×

We use cookies to help make LingQ better. By visiting the site, you agree to our cookie policy.


image

Creepy short story by Madeleine & Camilla, Del 3: Tjernet

Del 3: Tjernet

Jorid bar den siste kofferten inn fra bilen.

Hun sto og betraktet hytta en stund. Den var umalt, liten og i ganske dårlig stand, og like ved lå det mørke tjernet som var selve grunnen for denne reisen. Taket var dekket av gammel, råtten mose, og på nordsiden av hytta sto det et lite vedskjul, med jaktutstyr, blant annet en øks. «kommer du Jorid?» ropte Laila, og skulle til å åpne den gamle døren på hytta. Jorid skyndte seg bort for å ikke gå glipp av den første titten. Døren knirket da den sakte gled opp, og en bølge av støv traff dem i fjeset og steg inn i neserota. Frode gikk først for å inspisere hytta for potensielle farer for jentene. Han var en ekte gentleman, tenkte Jorid. «Her er det visst bare to rom, og den sofaen på det ene rommet er altfor kort for mine lange bein» ropte Frode. Jorid meldte seg raskt som frivillig sengekamerat med Frode. Laila skulte stygt på venninnen. Typisk Jorid, tenkte hun, og la seg utmattet på sofaen. «er du trøtt allerede slappfisk?» lo Frode sarkastisk mot Laila, og pirket på henne der hun lå. Laila gryntet i halvsøvne og satte seg opp. «nei, nå skal vi ha det koselig og feire denne utflukten!» Sa Jorid og spratt opp den beste vinen hun fant i bagasjen: En Amigo-vin fra 2006, av premium kvalitet. Hun satt på en batteridrevet CD-spiller og puttet i den nyeste plata til Fela Kuti. Afrikanske toner danset mot dem der de satt, i en ring rundt det lille bordet og spilte vriåtter. Frode vred til kløver, men Laila stusset. Hun merket at noe var alvorlig galt! Kanskje vinen hadde spilt henne et puss, men hun stolte på sine indre sanser og slo hånda i bordet. «NEI NÅ! SLIK JUKSERI FINNER JEG MEG IKKE I! !» Jorid og Frode så forskrekket bort på det røde fjeset til Laila, der hun sto med nevene knyttet. «Men Laila da, nå får du slappe av! Sett deg ned!» sa Jorid, med en eim av alkohol som lekket ut av porene i huden hennes. Frode stirret ned i bordet og sa ingenting. «du må ikke bli så hissig!» sa Jorid, men det var for sent, Laila hadde allerede stormet ut døren, og det siste hun hørte der innefra var frode si til Jorid at hun ikke skulle bry seg noe om det. Laila gikk ampert mot en liten trestubbe og satte seg ned. Hun så inn gjennom det lille hyttevinduet, og skimtet Laila og Frode i muntert samvær, mens de så ømt på hverandre. Det suste i vind og raslet i trærne.

Laila følte et gufs av kulde, da hun så vibrasjonene på tjernets overflate. Etter en stund merket hun at vinden mistet sin kraft og ble borte, helt borte… Hun stirret ned mot det svarte, og nå speilblanke tjernet, og nøt den totale stillheten da hun plutselig hørte en svak plystring.

Eller var det kanskje en fløyte? Det var en svært vakker og behagelig melodi, selv om den var knapt hørbar. Laila kjente en slags tiltrekkende kraft mot denne lyden, og bestemte seg for å finne kilden til dette underet, som syntes å komme fra tjernet. Hun reiste seg, og gikk sakte mot melodien… Laila er helt nede ved vannet nå, hun merker en varme som sprer seg gjennom kroppen.

Hun tar av seg skoene og ytterjakka. I bare underkjolen står hun og skuer utover tjernet. Hun fikserer øynene på et punkt midt på tjernet, som ser ut til å være opphøyet. Jo mer hun fokuserer på dette punktet, jo varmere blir hun, og hun begynner å gå ut i vannet. Hun stopper når vannet rekker henne til nakken, og hele tiden mens hun gikk har blikket vært festet på samme punkt. Hun puster sakte og nærmest uhørbart, og kroppen er febervarm. «Ta meg med» hvisker hun. Laila trår videre gjennom den gjørmete tjernbunnen, mot den lille opphøyningen. Det er vanskelig å skjelne detaljene av den, men det ser ut som om den har øyne som stirrer på henne og gjør henne varm. «Ta meg med» hvisker hun igjen, og bunnen glir fra henne og hun synker dypt ned i tjernet. Hun lukker øynene og lar seg synke. Snart har hun ikke mer luft igjen i lungene, men hun stritter ikke imot, hun synker. Før hun mister sin siste rest av oksygen ser hun opp mot den grumsete overflaten og merker et ubehagelig sterkt lys skinne ned mot henne. «Jeg dør». Tenker hun. «Jeg dør!». Hun får panikk, vil ikke dø! Hun sparker fra, vifter febrilsk med armene, motstanden er så sterk. Rett før hun tror det ikke nytter mer, treffer føttene hennes noe hardt som hun sparker fra på. Hun når overflaten og hikster etter pusten. Hun klarer å klamre seg fast til noen steiner i vannkanten og dra seg inn mot land.

Hun lener seg inn mot en stubbe, forfrosset og likblek. Skjelvende tenker hun at hun må ha vært i en slags transe. I skogholtet rundt tjernet, ser hun lyset fra en lommelykt, og hører gryntende lyder. Hun tenkerpå Torsteinsrud med en gang, var det han som hadde ledet henne ut, eller var det han som hadde reddet henne? Hun orker ikke å tenke på dette nå, det er for kaldt. Hun merker plutselig at klærne hennes er borte, hun har bare underkjolen på! Hun reiser seg opp og får øye på et merke, et underlig symbol, på innsiden av håndleddet. Merket består av to spisse parallelle kanter med en strek mellom, hun aner ikke hva dette betyr, eller om det har noen betydning i det hele tatt. Hun bryr seg ikke mer med det, men plukker opp ullgenseren som ligger et par meter fra hytteveggen. Etter å ha samlet sammen alle klærne sine, går hun inn i hytta til de andre. Inne er det mørkt, de andre må ha lagt seg. Hun ser på klokken som henger på veggen, den er fire! Hadde hun vært så lenge borte, hun må ha vært i vannet i flere timer! Laila er trøtt, kald og redd, og legger seg på sofaen og sovner med en gang.


Del 3: Tjernet Teil 3: Der Teich Part 3: The pond Parte 3: El estanque Partie 3 : L'étang Część 3: Staw

Jorid bar den siste kofferten inn fra bilen. Jorid carried the last suitcase in from the car. Jorid arabadaki son valizi de taşıdı.

Hun sto og betraktet hytta en stund. She stood looking at the cabin for a while. Den var umalt, liten og i ganske dårlig stand, og like ved lå det mørke tjernet som var selve grunnen for denne reisen. It was unpainted, small and in quite a bad condition, and close by was the dark pond which was the very reason for this journey. Taket var dekket av gammel, råtten mose, og på nordsiden av hytta sto det et lite vedskjul, med jaktutstyr, blant annet en øks. The roof was covered with old, rotten moss, and on the north side of the cottage there was a small wood shed, with hunting equipment, including an ax. «kommer du Jorid?» ropte Laila, og skulle til å åpne den gamle døren på hytta. "Are you coming to Jorid?" Laila shouted, and was about to open the old door of the cabin. Jorid skyndte seg bort for å ikke gå glipp av den første titten. Jorid hurried away to not miss the first look. Døren knirket da den sakte gled opp, og en bølge av støv traff dem i fjeset og steg inn i neserota. The door creaked as it slowly slid up, and a wave of dust hit them in the face and stepped into the nose. Frode gikk først for å inspisere hytta for potensielle farer for jentene. Frode first went to inspect the cabin for potential dangers to the girls. Han var en ekte gentleman, tenkte Jorid. He was a real gentleman, Jorid thought. «Her er det visst bare to rom, og den sofaen på det ene rommet er altfor kort for mine lange bein» ropte Frode. "There are probably only two rooms here, and that sofa in one room is far too short for my long legs," cried Frode. Jorid meldte seg raskt som frivillig sengekamerat med Frode. Jorid quickly joined her as a volunteer with Frode. Laila skulte stygt på venninnen. Laila owed badly to her friend. Typisk Jorid, tenkte hun, og la seg utmattet på sofaen. Typical Jorid, she thought, and lay down exhausted on the sofa. «er du trøtt allerede slappfisk?» lo Frode sarkastisk mot Laila, og pirket på henne der hun lå. "Are you already tired of flabby fish?" Frode laughed sarcastically at Laila, and poked at her where she lay. Laila gryntet i halvsøvne og satte seg opp. Laila grunted half asleep and sat up. «nei, nå skal vi ha det koselig og feire denne utflukten!» Sa Jorid og spratt opp den beste vinen hun fant i bagasjen: En Amigo-vin fra 2006, av premium kvalitet. "No, now we're going to have a good time and celebrate this excursion!" Jorid said and popped the best wine she found in her luggage: An Amigo wine from 2006, of premium quality. Hun satt på en batteridrevet CD-spiller og puttet i den nyeste plata til Fela Kuti. She sat on a battery-powered CD player and put in the latest record for Fela Kuti. Afrikanske toner danset mot dem der de satt, i en ring rundt det lille bordet og spilte vriåtter. African tones danced against them where they sat, in a ring around the little table and played twists. Frode vred til kløver, men Laila stusset. Frode turned to clover, but Laila headed. Hun merket at noe var alvorlig galt! She noticed that something was seriously wrong! Kanskje vinen hadde spilt henne et puss, men hun stolte på sine indre sanser og slo hånda i bordet. Perhaps the wine had played her a kiss, but she relied on her inner senses and hit her hand in the table. «NEI NÅ! “NO NOW! SLIK JUKSERI FINNER JEG MEG IKKE I! HOW TO EXPERIENCE I DO NOT FIND YOU! !» Jorid og Frode så forskrekket bort på det røde fjeset til Laila, der hun sto med nevene knyttet. ! ”Jorid and Frode looked horrified at Laila's red face, where she stood with her fists attached. «Men Laila da, nå får du slappe av! "But Laila da, now you have to relax! Sett deg ned!» sa Jorid, med en eim av alkohol som lekket ut av porene i huden hennes. Sit down! "Jorid said, with a whiff of alcohol leaking out of the pores of her skin. Frode stirret ned i bordet og sa ingenting. Frode stared down at the table and said nothing. «du må ikke bli så hissig!» sa Jorid, men det var for sent, Laila hadde allerede stormet ut døren, og det siste hun hørte der innefra var frode si til Jorid at hun ikke skulle bry seg noe om det. "You mustn't be so hot!" Jorid said, but it was too late, Laila had already stormed out the door, and the last thing she heard from inside was Frode saying to Jorid that she shouldn't care about it. Laila gikk ampert mot en liten trestubbe og satte seg ned. Laila moved toward a small tree stump and sat down. Hun så inn gjennom det lille hyttevinduet, og skimtet Laila og Frode i muntert samvær, mens de så ømt på hverandre. She looked in through the little cabin window, and glimpsed Laila and Frode in cheerful gatherings, while they looked tenderly at each other. Det suste i vind og raslet i trærne. It was windy and rusty in the trees.

Laila følte et gufs av kulde, da hun så vibrasjonene på tjernets overflate. Laila felt a steam of cold, as she saw the vibrations on the surface of the pond. Etter en stund merket hun at vinden mistet sin kraft og ble borte, helt borte… After a while she noticed that the wind lost its power and disappeared, completely gone… Hun stirret ned mot det svarte, og nå speilblanke tjernet, og nøt den totale stillheten da hun plutselig hørte en svak plystring. She stared down at the black, and now mirrored the pond, and enjoyed the total silence as she suddenly heard a slight whistle.

Eller var det kanskje en fløyte? Or was it perhaps a flute? Det var en svært vakker og behagelig melodi, selv om den var knapt hørbar. It was a very beautiful and comfortable tune, even though it was barely audible. Laila kjente en slags tiltrekkende kraft mot denne lyden, og bestemte seg for å finne kilden til dette underet, som syntes å komme fra tjernet. Laila felt a kind of attraction towards this sound, and decided to find the source of this wonder, which seemed to come from the pond. Hun reiste seg, og gikk sakte mot melodien… She stood up, and walked slowly towards the melody… Laila er helt nede ved vannet nå, hun merker en varme som sprer seg gjennom kroppen. Laila is completely down by the water now, she feels a warmth spreading through her body.

Hun tar av seg skoene og ytterjakka. She takes off her shoes and outer jacket. I bare underkjolen står hun og skuer utover tjernet. In just her petticoat, she stands looking out over the pond. Hun fikserer øynene på et punkt midt på tjernet, som ser ut til å være opphøyet. She fixes her eyes at a point in the middle of the pond, which appears to be elevated. Jo mer hun fokuserer på dette punktet, jo varmere blir hun, og hun begynner å gå ut i vannet. The more she focuses on this point, the hotter she gets, and she begins to go into the water. Hun stopper når vannet rekker henne til nakken, og hele tiden mens hun gikk har blikket vært festet på samme punkt. She stops when the water reaches her neck, and the whole time she walked her gaze was fixed on the same point. Hun puster sakte og nærmest uhørbart, og kroppen er febervarm. «Ta meg med» hvisker hun. "Take me with me" she whispers. Laila trår videre gjennom den gjørmete tjernbunnen, mot den lille opphøyningen. Laila steps on through the muddy pond bottom, towards the small rise. Det er vanskelig å skjelne detaljene av den, men det ser ut som om den har øyne som stirrer på henne og gjør henne varm. It is difficult to discern the details of it, but it looks like it has eyes staring at her and making her warm. «Ta meg med» hvisker hun igjen, og bunnen glir fra henne og hun synker dypt ned i tjernet. "Take me with you," she whispers again, and the bottom slips away from her and she sinks deep into the pond. Hun lukker øynene og lar seg synke. She closes her eyes and lets herself sink. Snart har hun ikke mer luft igjen i lungene, men hun stritter ikke imot, hun synker. Soon she has no more air left in her lungs, but she does not resist, she sinks. Før hun mister sin siste rest av oksygen ser hun opp mot den grumsete overflaten og merker et ubehagelig sterkt lys skinne ned mot henne. Before she loses her last remnant of oxygen, she looks up to the turbid surface and sees an unpleasantly strong light shining toward her. «Jeg dør». "I die". Tenker hun. She thinks. «Jeg dør!». "I die!". Hun får panikk, vil ikke dø! She panic, won't die! Hun sparker fra, vifter febrilsk med armene, motstanden er så sterk. She kicks off, feverishly blows her arms, the resistance is so strong. Rett før hun tror det ikke nytter mer, treffer føttene hennes noe hardt som hun sparker fra på. Just before she thinks it's no longer useful, her feet hit something hard to kick off. Hun når overflaten og hikster etter pusten. She reaches the surface and hiccups after the breath. Hun klarer å klamre seg fast til noen steiner i vannkanten og dra seg inn mot land. She manages to cling to some rocks on the water's edge and head towards the shore.

Hun lener seg inn mot en stubbe, forfrosset og likblek. She leans against a stump, frozen and as pale as a corpse. Skjelvende tenker hun at hun må ha vært i en slags transe. Trembling, she thinks she must have been in some kind of trance. I skogholtet rundt tjernet, ser hun lyset fra en lommelykt, og hører gryntende lyder. In the forest around the pond, she sees the light from a flashlight, and hears grunting sounds. Hun tenkerpå Torsteinsrud med en gang, var det han som hadde ledet henne ut, eller var det han som hadde reddet henne? She thinks of Torsteinsrud right away, was it he who had led her out, or was it he who had saved her? Hun orker ikke å tenke på dette nå, det er for kaldt. She can't bear to think about this now, it's too cold. Hun merker plutselig at klærne hennes er borte, hun har bare underkjolen på! She suddenly notices that her clothes are gone, she's only wearing her petticoat! Hun reiser seg opp og får øye på et merke, et underlig symbol, på innsiden av håndleddet. She gets up and sees a mark, a strange symbol, inside the wrist. Merket består av to spisse parallelle kanter med en strek mellom, hun aner ikke hva dette betyr, eller om det har noen betydning i det hele tatt. The brand consists of two pointed parallel edges with a dash between, she has no idea what this means, or whether it has any meaning at all. Hun bryr seg ikke mer med det, men plukker opp ullgenseren som ligger et par meter fra hytteveggen. She doesn't bother with it any more, but picks up the wool sweater that is a couple of meters from the cabin wall. Etter å ha samlet sammen alle klærne sine, går hun inn i hytta til de andre. After gathering all her clothes, she enters the cabin of the others. Inne er det mørkt, de andre må ha lagt seg. Inside it is dark, the others must have settled. Hun ser på klokken som henger på veggen, den er fire! She looks at the clock hanging on the wall, it's four! Hadde hun vært så lenge borte, hun må ha vært i vannet i flere timer! Had she been so long gone, she must have been in the water for hours! Laila er trøtt, kald og redd, og legger seg på sofaen og sovner med en gang. Laila is tired, cold and scared, and lies down on the couch and falls asleep right away.