×

We use cookies to help make LingQ better. By visiting the site, you agree to our cookie policy.

Start learning this lesson now
image

Lær Norsk Nå Podcast, 85 – Danmark-Norge, 1536-1814

85 – Danmark-Norge, 1536-1814

Heihei! Jeg er litt forkjølt, så stemmen min er litt annerledes når jeg nå spiller inn denne episoden. Uansett, i dag skal vi snakke om Danmark-Norge, altså da Norge var i en union med Danmark. Før vi begynner: Du kan støtte podkasten på Patreon.1. Lenke i deskripsjonen. Transkripsjonen til episoden finner dere på nettstedet. Lenke i deskripsjonen. La oss starte!

Norge var i en union med Danmark helt fra 1380. Grunnen til dette var at de skandinaviske landene gikk inn i Kalmarunionen med en felles kongemakt. Sverige klarte å komme seg ut av denne unionen på begynnelsen av 1500-tallet; det gjorde ikke Norge. Dette gjorde at Norge blei tett knytta til Danmark. I 1536 avtalte den danske kongen og den danske adelen i fellesskap at Norge skulle bli et lydrike av Danmark. Dette betydde at Norge skulle være som en dansk provins, ikke som en egen stat. Likevel blei det aldri slik; Norge blei fremdeles sett på som annerledes enn Danmark. Men i 1536 mista Norge mye av sin autonomi i unionen. Norge blei tettere knytta til Danmark. Dette skjedde ved at Norge mista sitt eget riksråd, rådet som sammen med kongen hadde styrt Norge. I tillegg mista Norge den katolske kirkeorganisasjonen, noe som førte til at Norges mektigste personer blei jaga fra landet. Dette skjedde ved makt i 1537.

Norge skulle være under dansk styre fra 1537 til 1814. Vi kaller gjerne den danske og norske staten for Danmark-Norge i dag. Danmark-Norge viser at landene var tett knytta sammen, men at de fremdeles var ulike. Likevel så blei ikke begrepet «Danmark-Norge» brukt i samtida; Danmark-Norge er ett moderne begrep som var ukjent for de som levde fra 1537 til 1814. De kalte det bare for Danmark eller for tvillingrikene. I tillegg er det viktig å nevne at Island, Færøyene, Grønland og fyrstedømmene Schleswig og Holstein også lå under Danmark på denne tida. Island, Færøyene og Grønland var en del av Norge fra Norges veldet tida. Da Norge blei en del av Danmark, så blei disse landene også en del av den dansk-norske staten.

I denne sammenhengen kunne vi også ha nevnt de dansk-norske koloniene. Danmark-Norge hadde kolonier i Afrika, India og i Karribien. Disse hadde likevel en litt annen status i unionen, så vi kommer ikke til å fokusere på disse nå. Det kan vi heller snakke om i en annen episode. Nå skal vi fokusere på Norges rolle i unionen.

Unionen med Danmark var viktig siden den gjorde at Norge blei styrt politisk av Danmark. Dette gjorde at Norge blei trukket inn i de samme krigene som Danmark. I skandinavisk historie vil dette si krig med Sverige. Danmark-Norge kriga mye med Sverige. La oss bare nevne noen av krigene mot Sverige:

Den nordiske sjuårskrigen fra 1563 til 1570. Denne ramma Norge hardt. Norge har ei lang grense til Sverige, noe som gjør at det er lett å sende svenske tropper inn i Norge for å okkupere landet. Kalmarkrigen 1611-1613. Hannibalfeiden 1643-1645. Denne krigen førte til at Norge mista Jemtland og Herjedalen. Det er områder som ligger i Sverige i dag, men som på denne tida var norske. De grenser til Trøndelag i Midt-Norge i dag. Revansjekrigen 1657-1660. Danmark-Norge prøvde å ta tilbake de områdene de mista under sist krig. Det førte i 1658 til at Norge måtte gi fra seg hele Midt-Norge til Sverige. Dette kutta Norge i to deler, men Danmark-Norge klarte å ta det tilbake innen 1660. Det var også mange andre kriger mellom Danmark-Norge og Sverige. Den siste krigen mellom Danmark-Norge og Sverige var i 1808.

Likevel var ikke dansketida bare kriger for Danmark-Norge. Det var også en vekst periode. Norge vokste både økonomisk og i befolkning. I Norge var trelasthandel veldig viktig. Norge solgte tre til Nederland, England og Skottland fra 1500-tallet. Dette blei en veldig viktig næring i Norge. Mange bønder begynte å hogge trær og sage i sagbruk for å lage planker. Dette kunne de selge videre for å tjene litt ekstra penger. I tillegg til tre, eksporterte Norge mye fisk. Norge har mange naturressurser som de kunne selge til utlandet. Selv om Danmark var mye rikere enn Norge, så stod Norge for mesteparten av den utenlandske eksporten i Danmark-Norge. Norge var altså viktig økonomisk for staten.

I løpet av 1700-tallet vokste nasjonalismen i Norge. Borgerskapet blei mer patriotisk og nasjonalistisk. Økonomisk vekst gjorde at Norge stod sterkere mot Danmark. I tillegg var det ikke alle i Norge som ville at alt skulle samles i København. For eksempel var det mange i Norge som ønska en egen norsk bank og et eget norsk universitet. Danmark oppretta ikke en norsk bank eller et norsk universitet på 1700-tallet. De var redde for at det kunne svekke unionen og båndene mellom Danmark og Norge.

Den norske selvfølelsen og interessen for norsk kultur og historie økte på 1700-tallet. Det blei oppretta en klubb for nordmenn i København kalt for det Norske Selskab. Det var en patriotisk klubb og litterær klubb.

Selv om det var litt misnøye fra borgerskapet og bøndene i Norge om enkelte sakter, som mangelen på norsk bank, så var det ikke noe større motstand mot unionen. Nordmenn ønska ikke at Norge skulle bryte ut av unionen med Danmark. Norsk kultur var tett knytta til dansk kultur, spesielt høykulturen. Litteratur, teater, kunst og musikk var henta fra eller via Danmark. I Norge skreiv man dansk på denne tida. Byråkratiet og styret av Norge foregikk på dansk av, for det meste, dansker.

Likevel var det også klare forskjeller mellom Danmark og Norge. Disse forskjellene gjelder kanskje spesielt natur, språk og folkeliv. La oss begynne med naturen. Naturen i Norge er radikalt annerledes enn i Danmark. Danmark er flatt, veldig flatt. Norge er derimot langt mer kupert med fjell og fjorder. I tillegg var det forskjell på språkene. Dansk og norsk er nært beslekta, men man kan lett høre forskjell på dem i dag, og det gjaldt også under unionstida. Folk i Norge fortsatte å snakke norsk, selv om de skreiv dansk. Norsk folkekultur var også annerledes enn den danske, noe man kan se i tradisjoner og vaner. Alt dette var viktig i å stimulere norsk nasjonalisme og selvfølelse på 1700-tallet.

Bruddet med Danmark i 1814 skjedde på grunn av ytre faktorer, ikke på grunn av en økende misnøye til unionen i Norge. Det var ikke et opprør mot dansk styre i Norge. Grunnen til at Norge brøt med Danmark i 1814 var at de blei tvunget til det. Danmark-Norge hadde vært på samme side som Napoleon i de siste napoleonskrigene. Sverige kjempa derimot på russisk og britisk side. Som takk for hjelpen blei de enige om at Danmark skulle gi Norge til Sverige. Dette førte til slutten på den dansk-norske unionen som hadde vart i over 400år. Norge var selvstendig en kort periode før de igjen måtte inn i en ny union, denne gangen med Sverige.

Dansketida er en periode i norsk historie som man kanskje ikke snakker så mye om i Norge. I norsk nasjonsbygging på 1800-tallet var det viktig å distansere seg fra det danske i oppbygningen av det norske. For eksempel blei den 400år lange unionen med Danmark kalt for 400-års natta av Henrik Ibsen i et teaterstykke fra 1800-tallet. 400års natta betyr her at det var en hvileperiode i Norge der det ikke skjedde noe. Det var ei natt for Norge siden vi var under en annen makt. Dette hadde klare negative konnotasjoner. Som vi har sett så stemmer ikke dette bilde ettersom unionstida faktisk var en periode med stor vekst i Norge.

Dette negative bildet av unionen på 1800-tallet var nok en del av oppbygningen av en norsk identitet og nasjonalisme. Seinere utover på 1900-tallet fikk man et mer positivt syn på unionstida igjen, men det var fortsatt en litt vanskelig periode å forholde seg til for mange nordmenn. Det er det kanskje i dag også. Likevel er det flere grunner til at perioden ikke er veldig kontroversiell i Norge.

Dansk undertrykkelse var relativt mild og primært politisk og kulturell; det skjedde ikke ved krig eller vold. Norge blei tettere knytta opp mot Europa og europeisk høykultur ved unionen med Danmark. Bruddet mellom Danmark og Norge i 1814 skjedde på grunn av trykk utenfra; ikke på grunn av et norsk opprør. Unionen med Danmark er nok en periode som kan vekke litt blanda følelser hos folk, men det er ikke nødvendigvis klart negativt. Dette er til forskjell fra unionen med Sverige fra 1814 til 1905 som ingen i Norge ville ha. Man sier gjerne at «Sverige tok Norge i 1814» med klare negative konnotasjoner. Unionen med Danmark blir ikke beskrevet på denne måten.

Så la oss avslutte episoden med å feire vår danske arv her i Norge. Norge vokste i folketall og økonomisk under dansketida. Norsk kultur blei berika av europeisk og dansk kultur. Det danske skriftspråket danna grunnlaget for det moderne bokmål som jeg skriver på nå. Vi har altså mye å takke Danmark for, så da tenkte jeg at det var på sin plass å avslutte episoden med den danske nasjonalsangen Der er et yndigt land.

85 – Danmark-Norge, 1536-1814 85 – Dänemark-Norwegen, 1536-1814 85 – Denmark-Norway, 1536-1814 85 – Dinamarca-Noruega, 1536-1814 85 – Danemark-Norvège, 1536-1814 85 – Dania-Norwegia, 1536-1814 85 – Данія-Норвегія, 1536-1814

Heihei! Jeg er litt forkjølt, så stemmen min er litt annerledes når jeg nå spiller inn denne episoden. Ich habe eine leichte Erkältung, deshalb ist meine Stimme jetzt etwas anders, wenn ich diese Episode aufnehme. I's a little cold, so my voice is a little different when I record this episode. Uansett, i dag skal vi snakke om Danmark-Norge, altså da Norge var i en union med Danmark. Anyway, today we will talk about Denmark-Norway, ie when Norway was in a union with Denmark. Før vi begynner: Du kan støtte podkasten på Patreon.1. Bevor wir beginnen: Sie können den Podcast auf Patreon.1 unterstützen. Lenke i deskripsjonen. Link na descrição. Transkripsjonen til episoden finner dere på nettstedet. Lenke i deskripsjonen. La oss starte!

Norge var i en union med Danmark helt fra 1380. Norwegen war seit 1380 mit Dänemark verbunden. A Noruega estava em união com a Dinamarca desde 1380. Grunnen til dette var at de skandinaviske landene gikk inn i Kalmarunionen med en felles kongemakt. The reason for this was that the Scandinavian countries entered the Kalmar Union with a common royal power. A razão para isso foi que os países escandinavos entraram na União de Kalmar com um poder real comum. Sverige klarte å komme seg ut av denne unionen på begynnelsen av 1500-tallet; det gjorde ikke Norge. Sweden managed to get out of this union in the early 16th century; Norway did not. A Suécia conseguiu sair dessa união no início do século XVI; A Noruega não. Dette gjorde at Norge blei tett knytta til Danmark. This meant that Norway was closely linked to Denmark. I 1536 avtalte den danske kongen og den danske adelen i fellesskap at Norge skulle bli et lydrike av Danmark. Im Jahr 1536 einigten sich der dänische König und der dänische Adel gemeinsam darauf, dass Norwegen ein dänisches Königreich werden sollte. In 1536, the Danish king and the Danish nobility jointly agreed that Norway would become a kingdom of Denmark. Em 1536, o rei dinamarquês e a nobreza dinamarquesa concordaram em conjunto que a Noruega se tornaria um reino da Dinamarca. Dette betydde at Norge skulle være som en dansk provins, ikke som en egen stat. Isso significava que a Noruega seria como uma província dinamarquesa, não como um estado separado. Likevel blei det aldri slik; Norge blei fremdeles sett på som annerledes enn Danmark. Nevertheless, it never turned out that way; Norway was still seen as different from Denmark. No entanto, nunca foi assim; A Noruega ainda era vista como diferente da Dinamarca. Men i 1536 mista Norge mye av sin autonomi i unionen. But in 1536, Norway lost much of its autonomy in the union. Norge blei tettere knytta til Danmark. Dette skjedde ved at Norge mista sitt eget riksråd, rådet som sammen med kongen hadde styrt Norge. This happened because Norway lost its own Riksråd, the council that together with the king had governed Norway. I tillegg mista Norge den katolske kirkeorganisasjonen, noe som førte til at Norges mektigste personer blei jaga fra landet. In addition, Norway lost the Catholic church organization, which led to Norway's most powerful people being chased from the country. Além disso, a Noruega perdeu a organização da Igreja Católica, o que levou as pessoas mais poderosas da Noruega a serem expulsas do país. Dette skjedde ved makt i 1537. This happened by force in 1537. Isso aconteceu à força em 1537.

Norge skulle være under dansk styre fra 1537 til 1814. Vi kaller gjerne den danske og norske staten for Danmark-Norge i dag. Die dänischen und norwegischen Staaten nennen wir heute gerne Dänemark-Norwegen. We like to call the Danish and Norwegian states Denmark-Norway today. Gostamos de chamar os estados dinamarquês e norueguês de Dinamarca-Noruega hoje. Danmark-Norge viser at landene var tett knytta sammen, men at de fremdeles var ulike. Denmark-Norway shows that the countries were closely linked, but that they were still different. Likevel så blei ikke begrepet «Danmark-Norge» brukt i samtida; Danmark-Norge er ett moderne begrep som var ukjent for de som levde fra 1537 til 1814. Nevertheless, the term "Denmark-Norway" was not used in contemporary times; Denmark-Norway is a modern term that was unknown to those who lived from 1537 to 1814. De kalte det bare for Danmark eller for tvillingrikene. They just called it Denmark or the Twin Kingdoms. I tillegg er det viktig å nevne at Island, Færøyene, Grønland og fyrstedømmene Schleswig og Holstein også lå under Danmark på denne tida. In addition, it is important to mention that Iceland, the Faroe Islands, Greenland and the principalities of Schleswig and Holstein were also under Denmark at this time. Island, Færøyene og Grønland var en del av Norge fra Norges veldet tida. Iceland, the Faroe Islands and Greenland were part of Norway from the days of Norway's empire. Da Norge blei en del av Danmark, så blei disse landene også en del av den dansk-norske staten. When Norway became part of Denmark, these countries also became part of the Danish-Norwegian state.

I denne sammenhengen kunne vi også ha nevnt de dansk-norske koloniene. In this context, we could also have mentioned the Danish-Norwegian colonies. Danmark-Norge hadde kolonier i Afrika, India og i Karribien. Disse hadde likevel en litt annen status i unionen, så vi kommer ikke til å fokusere på disse nå. These nevertheless had a slightly different status in the union, so we will not focus on these now. Det kan vi heller snakke om i en annen episode. Nå skal vi fokusere på Norges rolle i unionen.

Unionen med Danmark var viktig siden den gjorde at Norge blei styrt politisk av Danmark. The union with Denmark was important since it meant that Norway was governed politically by Denmark. Dette gjorde at Norge blei trukket inn i de samme krigene som Danmark. This meant that Norway was drawn into the same wars as Denmark. I skandinavisk historie vil dette si krig med Sverige. In Scandinavian history, this will mean war with Sweden. Danmark-Norge kriga mye med Sverige. Denmark-Norway fought a lot with Sweden. La oss bare nevne noen av krigene mot Sverige: Let's just mention some of the wars against Sweden:

Den nordiske sjuårskrigen fra 1563 til 1570. The Nordic Seven Years' War from 1563 to 1570. Denne ramma Norge hardt. This hit Norway hard. Norge har ei lang grense til Sverige, noe som gjør at det er lett å sende svenske tropper inn i Norge for å okkupere landet. Kalmarkrigen 1611-1613. Hannibalfeiden 1643-1645. Denne krigen førte til at Norge mista Jemtland og Herjedalen. This war led to Norway losing Jemtland and Herjedalen. Det er områder som ligger i Sverige i dag, men som på denne tida var norske. There are areas that are in Sweden today, but which at that time were Norwegian. De grenser til Trøndelag i Midt-Norge i dag. They border Trøndelag in central Norway today. Revansjekrigen 1657-1660. The War of Revenge 1657-1660. Danmark-Norge prøvde å ta tilbake de områdene de mista under sist krig. Denmark-Norway tried to take back the areas they lost during the last war. Det førte i 1658 til at Norge måtte gi fra seg hele Midt-Norge til Sverige. In 1658, this led to Norway having to cede all of Central Norway to Sweden. Dette kutta Norge i to deler, men Danmark-Norge klarte å ta det tilbake innen 1660. This cut Norway in two, but Denmark-Norway managed to take it back by 1660. Det var også mange andre kriger mellom Danmark-Norge og Sverige. Den siste krigen mellom Danmark-Norge og Sverige var i 1808.

Likevel var ikke dansketida bare kriger for Danmark-Norge. Nevertheless, the Danish period was not only a war for Denmark-Norway. Det var også en vekst periode. It was also a period of growth. Norge vokste både økonomisk og i befolkning. I Norge var trelasthandel veldig viktig. In Norway, timber trading was very important. Norge solgte tre til Nederland, England og Skottland fra 1500-tallet. Dette blei en veldig viktig næring i Norge. This became a very important industry in Norway. Mange bønder begynte å hogge trær og sage i sagbruk for å lage planker. Many farmers started cutting trees and sawing in sawmills to make planks. Dette kunne de selge videre for å tjene litt ekstra penger. They could sell this on to make a little extra money. I tillegg til tre, eksporterte Norge mye fisk. Norge har mange naturressurser som de kunne selge til utlandet. Selv om Danmark var mye rikere enn Norge, så stod Norge for mesteparten av den utenlandske eksporten i Danmark-Norge. Although Denmark was much richer than Norway, Norway accounted for most of the foreign exports in Denmark-Norway. Norge var altså viktig økonomisk for staten. Norway was thus economically important for the state.

I løpet av 1700-tallet vokste nasjonalismen i Norge. Borgerskapet blei mer patriotisk og nasjonalistisk. Økonomisk vekst gjorde at Norge stod sterkere mot Danmark. Economic growth made Norway stronger against Denmark. I tillegg var det ikke alle i Norge som ville at alt skulle samles i København. In addition, not everyone in Norway wanted everything to be gathered in Copenhagen. For eksempel var det mange i Norge som ønska en egen norsk bank og et eget norsk universitet. Danmark oppretta ikke en norsk bank eller et norsk universitet på 1700-tallet. Denmark did not establish a Norwegian bank or a Norwegian university in the 18th century. De var redde for at det kunne svekke unionen og båndene mellom Danmark og Norge. They were afraid that it could weaken the union and the ties between Denmark and Norway.

Den norske selvfølelsen og interessen for norsk kultur og historie økte på 1700-tallet. Det blei oppretta en klubb for nordmenn i København kalt for det Norske Selskab. A club for Norwegians was established in Copenhagen called the Norske Selskab. Det var en patriotisk klubb og litterær klubb.

Selv om det var litt misnøye fra borgerskapet og bøndene i Norge om enkelte sakter, som mangelen på norsk bank, så var det ikke noe større motstand mot unionen. Although there was some dissatisfaction from the bourgeoisie and farmers in Norway about certain measures, such as the lack of a Norwegian bank, there was no major opposition to the union. Nordmenn ønska ikke at Norge skulle bryte ut av unionen med Danmark. Norwegians did not want Norway to break away from the union with Denmark. Norsk kultur var tett knytta til dansk kultur, spesielt høykulturen. Norwegian culture was closely linked to Danish culture, especially high culture. Litteratur, teater, kunst og musikk var henta fra eller via Danmark. Literature, theatre, art and music were obtained from or via Denmark. I Norge skreiv man dansk på denne tida. Byråkratiet og styret av Norge foregikk på dansk av, for det meste, dansker. The bureaucracy and government of Norway was conducted in Danish by, for the most part, Danes.

Likevel var det også klare forskjeller mellom Danmark og Norge. Nevertheless, there were also clear differences between Denmark and Norway. Disse forskjellene gjelder kanskje spesielt natur, språk og folkeliv. These differences perhaps particularly apply to nature, language and folk life. La oss begynne med naturen. Let's start with nature. Naturen i Norge er radikalt annerledes enn i Danmark. Danmark er flatt, veldig flatt. Denmark is flat, very flat. Norge er derimot langt mer kupert med fjell og fjorder. Norway, on the other hand, is far more hilly with mountains and fjords. I tillegg var det forskjell på språkene. In addition, there was a difference between the languages. Dansk og norsk er nært beslekta, men man kan lett høre forskjell på dem i dag, og det gjaldt også under unionstida. Danish and Norwegian are closely related, but you can easily hear the difference between them today, and that also applied during the time of the Union. Folk i Norge fortsatte å snakke norsk, selv om de skreiv dansk. Norsk folkekultur var også annerledes enn den danske, noe man kan se i tradisjoner og vaner. Norwegian folk culture was also different from the Danish one, which you can see in traditions and habits. Alt dette var viktig i å stimulere norsk nasjonalisme og selvfølelse på 1700-tallet. All this was important in stimulating Norwegian nationalism and self-esteem in the 18th century.

Bruddet med Danmark i 1814 skjedde på grunn av ytre faktorer, ikke på grunn av en økende misnøye til unionen i Norge. The break with Denmark in 1814 happened because of external factors, not because of a growing dissatisfaction with the union in Norway. Det var ikke et opprør mot dansk styre i Norge. It was not a rebellion against Danish rule in Norway. Grunnen til at Norge brøt med Danmark i 1814 var at de blei tvunget til det. The reason why Norway broke with Denmark in 1814 was that they were forced to do so. Danmark-Norge hadde vært på samme side som Napoleon i de siste napoleonskrigene. Denmark-Norway had been on the same side as Napoleon in the last Napoleonic wars. Sverige kjempa derimot på russisk og britisk side. Sweden, on the other hand, fought on the Russian and British side. Som takk for hjelpen blei de enige om at Danmark skulle gi Norge til Sverige. As thanks for the help, they agreed that Denmark should give Norway to Sweden. Dette førte til slutten på den dansk-norske unionen som hadde vart i over 400år. This led to the end of the Danish-Norwegian union which had lasted for over 400 years. Norge var selvstendig en kort periode før de igjen måtte inn i en ny union, denne gangen med Sverige. Norway was independent for a short period before they again had to enter a new union, this time with Sweden.

Dansketida er en periode i norsk historie som man kanskje ikke snakker så mye om i Norge. The Danish era is a period in Norwegian history that is perhaps not talked about as much in Norway. I norsk nasjonsbygging på 1800-tallet var det viktig å distansere seg fra det danske i oppbygningen av det norske. In Norwegian nation-building in the 19th century, it was important to distance oneself from the Danish in the construction of the Norwegian. For eksempel blei den 400år lange unionen med Danmark kalt for 400-års natta av Henrik Ibsen i et teaterstykke fra 1800-tallet. For example, the 400-year-long union with Denmark was called the 400-year night by Henrik Ibsen in a play from the 19th century. 400års natta betyr her at det var en hvileperiode i Norge der det ikke skjedde noe. The 400-year night means here that there was a period of rest in Norway where nothing happened. Det var ei natt for Norge siden vi var under en annen makt. Dette hadde klare negative konnotasjoner. This had clear negative connotations. Som vi har sett så stemmer ikke dette bilde ettersom unionstida faktisk var en periode med stor vekst i Norge. As we have seen, this picture is not correct as the period of union was actually a period of great growth in Norway.

Dette negative bildet av unionen på 1800-tallet var nok en del av oppbygningen av en norsk identitet og nasjonalisme. This negative image of the union in the 19th century was probably part of the construction of a Norwegian identity and nationalism. Seinere utover på 1900-tallet fikk man et mer positivt syn på unionstida igjen, men det var fortsatt en litt vanskelig periode å forholde seg til for mange nordmenn. Later on in the 20th century, a more positive view of the union era was regained, but it was still a somewhat difficult period to deal with for many Norwegians. Det er det kanskje i dag også. Perhaps it is today as well. Likevel er det flere grunner til at perioden ikke er veldig kontroversiell i Norge. Nevertheless, there are several reasons why the period is not very controversial in Norway.

Dansk undertrykkelse var relativt mild og primært politisk og kulturell; det skjedde ikke ved krig eller vold. Danish repression was relatively mild and primarily political and cultural; it did not happen by war or violence. Norge blei tettere knytta opp mot Europa og europeisk høykultur ved unionen med Danmark. Norway became more closely linked to Europe and European high culture through the union with Denmark. Bruddet mellom Danmark og Norge i 1814 skjedde på grunn av trykk utenfra; ikke på grunn av et norsk opprør. The break between Denmark and Norway in 1814 occurred due to pressure from outside; not because of a Norwegian rebellion. Unionen med Danmark er nok en periode som kan vekke litt blanda følelser hos folk, men det er ikke nødvendigvis klart negativt. The union with Denmark is another period that can arouse somewhat mixed feelings in people, but it is not necessarily clearly negative. Dette er til forskjell fra unionen med Sverige fra 1814 til 1905 som ingen i Norge ville ha. This is in contrast to the union with Sweden from 1814 to 1905, which no one in Norway wanted. Man sier gjerne at «Sverige tok Norge i 1814» med klare negative konnotasjoner. People like to say that "Sweden took Norway in 1814" with clear negative connotations. Unionen med Danmark blir ikke beskrevet på denne måten. The union with Denmark is not described in this way.

Så la oss avslutte episoden med å feire vår danske arv her i Norge. So let's end the episode by celebrating our Danish heritage here in Norway. Norge vokste i folketall og økonomisk under dansketida. Norsk kultur blei berika av europeisk og dansk kultur. Norwegian culture was enriched by European and Danish culture. Det danske skriftspråket danna grunnlaget for det moderne bokmål som jeg skriver på nå. The Danish written language formed the basis for the modern Bokmål in which I now write. Vi har altså mye å takke Danmark for, så da tenkte jeg at det var på sin plass å avslutte episoden med den danske nasjonalsangen Der er et yndigt land. We have a lot to thank Denmark for, so I thought it was appropriate to end the episode with the Danish national anthem Der er et yndigt land.