×

We use cookies to help make LingQ better. By visiting the site, you agree to our cookie policy.


image

Jø Nesbø - Hodejegerne, Jø Nesbø - Hodejegerne Part 2

Jø Nesbø - Hodejegerne Part 2

«Og hvordan vil du karakterisere ekteskapet?» spurte jeg uten å se opp. Jeg ga ham to lange sekunder og fortsatte da han ennå ikke hadde fått samlet seg til et svar: «Tror du dere fortsatt er gift etter at du i seks år har tilbrakt to tredjedeler av ditt våkne liv på jobben?»

Jeg så opp. Forvirringen i blikket hans var som forventet. Jeg hadde vært inkonsekvent. Balansert liv. Innsatskrav. Det hang ikke i hop. Det gikk fire sekunder før han svarte. Som er minst ett for mye: «Jeg håper da det.»

Trygt, trenet smil. Men ikke trenet nok. Ikke for meg. Han hadde vendt mine egne ord mot meg, og jeg ville notert det som et pluss om det hadde vært tilsiktet ironi. I dette tilfellet var det dessverre bare den ubevisste etterapingen av ordene fra en man betraktet som overlegen i status. DÅRLIG SELVBILDE, noterte jeg. Og han «håpet», han visste ikke, ga ikke uttrykk for visjoner, leste ikke i krystallkulen, viste ikke at han var på det rene med at minstekravet til enhver leder er at han klarer å gi inntrykk av å være clairvoyant.

INGEN IMPROVISATOR. IKKE KAOSPILOT.

«Jobber hun?»

«Ja. På et advokatkontor i sentrum.»

«Ni til fire hver dag?»

«Ja.»

«Og hvem blir hjemme om et av barna blir syke?»

«Hun. Men det er heldigvis svært sjeldent Niclas og Anders er …»

«Så dere har ikke hushjelp eller andre som er hjemme på dagtid?»

Han nølte slik kandidater gjør når de er usikre på hvilket svar som er gunstigst. Likevel lyver de skuffende sjeldent. Jeremias Lander ristet på hodet.

«Du ser ut som du holder deg i form, Lander?»

«Ja, jeg trener jevnlig.»

Ingen nøling denne gangen. Alle vet at bedrifter vil ha toppledere som ikke ryker på et hjerteinfarkt i første motbakke.

«Løping og langrenn, kanskje?»

«Ja visst. Hele familien er glad i marka. Og vi har hytte på Norefjell.»

«Nettopp. Hund også da.»

Han ristet på hodet.

«Ikke? Allergisk?»

Energisk risting på hodet. Jeg noterte: MANGLER KANSKJE HUMOR.

Så lente jeg meg bakover i stolen og satte fingertuppene mot hverandre. En overdrevent arrogant gest, selvfølgelig. Hva kan jeg si? Jeg er sånn. «Hvor mye vil du si at renommeet ditt er verdt, Lander? Og hvordan har du forsikret det?»

Han rynket den allerede svette pannen mens han anstrengte seg for å skjønne. To sekunder, så sa han resignert:

«Hva mener du?»

Jeg sukket som om det burde være opplagt. Så meg rundt som for å lete etter en pedagogisk allegori jeg ikke hadde brukt tidligere. Og fant den som alltid før på veggen.

«Er du interessert i kunst, Lander?»

«Litt. Min kone er det, i alle fall.»

«Min også. Ser du det bildet jeg har der?» Jeg pekte på «Sara gets undressed», et over to meter høyt bilde på lateks av en kvinne i grønt skjørt som med korslagte armer er i ferd med å dra en rød genser over hodet. «En gave fra min kone. Kunstneren heter Julian Opie, og bildet er verdt en kvart million kroner. Har du noe kunstverk i den prisklassen?»

«Ja, faktisk.»

«Gratulerer. Går det an å se på det hvor mye det er verdt?»

«Si det.»

«Ja, si det. Det bildet som henger der består av noen få streker, kvinnens hode er en sirkel, en null uten ansikt, og fargeleggingen er monoton og uten tekstur. Det er da også laget på en datamaskin og kan trykkes opp i millioner ved et enkelt tastetrykk.»

«Jøss.»

«Det eneste – og da mener jeg det eneste – som gjør bildet verdt en kvart million, er kunstnerens renommé. Ryktet om at han er bra, markedets tillit til at mannen er genial. For det er vanskelig å sette fingeren på det geniale, umulig å vite sikkert. Slik er det med ledere også, Lander.»

«Jeg skjønner. Renommé. Det handler om tilliten lederen sprer.»

Jeg noterte: IKKE IDIOT.

«Nettopp,» fortsatte jeg. «Alt handler om renommé. Ikke bare lederens lønning, men til og med selskapets børsverdi. Hva er det for slags kunstverk du er i besittelse av, og hva er det verdsatt til?»

«Det er et litografi av Edvard Munch. 'Brosjen'. Pris vet jeg ikke, men ...»


Jø Nesbø - Hodejegerne Part 2 Jø Nesbø - Headhunters Part 2

«Og hvordan vil du karakterisere ekteskapet?» spurte jeg uten å se opp. "And how would you characterize marriage?" I asked without looking up. Jeg ga ham to lange sekunder og fortsatte da han ennå ikke hadde fått samlet seg til et svar: «Tror du dere fortsatt er gift etter at du i seks år har tilbrakt to tredjedeler av ditt våkne liv på jobben?» I gave him two long seconds and continued when he had yet to muster up an answer: "Do you think you're still married after six years of spending two-thirds of your waking life at work?"

Jeg så opp. I looked up. Forvirringen i blikket hans var som forventet. The confusion in his gaze was as expected. Jeg hadde vært inkonsekvent. I had been inconsistent. Balansert liv. Balanced life. Innsatskrav. Deposit requirements. Det hang ikke i hop. It didn't add up. Det gikk fire sekunder før han svarte. Four seconds passed before he answered. Som er minst ett for mye: «Jeg håper da det.» Which is at least one too many: "I hope so."

Trygt, trenet smil. Safe, trained smile. Men ikke trenet nok. But not trained enough. Ikke for meg. Han hadde vendt mine egne ord mot meg, og jeg ville notert det som et pluss om det hadde vært tilsiktet ironi. He had turned my own words against me, and I would have noted that as a plus if it had been intended irony. I dette tilfellet var det dessverre bare den ubevisste etterapingen av ordene fra en man betraktet som overlegen i status. In this case, unfortunately, it was only the unconscious imitation of the words of someone who was considered superior in status. DÅRLIG SELVBILDE, noterte jeg. BAD SELF-ESTEEM, I noted. Og han «håpet», han visste ikke, ga ikke uttrykk for visjoner, leste ikke i krystallkulen, viste ikke at han var på det rene med at minstekravet til enhver leder er at han klarer å gi inntrykk av å være clairvoyant. And he "hoped", he did not know, did not express visions, did not read in the crystal ball, did not show that he was aware that the minimum requirement for any leader is that he manages to give the impression of being clairvoyant.

INGEN IMPROVISATOR. NO IMPROVISATOR. IKKE KAOSPILOT. NOT CHAOS PILOT.

«Jobber hun?» "Does she work?"

«Ja. På et advokatkontor i sentrum.»

«Ni til fire hver dag?» "Nine to four every day?"

«Ja.»

«Og hvem blir hjemme om et av barna blir syke?» "And who stays at home if one of the children gets sick?"

«Hun. Men det er heldigvis svært sjeldent Niclas og Anders er …» But fortunately, it is very rare that Niclas and Anders are ..."

«Så dere har ikke hushjelp eller andre som er hjemme på dagtid?» "So you don't have housekeepers or others who are at home during the day?"

Han nølte slik kandidater gjør når de er usikre på hvilket svar som er gunstigst. He hesitated as candidates do when they are unsure of which answer is most favorable. Likevel lyver de skuffende sjeldent. Yet they lie disappointingly rarely. Jeremias Lander ristet på hodet. Jeremias Lander shook his head.

«Du ser ut som du holder deg i form, Lander?» "You look like you're keeping fit, Lander?"

«Ja, jeg trener jevnlig.» "Yes, I exercise regularly."

Ingen nøling denne gangen. No hesitation this time. Alle vet at bedrifter vil ha toppledere som ikke ryker på et hjerteinfarkt i første motbakke. Everyone knows that companies want top managers who won't have a heart attack at the first downhill.

«Løping og langrenn, kanskje?»

«Ja visst. "Sure. Hele familien er glad i marka. The whole family is happy in the field. Og vi har hytte på Norefjell.»

«Nettopp. Hund også da.» Dog, too.”

Han ristet på hodet. He shook his head.

«Ikke? Allergisk?»

Energisk risting på hodet. Vigorous head shaking. Jeg noterte: MANGLER KANSKJE HUMOR. I noted: MAYBE LACK OF HUMOR.

Så lente jeg meg bakover i stolen og satte fingertuppene mot hverandre. Then I leaned back in the chair and put my fingertips together. En overdrevent arrogant gest, selvfølgelig. An excessively arrogant gesture, of course. Hva kan jeg si? What can I say? Jeg er sånn. I'm like that. «Hvor mye vil du si at renommeet ditt er verdt, Lander? “How much would you say your reputation is worth, Lander? Og hvordan har du forsikret det?»

Han rynket den allerede svette pannen mens han anstrengte seg for å skjønne. He furrowed his already sweaty brow as he strained to understand. To sekunder, så sa han resignert: Two seconds, then he said resignedly:

«Hva mener du?»

Jeg sukket som om det burde være opplagt. I sighed as if it should be obvious. Så meg rundt som for å lete etter en pedagogisk allegori jeg ikke hadde brukt tidligere. Looked around as if looking for an educational allegory I hadn't used before. Og fant den som alltid før på veggen. And found it as always before on the wall.

«Er du interessert i kunst, Lander?» "Are you interested in art, Lander?"

«Litt. Min kone er det, i alle fall.» My wife is, anyway.”

«Min også. Ser du det bildet jeg har der?» Jeg pekte på «Sara gets undressed», et over to meter høyt bilde på lateks av en kvinne i grønt skjørt som med korslagte armer er i ferd med å dra en rød genser over hodet. Do you see that picture I have there?” I pointed to "Sara gets undressed", a six-foot tall latex image of a woman in a green skirt who, with crossed arms, is about to pull a red sweater over her head. «En gave fra min kone. Kunstneren heter Julian Opie, og bildet er verdt en kvart million kroner. Har du noe kunstverk i den prisklassen?» Do you have any artwork in that price range?”

«Ja, faktisk.»

«Gratulerer. "Congratulations. Går det an å se på det hvor mye det er verdt?» Is it possible to look at it for how much it is worth?”

«Si det.» "Say it."

«Ja, si det. "Yes say it. Det bildet som henger der består av noen få streker, kvinnens hode er en sirkel, en null uten ansikt, og fargeleggingen er monoton og uten tekstur. Det er da også laget på en datamaskin og kan trykkes opp i millioner ved et enkelt tastetrykk.» It is then also created on a computer and can be printed in the millions with a single keystroke."

«Jøss.» "Gee."

«Det eneste – og da mener jeg det eneste – som gjør bildet verdt en kvart million, er kunstnerens renommé. "The only thing - and I mean the only thing - that makes the picture worth a quarter of a million is the artist's reputation. Ryktet om at han er bra, markedets tillit til at mannen er genial. For det er vanskelig å sette fingeren på det geniale, umulig å vite sikkert. Because it is difficult to put one's finger on the genius, impossible to know for sure. Slik er det med ledere også, Lander.» That's how it is with managers too, Lander."

«Jeg skjønner. Renommé. Det handler om tilliten lederen sprer.»

Jeg noterte: IKKE IDIOT.

«Nettopp,» fortsatte jeg. «Alt handler om renommé. Ikke bare lederens lønning, men til og med selskapets børsverdi. Not just the manager's salary, but even the company's stock market value. Hva er det for slags kunstverk du er i besittelse av, og hva er det verdsatt til?» What kind of artwork do you own and what is it valued at?”

«Det er et litografi av Edvard Munch. "It is a lithograph by Edvard Munch. 'Brosjen'. Pris vet jeg ikke, men ...»