6

Rubens

«Peter Paul Rubens.»

Et øyeblikk var det som om all bevegelse, alle lyder i rommet var frosset fast. «Jakten på det kalydonske villsvin» av Peter Paul Rubens. Det rimelige ville selvfølgelig være at jeg hadde antatt at det var snakk om en reproduksjon, en fantastisk god og berømt forfalskning som i seg selv godt kunne være verdt en million eller to. Men det var noe med stemmen, noe med ettertrykket, noe med denne personen Clas Greve som gjorde at jeg ikke var i tvil. At det var originalen, det blodige jaktmotivet fra gresk mytologi, fantasidyret som gjennombores av Meleagers spyd, maleriet som hadde vært borte siden tyskerne plyndret galleriet i Rubens' hjemby Antwerpen i 1941 og som man inntil krigens slutt hadde trodd og håpet befant seg i en eller annen bunkers i Berlin. Jeg er ingen stor kunstkjenner, men det hendte av naturlige årsaker at jeg gikk inn på Internett og så på listene over forsvunnet, ettersøkt kunst. Og der hadde dette maleriet tronet blant ti-på-topp i over seksti år, etter hvert nærmest bare som en kuriositet siden man regnet med at det hadde brent opp sammen med halve den tyske hovedstaden. Tungen min forsøkte å hente fuktighet fra ganen:

«Du bare __fant__ et maleri av Peter Paul Rubens på et skjult rom bak kjøkkenet hos din avdøde bestemor?»

Greve nikket leende. «Slikt hender, har jeg hørt. Nå er det jo ikke hans beste eller mest kjente maleri, men det er sikkert verdt noe.»

Jeg nikket taust. Femti millioner? Hundre? Minst. Et annet av Rubens gjenfunne bilder, «Massakren av de uskyldige», hadde for bare noen år siden gått på auksjon for femti millioner. Pund. Over en halv milliard kroner. Jeg trengte vann.

«Det kom forresten ikke helt ut av det blå at hun hadde bortgjemt kunst,» sa Greve. «Du skjønner, min bestemor var svært vakker som ung, og i likhet med nær sagt hele sosieteten i Oslo, pleiet hun omgang med de øverste tyske offiserene under okkupasjonstiden. Spesielt med én av dem, en kunstinteressert oberst hun ofte fortalte meg om da jeg bodde her. Hun fortalte at han hadde gitt henne kunst for at hun skulle gjemme det for ham til etter krigen. Dessverre ble han henrettet av medlemmer av motstandsbevegelsen i krigens siste dager. Ironisk nok var flere av hans banemenn blant dem som hadde drukket champagnen hans da tyskernes stilling så bedre ut. Jeg trodde riktignok bare sånn halvveis på bestemors historier. Helt til de polske håndverkerne altså fant denne døren bak bokhyllene på pikeværelset innenfor kjøkkenet.»

«Fantastisk,» hvisket jeg ufrivillig.

«Ikke sant? Jeg har ikke fått sjekket om det er originalen ennå, men …»

Men det er det, tenkte jeg. Tyske oberster samlet ikke på reproduksjoner.

«Håndverkerne dine så bildet?» spurte jeg.

«Ja. Men jeg tviler på at de skjønte hva det var.»

«Si ikke det. Har leiligheten alarm?»

«Jeg skjønner hva du mener. Og svaret er ja, alle leilighetene i gården har en fellesavtale. Og ingen av håndverkerne har nøkler siden de kun jobber mellom åtte og fire slik gårdens ordensreglement krever. Og når de er der, er jeg stort sett sammen med dem.»

«Det tror jeg du bør fortsette med. Vet du hvilket selskap alarmen er tilknyttet?»

«Trio-et-eller-annet. Jeg tenkte faktisk jeg skulle spørre din kone om hun kjenner noen som kan hjelpe meg med å avgjøre om det er en original Rubens. Du er den første jeg snakker med dette om, jeg håper du ikke nevner det for noen.»

«Selvfølgelig ikke. Jeg skal spørre henne og ringe deg tilbake.»

«Takk, det setter jeg pris på. Foreløpig vet jeg bare at om det er ekte, så er det uansett ikke blant hans mest kjente bilder.»

Jeg smilte fort. «Så synd. Men tilbake til stillingen. Jeg liker å jobbe fort. Hvilken dag tror du at du kan møte Pathfinder?»

«Hvilken som helst.»

«Godt.» Jeg tenkte mens jeg så ned i kalenderen min. Håndverkere åtte til fire. «Det passer nok best for Pathfinder om de kan komme inn til Oslo etter arbeidstid. Horten er en drøy times kjøring, så hvis vi finner en dag denne uken i sekstiden, er det greit?» Jeg sa det så lett jeg kunne, men den falske musikken skar i ørene.

«Ja visst,» sa Greve som ikke syntes å ha merket noe. «Så lenge det ikke er i morgen, så,» la han til og reiste seg.

«Det blir nok for kort varsel for dem også,» sa jeg. «Jeg ringer deg på nummeret jeg fikk.»