×

We use cookies to help make LingQ better. By visiting the site, you agree to our cookie policy.


image

Jø Nesbø - Snømannen, Jø Nesbø - Snømannen Part 9 (1)

Jø Nesbø - Snømannen Part 9 (1)

Kapittel 26

Dag 19. Tausheten

Harry trykket på ringeklokka til Arve Støp igjen.

En nattejeger uten bytte gikk over kanalbrua og kikket på den svarte Amazonen som sto midt inne på det bilfrie torget på Aker Brygge.

«Åpner vel itte hvis han har damebesøk,» sa Bjørn Holm og så opp på den tre meter høye porten.

Harry trykket på de andre ringeklokkene.

«Det der er bare kontorer,» sa Bjørn Holm. «Støp bor aleine på toppen, je har lesi det.»

Harry så seg rundt.

«Nei,» sa Holm, som skjønte hva han tenkte på. «Det går itte med brekkjern. Og stålglasset er uknuselig. Vi får vente til vaktmest…»

Harry var på vei tilbake mot bilen. Og denne gangen greide ikke Holm å følge førstebetjentens tanker. Ikke før Harry steg inn på førersiden og Bjørn samtidig kom på at nøklene fremdeles sto i tenningen.

«Nei, Harry! Nei! Itte …»

Resten ble overdøvet av brølet fra motoren. Hjulene spant på de regnglatte hellene før de fikk tak. Bjørn Holm stilte seg veivende i veien, men fikk et glimt av førstebetjentens blikk bak rattet og hev seg unna. Amazonens støtfanger traff døra med et dumpt smell. Glasset i døra ble til hvite krystaller som et lydløst øyeblikk hang i lufta før det singlet i bakken. Og før Bjørn fikk oversikt over skadeomfanget, var Harry ute av bilen og skrittet inn gjennom den nå glassløse inngangsdøra.

Bjørn løp fortvilet bannende etter. Harry hadde tatt tak i en av de to store krukkene med mannshøye palmer, slept bort til heisen og trykket. Da de aluminiumsblanke heisdørene gled fra hverandre, plasserte han krukkene mellom dem og pekte på en hvit dør med grønt exitskilt: «Hvis du tar det trappeløpet og jeg hovedtrappa, har vi dekket alle retrettmulighetene. Vi møtes i sjuende, Holm.»

Bjørn Holm var gjennomvåt av svette før han var kommet til tredje etasje i den smale jerntrappa. Verken kroppen eller hodet var innstilt på dette. Han var krimtekniker, for satan! Han likte å rekonstruere dramatikken, ikke konstruere.

Han stoppet et øyeblikk. Men alt han hørte var det døende ekkoet av sine egne skritt og sin egen pesing. Hva gjorde han hvis han traff noen? Harry hadde bedt ham ta med tjenesterevolveren til Seilduksgata, men skulle han bruke den, hadde Harry ment det? Bjørn tok tak i rekkverket og begynte å løpe igjen. Hva ville Hank Williams gjort? Begravd hodet i en drink. Sid Vicious? Vist fingeren og stukket av. Og Elvis? Elvis. Elvis Presley. Nemlig. Bjørn Holm grep etter revolveren.

Trappa sluttet. Han åpnet døra og der, i enden av korridoren, sto Harry lent med ryggen mot veggen ved siden av en brun dør. Han hadde tjenesterevolveren i den ene hånden og den andre holdt han opp. Pekefingeren lå over leppene mens han så på Bjørn og pekte mot døra. Den sto på gløtt.

«Vi tar det rom for rom,» hvisket Harry da Bjørn var kommet bort til ham. «Du dem til venstre, jeg dem til høyre. I samme tempo, rygg mot rygg. Og husk å puste.»

«Vent!» hvisket Bjørn. «Hvis a Katrine er der da?»

Harry så på ham og ventet.

«Je mener …,» fortsatte Bjørn og prøvde å finne ut hva han mente. «I verste fall skøt je altså … en kollega?»

«I verste fall …,» sa Harry, «… blir du skutt av en kollega. Klar?»

Den unge krimteknikeren fra Skreia nikket og lovet seg selv at om dette gikk bra, skulle han faen meg prøve pomade også.

Harry dyttet døra lydløst opp med foten og gikk inn. Han kjente luftdraget med en gang. Gjennomtrekk. Den første døra til høyre var i enden av gangen. Harry grep om håndtaket med venstre hånd mens han pekte med revolveren. Rykket døra opp og gikk inn. Det var et arbeidsrom. Tomt. Over skrivebordet hang et stort kart over Norge med nåler stukket i.

Harry gikk ut i gangen hvor Holm ventet på ham. Harry signaliserte at Holm skulle ha revolveren hevet hele tiden.

De fortsatte innover i leiligheten.

Kjøkken, bibliotek, treningsrom, spisestue, vinterhage, gjesteværelse. Alle tomme.

Harry kjente temperaturen falle. Og da de kom til stua, så han hvorfor. Skyvedøra ut til takterrassen og bassenget sto på vidt gap, hvite gardiner slo nervøst i vinden. På hver side av stua gikk det en liten gang til hver sin dør. Han pekte at Holm skulle ta døra til høyre, mens han selv stilte seg foran den andre.

Harry trakk pusten, krøp sammen for å gjøre blinken minst mulig og åpnet.

I mørket skimtet han en seng, hvitt sengetøy og noe som kunne være en kropp. Venstre hånd famlet etter en lysbryter på veggen innenfor døra.

«Harry!»

Det var Holm.

«Hitover, Harry!»

Holms stemme var opphisset, men Harry skjøv den unna, konsentrerte seg om mørket foran seg. Hånden fant bryteren og i neste øyeblikk var soverommet badet i lys fra downlights. Det var tomt. Harry sjekket skapene før han gikk ut. Holm sto utenfor døra med revolveren rettet inn i rommet. Harry kom opp på siden av ham.

«Han rører seg itte,» hvisket Holm. «Han er død. Han …»

«Da behøvde du ikke rope,» sa Harry, gikk bort til badekaret, bøyde seg over den nakne mannen og dro av ham grisemasken. En tynn, rød stripe gikk rundt halsen, ansiktet var blekt og opphovnet og han kunne se øynene bule ut under øyelokkene. Arve Støp var ikke til å kjenne igjen.

«Je ringer åstedsgruppa,» sa Holm.

«Vent.» Harry holdt en hånd foran Støps munn. Så tok han tak i redaktørens skulder og ristet ham.

«Hva gjør du?»

Harry ristet hardere.

Bjørn la en hånd på Harrys skulder. «Men, Harry, ser du itte …»

Holm skvatt tilbake. Støp hadde åpnet øynene. Og nå trakk han luft – som en fridykker som bryter vannflaten – dypt, smertefullt og rallende.

«Hvor er hun?» sa Harry.

Støp virret på hodet mens han stirret på Harry med pupiller som var store og svarte av sjokk.

«Hvor er hun?» gjentok Harry.

Støp greide ikke å feste blikket, og bare korte hikst kom ut av den åpne munnen.

«Vent her, Holm.»

Holm nikket mens han så kollegaen forsvinne ut av baderommet.

Harry sto på kanten av terrassen til Arve Støp. Tjuefem meter under ham glitret det svarte vannet i kanalen. I måneskinnet kunne han se skulpturen av damen på stylter i vannet og den tomme brua. Og der … Noe blankt som duppet i vannflaten, som buken på en død fisk. Ryggen på en sort skinnfrakk. Hun hadde hoppet. Fra sjuende etasje.

Harry steg opp på kanten av terrassen, sto mellom de tomme blomsterkassene. Et minnebilde fór gjennom hodet hans. Østmarka, og Øystein som stupte fra fjellsiden og ned i Hauktjern. Harry og Tresko som slepte ham på land. Øystein i sykesenga på Rikshospitalet med noe som lignet et byggestillas rundt halsen. Det Harry hadde lært av det var at fra store høyder skulle man hoppe, ikke stupe. Og huske å klemme armene inntil kroppen så man ikke brakk kravebeina. Men først og fremst måtte man ha bestemt seg før man så ned og hoppe før redselen åpnet for fornuften. Og derfor falt jakka til Harry ned på terrassegulvet med et mykt dunk mens Harry allerede befant seg i lufta og kjente brølet i ørene. Den svarte vannflata akselererte mot ham. Svart som asfalt.

Han satte hælene sammen og i neste øyeblikk var det som om lufta ble slått ut av ham og en stor hånd prøvde å rive av ham klærne, og alle lydene forsvant. Så kom den lammende kulda. Han sparket fra og nådde overflaten. Orienterte seg, peilet seg mot frakkeryggen og begynte å svømme. Han hadde allerede begynt å miste følelsen i føttene og visste at han bare hadde noen få minutter på seg før kroppen ville slutte å fungere i denne temperaturen. Men han visste også at om Katrines strupehoderefleks fungerte og lukket seg når det kom i kontakt med vann, ville det nettopp være den plutselige nedkjølingen som kunne redde henne, som ville bråstoppe metabolismen, sende kroppens celler og organer inn i dvalemodus, få de vitale funksjonene til å greie seg med et minimum av oksygen.

Harry sparket fra og gled gjennom det tykke, tunge vannet mot det glinsende skinnet.

Så var han der, og han grep rundt henne.

Hans første ubevisste tanke var at hun alt var himmelfaren, spist opp av demoner. For det var bare frakken.

Harry bannet og spant rundt i vannet, stirret opp mot terrassen. Fulgte kanten bort mot takskjegget, metallpipene og skråtakene som førte mot den andre siden av gården, mot andre gårder, andre terrasser og mylderet av branntrapper og rømningsveier langs labyrinten av fasader på Aker Brygge. Han trådte vannet med legger han ikke lenger kunne kjenne mens han slo fast at Katrine ikke engang hadde undervurdert ham; han hadde gått på et av de billigste triksene i boka. Og et vilt øyeblikk vurderte han drukningsdøden, den skulle visst være behagelig.

Klokka var fire på morgenen og på senga foran Harry, iført morgenkåpe, satt en skjelvende Arve Støp. Brunfargen var som sugd ut av ansiktshuden hans, og han hadde krympet til en gammel mann. Men pupillene hadde fått sin normale størrelse igjen.

Harry hadde tatt en glovarm dusj og satt på en stol iført Holms genser og en treningsbukse han hadde fått låne av Støp. Ute i stua kunne de høre Bjørn Holm prøve å organisere jakten på Katrine Bratt via mobiltelefon. Harry hadde gitt ham beskjed om å kontakte Operasjonssentralen for den generelle etterlysningen, politiet på Gardermoen lufthavn i tilfelle hun ville prøve å komme seg med et av de tidlige morgenflyene og beredskapstroppen Delta for å ta seg av anslaget mot leiligheten hennes, selv om Harry var temmelig sikker på at de ikke kom til å finne henne der.

«Så du mener at dette ikke bare var en sexlek, men at Katrine Bratt forsøkte å ta livet av deg?» sa Harry.

«Mener?» sa Støp med klaprende tenner. «Hun holdt på å kvele meg!»

«Mm. Og hun spurte altså om du hadde alibi for drapstidspunktene?»

«For tredje gang: ja!» stønnet Støp.

«Så hun tror du er Snømannen?»

«Faen vet hva hun tror, dama er åpenbart spenna gær'n.»

«Kanskje,» sa Harry. «Men det forhindrer ikke at hun kan ha et poeng.»

«Og hva slags poeng skulle det være?» Støp så på klokka.

Harry visste at advokat Krohn var på vei, og at advokaten ville nedlegge taleforbud straks han kom. Harry bestemte seg og bøyde seg fram: «Vi veit at du er far til Jonas Becker og tvillingene til Sylvia Ottersen.»

Støps hode vippet opp. Harry visste han måtte ta en sjanse:

«Idar Vetlesen var den eneste som visste det. Det var du som sendte ham til Sveits og betalte for det kurset han tok om Fahrs sykdom, ikke sant? Sykdommen som du selv arvet.»

Harry skjønte han hadde truffet ganske bra da han så Arve Støps pupiller utvide seg igjen.

«Jeg tipper Vetlesen fortalte deg om presset vi la på ham,» drev Harry på. «Kanskje du var redd han ville sprekke. Eller kanskje han utnyttet situasjonen til å presse deg for gjenytelser. Penger, for eksempel.»

Redaktøren stirret vantro på Harry og ristet på hodet.

«Uansett, Støp, du syntes tydeligvis du hadde mye å tape på at sannheten om disse farskapene kom ut. Nok til å gi deg motiv til å ta livet av de eneste som kunne avsløre deg; mødrene og Idar Vetlesen. Stemmer ikke det?»

«Jeg …» Støps blikk flakket.

«Du?»

«Jeg … har ikke mer å si.» Støp bøyde seg framover, lot hodet synke ned i hendene. «Snakk med Krohn.»

«Greit,» sa Harry. Han hadde ikke mye tid. Men ett, siste kort. Et godt et: «Jeg skal fortelle dem at du sa det.»

Harry ventet. Støp satt framoverbøyd og urørlig. Så løftet han endelig hodet: «Hvem dem?»

«Pressen naturligvis,» sa Harry lett. «Det er grunn til å tro at de vil spørre oss ut ganske grundig, tror du ikke? Dette er jo det dere kaller en sensasjon?»

Noe syntes å demre i Støps blikk.

«Hvordan da?» spurte han, men med et tonefall som om han alt visste svaret.

«En kjent person tror det er han som lokker med seg en ung kvinne hjem, mens det egentlig er omvendt,» sa Harry og studerte maleriet på veggen bak Støp. Det så ut til å forestille en naken kvinne som balanserte på en line. «Han blir overtalt til å sette på seg en grisemaske i den tro at det er en sexlek og slik blir han funnet av politiet, naken og gråtende i sitt eget badekar.»

«Du kan ikke fortelle det!» brast det ut av Støp. «Det … det bryter jo mot taushetsplikten.»

«Vel,» sa Harry. «Det bryter kanskje mot det imaget du har bygget deg opp, Støp. Men ikke mot noen taushetsplikt. Snarere tvert om.»

«Tvert om?» nesten ropte Støp. Klapringen av tenner var borte nå og fargen var på vei tilbake i kinnene.

Harry kremtet: «Min eneste kapital og produksjonsmiddel er min personlige integritet.» Harry ventet til han så at Støp kjente igjen sine egne ord. «Og som politimann betyr det blant annet å holde offentligheten orientert i den utstrekning det lar seg gjøre uten å skade etterforskningen. I dette tilfellet lar det seg gjøre.»

«Du kan ikke gjøre dette,» sa Støp.

«Jeg kan, og jeg vil.»

«Det … det vil knuse meg.»

«Omtrent slik Liberal hver uke knuser en person på sin førsteside?»

Støp åpnet og lukket munnen som en akvariefisk.

«Men selvfølgelig,» sa Harry. «Selv for menn med personlig integritet finnes det kompromisser.»

Støp så lenge på Harry.

«Jeg håper at du skjønner,» sa Harry og smattet med leppene som for å memorere den nøyaktige ordlyden: «At jeg som politimann har en plikt til å utnytte situasjonen.»

Støp nikket langsomt.

«Vi begynner med Birte Becker,» sa Harry. «Hvordan traff du henne?»

«Jeg tror vi stopper der,» sa en stemme.

De snudde seg mot døråpningen. Det så ut som Johan Krohn hadde rukket både å dusje, barbere seg og stryke skjorta.

«OK,» sa Harry og trakk på skuldrene. «Holm!»

Bjørn Holms fregnete ansikt dukket opp i døråpninga bak Krohn.

«Ring Odin Nakken i VG,» sa Harry og henvendte seg til Støp: «Greit om jeg kommer tilbake med disse klærne seinere i dag?»

«Vent,» sa Støp.

Det var stille i rommet mens Arve Støp løftet begge hendene og gned håndbakene hardt mot pannen som for å få i gang blodsirkulasjonen.

«Johan,» sa han til slutt. «Du får gå. Jeg klarer dette alene.»

«Arve,» sa advokaten. «Jeg tror ikke du skal …»

«Gå hjem og sov, Johan. Jeg ringer deg senere.»

«Som din advokat må jeg …»

«Som min advokat skal du holde kjeft og stikke, Johan. Forstått?»

Johan Krohn rettet seg opp, mobiliserte restene av sin sårete advokatverdighet, men ombestemte seg da han så Støps ansiktsuttrykk. Nikket kort, snudde og gikk.

«Hvor var vi?» sa Støp.

«Ved begynnelsen,» sa Harry.

Kapittel 27

Dag 20. Begynnelsen

Arve Støp så Birte Becker første gang en kald vinterdag i Oslo, under et foredrag han holdt for et eventbyrå på Sentrum Auditorium. Det var et motivasjonsseminar hvor bedrifter sendte sine slitne ansatte til såkalt «påfyll», det vil si å høre foredrag som skulle motivere dem til å jobbe enda hardere. Arve Støps erfaring var at de fleste foredragsholdere på slike seminarer var forretningsfolk som hadde hatt en viss suksess med en ikke særlig original idé, idrettsutøvere med gull fra et veldig stort mesterskap i en veldig liten idrett eller tindebestigere som hadde gjort det til levevei å gå opp på fjell og komme ned igjen for å fortelle om det. Felles for dem var påstanden om at deres suksess skyldtes at de var i besittelse av en helt spesiell vilje og moral. De var motiverte. Det var dette som skulle være motiverende.

Arve Støp var sist ut på programmet – det satte han alltid som forutsetning for å ville komme. Slik at han kunne begynne med å slakte de andre foredragsholderne som pengegriske narsissister, dele dem inn i de tre kategoriene og slå fast at han selv tilhørte den første kategorien – suksess med ikke spesielt original forretningsidé. Pengene som var brukt på denne motivasjonsdagen var bortkastet, de fleste i salen kom aldri til å nå særlig langt fordi de var så heldige å ikke ha det abnorme behovet for anerkjennelse som plaget dem som sto her oppe. Ham selv inkludert. En tilstand han sa skyldtes at hans far aldri hadde brydd seg særlig om ham. Så han hadde måttet søke kjærlighet og beundring hos andre og burde derfor vært skuespiller eller musiker om han hadde eid noe talent i den retning.

Publikums måping hadde på dette tidspunktet i foredraget gått over i latter. Og sympati. Og Støp visste det ville ende med beundring. For han sto der og skinte. Skinte, fordi han og alle andre visste at uansett hva han sa, så var han en suksess, og du kan ikke argumentere mot suksess, ikke engang din egen. Han understreket flaks som den viktigste suksessfaktor, bagatelliserte sitt eget talent og understreket at den generelle udugeligheten og latskapen i det norske næringslivet gjør at selv middelmådigheter kan lykkes.

Til slutt sto de på beina og applauderte ham.

Og han smilte mens han satte blikket i den mørke skjønnheten på første rad som altså skulle vise seg å hete Birte. Han hadde lagt merke til henne med en gang han hadde kommet inn. Han var klar over at kombinasjonen slanke legger og store bryster ofte var ensbetydende med silikonimplantasjon, men Støp var ingen motstander av kunstig forskjønnelse av kvinnekroppen. Neglelakk, silikon; hva var den prinsipielle forskjellen? Da applausen dundret mot ham, steg han ganske enkelt ned fra scenen, gikk langs den første benkeraden og begynte å trykke hendene til tilhørerne. Det var en idiotisk gest, noe en amerikansk president kunne tillatt seg, men han ga faen, fullstendig og deilig faen, det gledet ham om han kunne forarge. Han stoppet foran den mørke kvinnen som så tilbake på ham med røde, opprømte kinn. Da han rakte henne hånden, neiet hun som for en kongelig, og han kjente de skarpe hjørnene på sitt eget visittkort stikke i håndflaten mens han presset det mot hennes. Hun så etter giftering.

Ringen var matt. Og høyrehånden smal og blek, men den holdt hans i et overraskende fast grep.

«Sylvia Ottersen,» sa hun med et fjollete smil. «Jeg er en stor beundrer, så jeg måtte bare få håndhilse.»

Det var slik han hadde møtt Sylvia Ottersen første gang, i butikken Taste of Africa en varm sommerdag i Oslo. Utseendet hennes var ordinært. Men hun var altså gift.

Arve Støp kikket opp på de afrikanske maskene og spurte om noe for ikke å gjøre situasjonen mer pinlig enn den allerede var. Ikke at den var pinlig for ham, men han merket at kvinnen som sto ved siden av ham hadde stivnet til da Sylvia Ottersen hadde rakt ham hånden. Marita het hun. Nei, Marite var det. Det var hun som hadde insistert på å ta ham med hit for å vise ham noen puter med sebraskinn som Marite – eller var det Marita? – mente han bare måtte ha til senga de nettopp hadde stått opp fra og som nå hadde lange, blonde hårstrå på sengetøyet som han minnet seg selv på at han måtte huske å fjerne.

«Vi har ikke flere igjen i sebra,» sa Sylvia Ottersen. «Men hva med disse?»

Hun gikk bort til en hylle ved vinduet, dagslyset falt på ryggen og enden som han tenkte at slett ikke var så verst. Men det kommunebrune håret var pistrete og dødt.

«Hva er det?» spurte kvinnen på M.

«Etterlignet gnuskinn.»

«Etterlignet?» fnøs M og kastet det skinnende blonde håret over skulderen. «Da venter vi heller til dere får inn mer sebra.»

«Sebraskinnet er også etterlignet,» sa Sylvia og smilte slik man smiler til barn når man må forklare dem at månen likevel ikke er laget av ost.

«Da så,» sa M, smilte surt med den rødmalte munnen og grep Arve under armen. «Takk for titten.»

Han hadde ikke likt Ms idé om å gå ut og vise seg i offentligheten sammen, og enda mindre likte han dette taket hun nå hadde om armen hans. Og kanskje merket hun hans motvilje, da de var kommet utenfor, slapp hun ham i alle fall. Han så på klokka.

«Oi,» sa han. «Jeg har et møte å rekke.»

«Ikke lunsj?» Hun så på ham med et lett overrasket ansiktsuttrykk som greide å skjule hvor såret hun var.

«Jeg ringer deg, kanskje,» sa han.

Hun ringte ham. Det var bare gått tretti minutter siden han hadde stått på scenen på Sentrum Scene, og han satt i en drosje bak en brøytebil som veltet skitten snø mot veikanten.

«Jeg satt rett foran deg,» sa hun. «Jeg vil bare takke for foredraget.»

«Håper ikke stirringen min var for opplagt,» ropte han triumferende over skrapingen av jern mot asfalt.

Hun lo lavt.

«Planer for kvelden?» spurte han.

«Tja,» sa hun. «Ikke noen som ikke kan endres …» Deilig stemme. Deilige ord.

Resten av ettermiddagen gikk han rundt og tenkte på henne, fantaserte om å knulle henne på kommoden i entreen, at hun dunket bakhodet mot Gerhard Richter-maleriet han hadde kjøpt i Berlin. Og tenkte at dette var alltid det beste; ventingen.

Hun ringte på porttelefonen klokka åtte. Han ventet ved døra. Hørte ekkoene av heisens mekaniske klikking, som et våpen som lades. En summende tone som steg. Blodet banket i pikken hans.

Og så sto hun der. Det kjentes som noen hadde gitt ham en ørefik.

«Hvem er du?» sa han.

«Stine,» sa hun og lett forvirring spredte seg i det smilende, fleskete ansiktet. «Jeg ringte …»

Han målte henne fra topp til tå og vurderte likevel et øyeblikk muligheten, for av og til gjorde det ordinære og lite attraktive ham kåt. Men han kjente den dalende ereksjonen og slo det fra seg.

«Jeg beklager at jeg ikke rakk å gi beskjed,» sa han. «Jeg ble akkurat innkalt til et møte.»

«Et møte?» sa hun uten å greie å skjule hvor såret hun var.

«Et krisemøte. Jeg ringer deg kanskje.»

Han ble stående innenfor døra og hørte heisdørene utenfor lukke og åpne seg. Så begynte han å le. Han lo til han kom på at han kanskje aldri kom til å se den mørke skjønnheten på første rad igjen.

Han så henne igjen en time senere. Da hadde han spist lunsj alene på Bar og Restaurant, kjøpt en dress på Kamikaze som han like gjerne tok på med én gang, og to ganger gått forbi Taste of Africa som lå i skygge for den steikende sola. Den tredje gangen gikk han inn.

«Alt tilbake?» smilte Sylvia Ottersen.

Akkurat som for en time siden var hun alene i det svale, mørke butikklokalet.

«Jeg likte putene,» sa han.

«Ja, de er fine,» sa hun og strøk hånden over imitert gnuskinn.

«Har du mer å vise meg?» spurte han.

Hun la en hånd på hoften. Hodet litt på skakke. Hun vet, tenkte han. Hun kan lukte.

«Det spørs hva du vil se,» sa hun.

Han hørte skjelvingen i sin egen stemme da han svarte: «Jeg vil gjerne se fitta di.»

Hun lot ham knulle seg på bakrommet og brød seg ikke engang om å låse butikkdøra.

Arve Støp kom nesten med en gang. Av og til gjorde det ordinære og lite attraktive ham så fordømt kåt.

«Min mann står i butikken på tirsdager og onsdager,» sa hun da han skulle gå. «Torsdag?»

«Kanskje,» sa han og så at dressen fra Kamikaze hadde fått en flekk.

Snøen virvlet panisk mellom kontorbygningene på Aker Brygge da Birte ringte.

Hun sa at hun gikk ut fra at han hadde gitt henne visittkortet sitt for at hun skulle kontakte ham.

Det hendte at Arve Støp spurte seg selv hvorfor han måtte ha disse kvinnene, disse kickene, disse samleiene som egentlig ikke var annet enn seremonielle overgivelsesritualer. Hadde han ikke erobret nok i sitt liv? Var det frykten for å bli gammel, trodde han at han ved å dyppe seg i disse pikekvinnene kunne stjele noe av deres ungdom? Og hvorfor dette hastverket, det frenetiske tempoet? Kanskje kom det av vissheten om sykdommen han bar på, at om ikke lenge ville han ikke være den mannen han fortsatt var. Han hadde ikke svarene, og hva skulle han egentlig med dem? Samme kveld lyttet han til Birtes stønn, dype som en manns, mens hun slo bakhodet mot Gerhard Richter-maleriet han hadde kjøpt i Berlin.

Arve Støp ejakulerte sin infiserte sæd idet bjella over inngangsdøra iltert advarte om at noen var på vei inn i Taste of Africa. Han prøvde å komme løs, men Sylvia Ottersen gliste og fastnet grepet om skinkene hans. Han rev seg løs og dro opp buksene. Sylvia skled ned fra disken, rettet på sommerskjørtet og gikk rundt hjørnet for å ekspedere kunden. Arve Støp skyndte seg bort til hyllene med nips hvor han med ryggen mot lokalet kneppet buksene. Bak seg hørte han en mannsstemme beklage at han kom litt sent, at det hadde vært vanskelig å finne parkering. Og Sylvia hadde med spiss stemme sagt at det burde han ha skjønt, sommerferien var tross alt over nå. At hun allerede var sent ute til avtalen med søsteren og at han fikk overta kunden.

Arve Støp hørte mannsstemmen bak seg: «Kan jeg hjelpe deg?»

Han snudde seg og så et beinrangel av en mann med unaturlig store øyne bak et par runde briller, flanellsskjorte og en hals som fikk ham til å tenke på en stork.

Han så over skulderen på mannen, rakk å se Sylvia gå ut døra, skjørtekanten som gled opp, den våte stripen som rant over den nakne knehasen. Og det gikk opp for ham at hun hadde visst at dette fugleskremslet som han gikk ut fra var mannen hennes, skulle komme nå. At hun hadde villet at han skulle oppdage dem.

«Takk, jeg har fått med meg det jeg ville,» sa han og satte kurs mot døra.

Arve Støp hadde av og til prøvd å forestille seg hvordan han ville reagere om han hadde fått vite at han hadde gjort noen gravid. Om han ville insistert på abort eller at barnet ble båret fram. Det eneste han var ganske sikker på var at han ville insistere på det ene eller det andre, å overlate avgjørelser til andre lå ikke i hans natur.

Birte Becker hadde fortalt at de ikke behøvde å bruke prevensjon ettersom hun ikke kunne få barn. Da hun tre måneder og seks samleier senere gledestrålende meddelte ham at det kunne hun visst likevel, skjønte han med en gang at hun ville bære det fram. Og han reagerte med panikk og insisterte på det motsatte.

«Jeg har de beste kontakter,» sa han. «I Sveits. Ingen får vite noe.»

«Dette er min sjanse til å bli mor, Arve. Legen sier det er et under som kanskje aldri vil skje igjen.»

«Da vil jeg verken se deg eller noe eventuelt barn igjen. Hører du?»

«Barnet trenger en far, Arve. Og et trygt hjem.»

«Og du finner ingen av delene her. Jeg er bærer av en arvelig og grusom sykdom, forstår du?»

Birte Becker forsto. Og siden hun var en enkel, men oppvakt jente som med en drukkenbolt til far og nervevrak til mor tidlig var blitt vant til å greie seg selv, gjorde hun det hun måtte. Hun skaffet barnet en far og et trygt hjem.

Filip Becker kunne ikke tro det da denne vakre kvinnen han hadde kurtisert så desperat og forgjeves, plutselig ga etter og ville bli hans. Og ettersom han altså ikke kunne tro det, var mistankens frø allerede sådd. Men på det tidspunktet hun kunngjorde at han hadde gjort henne gravid – bare en uke etter at hun hadde sluppet ham til – lå frøet fortsatt dypt begravd.

Da Birte ringte Arve Støp og fortalte at Jonas var kommet til verden og at han lignet ham på en prikk, ble Arve stående med røret mot øret og bare se ut i lufta. Så ba han om et bilde. Han fikk det i posten og to uker senere satt hun som avtalt på en kaffebar med Jonas på fanget og giftering på fingeren, mens Arve satt ved et annet bord og lot som han leste i en avis.

Den natten kastet han seg søvnløs fram og tilbake mellom lakenene og tenkte på sykdommen.

Det måtte sjekkes diskré, med en lege han stolte på at holdt kjeft. Kort sagt; det måtte bli den veike, smiskete dusten av en kirurg i curlingklubben; Idar Vetlesen.

Han fikk tak i Vetlesen, som jobbet på Marienlystklinikken. Dusten sa ja til oppdraget, ja til pengene og dro på Støps regning til Genève hvor Europas fremste eksperter på Fahrs sykdom hvert år ble samlet for å kurses og å legge fram de siste nedslående forskningsresultater.

Den første analysen av Jonas viste ingenting galt, men selv om Vetlesen gjentok at symptomene som regel først vistes i godt voksen alder – Arve Støp selv hadde jo vært helt symptomfri til han var førti – insisterte Støp på at gutten måtte undersøkes én gang i året.

Det hadde gått to år siden han hadde sett sin sæd renne nedover Sylvia Ottersens knehase der hun hadde spasert ut av butikken og livet til Arve Støp. Han hadde ganske enkelt ikke kontaktet henne igjen, og ikke hun ham. Før nå. Da hun ringte, svarte han straks at han var på vei inn i et krisemøte, men hun fattet seg i korthet. På fire setninger fikk hun fortalt at all sæden tydeligvis ikke hadde rent ut, at det var blitt tvillinger, at hennes mann trodde de var hans og at de trengte en velvillig investor for å holde Taste of Africa gående.

«Jeg tror jeg har skutt inn nok i den butikken,» sa Arve Støp som ofte reagerte på dårlige nyheter med morsomheter.

«Pengene kan jeg alternativt skaffe med å gå til Se og Hør. De elsker jo sånne far-til-mine-barn-er-kjendis-sånn-og-sånn.»

«Dårlig bløff,» sa han. «Du har for mye å tape på det.»

«Ting har forandret seg,» sa hun. «Jeg kommer til å gå fra Rolf hvis jeg får skaffet nok penger til å kjøpe ham ut av butikken. Problemet til butikken er beliggenheten, så jeg vil sette som betingelse at Se og Hør gjør saken med bilder fra sjappa så den får ordentlig publisitet. Vet du hvor mange som leser det bladet, eller?»

Arve Støp visste. Hver sjette voksne nordmann. Han hadde aldri hatt noe imot en passe glamorøs skandale i ny og ne, men å fremstilles som en sleiping som hadde utnyttet kjendisstatusen overfor en enfoldig, gift kvinne og så feiget ut? Offentlighetens bilde av Arve Støp som rakrygget og uredd kom til å knuses, og Liberals moralsk indignerte meningsytringer til å fremstå i et hyklersk lys. Og hun var ikke engang pen. Dette var ikke bra. Overhodet ikke bra.

«Hva slags beløp snakker vi om?» spurte han.

Etter at de var blitt enige, ringte han Idar Vetlesen på Marienlystklinikken og forklarte at han hadde to nye pasienter. De ble enige om å gjøre som med Jonas, først ta prøver av tvillingene, sende til Rettsmedisinsk for å bekrefte farskapet og så begynne å lete etter symptomer på den unevnelige sykdommen.

Da Arve Støp la på og lente seg tilbake i den høye skinnstolen og så sola skinne på tretoppene på Bygdøy og Snarøya, visste han at han burde føle seg dypt deprimert. Men slik var det ikke. Han følte seg oppstemt. Ja, nesten lykkelig.

Det fjerne minnet om denne lykkefølelsen var det første Arve Støp tenkte på da Idar Vetlesen ringte ham og fortalte at avisene skrev at den halshugde kvinnen på Sollihøgda var Sylvia Ottersen.

«Først forsvinner moren til Jonas Becker,» sa Vetlesen. «Og så finner de moren til tvillingene drept. Jeg er ingen racer i sannsynlighetsregning, men vi må gå til politiet, Arve. De leter etter sammenhenger.»

Vetlesen hadde de siste årene slått seg opp på å fikse på kjendisers utseende, men var i Arve Støps øyne likevel – eller kanskje nettopp derfor – en dust.

«Nei, vi går ikke til politiet,» sa Arve.

«Å? Da må du nesten gi meg en god grunn.»

«Greit. Hva slags beløp snakker vi om?»

«Herregud, jeg ringer ikke for å presse deg, Arve. Jeg kan bare ikke …»

«Hvor mye?»

«Hold opp. Har du alibi eller har du ikke?»

«Jeg har ikke alibi, men jævlig mye penger. Det holder at du sier antall nuller, så skal jeg tenke på det.»

«Arve, hvis du ikke har noe å skjule …»

«Det er klart jeg har noe å skjule, din idiot! Tror du jeg er interessert i å bli hengt ut som konepuler og mordmistenkt? Vi må treffes og snakke.»

«Og dere møttes?» spurte Harry Hole.

Arve Støp ristet på hodet. Utenfor soveromsvinduet kunne han se antydning til morgengry, men fjorden var fortsatt svart.

«Vi rakk det ikke før han døde.»

«Hvorfor fortalte du ikke noe av dette da jeg var her første gangen?»

«Er ikke det åpenbart? Jeg vet ikke noe som kan ha verdi for dere, så hvorfor skulle jeg la meg blande inn? Husk at jeg har en merkevare å ta vare på, og det er mitt eget navn. Den merkevaren er faktisk Liberals eneste kapital.»

«Jeg mener å huske du sa at den eneste kapitalen var din personlige integritet?»

Støp trakk misfornøyd på skuldrene. «Integritet. Merkevare. Det er samme sak.»

«Så hvis noe ser ut som integritet, så er det integritet?»

Støp stirret fjernt på Harry. «Det er det Liberal selger. Hvis folk føler de har fått sannheten, er de fornøyde.»

«Mm.» Harry så på klokka. «Og tror du jeg er fornøyd nå?»

Arve Støp svarte ikke.

Kapittel 28

Dag 20. Sykdom

Bjørn Holm kjørte Harry fra Aker Brygge til Politihuset. Førstebetjenten hadde dratt på seg sine egne våte klær, og det surklet i skaitrekket når han flyttet seg i setet.

«Delta storma leiligheta hennes for tjue minutter sida,» sa Bjørn. «Den var tom. Dom har satt ut tre vakter.»

«Hun kommer ikke til å dukke opp,» sa Harry.

På sitt kontor i sjette etasje skiftet Harry til politiuniformen som hang på stumtjeneren og ikke hadde vært brukt siden Jack Halvorsens begravelse. Han så seg i speilbildet i vinduet. Jakka var blitt romslig.

Gunnar Hagen var blitt vekket og hadde kommet til kontoret på kort varsel. Han satt bak pulten sin og lyttet til Harrys briefing. Den var såpass oppsiktsvekkende at han glemte å irritere seg over førstebetjentens krøllete uniform.

«Snømannen er Katrine Bratt,» gjentok Hagen langsomt, som å si det høyt kunne gjøre det mer begripelig.

Harry nikket.

«Og du tror på Støp?»

«Ja,» sa Harry.

«Noen som kan bekrefte historien hans?»

«De er alle døde. Birte, Sylvia, Idar Vetlesen. Han kunne altså vært Snømannen. Det var det Katrine Bratt ville finne ut.»

«Katrine? Men du sier jo at det er hun som er Snømannen? Hvorfor skulle hun …»

«Jeg sier at hun ville finne ut om han kunne vært Snømannen. Hun ville skaffe seg en syndebukk. Støp sier at da han sa at han ikke hadde noe alibi for mordtidspunktene, sa hun 'godt' og fortalte at han akkurat var utnevnt til Snømannen. Så begynte hun å kvele ham. Til hun hørte smellet av bilen mot porten, skjønte at vi var i anmarsj og stakk av. Planen var vel at vi skulle finne Støp død i leiligheten og at det skulle se ut som han hadde hengt seg. Og at vi skulle slå oss til ro med at vi hadde funnet den skyldige. Akkurat som da hun tok livet av Idar Vetlesen. Og da hun forsøkte å skyte Filip Becker under arrestasjonen.»

«Hva? Prøvde hun å …»

«Hun hadde revolveren rettet mot ham og hanen var alt spent. Jeg hørte lyden av at den la seg igjen da jeg stilte meg i skuddlinjen.»

Gunnar Hagen lukket øynene og gned tinningene med fingertuppene. «Jeg hører. Men alt dette er foreløpig bare spekulasjoner, Harry.»

«Og så er det brevet,» sa Harry.

«Brevet?»

«Fra Snømannen. Jeg fant teksten på PC-en hjemme hos henne, datert før noen av oss kjente teksten. Og papirtypen ved siden av.»

«Herregud!» Hagen satte albuene tungt i bordplaten og la ansiktet i hendene. «Vi ansatte den dama her! Vet du hva dette betyr, Harry?»


Jø Nesbø - Snømannen Part 9 (1) Jø Nesbø - The Snowman Part 9 (1) Jø Nesbø - Le bonhomme de neige, partie 9 (1)

Kapittel 26

Dag 19. Tausheten

Harry trykket på ringeklokka til Arve Støp igjen.

En nattejeger uten bytte gikk over kanalbrua og kikket på den svarte Amazonen som sto midt inne på det bilfrie torget på Aker Brygge.

«Åpner vel itte hvis han har damebesøk,» sa Bjørn Holm og så opp på den tre meter høye porten.

Harry trykket på de andre ringeklokkene.

«Det der er bare kontorer,» sa Bjørn Holm. «Støp bor aleine på toppen, je har lesi det.»

Harry så seg rundt.

«Nei,» sa Holm, som skjønte hva han tenkte på. «Det går itte med brekkjern. Og stålglasset er uknuselig. Vi får vente til vaktmest…»

Harry var på vei tilbake mot bilen. Og denne gangen greide ikke Holm å følge førstebetjentens tanker. Ikke før Harry steg inn på førersiden og Bjørn samtidig kom på at nøklene fremdeles sto i tenningen.

«Nei, Harry! Nei! Itte …»

Resten ble overdøvet av brølet fra motoren. Hjulene spant på de regnglatte hellene før de fikk tak. Bjørn Holm stilte seg veivende i veien, men fikk et glimt av førstebetjentens blikk bak rattet og hev seg unna. Amazonens støtfanger traff døra med et dumpt smell. Glasset i døra ble til hvite krystaller som et lydløst øyeblikk hang i lufta før det singlet i bakken. Og før Bjørn fikk oversikt over skadeomfanget, var Harry ute av bilen og skrittet inn gjennom den nå glassløse inngangsdøra.

Bjørn løp fortvilet bannende etter. Harry hadde tatt tak i en av de to store krukkene med mannshøye palmer, slept bort til heisen og trykket. Da de aluminiumsblanke heisdørene gled fra hverandre, plasserte han krukkene mellom dem og pekte på en hvit dør med grønt exitskilt: «Hvis du tar det trappeløpet og jeg hovedtrappa, har vi dekket alle retrettmulighetene. Vi møtes i sjuende, Holm.»

Bjørn Holm var gjennomvåt av svette før han var kommet til tredje etasje i den smale jerntrappa. Verken kroppen eller hodet var innstilt på dette. Han var krimtekniker, for satan! Han likte å __re__konstruere dramatikken, ikke konstruere.

Han stoppet et øyeblikk. Men alt han hørte var det døende ekkoet av sine egne skritt og sin egen pesing. Hva gjorde han hvis han traff noen? Harry hadde bedt ham ta med tjenesterevolveren til Seilduksgata, men skulle han bruke den, hadde Harry ment det? Bjørn tok tak i rekkverket og begynte å løpe igjen. Hva ville Hank Williams gjort? Begravd hodet i en drink. Sid Vicious? Vist fingeren og stukket av. Og Elvis? Elvis. Elvis Presley. Nemlig. Bjørn Holm grep etter revolveren.

Trappa sluttet. Han åpnet døra og der, i enden av korridoren, sto Harry lent med ryggen mot veggen ved siden av en brun dør. Han hadde tjenesterevolveren i den ene hånden og den andre holdt han opp. Pekefingeren lå over leppene mens han så på Bjørn og pekte mot døra. Den sto på gløtt.

«Vi tar det rom for rom,» hvisket Harry da Bjørn var kommet bort til ham. «Du dem til venstre, jeg dem til høyre. I samme tempo, rygg mot rygg. Og husk å puste.»

«Vent!» hvisket Bjørn. «Hvis a Katrine er der da?» "If Katrine is there then?"

Harry så på ham og ventet.

«Je mener …,» fortsatte Bjørn og prøvde å finne ut hva han mente. «I verste fall skøt je altså … en kollega?»

«I __verste__ fall …,» sa Harry, «… blir __du__ skutt av en kollega. Klar?»

Den unge krimteknikeren fra Skreia nikket og lovet seg selv at om dette gikk bra, skulle han faen meg prøve pomade også.

Harry dyttet døra lydløst opp med foten og gikk inn. Han kjente luftdraget med en gang. Gjennomtrekk. Den første døra til høyre var i enden av gangen. Harry grep om håndtaket med venstre hånd mens han pekte med revolveren. Rykket døra opp og gikk inn. Det var et arbeidsrom. Tomt. Over skrivebordet hang et stort kart over Norge med nåler stukket i.

Harry gikk ut i gangen hvor Holm ventet på ham. Harry signaliserte at Holm skulle ha revolveren hevet hele tiden.

De fortsatte innover i leiligheten.

Kjøkken, bibliotek, treningsrom, spisestue, vinterhage, gjesteværelse. Alle tomme.

Harry kjente temperaturen falle. Og da de kom til stua, så han hvorfor. Skyvedøra ut til takterrassen og bassenget sto på vidt gap, hvite gardiner slo nervøst i vinden. På hver side av stua gikk det en liten gang til hver sin dør. Han pekte at Holm skulle ta døra til høyre, mens han selv stilte seg foran den andre.

Harry trakk pusten, krøp sammen for å gjøre blinken minst mulig og åpnet.

I mørket skimtet han en seng, hvitt sengetøy og noe som kunne være en kropp. Venstre hånd famlet etter en lysbryter på veggen innenfor døra.

«Harry!»

Det var Holm.

«Hitover, Harry!»

Holms stemme var opphisset, men Harry skjøv den unna, konsentrerte seg om mørket foran seg. Hånden fant bryteren og i neste øyeblikk var soverommet badet i lys fra downlights. Det var tomt. Harry sjekket skapene før han gikk ut. Holm sto utenfor døra med revolveren rettet inn i rommet. Harry kom opp på siden av ham.

«Han rører seg itte,» hvisket Holm. «Han er død. Han …»

«Da behøvde du ikke rope,» sa Harry, gikk bort til badekaret, bøyde seg over den nakne mannen og dro av ham grisemasken. En tynn, rød stripe gikk rundt halsen, ansiktet var blekt og opphovnet og han kunne se øynene bule ut under øyelokkene. Arve Støp var ikke til å kjenne igjen.

«Je ringer åstedsgruppa,» sa Holm.

«Vent.» Harry holdt en hånd foran Støps munn. Så tok han tak i redaktørens skulder og ristet ham.

«Hva gjør du?»

Harry ristet hardere.

Bjørn la en hånd på Harrys skulder. «Men, Harry, ser du itte …»

Holm skvatt tilbake. Støp hadde åpnet øynene. Og nå trakk han luft – som en fridykker som bryter vannflaten – dypt, smertefullt og rallende.

«Hvor er hun?» sa Harry.

Støp virret på hodet mens han stirret på Harry med pupiller som var store og svarte av sjokk.

«Hvor er hun?» gjentok Harry.

Støp greide ikke å feste blikket, og bare korte hikst kom ut av den åpne munnen.

«Vent her, Holm.»

Holm nikket mens han så kollegaen forsvinne ut av baderommet.

Harry sto på kanten av terrassen til Arve Støp. Tjuefem meter under ham glitret det svarte vannet i kanalen. I måneskinnet kunne han se skulpturen av damen på stylter i vannet og den tomme brua. Og der … Noe blankt som duppet i vannflaten, som buken på en død fisk. And there... Something shiny that bobbed in the surface of the water, like the belly of a dead fish. Ryggen på en sort skinnfrakk. The back of a black leather coat. Hun hadde hoppet. Fra sjuende etasje.

Harry steg opp på kanten av terrassen, sto mellom de tomme blomsterkassene. Et minnebilde fór gjennom hodet hans. Østmarka, og Øystein som stupte fra fjellsiden og ned i Hauktjern. Harry og Tresko som slepte ham på land. Øystein i sykesenga på Rikshospitalet med noe som lignet et byggestillas rundt halsen. Det Harry hadde lært av det var at fra store høyder skulle man hoppe, ikke stupe. Og huske å klemme armene inntil kroppen så man ikke brakk kravebeina. Men først og fremst måtte man ha bestemt seg før man så ned og hoppe før redselen åpnet for fornuften. Og derfor falt jakka til Harry ned på terrassegulvet med et mykt dunk mens Harry allerede befant seg i lufta og kjente brølet i ørene. Den svarte vannflata akselererte mot ham. Svart som asfalt.

Han satte hælene sammen og i neste øyeblikk var det som om lufta ble slått ut av ham og en stor hånd prøvde å rive av ham klærne, og alle lydene forsvant. Så kom den lammende kulda. Han sparket fra og nådde overflaten. Orienterte seg, peilet seg mot frakkeryggen og begynte å svømme. Han hadde allerede begynt å miste følelsen i føttene og visste at han bare hadde noen få minutter på seg før kroppen ville slutte å fungere i denne temperaturen. Men han visste også at om Katrines strupehoderefleks fungerte og lukket seg når det kom i kontakt med vann, ville det nettopp være den plutselige nedkjølingen som kunne redde henne, som ville bråstoppe metabolismen, sende kroppens celler og organer inn i dvalemodus, få de vitale funksjonene til å greie seg med et minimum av oksygen.

Harry sparket fra og gled gjennom det tykke, tunge vannet mot det glinsende skinnet.

Så var han der, og han grep rundt henne.

Hans første ubevisste tanke var at hun alt var himmelfaren, spist opp av demoner. For det var bare frakken.

Harry bannet og spant rundt i vannet, stirret opp mot terrassen. Fulgte kanten bort mot takskjegget, metallpipene og skråtakene som førte mot den andre siden av gården, mot andre gårder, andre terrasser og mylderet av branntrapper og rømningsveier langs labyrinten av fasader på Aker Brygge. Han trådte vannet med legger han ikke lenger kunne kjenne mens han slo fast at Katrine ikke engang hadde undervurdert ham; han hadde gått på et av de billigste triksene i boka. Og et vilt øyeblikk vurderte han drukningsdøden, den skulle visst være behagelig.

Klokka var fire på morgenen og på senga foran Harry, iført morgenkåpe, satt en skjelvende Arve Støp. Brunfargen var som sugd ut av ansiktshuden hans, og han hadde krympet til en gammel mann. Men pupillene hadde fått sin normale størrelse igjen.

Harry hadde tatt en glovarm dusj og satt på en stol iført Holms genser og en treningsbukse han hadde fått låne av Støp. Ute i stua kunne de høre Bjørn Holm prøve å organisere jakten på Katrine Bratt via mobiltelefon. Harry hadde gitt ham beskjed om å kontakte Operasjonssentralen for den generelle etterlysningen, politiet på Gardermoen lufthavn i tilfelle hun ville prøve å komme seg med et av de tidlige morgenflyene og beredskapstroppen Delta for å ta seg av anslaget mot leiligheten hennes, selv om Harry var temmelig sikker på at de ikke kom til å finne henne der.

«Så du mener at dette ikke bare var en sexlek, men at Katrine Bratt forsøkte å ta livet av deg?» sa Harry.

«Mener?» sa Støp med klaprende tenner. «Hun holdt på å kvele meg!»

«Mm. Og hun spurte altså om du hadde alibi for drapstidspunktene?»

«For tredje gang: ja!» stønnet Støp.

«Så hun tror du er Snømannen?»

«Faen vet hva hun tror, dama er åpenbart spenna gær'n.» "The devil knows what she thinks, the girl is obviously excited."

«Kanskje,» sa Harry. «Men det forhindrer ikke at hun kan ha et poeng.»

«Og hva slags poeng skulle det være?» Støp så på klokka.

Harry visste at advokat Krohn var på vei, og at advokaten ville nedlegge taleforbud straks han kom. Harry bestemte seg og bøyde seg fram: «Vi veit at du er far til Jonas Becker og tvillingene til Sylvia Ottersen.»

Støps hode vippet opp. Harry visste han måtte ta en sjanse:

«Idar Vetlesen var den eneste som visste det. Det var du som sendte ham til Sveits og betalte for det kurset han tok om Fahrs sykdom, ikke sant? Sykdommen som du selv arvet.»

Harry skjønte han hadde truffet ganske bra da han så Arve Støps pupiller utvide seg igjen.

«Jeg tipper Vetlesen fortalte deg om presset vi la på ham,» drev Harry på. «Kanskje du var redd han ville sprekke. Eller kanskje han utnyttet situasjonen til å presse deg for gjenytelser. Penger, for eksempel.»

Redaktøren stirret vantro på Harry og ristet på hodet.

«Uansett, Støp, du syntes tydeligvis du hadde mye å tape på at sannheten om disse farskapene kom ut. Nok til å gi deg motiv til å ta livet av de eneste som kunne avsløre deg; mødrene og Idar Vetlesen. Stemmer ikke det?»

«Jeg …» Støps blikk flakket.

«Du?»

«Jeg … har ikke mer å si.» Støp bøyde seg framover, lot hodet synke ned i hendene. «Snakk med Krohn.»

«Greit,» sa Harry. Han hadde ikke mye tid. Men ett, siste kort. Et godt et: «Jeg skal fortelle dem at du sa det.» A good one: "I'll tell them you said so."

Harry ventet. Støp satt framoverbøyd og urørlig. Så løftet han endelig hodet: «Hvem __dem?__»

«Pressen naturligvis,» sa Harry lett. «Det er grunn til å tro at de vil spørre oss ut ganske grundig, tror du ikke? Dette er jo det dere kaller en sensasjon?»

Noe syntes å demre i Støps blikk.

«Hvordan da?» spurte han, men med et tonefall som om han alt visste svaret.

«En kjent person tror det er han som lokker med seg en ung kvinne hjem, mens det egentlig er omvendt,» sa Harry og studerte maleriet på veggen bak Støp. Det så ut til å forestille en naken kvinne som balanserte på en line. «Han blir overtalt til å sette på seg en grisemaske i den tro at det er en sexlek og slik blir han funnet av politiet, naken og gråtende i sitt eget badekar.»

«Du kan ikke fortelle det!» brast det ut av Støp. «Det … det bryter jo mot taushetsplikten.»

«Vel,» sa Harry. «Det bryter kanskje mot det imaget du har bygget deg opp, Støp. Men ikke mot noen taushetsplikt. Snarere tvert om.»

«Tvert om?» nesten ropte Støp. Klapringen av tenner var borte nå og fargen var på vei tilbake i kinnene.

Harry kremtet: «Min eneste kapital og produksjonsmiddel er min personlige integritet.» Harry ventet til han så at Støp kjente igjen sine egne ord. «Og som politimann betyr det blant annet å holde offentligheten orientert i den utstrekning det lar seg gjøre uten å skade etterforskningen. I dette tilfellet lar det seg gjøre.»

«Du kan ikke gjøre dette,» sa Støp.

«Jeg kan, og jeg vil.»

«Det … det vil knuse meg.»

«Omtrent slik Liberal hver uke knuser en person på sin førsteside?»

Støp åpnet og lukket munnen som en akvariefisk.

«Men selvfølgelig,» sa Harry. «Selv for menn med personlig integritet finnes det kompromisser.»

Støp så lenge på Harry.

«Jeg håper at du skjønner,» sa Harry og smattet med leppene som for å memorere den nøyaktige ordlyden: «At jeg som politimann har en plikt til å utnytte situasjonen.»

Støp nikket langsomt.

«Vi begynner med Birte Becker,» sa Harry. «Hvordan traff du henne?»

«Jeg tror vi stopper der,» sa en stemme.

De snudde seg mot døråpningen. Det så ut som Johan Krohn hadde rukket både å dusje, barbere seg og stryke skjorta.

«OK,» sa Harry og trakk på skuldrene. «Holm!»

Bjørn Holms fregnete ansikt dukket opp i døråpninga bak Krohn.

«Ring Odin Nakken i VG,» sa Harry og henvendte seg til Støp: «Greit om jeg kommer tilbake med disse klærne seinere i dag?»

«Vent,» sa Støp.

Det var stille i rommet mens Arve Støp løftet begge hendene og gned håndbakene hardt mot pannen som for å få i gang blodsirkulasjonen.

«Johan,» sa han til slutt. «Du får gå. Jeg klarer dette alene.»

«Arve,» sa advokaten. «Jeg tror ikke du skal …»

«Gå hjem og sov, Johan. Jeg ringer deg senere.»

«Som din advokat må jeg …»

«Som min advokat skal du holde kjeft og stikke, Johan. Forstått?»

Johan Krohn rettet seg opp, mobiliserte restene av sin sårete advokatverdighet, men ombestemte seg da han så Støps ansiktsuttrykk. Nikket kort, snudde og gikk.

«Hvor var vi?» sa Støp.

«Ved begynnelsen,» sa Harry.

Kapittel 27

Dag 20. Begynnelsen

Arve Støp så Birte Becker første gang en kald vinterdag i Oslo, under et foredrag han holdt for et eventbyrå på Sentrum Auditorium. Det var et motivasjonsseminar hvor bedrifter sendte sine slitne ansatte til såkalt «påfyll», det vil si å høre foredrag som skulle motivere dem til å jobbe enda hardere. Arve Støps erfaring var at de fleste foredragsholdere på slike seminarer var forretningsfolk som hadde hatt en viss suksess med en ikke særlig original idé, idrettsutøvere med gull fra et veldig stort mesterskap i en veldig liten idrett eller tindebestigere som hadde gjort det til levevei å gå opp på fjell og komme ned igjen for å fortelle om det. Felles for dem var påstanden om at deres suksess skyldtes at de var i besittelse av en helt spesiell vilje og moral. De var motiverte. Det var dette som skulle være motiverende.

Arve Støp var sist ut på programmet – det satte han alltid som forutsetning for å ville komme. Slik at han kunne begynne med å slakte de andre foredragsholderne som pengegriske narsissister, dele dem inn i de tre kategoriene og slå fast at han selv tilhørte den første kategorien – suksess med ikke spesielt original forretningsidé. Pengene som var brukt på denne motivasjonsdagen var bortkastet, de fleste i salen kom aldri til å nå særlig langt fordi de var så heldige å ikke ha det abnorme behovet for anerkjennelse som plaget dem som sto her oppe. The money spent on this motivational day was wasted, most of the people in the room were never going to get very far because they were lucky enough not to have the abnormal need for recognition that plagued those standing up here. Ham selv inkludert. En tilstand han sa skyldtes at hans far aldri hadde brydd seg særlig om ham. Så han hadde måttet søke kjærlighet og beundring hos andre og burde derfor vært skuespiller eller musiker om han hadde eid noe talent i den retning.

Publikums måping hadde på dette tidspunktet i foredraget gått over i latter. Og sympati. Og Støp visste det ville ende med beundring. For han sto der og skinte. Skinte, fordi han og alle andre visste at uansett hva han sa, så var han en suksess, og du kan ikke argumentere mot suksess, ikke engang din egen. Han understreket flaks som den viktigste suksessfaktor, bagatelliserte sitt eget talent og understreket at den generelle udugeligheten og latskapen i det norske næringslivet gjør at selv middelmådigheter kan lykkes.

Til slutt sto de på beina og applauderte ham.

Og han smilte mens han satte blikket i den mørke skjønnheten på første rad som altså skulle vise seg å hete Birte. Han hadde lagt merke til henne med en gang han hadde kommet inn. Han var klar over at kombinasjonen slanke legger og store bryster ofte var ensbetydende med silikonimplantasjon, men Støp var ingen motstander av kunstig forskjønnelse av kvinnekroppen. Neglelakk, silikon; hva var den prinsipielle forskjellen? Da applausen dundret mot ham, steg han ganske enkelt ned fra scenen, gikk langs den første benkeraden og begynte å trykke hendene til tilhørerne. Det var en idiotisk gest, noe en amerikansk president kunne tillatt seg, men han ga faen, fullstendig og deilig faen, det gledet ham om han kunne forarge. Han stoppet foran den mørke kvinnen som så tilbake på ham med røde, opprømte kinn. Da han rakte henne hånden, neiet hun som for en kongelig, og han kjente de skarpe hjørnene på sitt eget visittkort stikke i håndflaten mens han presset det mot hennes. Hun så etter giftering.

Ringen var matt. Og høyrehånden smal og blek, men den holdt hans i et overraskende fast grep.

«Sylvia Ottersen,» sa hun med et fjollete smil. «Jeg er en stor beundrer, så jeg måtte bare få håndhilse.»

Det var slik han hadde møtt Sylvia Ottersen første gang, i butikken Taste of Africa en varm sommerdag i Oslo. Utseendet hennes var ordinært. Men hun var altså gift.

Arve Støp kikket opp på de afrikanske maskene og spurte om noe for ikke å gjøre situasjonen mer pinlig enn den allerede var. Ikke at den var pinlig for ham, men han merket at kvinnen som sto ved siden av ham hadde stivnet til da Sylvia Ottersen hadde rakt ham hånden. Marita het hun. Nei, Marite var det. Det var hun som hadde insistert på å ta ham med hit for å vise ham noen puter med sebraskinn som Marite – eller var det Marita? – mente han bare __måtte__ ha til senga de nettopp hadde stått opp fra og som nå hadde lange, blonde hårstrå på sengetøyet som han minnet seg selv på at han måtte huske å fjerne.

«Vi har ikke flere igjen i sebra,» sa Sylvia Ottersen. «Men hva med disse?»

Hun gikk bort til en hylle ved vinduet, dagslyset falt på ryggen og enden som han tenkte at slett ikke var så verst. Men det kommunebrune håret var pistrete og dødt.

«Hva er det?» spurte kvinnen på M.

«Etterlignet gnuskinn.»

«Etterlignet?» fnøs M og kastet det skinnende blonde håret over skulderen. «Da venter vi heller til dere får inn mer sebra.»

«Sebraskinnet er også etterlignet,» sa Sylvia og smilte slik man smiler til barn når man må forklare dem at månen likevel ikke er laget av ost.

«Da så,» sa M, smilte surt med den rødmalte munnen og grep Arve under armen. «Takk for titten.»

Han hadde ikke likt Ms idé om å gå ut og vise seg i offentligheten sammen, og enda mindre likte han dette taket hun nå hadde om armen hans. Og kanskje merket hun hans motvilje, da de var kommet utenfor, slapp hun ham i alle fall. Han så på klokka.

«Oi,» sa han. «Jeg har et møte å rekke.»

«Ikke lunsj?» Hun så på ham med et lett overrasket ansiktsuttrykk som greide å skjule hvor såret hun var.

«Jeg ringer deg, kanskje,» sa han.

Hun ringte ham. Det var bare gått tretti minutter siden han hadde stått på scenen på Sentrum Scene, og han satt i en drosje bak en brøytebil som veltet skitten snø mot veikanten.

«Jeg satt rett foran deg,» sa hun. «Jeg vil bare takke for foredraget.»

«Håper ikke stirringen min var for opplagt,» ropte han triumferende over skrapingen av jern mot asfalt.

Hun lo lavt.

«Planer for kvelden?» spurte han.

«Tja,» sa hun. «Ikke noen som ikke kan endres …» Deilig stemme. Deilige ord.

Resten av ettermiddagen gikk han rundt og tenkte på henne, fantaserte om å knulle henne på kommoden i entreen, at hun dunket bakhodet mot Gerhard Richter-maleriet han hadde kjøpt i Berlin. Og tenkte at dette var alltid det beste; ventingen.

Hun ringte på porttelefonen klokka åtte. Han ventet ved døra. Hørte ekkoene av heisens mekaniske klikking, som et våpen som lades. En summende tone som steg. Blodet banket i pikken hans.

Og så sto hun der. Det kjentes som noen hadde gitt ham en ørefik.

«Hvem er du?» sa han.

«Stine,» sa hun og lett forvirring spredte seg i det smilende, fleskete ansiktet. «Jeg ringte …»

Han målte henne fra topp til tå og vurderte likevel et øyeblikk muligheten, for av og til gjorde det ordinære og lite attraktive ham kåt. Men han kjente den dalende ereksjonen og slo det fra seg.

«Jeg beklager at jeg ikke rakk å gi beskjed,» sa han. «Jeg ble akkurat innkalt til et møte.»

«Et møte?» sa hun uten å greie å skjule hvor såret hun var.

«Et krisemøte. Jeg ringer deg kanskje.»

Han ble stående innenfor døra og hørte heisdørene utenfor lukke og åpne seg. Så begynte han å le. Han lo til han kom på at han kanskje aldri kom til å se den mørke skjønnheten på første rad igjen.

Han så henne igjen en time senere. Da hadde han spist lunsj alene på Bar og Restaurant, kjøpt en dress på Kamikaze som han like gjerne tok på med én gang, og to ganger gått forbi Taste of Africa som lå i skygge for den steikende sola. Den tredje gangen gikk han inn.

«Alt tilbake?» smilte Sylvia Ottersen.

Akkurat som for en time siden var hun alene i det svale, mørke butikklokalet.

«Jeg likte putene,» sa han.

«Ja, de er fine,» sa hun og strøk hånden over imitert gnuskinn.

«Har du mer å vise meg?» spurte han.

Hun la en hånd på hoften. Hodet litt på skakke. Hun vet, tenkte han. Hun kan lukte.

«Det spørs hva du vil se,» sa hun.

Han hørte skjelvingen i sin egen stemme da han svarte: «Jeg vil gjerne se fitta di.»

Hun lot ham knulle seg på bakrommet og brød seg ikke engang om å låse butikkdøra.

Arve Støp kom nesten med en gang. Av og til gjorde det ordinære og lite attraktive ham så fordømt kåt. Sometimes the ordinary and unattractive made him so damned horny.

«Min mann står i butikken på tirsdager og onsdager,» sa hun da han skulle gå. «Torsdag?»

«Kanskje,» sa han og så at dressen fra Kamikaze hadde fått en flekk.

Snøen virvlet panisk mellom kontorbygningene på Aker Brygge da Birte ringte.

Hun sa at hun gikk ut fra at han hadde gitt henne visittkortet sitt for at hun skulle kontakte ham.

Det hendte at Arve Støp spurte seg selv hvorfor han måtte ha disse kvinnene, disse kickene, disse samleiene som egentlig ikke var annet enn seremonielle overgivelsesritualer. Hadde han ikke erobret nok i sitt liv? Var det frykten for å bli gammel, trodde han at han ved å dyppe seg i disse pikekvinnene kunne stjele noe av deres ungdom? Og hvorfor dette hastverket, det frenetiske tempoet? Kanskje kom det av vissheten om sykdommen han bar på, at om ikke lenge ville han ikke være den mannen han fortsatt var. Han hadde ikke svarene, og hva skulle han egentlig med dem? Samme kveld lyttet han til Birtes stønn, dype som en manns, mens hun slo bakhodet mot Gerhard Richter-maleriet han hadde kjøpt i Berlin.

Arve Støp ejakulerte sin infiserte sæd idet bjella over inngangsdøra iltert advarte om at noen var på vei inn i Taste of Africa. Han prøvde å komme løs, men Sylvia Ottersen gliste og fastnet grepet om skinkene hans. Han rev seg løs og dro opp buksene. Sylvia skled ned fra disken, rettet på sommerskjørtet og gikk rundt hjørnet for å ekspedere kunden. Arve Støp skyndte seg bort til hyllene med nips hvor han med ryggen mot lokalet kneppet buksene. Bak seg hørte han en mannsstemme beklage at han kom litt sent, at det hadde vært vanskelig å finne parkering. Og Sylvia hadde med spiss stemme sagt at det burde han ha skjønt, sommerferien var tross alt over nå. At hun allerede var sent ute til avtalen med søsteren og at han fikk overta kunden.

Arve Støp hørte mannsstemmen bak seg: «Kan jeg hjelpe deg?»

Han snudde seg og så et beinrangel av en mann med unaturlig store øyne bak et par runde briller, flanellsskjorte og en hals som fikk ham til å tenke på en stork.

Han så over skulderen på mannen, rakk å se Sylvia gå ut døra, skjørtekanten som gled opp, den våte stripen som rant over den nakne knehasen. Og det gikk opp for ham at hun hadde visst at dette fugleskremslet som han gikk ut fra var mannen hennes, skulle komme nå. At hun hadde __villet__ at han skulle oppdage dem.

«Takk, jeg har fått med meg det jeg ville,» sa han og satte kurs mot døra.

Arve Støp hadde av og til prøvd å forestille seg hvordan han ville reagere om han hadde fått vite at han hadde gjort noen gravid. Arve Støp had occasionally tried to imagine how he would react if he had learned that he had made someone pregnant. Om han ville insistert på abort eller at barnet ble båret fram. Det eneste han var ganske sikker på var at han ville insistere på det ene eller det andre, å overlate avgjørelser til andre lå ikke i hans natur.

Birte Becker hadde fortalt at de ikke behøvde å bruke prevensjon ettersom hun ikke kunne få barn. Da hun tre måneder og seks samleier senere gledestrålende meddelte ham at det kunne hun visst likevel, skjønte han med en gang at hun ville bære det fram. Og han reagerte med panikk og insisterte på det motsatte.

«Jeg har de beste kontakter,» sa han. «I Sveits. Ingen får vite noe.»

«Dette er min sjanse til å bli mor, Arve. Legen sier det er et under som kanskje aldri vil skje igjen.»

«Da vil jeg verken se deg eller noe eventuelt barn igjen. Hører du?»

«Barnet trenger en far, Arve. Og et trygt hjem.»

«Og du finner ingen av delene her. Jeg er bærer av en arvelig og grusom sykdom, forstår du?»

Birte Becker forsto. Og siden hun var en enkel, men oppvakt jente som med en drukkenbolt til far og nervevrak til mor tidlig var blitt vant til å greie seg selv, gjorde hun det hun måtte. Hun skaffet barnet en far og et trygt hjem.

Filip Becker kunne ikke tro det da denne vakre kvinnen han hadde kurtisert så desperat og forgjeves, plutselig ga etter og ville bli hans. Og ettersom han altså ikke kunne tro det, var mistankens frø allerede sådd. Men på det tidspunktet hun kunngjorde at han hadde gjort henne gravid – bare en uke etter at hun hadde sluppet ham til – lå frøet fortsatt dypt begravd.

Da Birte ringte Arve Støp og fortalte at Jonas var kommet til verden og at han lignet ham på en prikk, ble Arve stående med røret mot øret og bare se ut i lufta. Så ba han om et bilde. Then he asked for a picture. Han fikk det i posten og to uker senere satt hun som avtalt på en kaffebar med Jonas på fanget og giftering på fingeren, mens Arve satt ved et annet bord og lot som han leste i en avis.

Den natten kastet han seg søvnløs fram og tilbake mellom lakenene og tenkte på sykdommen.

Det måtte sjekkes diskré, med en lege han stolte på at holdt kjeft. Kort sagt; det måtte bli den veike, smiskete dusten av en kirurg i curlingklubben; Idar Vetlesen.

Han fikk tak i Vetlesen, som jobbet på Marienlystklinikken. Dusten sa ja til oppdraget, ja til pengene og dro på Støps regning til Genève hvor Europas fremste eksperter på Fahrs sykdom hvert år ble samlet for å kurses og å legge fram de siste nedslående forskningsresultater.

Den første analysen av Jonas viste ingenting galt, men selv om Vetlesen gjentok at symptomene som regel først vistes i godt voksen alder – Arve Støp selv hadde jo vært helt symptomfri til han var førti – insisterte Støp på at gutten måtte undersøkes én gang i året.

Det hadde gått to år siden han hadde sett sin sæd renne nedover Sylvia Ottersens knehase der hun hadde spasert ut av butikken og livet til Arve Støp. Han hadde ganske enkelt ikke kontaktet henne igjen, og ikke hun ham. Før nå. Da hun ringte, svarte han straks at han var på vei inn i et krisemøte, men hun fattet seg i korthet. På fire setninger fikk hun fortalt at all sæden tydeligvis ikke hadde rent ut, at det var blitt tvillinger, at hennes mann trodde de var hans og at de trengte en velvillig investor for å holde Taste of Africa gående.

«Jeg tror jeg har skutt inn nok i den butikken,» sa Arve Støp som ofte reagerte på dårlige nyheter med morsomheter.

«Pengene kan jeg alternativt skaffe med å gå til Se og Hør. De elsker jo sånne far-til-mine-barn-er-kjendis-sånn-og-sånn.»

«Dårlig bløff,» sa han. «Du har for mye å tape på det.»

«Ting har forandret seg,» sa hun. «Jeg kommer til å gå fra Rolf hvis jeg får skaffet nok penger til å kjøpe ham ut av butikken. Problemet til butikken er beliggenheten, så jeg vil sette som betingelse at Se og Hør gjør saken med bilder fra sjappa så den får ordentlig publisitet. Vet du hvor mange som leser det bladet, eller?»

Arve Støp visste. Hver sjette voksne nordmann. Han hadde aldri hatt noe imot en passe glamorøs skandale i ny og ne, men å fremstilles som en sleiping som hadde utnyttet kjendisstatusen overfor en enfoldig, gift kvinne og så feiget ut? Offentlighetens bilde av Arve Støp som rakrygget og uredd kom til å knuses, og Liberals moralsk indignerte meningsytringer til å fremstå i et hyklersk lys. Og hun var ikke engang pen. Dette var ikke bra. Overhodet ikke bra.

«Hva slags beløp snakker vi om?» spurte han.

Etter at de var blitt enige, ringte han Idar Vetlesen på Marienlystklinikken og forklarte at han hadde to nye pasienter. De ble enige om å gjøre som med Jonas, først ta prøver av tvillingene, sende til Rettsmedisinsk for å bekrefte farskapet og så begynne å lete etter symptomer på den unevnelige sykdommen.

Da Arve Støp la på og lente seg tilbake i den høye skinnstolen og så sola skinne på tretoppene på Bygdøy og Snarøya, visste han at han burde føle seg dypt deprimert. Men slik var det ikke. Han følte seg oppstemt. Ja, nesten lykkelig.

Det fjerne minnet om denne lykkefølelsen var det første Arve Støp tenkte på da Idar Vetlesen ringte ham og fortalte at avisene skrev at den halshugde kvinnen på Sollihøgda var Sylvia Ottersen.

«Først forsvinner moren til Jonas Becker,» sa Vetlesen. «Og så finner de moren til tvillingene drept. Jeg er ingen racer i sannsynlighetsregning, men vi må gå til politiet, Arve. De leter etter sammenhenger.»

Vetlesen hadde de siste årene slått seg opp på å fikse på kjendisers utseende, men var i Arve Støps øyne likevel – eller kanskje nettopp derfor – en dust.

«Nei, vi går ikke til politiet,» sa Arve.

«Å? Da må du nesten gi meg en god grunn.»

«Greit. Hva slags beløp snakker vi om?»

«Herregud, jeg ringer ikke for å presse deg, Arve. Jeg kan bare ikke …»

«Hvor mye?»

«Hold opp. Har du alibi eller har du ikke?»

«Jeg har ikke alibi, men jævlig mye penger. Det holder at du sier antall nuller, så skal jeg tenke på det.»

«Arve, hvis du ikke har noe å skjule …»

«Det er klart jeg har noe å skjule, din idiot! Tror du jeg er interessert i å bli hengt ut som konepuler og mordmistenkt? Vi må treffes og snakke.»

«Og dere møttes?» spurte Harry Hole.

Arve Støp ristet på hodet. Utenfor soveromsvinduet kunne han se antydning til morgengry, men fjorden var fortsatt svart.

«Vi rakk det ikke før han døde.»

«Hvorfor fortalte du ikke noe av dette da jeg var her første gangen?»

«Er ikke det åpenbart? Jeg vet ikke noe som kan ha verdi for dere, så hvorfor skulle jeg la meg blande inn? Husk at jeg har en merkevare å ta vare på, og det er mitt eget navn. Den merkevaren er faktisk Liberals eneste kapital.»

«Jeg mener å huske du sa at den eneste kapitalen var din personlige integritet?»

Støp trakk misfornøyd på skuldrene. «Integritet. Merkevare. Det er samme sak.»

«Så hvis noe ser ut som integritet, så er det integritet?»

Støp stirret fjernt på Harry. «Det er det Liberal selger. Hvis folk føler de har fått sannheten, er de fornøyde.»

«Mm.» Harry så på klokka. «Og tror du jeg er fornøyd nå?»

Arve Støp svarte ikke.

Kapittel 28

Dag 20. Sykdom

Bjørn Holm kjørte Harry fra Aker Brygge til Politihuset. Førstebetjenten hadde dratt på seg sine egne våte klær, og det surklet i skaitrekket når han flyttet seg i setet.

«Delta storma leiligheta hennes for tjue minutter sida,» sa Bjørn. «Den var tom. Dom har satt ut tre vakter.»

«Hun kommer ikke til å dukke opp,» sa Harry.

På sitt kontor i sjette etasje skiftet Harry til politiuniformen som hang på stumtjeneren og ikke hadde vært brukt siden Jack Halvorsens begravelse. Han så seg i speilbildet i vinduet. Jakka var blitt romslig.

Gunnar Hagen var blitt vekket og hadde kommet til kontoret på kort varsel. Han satt bak pulten sin og lyttet til Harrys briefing. Den var såpass oppsiktsvekkende at han glemte å irritere seg over førstebetjentens krøllete uniform.

«Snømannen er Katrine Bratt,» gjentok Hagen langsomt, som å si det høyt kunne gjøre det mer begripelig.

Harry nikket.

«Og du tror på Støp?»

«Ja,» sa Harry.

«Noen som kan bekrefte historien hans?»

«De er alle døde. Birte, Sylvia, Idar Vetlesen. Han kunne altså vært Snømannen. Det var det Katrine Bratt ville finne ut.»

«Katrine? Men du sier jo at det er hun som er Snømannen? Hvorfor skulle hun …»

«Jeg sier at hun ville finne ut om han __kunne__ vært Snømannen. Hun ville skaffe seg en syndebukk. Støp sier at da han sa at han ikke hadde noe alibi for mordtidspunktene, sa hun 'godt' og fortalte at han akkurat var utnevnt til Snømannen. Så begynte hun å kvele ham. Til hun hørte smellet av bilen mot porten, skjønte at vi var i anmarsj og stakk av. Planen var vel at vi skulle finne Støp død i leiligheten og at det skulle se ut som han hadde hengt seg. Og at vi skulle slå oss til ro med at vi hadde funnet den skyldige. Akkurat som da hun tok livet av Idar Vetlesen. Og da hun forsøkte å skyte Filip Becker under arrestasjonen.»

«Hva? Prøvde hun å …»

«Hun hadde revolveren rettet mot ham og hanen var alt spent. Jeg hørte lyden av at den la seg igjen da jeg stilte meg i skuddlinjen.»

Gunnar Hagen lukket øynene og gned tinningene med fingertuppene. «Jeg hører. Men alt dette er foreløpig bare spekulasjoner, Harry.»

«Og så er det brevet,» sa Harry.

«Brevet?»

«Fra Snømannen. Jeg fant teksten på PC-en hjemme hos henne, datert før noen av oss kjente teksten. Og papirtypen ved siden av.»

«Herregud!» Hagen satte albuene tungt i bordplaten og la ansiktet i hendene. «Vi ansatte den dama her! Vet du hva dette betyr, Harry?»

1