×

We use cookies to help make LingQ better. By visiting the site, you agree to our cookie policy.

image

Lær Norsk Nå Podcast, 27 – G-kraft

27 – G-kraft

Før vi setter i gang med episoden vil jeg bare minne dere på at dere kan finne teksten til episoden på nettstedet til podcasten. Slik kan dere lettere følge med på hva jeg sier og sjekke opp ord og uttrykk dere ikke forstår. Jeg legger ved en link i deskripsjonen under. Takk.

Hva skjer med kroppen når man akselerer? Bare se for dere en berg og dalbane i en fornøyelsespark. Du setter deg i berg og dalbanen og den suser av sted. Den går rundt, svinger, stopper og øker igjen. Disse fartsendringene, kalt for akselerasjon eller de-akselerasjon avhengig av om man øker hastigheten eller minker den, kjennes veldig godt på kroppen. Når jeg tar berg og dalbaner kjenner jeg det langt nedi magen og får en følelse som er både litt ubehagelig og god. Jeg kjenner at blodet strømmer fram og tilbake og blir tvunget rundt omkring i kroppen ettersom vi øker eller minker farten. Det er dette som kalles for g-kraft. Disse kreftene virker alltid på oss når vi er på jorda, men de kan øke ved at man akselerer for eksempel i en berg og dalbane, et fly, en bil eller hva det enn skulle være.

Når vi er på overflata av jorda virker 1-g på oss. Dette er jordas gravitasjon som presser oss nedover. Dette er altså normaltilstanden. Denne kraften bestemmer også hvor mye vi veier. Ved 1-g veier vi det vi normalt gjør. Dersom man opplever en akselerasjon, vil g-kreftene øke. Da vil også vekten vår kjenner tyngre ut. For eksempel er vi tre ganger tyngre ved 3-g; kroppen kjennes tre ganger tyngre ut. Dette betyr at om man veier 70kg ved 1-g, vil man veie 140kg ved 2-g og hele 210kg ved 3-g. Ettersom g-kraften øker vil det bli vanskeligere og vanskeligere å bevege seg og puste . G-kraft kan også gå nedover. På månen er for eksempel g-kraften mye mindre fordi månen er mindre enn jorda. Faktisk veier man bare 16,5% av det man ville gjort på jorda. En person på 70kg ville på månen ha veid bare 11,5kg! Dette er grunnen til at astronautene på månen kunne hoppe så høyt og langt. Ved 0-g, som man kan oppleve uti verdensrommet, vil man være vektløs og bare flyte rundt.

G-kraft kan virke både horisontalt og vertikalt Altså, man kan oppleve g-kraft til sidene eller opp og ned. Mennesker tåler mye bedre g-kraft på sidene, horisontalt, enn opp og ned, vertikalt. I berg og dalbaner, på fly og i romraketter opplever man g-kraften som virket opp og ned, vertikalt, og som kroppen tåler dårligere.

Grunnen til at vi tåler g-kraft dårligere vertikalt er at blodet og væskene i kroppen blir tvunget opp til hodet eller ned mot beina. Negativ-g gjør at blodet presses oppover av g-kraften mot hodet. Allerede ved 2 til 3-g kan man besvime. Ved positiv vertikal g-kraft, altså at blodet presses nedover mot beina, vil det bli vanskeligere og vanskeligere for hjertet å pumpe blod rundt i kroppen. Dette gjør at hjertet må pumpe mye mer når g-kraften øker i vertikal retning nedover. Faktisk dobles blodtrykket ved 2-g og triples ved 3-g og så videre. Ved 4- til 5-g klarer ikke hjertet lenger å pumpe blod rundt om i kroppen; det er for tungt for kroppen. På dette tidspunktet vil man miste evnen til å se ettersom man ikke har nok blod i hodet. Når hjernen mister nok blodtilførsel, altså at hjertet ikke lenger klarer å pumpe nok blod oppover, vil man besvime. Dersom g-kraften er stor nok og varer lenge nok vil man til slutt dø.

Hvor kjapt kan et menneske da bevege seg før g-kraften blir for stor? Fly, biler og tog vil nok bare gå raskere og raskere, men hvor raskt er for raskt? Faktisk finnes det ikke ei grense for hvor raskt et menneske kan bevege seg. 10km/h, 100km/h eller 1000km/h kan faktisk føles ganske likt ut. Bare tenk på at jorda spinner rundt seg selv i flere hundre kilometer i timen, men uten at vi merker noe som helst. Problemet kommer dersom man akselerer opp i fart for kjapt. Dersom man akselererer opp til 160km i timen med en rask bil vil man faktisk ikke bli utsatt for mer en omtrent 1,2-g. Dette merkes knapt. En formula-1 kjører kan derimot oppleve så mye som 4,5-g ettersom man akselererer og svinger. For stor g-kraft over tid kan være dødelig.

Den litauiske fysikeren Juljonas Urbonas har faktisk blitt inspirert av dette. Han har tegnet og designet en berg og dalbane som er laget for å ta livet av folk. Hvorfor? Vel, han har ønsket å designe en henrettelsesmetode som er mer human. Han kaller den for «Euthanasia Coaster», «eutanasi berg og dalbanen» på norsk. Berg og dalbanen er laget slik at man blir fraktet opp ca. 500meter opp til toppen av berg og dalbanen. På toppen får man valget om å fortsette med berg og dalbanen og dermed dø eller å angre og bli fraktet ned igjen. Dersom man tar valget om å dø, går berg og dalbanen nedover. Dette skaper en så stor akselerasjon at opptil 10-g vil virke på kroppen. I tillegg har han designet 7 looper eller ringer som skal opprettholde g-krafta. Menneskekroppen kan overleve 10-g i ca. 1minutt før det er dødelig. Bare tenk at 10-g vil si at kroppen veier 10ganger mer enn vanlig. Berg og dalbanen vil utsette kroppen for 10-g lenger enn dette og dermed drepe de som er med. Hvorfor er dette mer humant? I det man faller nedover vil mangelen på oksygen til hjernen skape en euforisk følelse. Bare tenk på den følelsen man får av å ta en vanlig berg og dalbane bare forsterket mange ganger. Slik kan man, ifølge Urbonas, drepe folk på en skånsom måte uten smerte.

Men la oss gå tilbake til spørsmålet om hvor stor g-kraft et menneske kan tåle ved å se på en rekke eksperimenter på 1950-tallet. Etter andre verdenskrig var det en amerikansk fysiker og jagerpilot som ønsket å finne ut av hvor mye g-kraft et menneske kunne tåle. Dette gjorde han for at USA skulle ha en fordel mot Sovjetunionen ved at man kunne finne ut av mer om g-kraft i jagerfly og raketter. Mannen het John Stapp. Stapps arbeid ble veldig viktig for å designe romraketter i kappløpet om å nå månen først. For eksempel hjalp arbeidet hans med å bestemme hvor det var best å sette et sete i romraketten eller hvordan man best burde feste setebeltene.

Han utsatte seg for flere veldig farlige eksperiment som utsatte kroppen for en helt utrolig g-kraft. Det verste var likevel da han akselererte til 2500 km/h uten noen som helst beskyttelse utenom en hjelm. G-krafta var helt enorm. Det var på bristepunktet, altså helt på kanten av det et menneske kan overleve. Men det verste var likevel den kjappe de-akselerasjonen. Han gikk fra 2500 km/h til nesten stille på rekordtid, noe som gjorde at lufta ble presset så hardt ut av lungene at de kollapsa, og organene hans ble presset sammen. Han ble utsatt for hele 46-g på det meste, og opplevde 25-g i 1,5 sekunder. På et tidspunkt veide altså kroppen 46ganger mer enn vanlig. En person på 70kg ville da veid hele 3220kg. Det er omtrent dobbelt så mye som en flodhest! Det mest utrolige var at han overlevde. Han hadde flere sår i ansiktet og øynene blødde; han var blind. Men ikke alt for lenge. Utrolig nok var det bare blodårene som ble ødelagte, men øynene var intakte. Disse ble bra igjen slik at han fikk synet tilbake. Og han hadde ikke brukket et eneste bein engang. Slik beviste han at det var mulig å overleve helt enorm g-kraft, selv om det nok er de færreste av oss som kunne ha overlevd noe slikt.

Senere gikk Stapp over til bilindustrien for å utvikle tryggere biler. Han var med å designe biler som ville øke de-akselerasjonen i et krasj for å beskytte de som sitter inni bilen. I tillegg var han med på å utvikle krasjdukker slik at ingen ville måtte gjøre det han hadde gjort noen gang igjen. Forsøkene hans var viktige i å utvikle flere nye teknologier og sikkerhetsredskaper. De beviste også at menneskekroppen kunne tåle utrolig g-kraft. Dermed ville det være mulig å sende folk opp i verdensrommet, og ja, helt til månen.

John Stapp hadde nok svært god g-kraft toleranse. Han taklet å bli utsatt for enorm g-kraft. Likevel er det individuelt hvor stor g-kraft toleranse man har. Noen tåler g-kraft bedre enn andre. Toleransen for g-kraft er noe man kan trene opp slik at man tåler g-kraft bedre. For eksempel må jagerflypiloter og astronauter trene seg opp til å tåle stor g-kraft slik at de ikke besvimer. Å besvime av g-kraft er ikke farlig i seg selv, men dersom man besvimer mens man flyr et jagerfly, kan det være dødelig. Bare tenk å besvime i et fly som går over 1000 km/h.

G-kraft toleranse avhenger av alder og den fysiske formen personen er i. En som er bedre fysisk trent vil tåle mer g-kraft en noen som ikke er det. Likevel er g-kraft toleranse noe man kan trene seg opp til. Personer som ikke har trent seg opp til å tåle større g-kraft og som ikke er topp-trent vil normalt besvime fra 4-g til 6-g. Vanlige berg og dalbaner går derfor sjeldent over 3-g for å hindre at de som sitter inni skal besvime. En person som er i god fysisk form og som har trent på å takle g-kraft kan, ved hjelp av en g-drakt, takle 9-g uten å besvime. Dette er derimot ikke lett å opprettholde lenge. Disse personene tar i bruk pusteteknikker som hindrer for mye oksygentap i hodet. Ved å ta i bruket disse teknikkene er det mindre sannsynlig at man besvimer.

Bruken av g-drakt hjelper også. G-drakter brukes av både jagerflypiloter, astronauter og andre som blir utsatt for sterk g-kraft. De er designet for å hindre at noen besvimer ved å holde og presse blodet slik at det i mindre grad faller bort fra hodet. En av måtene man kan besvime på er nemlig at blodet faller nedover mot beina slik at hodet ikke får nok oksygen. Da vil man besvime. En g-drakt hjelper å motvirke dette.

Det er derimot ikke bare stor g-kraft som kan være farlig. Dersom mennesker utsettes for 0-g over lenger tid, kan det også være farlig. 0-g vil si vektløshet – at man bare flyter rundt som om man ikke skulle ha veid noe som helst. Astronauter opplever 0-g når de er på den internasjonale romstasjonen. En av de første effektene man føler er SAS som står for space adaption syndrome. Når kroppen er vektløs, må kroppen omstille seg. Dette er spesielt vanskelig for balansesystemet som ikke alltid klarer å omstille seg fullt. Resultatet er da kvalme, svimmelhet, vondt i hode og slitenhet. 45% av folk som reiser i verdensrommet oppleves SAS. Det varer sjeldent mer enn tre dager ettersom kroppen innen da har klart å tilpasse seg til det nye vektløse miljøet rundt seg.

Lengre opphold i verdensrommet kan derimot føre til at man kan oppleve noen av langtidseffektene av 0-g vektløshet. Menneskekroppen er laget for et liv på jorda der vi utsetter for 1-g. Dette vil si at på jorda vil blodet presses nedover av gravitasjonen. Kroppen har da tilpasset seg og laget systemer som passer på at blodet pumpes opp mot hjernen og hjertet. Problemet er bare at disse systemene fortsetter å fungere i verdensrommet ved 0-g. Astronauter får derfor ofte litt oppblåste ansikter mens de er i verdensrommet ettersom kroppen presser blod opp der uten at det er nødvendig.

Endringer i blodtilførselen og bloddistribusjonen gjør at man har problemer med balanse og kan miste noe av smaks- og luktesansen. Astronauter i verdensrommet smaker og lukter ikke like godt som nede på jorda. Kroppen vil tilpasse seg, men dette gjør at astronauter kan få problemer når de returnerer til jorda. For eksempel kan man lide av «ortostatisk intoleranse» som vil si at man ikke klarer å stå mer enn 10minutter før man besvimer. Kroppen har tilpasset seg 0-g. Systemene som presser blodet opp til hjernen har lært seg til å fungere på en annen måte i verdensrommet. Når man derimot da returnerer til jorda, vil mangelen av disse systemene føre til at man besvimer. Dette normaliserer seg etter noen uker på jorda igjen.

I tillegg er en langtidsvirkning av 0-g at man mister både muskel- og beinmasse. Man blir rett og slett svakere av å være i verdensrommet. Faktisk kan astronauter miste så mye som 20% av muskelmassen sin innen 5 til 11 dager dersom de ikke trener. Beina vil også bli svakere over tid. Etter en lengre periode kan en astronaut ha samme symptomer som folk med beinskjørhet, osteoporoses. Dette vil si at beina er svært skjøre og brekker kjappere. Astronauter som har vært i verdensrommet i tre til fire måneder vil derimot få tilbake sin normale beinmasse etter en periode fra to til tre år på jorda. Det tar altså lang tid for kroppen å komme fullt tilbake etter bare et par måneder i verdensrommet.

Takk for at du har hørt på denne episoden av «Lær norsk nå!». Om du har noen spørsmål eller har lyst til å kontakte meg kan du gjøre det ved å sende meg en epost. Epostadressen er «Laernorsknaa@gmail.com». Du kan finne epostadressen i deskripsjonen av episoden. Ha det bra!


27 – G-kraft 27 – G-Kraft 27 – G-force 27 – Force G 27 – Siła G 27 – Força G 27 – G-сила

Før vi setter i gang med episoden vil jeg bare minne dere på at dere kan finne teksten til episoden på nettstedet til podcasten. Before we start the episode, I just want to remind you that you can find the text of the episode on the podcast's website. Slik kan dere lettere følge med på hva jeg sier og sjekke opp ord og uttrykk dere ikke forstår. This way you can more easily follow what I say and check up on words and expressions you do not understand. Jeg legger ved en link i deskripsjonen under. I am attaching a link in the description below. Takk. Thanks.

Hva skjer med kroppen når man akselerer? What happens to the body when accelerating? Bare se for dere en berg og dalbane i en fornøyelsespark. Just imagine a roller coaster in an amusement park. Du setter deg i berg og dalbanen og den suser av sted. You sit on the roller coaster and it whizzes by. Den går rundt, svinger, stopper og øker igjen. It goes around, turns, stops and increases again. Disse fartsendringene, kalt for akselerasjon eller de-akselerasjon avhengig av om man øker hastigheten eller minker den, kjennes veldig godt på kroppen. These speed changes, called acceleration or de-acceleration depending on whether you increase the speed or decrease it, are felt very well on the body. Når jeg tar berg og dalbaner kjenner jeg det langt nedi magen og får en følelse som er både litt ubehagelig og god. When I take roller coasters, I feel it deep down in my stomach and get a feeling that is both a little uncomfortable and good. Jeg kjenner at blodet strømmer fram og tilbake og blir tvunget rundt omkring i kroppen ettersom vi øker eller minker farten. I feel the blood flowing back and forth and being forced around the body as we increase or decrease the speed. Det er dette som kalles for g-kraft. This is what is called g-force. Disse kreftene virker alltid på oss når vi er på jorda, men de kan øke ved at man akselerer for eksempel i en berg og dalbane, et fly, en bil eller hva det enn skulle være. These forces always act on us when we are on earth, but they can increase by accelerating, for example, in a roller coaster, an airplane, a car or whatever it may be.

Når vi er på overflata av jorda virker 1-g på oss. When we are on the surface of the earth, 1-g acts on us. Dette er jordas gravitasjon som presser oss nedover. This is the earth's gravity pushing us down. Dette er altså normaltilstanden. This is the normal state. Denne kraften bestemmer også hvor mye vi veier. This power also determines how much we weigh. Ved 1-g veier vi det vi normalt gjør. At 1-g we weigh what we normally do. Dersom man opplever en akselerasjon, vil g-kreftene øke. If you experience an acceleration, the g-forces will increase. Da vil også vekten vår kjenner tyngre ut. Then our weight will also feel heavier. For eksempel er vi tre ganger tyngre ved 3-g; kroppen kjennes tre ganger tyngre ut. For example, we are three times heavier at 3-g; the body feels three times heavier. Dette betyr at om man veier 70kg ved 1-g, vil man veie 140kg ved 2-g og hele 210kg ved 3-g. This means that if you weigh 70kg at 1-g, you will weigh 140kg at 2-g and a full 210kg at 3-g. Ettersom g-kraften øker vil det bli vanskeligere og vanskeligere å bevege seg og puste . As the g-force increases, it will become harder and harder to move and breathe. G-kraft kan også gå nedover. G-force can also go down. På månen er for eksempel g-kraften mye mindre fordi månen er mindre enn jorda. On the moon, for example, the g-force is much less because the moon is smaller than the earth. Faktisk veier man bare 16,5% av det man ville gjort på jorda. In fact, you weigh only 16.5% of what you would do on earth. En person på 70kg ville på månen ha veid bare 11,5kg! A person of 70kg on the moon would have weighed only 11.5kg! Dette er grunnen til at astronautene på månen kunne hoppe så høyt og langt. This is why the astronauts on the moon could jump so high and far. Ved 0-g, som man kan oppleve uti verdensrommet, vil man være vektløs og bare flyte rundt. At 0-g, which you can experience in space, you will be weightless and just float around.

G-kraft kan virke både horisontalt og vertikalt Altså, man kan oppleve g-kraft til sidene eller opp og ned. G-force can act both horizontally and vertically So, you can experience g-force to the sides or up and down. Mennesker tåler mye bedre g-kraft på sidene, horisontalt, enn opp og ned, vertikalt. Humans tolerate g-force much better on the sides, horizontally, than up and down, vertically. I berg og dalbaner, på fly og i romraketter opplever man g-kraften som virket opp og ned, vertikalt, og som kroppen tåler dårligere. In roller coasters, on planes and in space rockets, you experience the g-force which worked up and down, vertically, and which the body tolerates less well.

Grunnen til at vi tåler g-kraft dårligere vertikalt er at blodet og væskene i kroppen blir tvunget opp til hodet eller ned mot beina. The reason why we tolerate g-force less vertically is that the blood and fluids in the body are forced up to the head or down to the legs. Negativ-g gjør at blodet presses oppover av g-kraften mot hodet. Negative-g causes the blood to be forced upwards by the g-force against the head. Allerede ved 2 til 3-g kan man besvime. Already at 2 to 3-g one can faint. Ved positiv vertikal g-kraft, altså at blodet presses nedover mot beina, vil det bli vanskeligere og vanskeligere for hjertet å pumpe blod rundt i kroppen. With positive vertical g-force, ie that the blood is pressed down towards the legs, it will be harder and harder for the heart to pump blood around the body. Dette gjør at hjertet må pumpe mye mer når g-kraften øker i vertikal retning nedover. This means that the heart has to pump much more when the g-force increases in the vertical direction downwards. Faktisk dobles blodtrykket ved 2-g og triples ved 3-g og så videre. In fact, blood pressure doubles at 2-g and triples at 3-g and so on. Ved 4- til 5-g klarer ikke hjertet lenger å pumpe blod rundt om i kroppen; det er for tungt for kroppen. At 4- to 5-g, the heart can no longer pump blood around the body; it is too heavy for the body. På dette tidspunktet vil man miste evnen til å se ettersom man ikke har nok blod i hodet. At this point, you will lose the ability to see as you do not have enough blood in your head. Når hjernen mister nok blodtilførsel, altså at hjertet ikke lenger klarer å pumpe nok blod oppover, vil man besvime. When the brain loses enough blood supply, ie the heart is no longer able to pump enough blood upwards, you will faint. Dersom g-kraften er stor nok og varer lenge nok vil man til slutt dø. If the g-force is large enough and lasts long enough, you will eventually die.

Hvor kjapt kan et menneske da bevege seg før g-kraften blir for stor? How fast can a human then move before the g-force becomes too great? Fly, biler og tog vil nok bare gå raskere og raskere, men hvor raskt er for raskt? Planes, cars and trains will probably just go faster and faster, but how fast is too fast? Faktisk finnes det ikke ei grense for hvor raskt et menneske kan bevege seg. In fact, there is no limit to how fast a person can move. 10km/h, 100km/h eller 1000km/h kan faktisk føles ganske likt ut. 10km / h, 100km / h or 1000km / h can actually feel quite similar. Bare tenk på at jorda spinner rundt seg selv i flere hundre kilometer i timen, men uten at vi merker noe som helst. Just think that the earth spins around itself at several hundred kilometers per hour, but without us noticing anything. Problemet kommer dersom man akselerer opp i fart for kjapt. The problem comes if you accelerate up to speed too fast. Dersom man akselererer opp til 160km i timen med en rask bil vil man faktisk ikke bli utsatt for mer en omtrent 1,2-g. If you accelerate up to 160km per hour with a fast car, you will not actually be exposed to more than about 1.2-g. Dette merkes knapt. This is barely noticeable. En formula-1 kjører kan derimot oppleve så mye som 4,5-g ettersom man akselererer og svinger. A Formula 1 driver, on the other hand, can experience as much as 4.5-g as you accelerate and turn. For stor g-kraft over tid kan være dødelig. Too much g-force over time can be fatal.

Den litauiske fysikeren Juljonas Urbonas har faktisk blitt inspirert av dette. The Lithuanian physicist Juljonas Urbonas has actually been inspired by this. Han har tegnet og designet en berg og dalbane som er laget for å ta livet av folk. He has designed and designed a roller coaster that is made to kill people. Hvorfor? Vel, han har ønsket å designe en henrettelsesmetode som er mer human. Well, he wanted to design a more humane method of execution. Han kaller den for «Euthanasia Coaster», «eutanasi berg og dalbanen» på norsk. He calls it "Euthanasia Coaster", "euthanasia roller coaster" in Norwegian. Berg og dalbanen er laget slik at man blir fraktet opp ca. The roller coaster is made so that you are transported up approx. 500meter opp til toppen av berg og dalbanen. 500 meters up to the top of the roller coaster. På toppen får man valget om å fortsette med berg og dalbanen og dermed dø eller å angre og bli fraktet ned igjen. At the top you get the choice to continue with the roller coaster and thus die or to regret and be transported down again. Dersom man tar valget om å dø, går berg og dalbanen nedover. If you make the choice to die, the roller coaster goes down. Dette skaper en så stor akselerasjon at opptil 10-g vil virke på kroppen. This creates such a large acceleration that up to 10-g will act on the body. I tillegg har han designet 7 looper eller ringer som skal opprettholde g-krafta. In addition, he has designed 7 loops or rings that will maintain the g-force. Menneskekroppen kan overleve 10-g i ca. The human body can survive 10-gi approx. 1minutt før det er dødelig. 1 minute before it is deadly. Bare tenk at 10-g vil si at kroppen veier 10ganger mer enn vanlig. Just think that 10-g means that the body weighs 10 times more than usual. Berg og dalbanen vil utsette kroppen for 10-g lenger enn dette og dermed drepe de som er med. The roller coaster will expose the body to 10-g longer than this and thus kill those involved. Hvorfor er dette mer humant? Why is this more humane? I det man faller nedover vil mangelen på oksygen til hjernen skape en euforisk følelse. As you fall down, the lack of oxygen to the brain will create a euphoric feeling. Bare tenk på den følelsen man får av å ta en vanlig berg og dalbane bare forsterket mange ganger. Just think of the feeling you get from taking a regular roller coaster just reinforced many times. Slik kan man, ifølge Urbonas, drepe folk på en skånsom måte uten smerte. This is how, according to Urbonas, one can kill people in a gentle way without pain.

Men la oss gå tilbake til spørsmålet om hvor stor g-kraft et menneske kan tåle ved å se på en rekke eksperimenter på 1950-tallet. But let's go back to the question of how much g-force a human can withstand by looking at a series of experiments in the 1950s. Etter andre verdenskrig var det en amerikansk fysiker og jagerpilot som ønsket å finne ut av hvor mye g-kraft et menneske kunne tåle. After World War II, an American physicist and fighter pilot wanted to find out how much g-force a human could withstand. Dette gjorde han for at USA skulle ha en fordel mot Sovjetunionen ved at man kunne finne ut av mer om g-kraft i jagerfly og raketter. He did this so that the United States would have an advantage over the Soviet Union by being able to find out more about g-force in fighter jets and rockets. Mannen het John Stapp. Men have John Stapp. Stapps arbeid ble veldig viktig for å designe romraketter i kappløpet om å nå månen først. Stapp's work became very important in designing space rockets in the race to reach the moon first. For eksempel hjalp arbeidet hans med å bestemme hvor det var best å sette et sete i romraketten eller hvordan man best burde feste setebeltene. For example, his work helped decide where it was best to put a seat in the space rocket or how best to fasten the seat belts.

Han utsatte seg for flere veldig farlige eksperiment som utsatte kroppen for en helt utrolig g-kraft. He was exposed to several very dangerous experiments that exposed the body to an incredible g-force. Det verste var likevel da han akselererte til 2500 km/h uten noen som helst beskyttelse utenom en hjelm. The worst was still when he accelerated to 2500 km / h without any protection except a helmet. G-krafta var helt enorm. The G-force was absolutely enormous. Det var på bristepunktet, altså helt på kanten av det et menneske kan overleve. It was at the breaking point, that is, at the very edge of what a human being can survive. Men det verste var likevel den kjappe de-akselerasjonen. But the worst thing was still the rapid de-acceleration. Han gikk fra 2500 km/h til nesten stille på rekordtid, noe som gjorde at lufta ble presset så hardt ut av lungene at de kollapsa, og organene hans ble presset sammen. He went from 2500 km / h to almost still in record time, which caused the air to be forced out of his lungs so hard that they collapsed, and his organs were compressed. Han ble utsatt for hele 46-g på det meste, og opplevde 25-g i 1,5 sekunder. He was exposed to a full 46-g at most, and experienced 25-g for 1.5 seconds. På et tidspunkt veide altså kroppen 46ganger mer enn vanlig. At one point, the body weighed 46 times more than usual. En person på 70kg ville da veid hele 3220kg. A person weighing 70kg would then weigh a full 3220kg. Det er omtrent dobbelt så mye som en flodhest! It's about twice as much as a hippopotamus! Det mest utrolige var at han overlevde. The most incredible thing was that he survived. Han hadde flere sår i ansiktet og øynene blødde; han var blind. He had several wounds on his face and his eyes were bleeding; he was blind. Men ikke alt for lenge. But not for too long. Utrolig nok var det bare blodårene som ble ødelagte, men øynene var intakte. Amazingly, only the blood vessels were damaged, but the eyes were intact. Disse ble bra igjen slik at han fikk synet tilbake. These were well restored so that he regained his sight. Og han hadde ikke brukket et eneste bein engang. And he had not even broken a single bone. Slik beviste han at det var mulig å overleve helt enorm g-kraft, selv om det nok er de færreste av oss som kunne ha overlevd noe slikt. In this way he proved that it was possible to survive an enormous g-force, even though it is probably the fewest of us who could have survived something like this.

Senere gikk Stapp over til bilindustrien for å utvikle tryggere biler. Later, Stapp switched to the car industry to develop safer cars. Han var med å designe biler som ville øke de-akselerasjonen i et krasj for å beskytte de som sitter inni bilen. He helped design cars that would increase de-acceleration in a crash to protect those inside the car. I tillegg var han med på å utvikle krasjdukker slik at ingen ville måtte gjøre det han hadde gjort noen gang igjen. In addition, he was involved in developing crash dolls so that no one would have to do what he had ever done again. Forsøkene hans var viktige i å utvikle flere nye teknologier og sikkerhetsredskaper. His efforts were important in developing several new technologies and safety tools. De beviste også at menneskekroppen kunne tåle utrolig g-kraft. They also proved that the human body can withstand incredible g-force. Dermed ville det være mulig å sende folk opp i verdensrommet, og ja, helt til månen. Thus, it would be possible to send people into space, and yes, all the way to the moon.

John Stapp hadde nok svært god g-kraft toleranse. John Stapp probably had very good g-force tolerance. Han taklet å bli utsatt for enorm g-kraft. He coped with being exposed to enormous g-force. Likevel er det individuelt hvor stor g-kraft toleranse man har. Nevertheless, it is individual how much g-force tolerance one has. Noen tåler g-kraft bedre enn andre. Some tolerate g-force better than others. Toleransen for g-kraft er noe man kan trene opp slik at man tåler g-kraft bedre. The tolerance for g-force is something you can train so that you can withstand g-force better. For eksempel må jagerflypiloter og astronauter trene seg opp til å tåle stor g-kraft slik at de ikke besvimer. For example, fighter pilots and astronauts must train to withstand great g-force so that they do not faint. Å besvime av g-kraft er ikke farlig i seg selv, men dersom man besvimer mens man flyr et jagerfly, kan det være dødelig. Fainting from g-force is not dangerous in itself, but if you faint while flying a fighter jet, it can be fatal. Bare tenk å besvime i et fly som går over 1000 km/h. Just imagine fainting in a plane that goes over 1000 km / h.

G-kraft toleranse avhenger av alder og den fysiske formen personen er i. En som er bedre fysisk trent vil tåle mer g-kraft en noen som ikke er det. G-force tolerance depends on age and the physical shape the person is in. One who is better physically trained will tolerate more g-force than someone who is not. Likevel er g-kraft toleranse noe man kan trene seg opp til. Still, g-force tolerance is something you can train for. Personer som ikke har trent seg opp til å tåle større g-kraft og som ikke er topp-trent vil normalt besvime fra 4-g til 6-g. People who have not trained to withstand greater g-force and who are not top-trained will normally faint from 4-g to 6-g. Vanlige berg og dalbaner går derfor sjeldent over 3-g for å hindre at de som sitter inni skal besvime. Ordinary roller coasters therefore rarely exceed 3-g to prevent those sitting inside from fainting. En person som er i god fysisk form og som har trent på å takle g-kraft kan, ved hjelp av en g-drakt, takle 9-g uten å besvime. A person who is in good physical shape and who has trained to cope with g-force can, with the help of a g-suit, cope with 9-g without fainting. Dette er derimot ikke lett å opprettholde lenge. However, this is not easy to maintain for long. Disse personene tar i bruk pusteteknikker som hindrer for mye oksygentap i hodet. These people use breathing techniques that prevent too much oxygen loss in the head. Ved å ta i bruket disse teknikkene er det mindre sannsynlig at man besvimer. By adopting these techniques, one is less likely to faint.

Bruken av g-drakt hjelper også. The use of a g-suit also helps. G-drakter brukes av både jagerflypiloter, astronauter og andre som blir utsatt for sterk g-kraft. G-suits are used by both fighter pilots, astronauts and others who are exposed to strong g-force. De er designet for å hindre at noen besvimer ved å holde og presse blodet slik at det i mindre grad faller bort fra hodet. They are designed to prevent someone from fainting by holding and squeezing the blood so that it falls away from the head to a lesser extent. En av måtene man kan besvime på er nemlig at blodet faller nedover mot beina slik at hodet ikke får nok oksygen. One of the ways you can faint is because the blood falls down towards the legs so that the head does not get enough oxygen. Da vil man besvime. Then you will faint. En g-drakt hjelper å motvirke dette. A g-suit helps to counteract this.

Det er derimot ikke bare stor g-kraft som kan være farlig. However, it is not just large g-force that can be dangerous. Dersom mennesker utsettes for 0-g over lenger tid, kan det også være farlig. If people are exposed to 0-g for a long time, it can also be dangerous. 0-g vil si vektløshet – at man bare flyter rundt som om man ikke skulle ha veid noe som helst. 0-g means weightlessness - that you just float around as if you have not weighed anything. Astronauter opplever 0-g når de er på den internasjonale romstasjonen. Astronauts experience 0-g when they are on the International Space Station. En av de første effektene man føler er SAS som står for space adaption syndrome. One of the first effects you feel is SAS, which stands for space adaptation syndrome. Når kroppen er vektløs, må kroppen omstille seg. When the body is weightless, the body must adjust. Dette er spesielt vanskelig for balansesystemet som ikke alltid klarer å omstille seg fullt. This is especially difficult for the balance system, which is not always able to fully adapt. Resultatet er da kvalme, svimmelhet, vondt i hode og slitenhet. The result is nausea, dizziness, headache and fatigue. 45% av folk som reiser i verdensrommet oppleves SAS. 45% of people traveling in space are experienced by SAS. Det varer sjeldent mer enn tre dager ettersom kroppen innen da har klart å tilpasse seg til det nye vektløse miljøet rundt seg. It rarely lasts more than three days as the body by then has managed to adapt to the new weightless environment around it.

Lengre opphold i verdensrommet kan derimot føre til at man kan oppleve noen av langtidseffektene av 0-g vektløshet. Longer stays in space, on the other hand, can lead to the long-term effects of 0-g weightlessness. Menneskekroppen er laget for et liv på jorda der vi utsetter for 1-g. The human body is made for a life on earth where we expose to 1-g. Dette vil si at på jorda vil blodet presses nedover av gravitasjonen. This means that on earth the blood will be pushed down by gravity. Kroppen har da tilpasset seg og laget systemer som passer på at blodet pumpes opp mot hjernen og hjertet. The body has then adapted and created systems that ensure that the blood is pumped up to the brain and heart. Problemet er bare at disse systemene fortsetter å fungere i verdensrommet ved 0-g. The only problem is that these systems continue to work in space at 0-g. Astronauter får derfor ofte litt oppblåste ansikter mens de er i verdensrommet ettersom kroppen presser blod opp der uten at det er nødvendig. Astronauts therefore often get slightly inflated faces while they are in space as the body pushes blood up there without it being necessary.

Endringer i blodtilførselen og bloddistribusjonen gjør at man har problemer med balanse og kan miste noe av smaks- og luktesansen. Changes in the blood supply and blood distribution mean that you have problems with balance and may lose some of your sense of taste and smell. Astronauter i verdensrommet smaker og lukter ikke like godt som nede på jorda. Astronauts in space do not taste and smell as good as down to earth. Kroppen vil tilpasse seg, men dette gjør at astronauter kan få problemer når de returnerer til jorda. The body will adapt, but this allows astronauts to have problems when they return to Earth. For eksempel kan man lide av «ortostatisk intoleranse» som vil si at man ikke klarer å stå mer enn 10minutter før man besvimer. For example, you may suffer from "orthostatic intolerance" which means that you can not stand for more than 10 minutes before fainting. Kroppen har tilpasset seg 0-g. The body has adapted to 0-g. Systemene som presser blodet opp til hjernen har lært seg til å fungere på en annen måte i verdensrommet. The systems that push blood up to the brain have learned to work differently in space. Når man derimot da returnerer til jorda, vil mangelen av disse systemene føre til at man besvimer. On the other hand, when you return to Earth, the lack of these systems will lead to fainting. Dette normaliserer seg etter noen uker på jorda igjen. This returns to normal after a few weeks on earth.

I tillegg er en langtidsvirkning av 0-g at man mister både muskel- og beinmasse. In addition, a long-term effect of 0-g is that you lose both muscle and bone mass. Man blir rett og slett svakere av å være i verdensrommet. Being in space simply makes you weaker. Faktisk kan astronauter miste så mye som 20% av muskelmassen sin innen 5 til 11 dager dersom de ikke trener. In fact, astronauts can lose as much as 20% of their muscle mass within 5 to 11 days if they do not exercise. Beina vil også bli svakere over tid. The legs will also become weaker over time. Etter en lengre periode kan en astronaut ha samme symptomer som folk med beinskjørhet, osteoporoses. After a long period, an astronaut may have the same symptoms as people with osteoporosis. Dette vil si at beina er svært skjøre og brekker kjappere. This means that the legs are very fragile and break faster. Astronauter som har vært i verdensrommet i tre til fire måneder vil derimot få tilbake sin normale beinmasse etter en periode fra to til tre år på jorda. Astronauts who have been in space for three to four months, on the other hand, will regain their normal bone mass after a period of two to three years on Earth. Det tar altså lang tid for kroppen å komme fullt tilbake etter bare et par måneder i verdensrommet. So it takes a long time for the body to fully recover after only a couple of months in space.

Takk for at du har hørt på denne episoden av «Lær norsk nå!». Thank you for listening to this episode of "Learn Norwegian now!". Om du har noen spørsmål eller har lyst til å kontakte meg kan du gjøre det ved å sende meg en epost. If you have any questions or would like to contact me, you can do so by sending me an email. Epostadressen er «Laernorsknaa@gmail.com». The email address is «Laernorsknaa@gmail.com». Du kan finne epostadressen i deskripsjonen av episoden. Ha det bra!