×

We use cookies to help make LingQ better. By visiting the site, you agree to our cookie policy.


image

Jø Nesbø - Snømannen, Jø Nesbø - Snømannen Part 6 (2)

Jø Nesbø - Snømannen Part 6 (2)

«Dere begynner med fasiten og jobber baklengs for å finne ut hvordan det kan ha gått til.»

«Er det det a priori betyr?»

«Vet a faen, jeg bare liker lyden av latin.»

«Mm. Og hva synes du om fasiten vår? Tror du på den?»

«Jeg?» Støp lo. «Jeg tror ikke på noe. Men det er jo min profesjon. Straks noe begynner å ligne etablerte sannheter, er det min jobb å argumentere mot. Det er det som er liberalisme.»

«Og i dette tilfellet?»

«Tja. Jeg kan for eksempel ikke se at Vetlesen hadde noe rasjonelt motiv. Eller var gal på en måte som ikke er allment akseptert.»

«Så du tror altså ikke at Vetlesen er morderen?»

«Å argumentere mot at jorda er rund, er ikke det samme som å tro at den er flat. Jeg går jo ut fra at dere har bevis. En drink? Kaffe?»

«Kaffe, takk.»

«Jeg bløffet,» smilte Støp. «Jeg har bare vann og vin. Nei, forresten jeg har eplesider fra Abbediengen gård. Og den skal du smake enten du vil eller ikke.»

Støp forsvant ut på et kjøkken og Harry reiset seg og så seg rundt.

«Litt av en leilighet du har her, Støp.»

«Det var egentlig tre leiligheter,» ropte Støp fra kjøkkenet. «Den ene leiligheten tilhørte en vellykket reder som hengte seg av kjedsomhet omtrent der du sitter nå. Den andre leiligheten, som jeg står i, tilhørte en aksjemegler som ble bura inne for innsidehandel. Han ble frelst i fengsel, solgte leiligheten til meg og ga alle pengene til en predikant i indremisjonen. Men det er jo en slags innsidehandel det også, om du skjønner hva jeg mener. Og jeg har hørt at mannen er mye lykkeligere nå, så hvorfor ikke?»

Støp kom inn i stua bærende på to glass med blekgult innhold. Han rakte Harry det ene.

«Den tredje leiligheten var eid av en rørlegger fra Østensjø som bestemte seg da de planla Aker Brygge at det var her han skulle bo. En slags klassereise går jeg ut fra. Etter å ha spinket og spart – eller jobbet svart og overpriset – i ti år, kjøpte han. Men det kostet så mye at han ikke hadde råd til flyttebyrå og gjorde det selv sammen med et par kompiser. Han hadde en safe som veide fire hundre kilo, han trengte den vel til alle de svarte pengene. De hadde kommet til den siste trappeavsatsen og hadde bare atten trinn igjen da den jævla safen skled. Rørleggeren kom under, brakk ryggen og ble lam. Nå bor han på et pleiehjem der han kom fra med utsikt over Østensjøvannet.» Støp stilte seg ved vinduet, drakk av glasset og så tenksomt utover fjorden. «Det er riktignok bare en innsjø, men tross alt utsikt.»

«Mm. Vi lurer på din tilknytning til Idar Vetlesen.»

Støp virvlet teatralsk rundt, myk i bevegelsene som en tjueåring. «Tilknytning? Det var da faen til sterkt ord. Han var legen min. Og så hendte det at vi curlet sammen. Det vil si; vi andre curlet. Det Idar drev med, kan i beste fall kalles dytting av stein og rengjøring av is.» Han vinket avvergende med hånden. «Ja, ja, jeg vet han er død, men slik var det.»

Harry satte fra seg glasset med eplesideren urørt på bordet. «Hva snakka dere om?»

«Stort sett om kroppen min.»

«Ja vel?»

«Han var legen min, for faen.»

«Og du ville gjerne ha forandret på ting ved kroppen din?»

Arve Støp lo hjertelig. «Akkurat det har jeg aldri følt noe behov for, gitt. Jeg vet jo at Idar drev med disse latterlige plastiske operasjonene, fettsuging og den slags, men jeg anbefaler forebygging fremfor reparasjoner i etterkant. Jeg trener, førstebetjent. Likte du ikke eplesideren?»

«Alkoholholdig,» sa Harry.

«Virkelig?» sa Støp og studerte sitt eget glass. «Kan jeg aldri tenke meg.»

«Så hvilke deler av kroppen snakker dere om?»

«Albuen. Jeg har en tennisalbue som plager meg når vi curler. Han foreskrev bruk av smertedempende piller før treningene, den idioten. Fordi det virker dempende på betennelser også. Og dermed overbelastet jeg muskulaturen hver gang. Vel, jeg behøver jo ikke gi en forbrukeradvarsel siden vi her snakker om en død doktor, men man skal ikke ta piller mot smerte. Smerte er en bra ting, vi hadde faen ikke overlevd uten. Vi skal takke for smerten.»

«Skal vi?»

Støp kakket pekefingeren mot vindusglasset som var så tykt at det ikke slapp inn en lyd fra byen der ute. «Spør du meg, så er det ikke det samme med ferskvannsutsikt. Eller hva, Hole?»

«Jeg har ingen utsikt.»

«Ikke? Det burde du. Utsikt gir oversikt.»

«Apropos oversikt, Telenor ga oss en oversikt over Vetlesens telefonsamtaler de siste dagene. Hva snakket du og han om på telefonen dagen før han ble drept?»

Støp fikserte ett spørrende øye på Harry mens han la hodet bakover og tømte glasset med eplesider. Så trakk han pusten dypt og tilfreds. «Jeg hadde nesten glemt at vi snakket sammen, men jeg vil anta at det gikk i albuer.»

Det var Tresko som en gang hadde forklart at den pokerspilleren som baserer seg på intuisjon for å avsløre en bløff, er en sikker taper. Riktignok tegner løgn seg på overflaten hos oss alle, men for å avsløre en god bløffmaker er man sjanseløs uten kald, metodisk kartlegging av disse tegnene hos hver enkelt, ifølge Tresko. Harry var tilbøyelig til å mene at Tresko hadde rett. Og grunnen til at han var overbevist om at Støp løy, var derfor verken mannens ansiktsuttrykk, stemme eller kroppsspråk.

«Hvor var du mellom klokka fire og åtte den dagen Vetlesen døde?» spurte Harry.

«Hei sann!» Støp hevet et øyebryn. «Hei sann. Er det noe i denne saken jeg eller mine lesere burde vite om?»

«Hvor var du?»

«Det der høres unektelig ut som dere ikke har tatt Snømannen likevel. Stemmer det?»

«Det er fint hvis jeg kan få stille spørsmålene, Støp.»

«Ja vel, jeg befant meg sammen med …»

Arve holdt inne. Og ansiktet lyste plutselig opp i et gutteaktig smil:

«Nei, vent litt. Du insinuerer jo at jeg skal kunne ha noe med Vetlesens død å gjøre. Å svare ville være å innrømme premissene for spørsmålet.»

«Jeg kan godt notere at du nekter å svare, Støp.»

Støp hevet glasset som til en skål. «Et velkjent mottrekk, Hole. Som vi pressefolk selv benytter hver eneste dag. Derav yrkestittelen. Presse. Folk. Men husk at jeg ikke nekter å svare, Hole, jeg bare avstår fra å gjøre det akkurat nå. Det vil si at jeg tenker på det.»

Støp gikk bort til vinduet igjen hvor han ble stående og nikke til seg selv:

«Jeg nekter ikke, jeg har bare ikke avgjort om eller hva jeg skal svare. Og imens må du vente.»

«Jeg har god tid.»

Støp snudde seg. «Jeg mener ikke å misbruke tiden din, Hole, men jeg har tidligere uttalt at Liberals eneste kapital og produksjonsmiddel er min personlige integritet. Jeg håper at du skjønner at jeg som pressemann har en plikt til å utnytte denne situasjonen.»

«Utnytte?»

«Faen heller, jeg skjønner jo at jeg sitter på en liten atombombe av en nyhetssak her. Jeg går ut fra at ingen aviser ennå har fått vite et knyst om at det er noe uklart ved Vetlesens død. Hvis jeg nå skulle gi deg et svar som ville sjekke meg ut av saken, ville jeg jo allerede ha spilt mitt kort. Og da er det for sent for meg å be om relevant informasjon som bakgrunn før jeg svarer. Har jeg rett, Hole?»

Harry ante hvor dette bar. Og at Støp var en smartere faen enn han hadde forutsett.

«Det er ikke informasjon du trenger,» sa Harry. «Informasjonen du trenger er at man kan straffeforfølges for bevisst å obstruere politiet i etterforskning.»

«Touché,» lo Støp, tydelig oppglødd nå. «Men som pressemann og liberalist har jeg prinsipielle hensyn å ta. Spørsmålet her er om jeg som uttalt systemfiendtlig vaktbikkje betingelsesløst skal stille meg til disposisjon for makthavernes ordensmakere.» Han spyttet ut ordene uten å skjule ironien.

«Og hva ville betingelsene for et svar vært?»

«Eksklusivitet på bakgrunnsinformasjonen jeg måtte trenge, naturligvis.»

«Jeg kan gi deg eksklusivitet,» sa Harry. «Sammen med et pålegg om ikke å bringe videre informasjonen til en eneste sjel.»

«Nå, nå, så er vi like langt. Synd.» Støp stakk hendene i lommene på linbuksene. «Men jeg har allerede nok til å spekulere i om politiet har tatt riktig mann.»

«Jeg advarer deg.»

«Takk, det har du alt gjort,» sukket Støp. «Men tenk over hvem du har å gjøre med, Hole. På lørdag skal vi ha tidenes fest på Plaza. Seks hundre gjester skal feire at Liberal fyller tjuefem år. Det er ikke dårlig for et blad som alltid har dyttet på grensene for vår ytringsfrihet, som hver eneste dag har navigert i juridisk urene farvann. Tjuefem år, Hole, og vi har ennå til gode å tape en eneste sak for domstolene. Jeg skal ta opp dette med vår advokat, Johan Krohn. Jeg regner med at dere kjenner til ham, Hole?»

Harry nikket dystert. Støp viste med en diskré håndbevegelse i retning utgangsdøra at han anså besøket som over.

«Jeg lover å hjelpe så mye jeg kan,» sa Støp da de sto foran døra i entreen. «Hvis dere hjelper oss.»

«Du veit godt at det er umulig for oss å gjøre en sånn avtale.»

«Du aner ikke hvilke avtaler vi har gjort, Hole,» smilte Støp og åpnet. «Du aner virkelig ikke. Jeg regner med å se deg snart igjen.»

«Jeg hadde ikke regnet med å se deg så snart igjen,» sa Harry der han sto og holdt den åpne døra.

Rakel tok de siste trinnene opp trappa til leiligheten hans.

«Jo, det hadde du,» sa hun og krøp inn i favnen hans. Så skjøv hun ham inn i entreen, sparket døra igjen med hælen, grep hodet hans med begge hendene og kysset ham grådig.

«Jeg hater deg,» sa hun mens hun løsnet beltespennen hans. «Du vet at jeg ikke behøvde dette i livet mitt nå.»

«Så gå,» sa Harry og kneppet opp kåpen hennes og så blusen. Buksene hennes hadde glidelås i siden. Han dro den ned og lot hånden gli inn, over den nederste delen av ryggen, over det glatte, kjølige silkestoffet i trusen. Det ble stille i entreen, bare pusten deres og et enkelt klakk av skohælen mot gulvet da hun flyttet foten ut for at han skulle komme til.

I senga etterpå, da de delte sigaretten, beskyldte Rakel ham for å være langer.

«Er det ikke slik de gjør det, da?» sa hun. «Første dosene er gratis. Til de er avhengige.»

«Og så må de betale,» sa Harry og blåste en stor og en liten ring som rullet mot taket.

«Dyrt,» sa Rakel.

«Du er her bare for sex,» sa Harry. «Ikke sant? Bare så jeg veit.»

Rakel strøk ham over brystet. «Du er blitt så mager, Harry.»

Han svarte ikke. Ventet.

«Det fungerer ikke så bra med Mathias,» sa hun. «Det vil si; han fungerer bra. Han fungerer utmerket. Det er jeg som ikke funker.»

«Hva er feil?»

«Om jeg bare visste det. Jeg ser på Mathias og tenker at der har du drømmefyren. Og jeg tenker at han tenner jeg på, og jeg prøver å tenne på ham, jeg nærmest overfaller ham fordi jeg har lyst til å ha lyst, skjønner du? Det ville vært så bra, så riktig. Men så greier jeg det ikke …»

«Mm. Jeg har visse vanskeligheter med å se det for meg, men jeg hører hva du sier.»

Hun dro ham hardt i øreflippen. «At vi bestandig hadde lyst på hverandre var ikke nødvendigvis et kvalitetsstempel på forholdet vårt, Harry.»

Harry så at den lille røykringen tok igjen den store og de dannet et åttetall. Jo, det var det, tenkte han.

«Jeg har begynt å lete etter påskudd,» sa hun. «Ta denne morsomme, kroppslige særegenheten som Mathias har arvet etter faren sin.»

«Hva da?»

«Det er ikke noe spennende, men han er litt sjenert for det.»

«Kom igjen, fortell.»

«Nei, nei, det har ikke noe å si for noe som helst, og til å begynne med syntes jeg sjenansen hans for dette bare var søt. Nå har jeg begynt å synes at den er irriterende. Som om jeg prøver å gjøre den bagatellen til en feil ved Mathias, en unnskyldning for å … for å …» Hun ble stille.

«For å være her,» fullførte Harry.

Hun klemte ham hardt. Så sto hun opp.

«Jeg kommer ikke tilbake,» sa hun og geipet.

Det var nesten midnatt da Rakel gikk fra Harrys leilighet. Fint, lydløst duskregn fikk asfalten til å skinne under gatelyktene. Hun svingte oppover Stensberggata hvor hun hadde parkert bilen. Hun satte seg inn og skulle til å starte opp da hun oppdaget en håndskrevet lapp som var stukket under vindusviskeren. Hun åpnet døra på gløtt, fisket den opp og prøvde å lese skriften som regnet nesten hadde visket bort:

Vi kommer til å dø, hore.

Rakel fór sammen. Så seg rundt. Men hun var alene, alt hun så i gata var andre parkerte biler. Hadde noen av dem lapper? Hun så ingen. Det måtte være tilfeldig, ingen kunne vite at akkurat hennes bil sto her. Hun rullet så vidt ned vinduet, holdt lappen mellom to fingre og slapp den ut gjennom vindussprekken, startet opp og svingte ut i veien.

Like før toppen av Ullevålsveien fikk hun plutselig følelsen av at noen satt i baksetet og stirret på henne. Hun gløttet og så et gutteansikt. Ikke Oleg, men et annet, fremmed ansikt. Hun bråbremset og det hylte i gummi mot asfalt. Så kom den sinte lyden av bilhorn. Tre ganger. Hun stirret i speilet mens pusten hennes gikk i lange hiv. Så ansiktet på den unge, forskrekkede gutten i bilen rett bak henne. Skjelvende satte hun bilen i gang igjen.

Eli Kvale sto som spikret fast til gulvet i entreen. I hånden holdt hun fortsatt telefonrøret. Hun hadde ikke innbilt seg noe, ikke noe som helst.

Først da Andreas hadde sagt navnet hennes to ganger, kom hun til seg selv.

«Hvem var det?» sa han.

«Ingen,» sa hun. «Feil nummer.»

Da de la seg, ville hun klynge seg inntil ham. Men hun kunne ikke. Fikk seg ikke til å gjøre det. Hun var uren.

«Vi kommer til å dø,» hadde stemmen på telefonen sagt. «Vi kommer til å dø, hore.»

Kapittel 19

Dag 16. TV

Da etterforskningsgruppa var samlet neste morgen, hadde de sjekket ut seks av sju på Katrine Bratts liste over folk Idar Vetlesen hadde snakket med før han ble drept. Bare ett navn gjensto.

«Arve Støp?» utbrøt Bjørn Holm og Magnus Skarre i kor.

Katrine Bratt sa ingenting.

«Vel,» sa Harry. «Jeg snakket med advokat Krohn på telefonen. Han ga klar beskjed om at Støp ikke vil svare på spørsmålet om han har alibi. Eller andre spørsmål. Vi kan arrestere Støp, men han er i sin fulle rett til ikke å avgi forklaring. Det eneste vi vil oppnå er å gjøre kjent for all verden at Snømannen fortsatt er der ute. Spørsmålet er om Støp snakker sant eller om dette bare er skuespill.»

«Men en superkjendis som morder,» sa Skarre og skar en grimase. «Hvem har hørt om det, liksom.»

«O.J. Simpson,» sa Holm. «Robert 'Baretta' Blake. Phil Spector. Faren til Marvin Gaye.»

«Hvem faen er Phil Spector?»

«Fortell meg heller hva dere tenker,» sa Harry. «Rett ut, spontant. Har Støp noe å skjule? Holm?»

Bjørn Holm gned sine kotelettformede kinnskjegg. «Mistenkelig at han itte vil svara på noe så konkret som å han var hen da Vetlesen døde.»

«Bratt?»

«Jeg tror det bare morer Støp å være mistenkt. Og for bladet hans har det ingenting å si, tvert om styrker det bare det der outsiderimaget. Den store motstrømsmartyren, liksom.»

«Enig,» sa Holm. «Je bytter side. Han ville itte tatt denne risikoen om han hadde vært skyldig. Han ville ha scoopet.»

«Skarre?» spurte Harry.

«Han bløffer. Det er jo bare pisspreik. Er det noen av dere som skjønte det der med presse og prinsipper, kanskje?»

Ingen av de tre andre svarte.

«OK,» sa Harry. «Anta at flertallet har rett og at han snakker sant. Da burde vi prøve å få ham sjekket ut av saken så fort som mulig og komme oss videre. Er det noen som kan tenkes å ha vært sammen med ham på drapstidspunktet?»

«Neppe,» sa Katrine. «Jeg tok en telefon til en jente jeg kjenner i Liberal. Hun sier at utenom arbeidstid er ikke Støp særlig sosial, at han stort sett holder seg alene i den leiligheten sin på Aker Brygge. Bortsett fra damebesøkene.»

Harry så på Katrine. Hun minnet ham om den overivrige studenten som alltid ligger et semester foran foreleseren.

«Damer i flertall, altså?» spurte Skarre.

«For å sitere min venninne så er Støp en notorisk fittejeger. Like etter at hun hadde avvist en av hans tilnærmelser, lot han henne forstå at hun ikke hadde levd opp til forventningene hans som journalist og burde tenke på å skifte beite.»

«For en falsk jævel,» snøftet Skarre.

«En konklusjon du og hun deler,» sa Katrine. «Men faktum er at hun stinker som journalist.»

Holm og Harry lo.

«Spør din venninne om hun har navnet på noen elskerinner,» sa Harry og reiste seg. «Og etterpå ringer du andre i redaksjonen og spør om det samme. Jeg vil at han skal føle pusten vår i nakken. Da setter vi i gang.»

«Og hva med deg?» sa Katrine som var blitt sittende.

«Meg?»

«Du fortalte oss ikke om du tror Støp bløffer.»

«Vel,» smilte Harry. «Han snakker i hvert fall ikke bare sant.»

De tre andre så på ham.

«Han sa at han ikke husket hva han og Vetlesen hadde snakket om i den siste telefonsamtalen.»

«Og så?»

«Hvis du fikk vite at en fyr som du snakket med dagen før, er en ettersøkt seriemorder som akkurat har tatt livet av seg, ville du ikke straks memorert samtalen dere hadde, snudd og vendt på alt han hadde sagt, lurt på om du burde skjønt noe?»

Katrine nikket langsomt.

«Det andre jeg lurer på,» sa Harry, «er hvorfor Snømannen kontakter meg for at jeg skal lete etter ham. Og når jeg nærmer meg slik han burde forutsett, hvorfor blir han desperat og prøver å få det til å se ut som det var Vetlesen?»

«Kanskje det var meningen hele tiden,» sa Katrine. «Kanskje han hadde et motiv for å peke ut nettopp Vetlesen, noe uoppgjort dem imellom. Han ledet deg den veien fra starten av.»

«Eller kanskje det bare var slik han skulle slå deg,» foreslo Holm. «Få deg til å ta feil. Og så nyte seieren i stillhet.»

«Kom igjen,» snøftet Skarre. «Dere får det til å høres ut som dette er en personlig sak mellom Snømannen og Harry Hole.»

De tre andre så tause på betjenten.

Skarre rynket pannen: «Er det?»

Harry tok jakka fra stumtjeneren. «Katrine, jeg vil at du skal besøke Borghild igjen. Si at vi har fullmakt til å se pasientjournalene. Jeg tar støyten hvis den kommer. Og så ser du hva du finner på Arve Støp. Noe annet før jeg stikker?»

«Denne dama på Tveita,» sa Holm. «Camilla Lossius. Hu er fremdeles savna.»

«Du tar en kikk på det, Holm.»

«Hva skal du?» spurte Skarre.

Harry smilte tynt. «Lære å spille poker.»

Da Harry sto utenfor leiligheten til Tresko i sjuende etasje i den eneste boligblokken på Frogner plass, hadde han den samme følelsen som da han var liten og det var fellesferie på Oppsal. At det var siste utvei, siste desperate handling etter å ha ringt på hos alle de andre. Tresko – eller Asbjørn Treschow som var hans døpenavn – åpnet og så mutt på Harry. Fordi han visste, nå som da. Sistevalg.

Inngangsdøra førte rett inn til en tretti kvadratmeters boenhet med det man med velvilje kunne kalle stue med åpen kjøkkenløsning, og uten velvilje ettroms med tekjøkken. Stanken var oppsiktsvekkende. Det var lukten av bakterier som vegeterte på fuktige føtter og slapp luft, derav det folkelige, men presise uttrykket «tåfis». Tresko hadde arvet denne fotsvettingen etter sin far. Akkurat som han hadde arvet kallenavnet som faren hadde fått fordi han alltid gikk med dette dubiøse fottøyet i den tro at treverket sugde til seg lukten.

Det eneste positive man kunne si om Tresko juniors fotodør, var at man ikke merket noe til lukten fra oppvasken som sto stablet i oppvaskkummen, de overfylte askebegrene eller utsvettede T-skjortene som hang til tørk over rygglenene. Harry tenkte at det antagelig var sant at det var fotsvetten som hadde drevet motspillerne til vanvidd da Tresko kom helt til semifinalen i VM i poker i Las Vegas.

«Lenge siden,» sa Tresko.

«Ja. Fint du hadde tid til å ta imot meg.»

Tresko lo kort som om Harry hadde fortalt en vits. Og Harry, som ikke hadde noe ønske om å tilbringe mer tid enn nødvendig i leiligheten, gikk rett på sak:

«Så hvorfor handler poker bare om å kunne se når motstanderen juger?»

Det virket ikke som Tresko hadde noe imot å hoppe over småpraten:

«Folk tror poker handler om statistikk, odds og sannsynligheter. Men spiller du på et høyt nivå, kan alle spillerne oddsene utenat, det er ikke der slaget står. Det som skiller de beste, er evnen til å lese de andre. Før jeg dro til Vegas, visste jeg at jeg kom til å spille mot de beste. Og de beste kunne jeg se spille på Gamblers' Channel, som jeg tok inn på parabolantenne. Jeg tok det opp på video og studerte hver enkelt av gutta når de bløffa. Kjørte det i sakte kino, kartla i minste detalj hva som skjedde i ansiktet, hva de sa og gjorde, hva som gjentok seg. Og når jeg hadde jobba lenge nok, viste det seg alltid at de hadde noe, et eller annet som gikk igjen. Én klødde seg fort på høyre neseving, en annen strøk kortene på baksiden. Så jeg reiste over dit og var sikker på at jeg skulle vinne. Dessverre viste det seg at jeg hadde enda mer som røpa meg.»

Treskos bistre latter lød som en slags hulking og fikk den store, formløse kroppen til å riste.

«Så hvis jeg får en fyr inn til avhør, så kan du se om han juger?»

Tresko ristet på hodet. «Det er ikke så enkelt. For det første må jeg ha det på video. For det andre må jeg ha sett kortene, så jeg veit når han har bløffa. Så kan jeg spole tilbake og analysere hva han gjør forskjellig. Det er som når man kalibrerer en løgndetektor, ikke sant? Før testen får man fyren til å si noe som er åpenbart sant, som hva han heter for eksempel. Og så noe som er åpenbart usant. Og så leser man av utslagene så man har et kart å gå etter.»

«En åpenbar sannhet,» mumlet Harry. «Og en åpenbar løgn. På et stykke videoteip.»

«Men som jeg sa på telefonen, jeg garanterer ingenting.»

Harry fant Beate Lønn på «House of Pain», rommet hvor hun hadde tilbrakt nesten all sin tid da hun jobbet på Ransavsnittet. «House of Pain» var et vinduløst kontor fylt med opptaks- og avspillingsmaskiner for å se på og redigere ransvideoer, blåse opp bilder og identifisere personer på kornete bilder og stemmer på grøtete telefonsvarere. Men nå var hun sjef på Kriminalteknisk på Bryn og dessuten i fødselspermisjon.

Maskinene summet, og den tørre varmen hadde gitt henne roser i de nesten gjennomskinnelig bleke kinnene.

«Hei,» sa Harry og lot jerndøra gli igjen bak seg.

Den vevre, lille kvinnen reiste seg og de klemte hverandre, lett brydd begge to.

«Du er tynn,» sa hun.

Harry trakk på skuldrene. «Hvordan går det med … alt?»

«Greger sover når han skal, spiser det han skal og gråter nesten ikke.» Hun smilte. «Og for meg er det alt nå.»

Han tenkte han burde si noe om Halvorsen. Noe som viste at han ikke hadde glemt. Men de riktige ordene kom ikke. Og som om hun skjønte, spurte hun i stedet hvordan det gikk med ham.

«Greit,» sa han og dumpet ned i en stol. «Ikke verst. Helt elendig. Kommer an på når du spør.»

«Og i dag?» Hun vendte seg mot TV-monitoren, trykket på en knapp og folk på skjermen løp baklengs mot en inngang med STOROSENTERET skrevet med store bokstaver over.

«Jeg er paranoid,» sa Harry. «Jeg har følelsen av at jeg jakter på noen som manipulerer meg, at alt er snudd opp ned og at det er han som får meg til å gjøre akkurat det han vil. Kjenner du følelsen?»

«Ja,» sa Beate. «Jeg kaller ham Greger.» Hun stoppet spolingen. «Vil du se hva jeg fant?»

Harry skjøv stolen nærmere. Det var ingen myte at Beate Lønn hadde helt spesielle evner, at hennes fusiform gyrus, den delen av hjernen som lagrer og identifiserer menneskeansikter, var så utviklet og fintfølende at hun var et levende forbryterkartotek.

«Jeg gikk igjennom bildene dere har av de involverte i saken,» sa hun. «Ektemenn, barn, vitner og så videre. Våre gamle kjenninger vet jeg jo hvordan ser ut.»

Hun flyttet bildet fram rute for rute. «Der,» sa hun og stoppet.

Bildet ble stående og skjelve og viste et utvalg mennesker i grovkornet svart-hvitt og ute av fokus.

«Hvor?» sa Harry og følte seg like dum som vanlig når han så på ansikter sammen med Beate Lønn.

«Der. Det er samme personen som på dette bildet.» Hun tok fram et av bildene fra mappen.

«Kan det være denne personen som jakter på deg, Harry?»

Harry stirret forbauset på bildet. Så nikket han langsomt og grep telefonen. Katrine Bratt svarte etter to sekunder.

«Få på deg jakka og møt meg nede i garasjen,» sa Harry. «Vi skal ut og kjøre.»

Harry kjørte Uranienborgveien og Majorstuveien for å unngå lyskryssene i Bogstadveien.

«Var hun virkelig sikker på at det var ham?» sa Katrine. «Billedkvaliteten på det overvåkningskameraet …»

«Tro meg,» sa Harry. «Hvis Beate Lønn sier det er ham, er det ham. Ring opplysningen og skaff hjemmenummeret hans.»

«Jeg har det lagt inn på mobiltelefonen,» sa Katrine og fisket den opp.

«Lagt inn?» Harry kikket bort på henne. «Gjør du det med alle personer i saker du jobber med?»

«Jepp. Legger dem i egen gruppe. Og så sletter jeg gruppa når saken er oppklart. Du burde prøve det, det er en virkelig deilig følelse når du trykker 'delete'. Veldig … konkret.»

Harry stoppet utenfor det gule huset på Hoff.

Det var mørkt i alle vinduene.

«Filip Becker,» sa Katrine. «Tenke seg til.»

«Husk at vi bare skal ha en prat med ham. Han kan ha hatt helt naturlige grunner for å ringe Vetlesen.»

«Fra en telefonautomat på Storosenteret?»

Harry så på Katrine. Pulsen slo i den tynne huden på halsen hennes. Han tok blikket fra henne og så mot stuevinduet på huset.

«Kom,» sa han. I samme øyeblikk som han grep vrideren på bildøra, ringte mobiltelefonen hans. «Ja?»

Stemmen i den andre enden lød opphisset, men rapporterte likevel i korte, konsise setninger. Harry avbrøt talestrømmen med to «mm»-er, ett overrasket «hva?» og ett «når?».

Så ble det endelig stille i den andre enden.

«Ring Operasjonssentralen,» sa Harry. «Be dem sende de to nærmeste patruljebilene til Hoffsveien. Ingen sirener og be dem stoppe i hver sin ende av kvartalet. Hva? Fordi det er en gutt der inne og vi har ikke lyst til å gjøre Becker mer nervøs enn nødvendig. Greit?»

Det var tydeligvis greit.

«Det var Holm.» Harry bøyde seg mot Katrine, åpnet hanskerommet, romsterte og trakk ut et sett med håndjern. «Folkene hans fant en del fingeravtrykk på bilen i garasjen til Lossius. De sjekket dem mot de andre avtrykkene vi har i saken.»

Harry tok nøkkelknippet ut av tenningen, bøyde seg og dro fram et metallskrin fra under setet. Stakk en nøkkel i låsen, åpnet og løftet ut en svart, kortløpet Smith & Wesson. «Et fra forskjermen matchet.»

Katrine formet munnen til en stum o og nikket spørrende mot det gule huset.

«Jepp,» sa Harry. «Professor Filip Becker.»

Han kunne se Katrine Bratts øyne utvides. Men stemmen hennes var like rolig: «Jeg har følelsen av at jeg snart skal trykke på 'delete'.»

«Kanskje,» sa Harry, vippet ut tønnen på revolveren og sjekket at det var patroner i alle kamrene.

«Det finnes ikke to menn som bortfører kvinner på den måten.» Hun bøyde hodet fra side til side som om hun varmet opp for en boksekamp.

«En rimelig antagelse.»

«Vi burde skjønt det da vi var her første gangen.»

Harry så på henne og lurte på hvorfor han ikke delte hennes opphisselse, hvor det ble av pågripelsens berusende lystfølelse. Var det fordi han visste at den snart ville bli erstattet av den tomme følelsen av likevel å ha vært for sent ute, av å være en brannmann som ryddet i ruinene? Ja, men det var ikke det. Det var noe annet, han kjente det nå. Han tvilte. Fingeravtrykkene og bildene fra Storosenteret ville holde i milevis i en rettssak, men det hadde vært for lett. Denne drapsmannen var ikke slik, gjorde ikke så banale feil. Dette var ikke samme person som hadde arrangert Sylvia Ottersens hode på toppen av en snømann, som hadde fryst ned en politimann i hans egen fryser, som hadde sendt Harry et brev hvor det sto: Det du skal spørre deg er: «Hvem laget snømannen?»

«Hva gjør vi?» sa Katrine. «Vi pågriper ham selv?»

Harry kunne ikke høre på tonefallet om det var et spørsmål.

«Foreløpig venter vi,» sa Harry. «Til back-up er på plass. Så ringer vi på.»

«Og om han ikke er hjemme?»

«Han er hjemme.»

«Å? Hvordan …»

«Se på stuevinduet. Hold blikket der en stund.»

Hun så. Og da det hvite lyset skiftet bak det store panoramavinduet til stua, så han at hun skjønte. At det var lyset fra en TV som sto på.

De ventet i taushet. Det var stille. En kråke skrek. Så ble det stille igjen. Harrys telefon ringte.

Ryggdekningen deres var på plass.

Harry satte dem kort inn i situasjonen. At han ikke ville se noen uniformer før de ble anropt, eventuelt hørte skudd eller rop.

«Sett den på stille,» sa Katrine da han hadde kuttet forbindelsen.

Han smilte kort, gjorde som hun sa og kastet et stjålent blikk på henne. Tenkte på ansiktet hennes da døra til fryseskapet hadde gått opp. Men ansiktet nå røpet ingen frykt eller nervøsitet, bare konsentrasjon. Han stakk telefonen i jakkelomma og hørte den klirre mot revolveren.

De steg ut av bilen, skrittet over veien og åpnet porten. Den våte singelgrusen i oppgangen tygget grådig på skoene deres. Harry holdt et blikk mot panoramavinduet, så etter skygger i bevegelse mot det hvite tapetet.

Så sto de på trappa. Katrine kastet et blikk på Harry som nikket. Hun ringte på. Et dypt, nølende pling-plong lød fra innsiden.

De ventet. Ingen skritt. Ingen skygge mot det ruglete glasset i det avlange vinduet ved siden av inngangsdøra.

Harry gikk fram og la øret inntil glasset, en enkel og overraskende effektiv måte å avlytte innsiden av et hus på. Men Harry hørte ingenting, ikke engang TV-en. Han gikk tre skritt bakover, grep opp på utsiden av taket som gikk over trappa, fikk tak i takrenna med begge hender og dro seg opp til han kom høyt nok til å se hele stua gjennom vinduet. Med ryggen mot ham, på gulvet rett foran TV-en, satt en person iført en grå frakk og med korslagte bein. Et par enorme øreklokker omkranset det bulkete kraniet som en svart glorie. Det gikk en ledning fra øreklokkene til TV-en.

«Han hører ikke på grunn av hodetelefoner,» sa Harry og senket seg ned igjen tidsnok til å se Katrine legge hånden på dørhåndtaket. Gummilistene rundt karmen slapp døra med en smattende lyd.

«Vi er visst velkomne,» sa Katrine lavt og gikk inn.

Overrumplet og stumt bannende skrittet Harry inn etter henne. Katrine var allerede ved stuedøra som hun åpnet. Der ble hun stående til Harry kom opp på siden av henne. Hun gikk et skritt til side, kom borti en pidestall hvor en vase vaklet faretruende før den bestemte seg for å bli stående.

Det var minst seks meter bort til personen som fremdeles satt med ryggen mot dem.

På TV-skjermen prøvde en stabbende baby å holde balansen mens den holdt i pekefingrene til en leende kvinne. Det lyste blått i indikatorlampen på DVD-spilleren under TV-en. Harry fikk et déjà vu, en følelse av en tragedie som skulle gjenta seg. Akkurat slik; stillheten, amatøropptak med bilder av familielykke, kontrasten mellom da og nå, tragedien som alt har utspilt seg og bare trenger en slutt.

Katrine pekte, men han hadde alt sett det.

Pistolen lå rett bak personen, mellom et halvlagt puslespill og en Gameboy og så til forveksling ut som et vanlig leketøy. En Glock 21, tippet Harry og kjente kvalmen da kroppen plutselig giret om og mer adrenalin ble injisert i blodet.

De hadde to valg. Bli her ved døra, skrike navnet til Becker og ta følgene av hva som skjer når en bevæpnet mann blir konfrontert med våpen. Eller avvæpne ham før han oppdaget dem. Harry la en hånd på skulderen til Katrine og skjøv henne bak seg mens han visualiserte hvor lang tid det ville ta for Becker å snu seg, plukke pistolen opp, sikte og trekke av. Fire lange steg ville være nok, og det var ikke noe lys bak Harry som ville kaste skygge og for mye lys i TV-skjermen til at han ville speiles der.

Harry trakk pusten og satte seg i bevegelse. Plasserte foten så mykt han kunne mot parketten. Ryggen rørte seg ikke. Han var midt i det andre lange steget da han hørte smellet bak seg. Og visste instinktivt at det var vasen. Han så personen virvle rundt, så det forpinte ansiktsuttrykket til Filip Becker. Harry frøs fast og de to stirret på hverandre, og TV-skjermen bak Becker gikk i svart. Beckers munn åpnet seg som han ville si noe. Det hvite i øynene hadde elver av rødt, og kinnene var hovne som om han hadde grått.

«Pistolen!»

Det var Katrine som ropte og Harry løftet automatisk blikket og så speilbildet av henne i den mørke TV-skjermen. Hun sto ved døra, bredbeint med armen strukket ut foran seg og hendene sluttet rundt en revolver.

Tiden syntes å retardere, å bli en seig, uformelig materie hvor bare sansene fortsatte å gå på reell tid.

En trenet politimann som Harry burde instinktivt kastet seg ned og trukket sitt eget våpen. Men det var noe annet, noe som var tregere enn instinktene, men som jobbet med større kraft. Harry skulle senere endre mening, men han mente først at han gjorde som han gjorde på grunn av et annet déjà vu, synet av en død mann på et gulv gjennomboret av en politikule, fordi han visste at han var ved veis ende, at han ikke orket å slåss med flere spøkelser.


Jø Nesbø - Snømannen Part 6 (2) Jø Nesbø - The Snowman Part 6 (2) Jø Nesbø - Le bonhomme de neige, partie 6 (2)

«Dere begynner med fasiten og jobber baklengs for å finne ut hvordan det kan ha gått til.» "Empiezas con la faceta y trabajas hacia atrás para descubrir cómo pudo haber sucedido".

«Er det det a priori betyr?»

«Vet a faen, jeg bare liker lyden av latin.» "Damn it, I just like the sound of Latin."

«Mm. Og hva synes du om fasiten vår? Tror du på den?»

«Jeg?» Støp lo. «Jeg tror ikke på noe. Men det er jo min profesjon. Straks noe begynner å ligne etablerte sannheter, er det min jobb å argumentere mot. Det er det som er liberalisme.»

«Og i dette tilfellet?»

«Tja. Jeg kan for eksempel ikke se at Vetlesen hadde noe rasjonelt motiv. Eller var gal på en måte som ikke er allment akseptert.»

«Så du tror altså ikke at Vetlesen er morderen?»

«Å argumentere mot at jorda er rund, er ikke det samme som å tro at den er flat. Jeg går jo ut fra at dere har bevis. En drink? Kaffe?»

«Kaffe, takk.»

«Jeg bløffet,» smilte Støp. «Jeg har bare vann og vin. Nei, forresten jeg har eplesider fra Abbediengen gård. Og den skal du smake enten du vil eller ikke.»

Støp forsvant ut på et kjøkken og Harry reiset seg og så seg rundt.

«Litt av en leilighet du har her, Støp.»

«Det var egentlig tre leiligheter,» ropte Støp fra kjøkkenet. «Den ene leiligheten tilhørte en vellykket reder som hengte seg av kjedsomhet omtrent der du sitter nå. Den andre leiligheten, som jeg står i, tilhørte en aksjemegler som ble bura inne for innsidehandel. Han ble frelst i fengsel, solgte leiligheten til meg og ga alle pengene til en predikant i indremisjonen. Men det er jo en slags innsidehandel det også, om du skjønner hva jeg mener. Og jeg har hørt at mannen er mye lykkeligere nå, så hvorfor ikke?»

Støp kom inn i stua bærende på to glass med blekgult innhold. Han rakte Harry det ene.

«Den tredje leiligheten var eid av en rørlegger fra Østensjø som bestemte seg da de planla Aker Brygge at det var her han skulle bo. En slags klassereise går jeg ut fra. Etter å ha spinket og spart – eller jobbet svart og overpriset – i ti år, kjøpte han. Men det kostet så mye at han ikke hadde råd til flyttebyrå og gjorde det selv sammen med et par kompiser. Han hadde en safe som veide fire hundre kilo, han trengte den vel til alle de svarte pengene. De hadde kommet til den siste trappeavsatsen og hadde bare atten trinn igjen da den jævla safen skled. Rørleggeren kom under, brakk ryggen og ble lam. Nå bor han på et pleiehjem der han kom fra med utsikt over Østensjøvannet.» Støp stilte seg ved vinduet, drakk av glasset og så tenksomt utover fjorden. «Det er riktignok bare en innsjø, men tross alt utsikt.» "It's only a lake, but a view after all."

«Mm. Vi lurer på din tilknytning til Idar Vetlesen.»

Støp virvlet teatralsk rundt, myk i bevegelsene som en tjueåring. «Tilknytning? Det var da faen til sterkt ord. Han var legen min. Og så hendte det at vi curlet sammen. Det vil si; vi andre curlet. That is to say; the rest of us curled up. Det Idar drev med, kan i beste fall kalles dytting av stein og rengjøring av is.» Han vinket avvergende med hånden. «Ja, ja, jeg vet han er død, men slik var det.»

Harry satte fra seg glasset med eplesideren urørt på bordet. «Hva snakka dere om?»

«Stort sett om kroppen min.»

«Ja vel?»

«Han var legen min, for faen.»

«Og du ville gjerne ha forandret på ting ved kroppen din?»

Arve Støp lo hjertelig. «Akkurat det har jeg aldri følt noe behov for, gitt. Jeg vet jo at Idar drev med disse latterlige plastiske operasjonene, fettsuging og den slags, men jeg anbefaler forebygging fremfor reparasjoner i etterkant. Jeg trener, førstebetjent. Likte du ikke eplesideren?»

«Alkoholholdig,» sa Harry.

«Virkelig?» sa Støp og studerte sitt eget glass. «Kan jeg aldri tenke meg.»

«Så hvilke deler av kroppen snakker dere om?»

«Albuen. Jeg har en tennisalbue som plager meg når vi curler. Han foreskrev bruk av smertedempende piller før treningene, den idioten. Fordi det virker dempende på betennelser også. Og dermed overbelastet jeg muskulaturen hver gang. Vel, jeg behøver jo ikke gi en forbrukeradvarsel siden vi her snakker om en død doktor, men man skal ikke ta piller mot smerte. Smerte er en bra ting, vi hadde faen ikke overlevd uten. Vi skal takke for smerten.»

«Skal vi?»

Støp kakket pekefingeren mot vindusglasset som var så tykt at det ikke slapp inn en lyd fra byen der ute. «Spør du meg, så er det ikke det samme med ferskvannsutsikt. Eller hva, Hole?»

«Jeg har ingen utsikt.»

«Ikke? Det burde du. Utsikt gir oversikt.»

«Apropos oversikt, Telenor ga oss en oversikt over Vetlesens telefonsamtaler de siste dagene. Hva snakket du og han om på telefonen dagen før han ble drept?»

Støp fikserte ett spørrende øye på Harry mens han la hodet bakover og tømte glasset med eplesider. Så trakk han pusten dypt og tilfreds. «Jeg hadde nesten glemt at vi snakket sammen, men jeg vil anta at det gikk i albuer.»

Det var Tresko som en gang hadde forklart at den pokerspilleren som baserer seg på intuisjon for å avsløre en bløff, er en sikker taper. Riktignok tegner løgn seg på overflaten hos oss alle, men for å avsløre en god bløffmaker er man sjanseløs uten kald, metodisk kartlegging av disse tegnene hos hver enkelt, ifølge Tresko. Harry var tilbøyelig til å mene at Tresko hadde rett. Og grunnen til at han var overbevist om at Støp løy, var derfor verken mannens ansiktsuttrykk, stemme eller kroppsspråk.

«Hvor var du mellom klokka fire og åtte den dagen Vetlesen døde?» spurte Harry.

«Hei sann!» Støp hevet et øyebryn. «Hei sann. "Hi. Er det noe i denne saken jeg eller mine lesere burde vite om?»

«Hvor var du?»

«Det der høres unektelig ut som dere ikke har tatt Snømannen likevel. Stemmer det?»

«Det er fint hvis jeg kan få stille spørsmålene, Støp.»

«Ja vel, jeg befant meg sammen med …»

Arve holdt inne. Og ansiktet lyste plutselig opp i et gutteaktig smil:

«Nei, vent litt. Du insinuerer jo at jeg skal kunne ha noe med Vetlesens død å gjøre. Å svare ville være å innrømme premissene for spørsmålet.»

«Jeg kan godt notere at du nekter å svare, Støp.»

Støp hevet glasset som til en skål. «Et velkjent mottrekk, Hole. Som vi pressefolk selv benytter hver eneste dag. Derav yrkestittelen. Presse. Folk. Men husk at jeg ikke nekter å svare, Hole, jeg bare avstår fra å gjøre det akkurat nå. Det vil si at jeg tenker på det.»

Støp gikk bort til vinduet igjen hvor han ble stående og nikke til seg selv:

«Jeg nekter ikke, jeg har bare ikke avgjort om eller hva jeg skal svare. Og imens må du vente.»

«Jeg har god tid.»

Støp snudde seg. «Jeg mener ikke å misbruke tiden din, Hole, men jeg har tidligere uttalt at Liberals eneste kapital og produksjonsmiddel er min personlige integritet. Jeg håper at du skjønner at jeg som pressemann har en plikt til å utnytte denne situasjonen.»

«Utnytte?»

«Faen heller, jeg skjønner jo at jeg sitter på en liten atombombe av en nyhetssak her. Jeg går ut fra at ingen aviser ennå har fått vite et knyst om at det er noe uklart ved Vetlesens død. Hvis jeg nå skulle gi deg et svar som ville sjekke meg ut av saken, ville jeg jo allerede ha spilt mitt kort. Og da er det for sent for meg å be om relevant informasjon som bakgrunn før jeg svarer. Har jeg rett, Hole?»

Harry ante hvor dette bar. Og at Støp var en smartere faen enn han hadde forutsett.

«Det er ikke informasjon du trenger,» sa Harry. «Informasjonen du trenger er at man kan straffeforfølges for bevisst å obstruere politiet i etterforskning.»

«Touché,» lo Støp, tydelig oppglødd nå. «Men som pressemann og liberalist har jeg prinsipielle hensyn å ta. Spørsmålet her er om jeg som uttalt systemfiendtlig vaktbikkje betingelsesløst skal stille meg til disposisjon for makthavernes ordensmakere.» Han spyttet ut ordene uten å skjule ironien.

«Og hva ville betingelsene for et svar vært?»

«Eksklusivitet på bakgrunnsinformasjonen jeg måtte trenge, naturligvis.»

«Jeg kan gi deg eksklusivitet,» sa Harry. «Sammen med et pålegg om ikke å bringe videre informasjonen til en eneste sjel.»

«Nå, nå, så er vi like langt. “Now, now, we're the same distance. Synd.» Støp stakk hendene i lommene på linbuksene. Sin." Stöp put his hands in the pockets of his linen trousers. «Men jeg har allerede nok til å spekulere i om politiet har tatt riktig mann.»

«Jeg advarer deg.»

«Takk, det har du alt gjort,» sukket Støp. «Men tenk over hvem du har å gjøre med, Hole. På lørdag skal vi ha tidenes fest på Plaza. Seks hundre gjester skal feire at Liberal fyller tjuefem år. Det er ikke dårlig for et blad som alltid har dyttet på grensene for vår ytringsfrihet, som hver eneste dag har navigert i juridisk urene farvann. Tjuefem år, Hole, og vi har ennå til gode å tape en eneste sak for domstolene. Jeg skal ta opp dette med vår advokat, Johan Krohn. Jeg regner med at dere kjenner til ham, Hole?»

Harry nikket dystert. Støp viste med en diskré håndbevegelse i retning utgangsdøra at han anså besøket som over.

«Jeg lover å hjelpe så mye jeg kan,» sa Støp da de sto foran døra i entreen. «Hvis dere hjelper oss.»

«Du veit godt at det er umulig for oss å gjøre en sånn avtale.»

«Du aner ikke hvilke avtaler vi har gjort, Hole,» smilte Støp og åpnet. «Du aner virkelig ikke. Jeg regner med å se deg snart igjen.»

«Jeg hadde ikke regnet med å se deg så snart igjen,» sa Harry der han sto og holdt den åpne døra.

Rakel tok de siste trinnene opp trappa til leiligheten hans.

«Jo, det hadde du,» sa hun og krøp inn i favnen hans. Så skjøv hun ham inn i entreen, sparket døra igjen med hælen, grep hodet hans med begge hendene og kysset ham grådig.

«Jeg hater deg,» sa hun mens hun løsnet beltespennen hans. «Du vet at jeg ikke behøvde dette i livet mitt nå.»

«Så gå,» sa Harry og kneppet opp kåpen hennes og så blusen. Buksene hennes hadde glidelås i siden. Han dro den ned og lot hånden gli inn, over den nederste delen av ryggen, over det glatte, kjølige silkestoffet i trusen. Det ble stille i entreen, bare pusten deres og et enkelt klakk av skohælen mot gulvet da hun flyttet foten ut for at han skulle komme til.

I senga etterpå, da de delte sigaretten, beskyldte Rakel ham for å være langer.

«Er det ikke slik de gjør det, da?» sa hun. «Første dosene er gratis. Til de er avhengige.»

«Og så må de betale,» sa Harry og blåste en stor og en liten ring som rullet mot taket.

«Dyrt,» sa Rakel.

«Du er her bare for sex,» sa Harry. «Ikke sant? Bare så jeg veit.»

Rakel strøk ham over brystet. «Du er blitt så mager, Harry.»

Han svarte ikke. Ventet.

«Det fungerer ikke så bra med Mathias,» sa hun. "It's not working so well with Mathias," she said. «Det vil si; han fungerer bra. Han fungerer utmerket. Det er jeg som ikke funker.»

«Hva er feil?»

«Om jeg bare visste det. Jeg ser på Mathias og tenker at der har du drømmefyren. Og jeg tenker at han tenner jeg på, og jeg prøver å tenne på ham, jeg nærmest overfaller ham fordi jeg har lyst til å ha lyst, skjønner du? Det ville vært så bra, så riktig. Men så greier jeg det ikke …»

«Mm. Jeg har visse vanskeligheter med å se det for meg, men jeg hører hva du sier.»

Hun dro ham hardt i øreflippen. «At vi bestandig hadde lyst på hverandre var ikke nødvendigvis et kvalitetsstempel på forholdet vårt, Harry.»

Harry så at den lille røykringen tok igjen den store og de dannet et åttetall. Jo, det var det, tenkte han.

«Jeg har begynt å lete etter påskudd,» sa hun. «Ta denne morsomme, kroppslige særegenheten som Mathias har arvet etter faren sin.»

«Hva da?»

«Det er ikke noe spennende, men han er litt sjenert for det.»

«Kom igjen, fortell.»

«Nei, nei, det har ikke noe å si for noe som helst, og til å begynne med syntes jeg sjenansen hans for dette bare var søt. Nå har jeg begynt å synes at den er irriterende. Som om jeg prøver å gjøre den bagatellen til en feil ved Mathias, en unnskyldning for å … for å …» Hun ble stille.

«For å være her,» fullførte Harry.

Hun klemte ham hardt. Så sto hun opp.

«Jeg kommer ikke tilbake,» sa hun og geipet.

Det var nesten midnatt da Rakel gikk fra Harrys leilighet. Fint, lydløst duskregn fikk asfalten til å skinne under gatelyktene. Hun svingte oppover Stensberggata hvor hun hadde parkert bilen. Hun satte seg inn og skulle til å starte opp da hun oppdaget en håndskrevet lapp som var stukket under vindusviskeren. Hun åpnet døra på gløtt, fisket den opp og prøvde å lese skriften som regnet nesten hadde visket bort:

__Vi kommer til å dø, hore__.

Rakel fór sammen. Så seg rundt. Men hun var alene, alt hun så i gata var andre parkerte biler. Hadde noen av dem lapper? Hun så ingen. Det måtte være tilfeldig, ingen kunne vite at akkurat hennes bil sto her. Hun rullet så vidt ned vinduet, holdt lappen mellom to fingre og slapp den ut gjennom vindussprekken, startet opp og svingte ut i veien.

Like før toppen av Ullevålsveien fikk hun plutselig følelsen av at noen satt i baksetet og stirret på henne. Hun gløttet og så et gutteansikt. Ikke Oleg, men et annet, fremmed ansikt. Hun bråbremset og det hylte i gummi mot asfalt. Så kom den sinte lyden av bilhorn. Tre ganger. Hun stirret i speilet mens pusten hennes gikk i lange hiv. Så ansiktet på den unge, forskrekkede gutten i bilen rett bak henne. Skjelvende satte hun bilen i gang igjen.

Eli Kvale sto som spikret fast til gulvet i entreen. I hånden holdt hun fortsatt telefonrøret. Hun hadde ikke innbilt seg noe, ikke noe som helst.

Først da Andreas hadde sagt navnet hennes to ganger, kom hun til seg selv.

«Hvem var det?» sa han.

«Ingen,» sa hun. «Feil nummer.»

Da de la seg, ville hun klynge seg inntil ham. Men hun kunne ikke. Fikk seg ikke til å gjøre det. Hun var uren.

«Vi kommer til å dø,» hadde stemmen på telefonen sagt. «Vi kommer til å dø, hore.»

Kapittel 19

Dag 16. TV

Da etterforskningsgruppa var samlet neste morgen, hadde de sjekket ut seks av sju på Katrine Bratts liste over folk Idar Vetlesen hadde snakket med før han ble drept. Bare ett navn gjensto.

«Arve Støp?» utbrøt Bjørn Holm og Magnus Skarre i kor.

Katrine Bratt sa ingenting.

«Vel,» sa Harry. «Jeg snakket med advokat Krohn på telefonen. Han ga klar beskjed om at Støp ikke vil svare på spørsmålet om han har alibi. Eller andre spørsmål. Vi kan arrestere Støp, men han er i sin fulle rett til ikke å avgi forklaring. Det eneste vi vil oppnå er å gjøre kjent for all verden at Snømannen fortsatt er der ute. Spørsmålet er om Støp snakker sant eller om dette bare er skuespill.»

«Men en superkjendis som morder,» sa Skarre og skar en grimase. «Hvem har hørt om det, liksom.»

«O.J. Simpson,» sa Holm. «Robert 'Baretta' Blake. Phil Spector. Faren til Marvin Gaye.»

«Hvem faen er Phil Spector?»

«Fortell meg heller hva dere tenker,» sa Harry. «Rett ut, spontant. Har Støp noe å skjule? Holm?»

Bjørn Holm gned sine kotelettformede kinnskjegg. «Mistenkelig at han itte vil svara på noe så konkret som å han var hen da Vetlesen døde.»

«Bratt?»

«Jeg tror det bare morer Støp å være mistenkt. Og for bladet hans har det ingenting å si, tvert om styrker det bare det der outsiderimaget. Den store motstrømsmartyren, liksom.»

«Enig,» sa Holm. «Je bytter side. Han ville itte tatt denne risikoen om han hadde vært skyldig. Han ville ha scoopet.»

«Skarre?» spurte Harry.

«Han bløffer. Det er jo bare pisspreik. Er det noen av dere som skjønte det der med presse og prinsipper, kanskje?»

Ingen av de tre andre svarte.

«OK,» sa Harry. «Anta at flertallet har rett og at han snakker sant. Da burde vi prøve å få ham sjekket ut av saken så fort som mulig og komme oss videre. Er det noen som kan tenkes å ha vært sammen med ham på drapstidspunktet?»

«Neppe,» sa Katrine. «Jeg tok en telefon til en jente jeg kjenner i Liberal. Hun sier at utenom arbeidstid er ikke Støp særlig sosial, at han stort sett holder seg alene i den leiligheten sin på Aker Brygge. Bortsett fra damebesøkene.»

Harry så på Katrine. Hun minnet ham om den overivrige studenten som alltid ligger et semester foran foreleseren.

«Damer i flertall, altså?» spurte Skarre.

«For å sitere min venninne så er Støp en notorisk fittejeger. Like etter at hun hadde avvist en av hans tilnærmelser, lot han henne forstå at hun ikke hadde levd opp til forventningene hans som journalist og burde tenke på å skifte beite.»

«For en falsk jævel,» snøftet Skarre.

«En konklusjon du og hun deler,» sa Katrine. «Men faktum er at hun stinker som journalist.»

Holm og Harry lo.

«Spør din venninne om hun har navnet på noen elskerinner,» sa Harry og reiste seg. «Og etterpå ringer du andre i redaksjonen og spør om det samme. Jeg vil at han skal føle pusten vår i nakken. Da setter vi i gang.»

«Og hva med deg?» sa Katrine som var blitt sittende.

«Meg?»

«Du fortalte oss ikke om du tror Støp bløffer.»

«Vel,» smilte Harry. «Han snakker i hvert fall ikke bare sant.»

De tre andre så på ham.

«Han sa at han ikke husket hva han og Vetlesen hadde snakket om i den siste telefonsamtalen.»

«Og så?»

«Hvis du fikk vite at en fyr som du snakket med dagen før, er en ettersøkt seriemorder som akkurat har tatt livet av seg, ville du ikke straks memorert samtalen dere hadde, snudd og vendt på alt han hadde sagt, lurt på om du burde skjønt noe?»

Katrine nikket langsomt.

«Det andre jeg lurer på,» sa Harry, «er hvorfor Snømannen kontakter meg for at jeg skal lete etter ham. Og når jeg nærmer meg slik han burde forutsett, hvorfor blir han desperat og prøver å få det til å se ut som det var Vetlesen?»

«Kanskje det var meningen hele tiden,» sa Katrine. «Kanskje han hadde et motiv for å peke ut nettopp Vetlesen, noe uoppgjort dem imellom. Han ledet deg den veien fra starten av.»

«Eller kanskje det bare var slik han skulle slå deg,» foreslo Holm. «Få deg til å ta feil. Og så nyte seieren i stillhet.»

«Kom igjen,» snøftet Skarre. «Dere får det til å høres ut som dette er en personlig sak mellom Snømannen og Harry Hole.»

De tre andre så tause på betjenten.

Skarre rynket pannen: «Er det?»

Harry tok jakka fra stumtjeneren. «Katrine, jeg vil at du skal besøke Borghild igjen. Si at vi har fullmakt til å se pasientjournalene. Jeg tar støyten hvis den kommer. Og så ser du hva du finner på Arve Støp. Noe annet før jeg stikker?»

«Denne dama på Tveita,» sa Holm. «Camilla Lossius. Hu er fremdeles savna.»

«Du tar en kikk på det, Holm.»

«Hva skal du?» spurte Skarre.

Harry smilte tynt. «Lære å spille poker.»

Da Harry sto utenfor leiligheten til Tresko i sjuende etasje i den eneste boligblokken på Frogner plass, hadde han den samme følelsen som da han var liten og det var fellesferie på Oppsal. At det var siste utvei, siste desperate handling etter å ha ringt på hos alle de andre. Tresko – eller Asbjørn Treschow som var hans døpenavn – åpnet og så mutt på Harry. Fordi han visste, nå som da. Sistevalg.

Inngangsdøra førte rett inn til en tretti kvadratmeters boenhet med det man med velvilje kunne kalle stue med åpen kjøkkenløsning, og uten velvilje ettroms med tekjøkken. Stanken var oppsiktsvekkende. Det var lukten av bakterier som vegeterte på fuktige føtter og slapp luft, derav det folkelige, men presise uttrykket «tåfis». Tresko hadde arvet denne fotsvettingen etter sin far. Akkurat som han hadde arvet kallenavnet som faren hadde fått fordi han alltid gikk med dette dubiøse fottøyet i den tro at treverket sugde til seg lukten.

Det eneste positive man kunne si om Tresko juniors fotodør, var at man ikke merket noe til lukten fra oppvasken som sto stablet i oppvaskkummen, de overfylte askebegrene eller utsvettede T-skjortene som hang til tørk over rygglenene. Harry tenkte at det antagelig var sant at det var fotsvetten som hadde drevet motspillerne til vanvidd da Tresko kom helt til semifinalen i VM i poker i Las Vegas.

«Lenge siden,» sa Tresko.

«Ja. Fint du hadde tid til å ta imot meg.»

Tresko lo kort som om Harry hadde fortalt en vits. Og Harry, som ikke hadde noe ønske om å tilbringe mer tid enn nødvendig i leiligheten, gikk rett på sak:

«Så hvorfor handler poker bare om å kunne se når motstanderen juger?» "So why is poker only about being able to see when your opponent is playing?"

Det virket ikke som Tresko hadde noe imot å hoppe over småpraten: It didn't seem that Tresko minded skipping the small talk:

«Folk tror poker handler om statistikk, odds og sannsynligheter. Men spiller du på et høyt nivå, kan alle spillerne oddsene utenat, det er ikke der slaget står. Det som skiller de beste, er evnen til å lese de andre. Før jeg dro til Vegas, visste jeg at jeg kom til å spille mot de beste. Og de beste kunne jeg se spille på Gamblers' Channel, som jeg tok inn på parabolantenne. Jeg tok det opp på video og studerte hver enkelt av gutta når de bløffa. Kjørte det i sakte kino, kartla i minste detalj hva som skjedde i ansiktet, hva de sa og gjorde, hva som gjentok seg. Og når jeg hadde jobba lenge nok, viste det seg alltid at de hadde noe, et eller annet som gikk igjen. Én klødde seg fort på høyre neseving, en annen strøk kortene på baksiden. Så jeg reiste over dit og var sikker på at jeg skulle vinne. Dessverre viste det seg at jeg hadde enda mer som røpa meg.»

Treskos bistre latter lød som en slags hulking og fikk den store, formløse kroppen til å riste.

«Så hvis jeg får en fyr inn til avhør, så kan du se om han juger?»

Tresko ristet på hodet. «Det er ikke så enkelt. For det første må jeg ha det på video. For det andre må jeg ha sett kortene, så jeg veit når han har bløffa. Så kan jeg spole tilbake og analysere hva han gjør forskjellig. Det er som når man kalibrerer en løgndetektor, ikke sant? Før testen får man fyren til å si noe som er åpenbart sant, som hva han heter for eksempel. Og så noe som er åpenbart usant. Og så leser man av utslagene så man har et kart å gå etter.»

«En åpenbar sannhet,» mumlet Harry. «Og en åpenbar løgn. På et stykke videoteip.»

«Men som jeg sa på telefonen, jeg garanterer ingenting.»

Harry fant Beate Lønn på «House of Pain», rommet hvor hun hadde tilbrakt nesten all sin tid da hun jobbet på Ransavsnittet. «House of Pain» var et vinduløst kontor fylt med opptaks- og avspillingsmaskiner for å se på og redigere ransvideoer, blåse opp bilder og identifisere personer på kornete bilder og stemmer på grøtete telefonsvarere. Men nå var hun sjef på Kriminalteknisk på Bryn og dessuten i fødselspermisjon.

Maskinene summet, og den tørre varmen hadde gitt henne roser i de nesten gjennomskinnelig bleke kinnene.

«Hei,» sa Harry og lot jerndøra gli igjen bak seg.

Den vevre, lille kvinnen reiste seg og de klemte hverandre, lett brydd begge to.

«Du er tynn,» sa hun.

Harry trakk på skuldrene. «Hvordan går det med … alt?»

«Greger sover når han skal, spiser det han skal og gråter nesten ikke.» Hun smilte. «Og for meg er det alt nå.»

Han tenkte han burde si noe om Halvorsen. Noe som viste at han ikke hadde glemt. Men de riktige ordene kom ikke. Og som om hun skjønte, spurte hun i stedet hvordan det gikk med ham.

«Greit,» sa han og dumpet ned i en stol. «Ikke verst. Helt elendig. Kommer an på når du spør.»

«Og i dag?» Hun vendte seg mot TV-monitoren, trykket på en knapp og folk på skjermen løp baklengs mot en inngang med STOROSENTERET skrevet med store bokstaver over.

«Jeg er paranoid,» sa Harry. «Jeg har følelsen av at jeg jakter på noen som manipulerer meg, at alt er snudd opp ned og at det er han som får meg til å gjøre akkurat det han vil. Kjenner du følelsen?»

«Ja,» sa Beate. «Jeg kaller ham Greger.» Hun stoppet spolingen. «Vil du se hva jeg fant?»

Harry skjøv stolen nærmere. Det var ingen myte at Beate Lønn hadde helt spesielle evner, at hennes __fusiform gyrus__, den delen av hjernen som lagrer og identifiserer menneskeansikter, var så utviklet og fintfølende at hun var et levende forbryterkartotek.

«Jeg gikk igjennom bildene dere har av de involverte i saken,» sa hun. «Ektemenn, barn, vitner og så videre. Våre gamle kjenninger vet jeg jo hvordan ser ut.»

Hun flyttet bildet fram rute for rute. «Der,» sa hun og stoppet.

Bildet ble stående og skjelve og viste et utvalg mennesker i grovkornet svart-hvitt og ute av fokus.

«Hvor?» sa Harry og følte seg like dum som vanlig når han så på ansikter sammen med Beate Lønn.

«Der. Det er samme personen som på dette bildet.» Hun tok fram et av bildene fra mappen.

«Kan det være denne personen som jakter på deg, Harry?»

Harry stirret forbauset på bildet. Så nikket han langsomt og grep telefonen. Katrine Bratt svarte etter to sekunder.

«Få på deg jakka og møt meg nede i garasjen,» sa Harry. «Vi skal ut og kjøre.»

Harry kjørte Uranienborgveien og Majorstuveien for å unngå lyskryssene i Bogstadveien.

«Var hun virkelig sikker på at det var ham?» sa Katrine. «Billedkvaliteten på det overvåkningskameraet …»

«Tro meg,» sa Harry. «Hvis Beate Lønn sier det er ham, er det ham. Ring opplysningen og skaff hjemmenummeret hans.»

«Jeg har det lagt inn på mobiltelefonen,» sa Katrine og fisket den opp.

«Lagt inn?» Harry kikket bort på henne. «Gjør du det med alle personer i saker du jobber med?»

«Jepp. Legger dem i egen gruppe. Og så sletter jeg gruppa når saken er oppklart. Du burde prøve det, det er en virkelig deilig følelse når du trykker 'delete'. Veldig … konkret.»

Harry stoppet utenfor det gule huset på Hoff.

Det var mørkt i alle vinduene.

«Filip Becker,» sa Katrine. «Tenke seg til.» "Think about it."

«Husk at vi bare skal ha en prat med ham. Han kan ha hatt helt naturlige grunner for å ringe Vetlesen.»

«Fra en telefonautomat på Storosenteret?»

Harry så på Katrine. Pulsen slo i den tynne huden på halsen hennes. Han tok blikket fra henne og så mot stuevinduet på huset.

«Kom,» sa han. I samme øyeblikk som han grep vrideren på bildøra, ringte mobiltelefonen hans. «Ja?»

Stemmen i den andre enden lød opphisset, men rapporterte likevel i korte, konsise setninger. Harry avbrøt talestrømmen med to «mm»-er, ett overrasket «hva?» og ett «når?».

Så ble det endelig stille i den andre enden.

«Ring Operasjonssentralen,» sa Harry. «Be dem sende de to nærmeste patruljebilene til Hoffsveien. Ingen sirener og be dem stoppe i hver sin ende av kvartalet. Hva? Fordi det er en gutt der inne og vi har ikke lyst til å gjøre Becker mer nervøs enn nødvendig. Greit?»

Det var tydeligvis greit.

«Det var Holm.» Harry bøyde seg mot Katrine, åpnet hanskerommet, romsterte og trakk ut et sett med håndjern. «Folkene hans fant en del fingeravtrykk på bilen i garasjen til Lossius. De sjekket dem mot de andre avtrykkene vi har i saken.»

Harry tok nøkkelknippet ut av tenningen, bøyde seg og dro fram et metallskrin fra under setet. Stakk en nøkkel i låsen, åpnet og løftet ut en svart, kortløpet Smith & Wesson. «Et fra forskjermen matchet.»

Katrine formet munnen til en stum o og nikket spørrende mot det gule huset.

«Jepp,» sa Harry. «Professor Filip Becker.»

Han kunne se Katrine Bratts øyne utvides. Men stemmen hennes var like rolig: «Jeg har følelsen av at jeg snart skal trykke på 'delete'.»

«Kanskje,» sa Harry, vippet ut tønnen på revolveren og sjekket at det var patroner i alle kamrene.

«Det finnes ikke to menn som bortfører kvinner på den måten.» Hun bøyde hodet fra side til side som om hun varmet opp for en boksekamp.

«En rimelig antagelse.»

«Vi burde skjønt det da vi var her første gangen.»

Harry så på henne og lurte på hvorfor han ikke delte hennes opphisselse, hvor det ble av pågripelsens berusende lystfølelse. Var det fordi han visste at den snart ville bli erstattet av den tomme følelsen av likevel å ha vært for sent ute, av å være en brannmann som ryddet i ruinene? Ja, men det var ikke det. Det var noe annet, han kjente det nå. Han tvilte. Fingeravtrykkene og bildene fra Storosenteret ville holde i milevis i en rettssak, men det hadde vært for lett. Denne drapsmannen var ikke slik, gjorde ikke så banale feil. Dette var ikke samme person som hadde arrangert Sylvia Ottersens hode på toppen av en snømann, som hadde fryst ned en politimann i hans egen fryser, som hadde sendt Harry et brev hvor det sto: __Det du skal spørre deg er: «Hvem laget snømannen?»__

«Hva gjør vi?» sa Katrine. «Vi pågriper ham selv?»

Harry kunne ikke høre på tonefallet om det var et spørsmål.

«Foreløpig venter vi,» sa Harry. «Til back-up er på plass. Så ringer vi på.»

«Og om han ikke er hjemme?»

«Han er hjemme.»

«Å? Hvordan …»

«Se på stuevinduet. Hold blikket der en stund.»

Hun så. Og da det hvite lyset skiftet bak det store panoramavinduet til stua, så han at hun skjønte. At det var lyset fra en TV som sto på.

De ventet i taushet. Det var stille. En kråke skrek. Så ble det stille igjen. Harrys telefon ringte.

Ryggdekningen deres var på plass.

Harry satte dem kort inn i situasjonen. At han ikke ville se noen uniformer før de ble anropt, eventuelt hørte skudd eller rop.

«Sett den på stille,» sa Katrine da han hadde kuttet forbindelsen.

Han smilte kort, gjorde som hun sa og kastet et stjålent blikk på henne. Tenkte på ansiktet hennes da døra til fryseskapet hadde gått opp. Men ansiktet nå røpet ingen frykt eller nervøsitet, bare konsentrasjon. Han stakk telefonen i jakkelomma og hørte den klirre mot revolveren.

De steg ut av bilen, skrittet over veien og åpnet porten. Den våte singelgrusen i oppgangen tygget grådig på skoene deres. Harry holdt et blikk mot panoramavinduet, så etter skygger i bevegelse mot det hvite tapetet.

Så sto de på trappa. Katrine kastet et blikk på Harry som nikket. Hun ringte på. Et dypt, nølende pling-plong lød fra innsiden.

De ventet. Ingen skritt. Ingen skygge mot det ruglete glasset i det avlange vinduet ved siden av inngangsdøra.

Harry gikk fram og la øret inntil glasset, en enkel og overraskende effektiv måte å avlytte innsiden av et hus på. Men Harry hørte ingenting, ikke engang TV-en. Han gikk tre skritt bakover, grep opp på utsiden av taket som gikk over trappa, fikk tak i takrenna med begge hender og dro seg opp til han kom høyt nok til å se hele stua gjennom vinduet. Med ryggen mot ham, på gulvet rett foran TV-en, satt en person iført en grå frakk og med korslagte bein. Et par enorme øreklokker omkranset det bulkete kraniet som en svart glorie. Det gikk en ledning fra øreklokkene til TV-en.

«Han hører ikke på grunn av hodetelefoner,» sa Harry og senket seg ned igjen tidsnok til å se Katrine legge hånden på dørhåndtaket. Gummilistene rundt karmen slapp døra med en smattende lyd.

«Vi er visst velkomne,» sa Katrine lavt og gikk inn.

Overrumplet og stumt bannende skrittet Harry inn etter henne. Katrine var allerede ved stuedøra som hun åpnet. Der ble hun stående til Harry kom opp på siden av henne. Hun gikk et skritt til side, kom borti en pidestall hvor en vase vaklet faretruende før den bestemte seg for å bli stående.

Det var minst seks meter bort til personen som fremdeles satt med ryggen mot dem.

På TV-skjermen prøvde en stabbende baby å holde balansen mens den holdt i pekefingrene til en leende kvinne. Det lyste blått i indikatorlampen på DVD-spilleren under TV-en. Harry fikk et déjà vu, en følelse av en tragedie som skulle gjenta seg. Akkurat slik; stillheten, amatøropptak med bilder av familielykke, kontrasten mellom da og nå, tragedien som alt har utspilt seg og bare trenger en slutt.

Katrine pekte, men han hadde alt sett det.

Pistolen lå rett bak personen, mellom et halvlagt puslespill og en Gameboy og så til forveksling ut som et vanlig leketøy. En Glock 21, tippet Harry og kjente kvalmen da kroppen plutselig giret om og mer adrenalin ble injisert i blodet.

De hadde to valg. Bli her ved døra, skrike navnet til Becker og ta følgene av hva som skjer når en bevæpnet mann blir konfrontert med våpen. Eller avvæpne ham før han oppdaget dem. Harry la en hånd på skulderen til Katrine og skjøv henne bak seg mens han visualiserte hvor lang tid det ville ta for Becker å snu seg, plukke pistolen opp, sikte og trekke av. Fire lange steg ville være nok, og det var ikke noe lys bak Harry som ville kaste skygge og for mye lys i TV-skjermen til at han ville speiles der.

Harry trakk pusten og satte seg i bevegelse. Plasserte foten så mykt han kunne mot parketten. Ryggen rørte seg ikke. Han var midt i det andre lange steget da han hørte smellet bak seg. Og visste instinktivt at det var vasen. Han så personen virvle rundt, så det forpinte ansiktsuttrykket til Filip Becker. Harry frøs fast og de to stirret på hverandre, og TV-skjermen bak Becker gikk i svart. Beckers munn åpnet seg som han ville si noe. Det hvite i øynene hadde elver av rødt, og kinnene var hovne som om han hadde grått.

«Pistolen!»

Det var Katrine som ropte og Harry løftet automatisk blikket og så speilbildet av henne i den mørke TV-skjermen. Hun sto ved døra, bredbeint med armen strukket ut foran seg og hendene sluttet rundt en revolver.

Tiden syntes å retardere, å bli en seig, uformelig materie hvor bare sansene fortsatte å gå på reell tid.

En trenet politimann som Harry burde instinktivt kastet seg ned og trukket sitt eget våpen. Men det var noe annet, noe som var tregere enn instinktene, men som jobbet med større kraft. Harry skulle senere endre mening, men han mente først at han gjorde som han gjorde på grunn av et annet déjà vu, synet av en død mann på et gulv gjennomboret av en politikule, fordi han visste at han var ved veis ende, at han ikke orket å slåss med flere spøkelser.

1