×

We use cookies to help make LingQ better. By visiting the site, you agree to our cookie policy.


image

Jø Nesbø - Snømannen, Jø Nesbø - Snømannen Part 7 (2)

Jø Nesbø - Snømannen Part 7 (2)

Og da hun hadde lagt på, så han for seg at hun myste inn i solnedgangen der på den franske rivieraen, med et par solbriller hun hadde kjøpt for tjue euro, men som på henne ble til tre tusen kroners Gucci eller Dolce & Gabbana og … Han hadde glemt hva de andre het.

Harry hadde kjørt opp i høyden, opp i åsen på vestkanten av byen. Han hadde satt bilen på idrettsanleggets store, tomme parkeringsplass og gått opp til Holmenkollbakken. Der hadde han stilt seg på utsiktsplassen ved siden av hoppkanten, hvor han og et par sesongville turister kikket utover tribuner som gliste tomme på begge sider av unnarennet, tjernet i bånn som tømtes i vintersesongen og byen som strakte seg ut mot fjorden. Utsikt gir oversikt. De sto uten konkrete spor. Snømannen hadde vært så nær, det hadde føltes som det bare hadde vært å rekke ut hånden og ta på ham. Men så hadde han glidd utenfor rekkevidde igjen, som en slu, rutinert bokser. Førstebetjenten følte seg gammel, tung og klumsete. En av turistene kikket på ham. Tyngden av tjenesterevolveren dro frakken ørlite ned på høyre side. Og likene, hvor i helvete var likene? Selv nedgravde lik dukket opp igjen. Brukte han syre?

Harry kjente resignasjonen komme. Ikke faen! På FBI-kurset hadde de gjennomgått cases hvor det hadde gått mer enn ti år før gjerningsmannen var blitt tatt. Det var som regel en liten, tilsynelatende tilfeldig detalj som løste saken. Men det som egentlig løste saken, var at de aldri hadde gitt opp, at de hadde gått alle femten rundene og, hvis motstanderen fortsatt sto, skreket på omkamp.

Ettermiddagsmørket krøp opp fra byen under ham, og lyktene rundt ham slo seg på.

De måtte begynne å lete der det var lys. Det var en banal, men viktig arbeidsregel. Begynn der du har spor. I dette tilfellet betydde det å begynne med den minst sannsynlige personen man kan tenke seg og den dårligste, mest sinnssyke ideen han noensinne hadde hatt.

Harry sukket, tok fram mobiltelefonen og lette seg bakover i listen over tidligere samtaler. De var ikke så mange, så den sto der fortsatt, den ytterst korte samtalen på hotell Leon. Han tastet OK for «Ring til».

Bosses researcher Oda Paulsen svarte med en gang, med den glade, hektiske stemmen til en person som ser alle inngående telefonoppringninger som noe mulig nytt og spennende. Og denne gangen hadde hun for så vidt rett.

Kapittel 21

Dag 18. Venterommet

Det var rommet for den store skjelven. Kanskje var det derfor noen kalte det «venterommet», som om man var hos tannlegen. Eller «forværelset», som om den tunge døra mellom den lille samlingen av sofaer til Studio 1 ledet inn til noe viktig eller til og med hellig. Men på NRKs omfangsrike romoversikt for statskanalens bygninger på Marienlyst i Oslo het det rett og slett noe så kjedelig som Oppholdsrom Studio 1. Likevel var det det mest spennende rommet Oda Paulsen visste om.

Fire av de seks gjestene som skulle delta i kveldens utgave av «Bosse» hadde kommet. Som vanlig var det de gjestene som var minst kjente og skulle være kortest inne som hadde kommet først. Nå satt de i de to sofaene, nysminket og hektisk røde i kinnene av nervøsitet mens de konverserte hverandre, nippet til te eller rødvin mens blikkene uvegerlig gled opp på monitoren som viste et oversiktsbilde fra studioet på den andre siden av veggen. Der inne var publikum sluppet inn, og innspillingslederen instruerte dem i hvordan de skulle klappe, le og juble. Bildet viste også programlederstolen og de fire gjestestolene som sto tomme og ventet på mennesker, på innhold, på underholdning.

Oda elsket disse intense, nervøse minuttene før direktesending. Hver fredag, i førti minutter, var dette så midt i sentrum av verden som det var mulig å komme i Norge. Mellom tjue og tjuefem prosent av landets befolkning så programmet, en vanvittig høy seerprosent for et talkshow. De som jobbet her, var ikke bare der det skjedde, de var det som skjedde. Dette var oppmerksomhetens magnetiske nordpol som trakk alt og alle til seg. Og fordi oppmerksomhet er et vanedannende dop og det bare finnes én himmelretning fra Nordpolen – sørover, nedover – tviholdt alle her på jobbene sine. En frilanser som Oda måtte levere for å få bli med på laget neste sesong, og det var derfor hun var blitt så glad også på egne vegne da hun hadde fått telefonen sent i går ettermiddag, rett før redaksjonsmøtet. Bosse Eggen selv hadde smilt til henne og sagt at dette var et scoop. Hennes scoop.

Kveldens tema skulle være voksnes lek. Det var et typisk Bosse-tema som var passe seriøst uten at det ble for alvorlig. Noe alle gjestene kunne mene noe halvkvalifisert og pludrende om. I panelet satt en kvinnelig psykolog som hadde skrevet en avhandling om temaet, men hovedgjesten var Arve Støp. Anledningen var at Liberal på lørdag skulle feire at magasinet fylte tjuefem år. Det hadde ikke virket som Støp hadde hatt noe imot vinklingen om en leken voksen, en playboy, da Oda hadde hatt forberedende møte med ham i leiligheten hans. Han hadde bare ledd da hun dro parallellen til en aldrende Hugh Hefner iført morgenkåpe og pipe, på evig ungkarsparty i sin residens. Hun hadde kjent blikket hans på seg, inspiserende og nysgjerrig, helt til hun hadde spurt om han ikke savnet barn, en arving til imperiet.

«Har du barn selv?» hadde han spurt.

Og da hun hadde svart benektende, hadde det til hennes forbauselse virket som han brått hadde mistet interessen for både henne og samtalen deres. Hun hadde derfor rundet fort av med å gi ham de vanlige opplysningene om oppmøte, sminketider, helst ikke stripete klær, at temaene og de andre gjestene kunne bli skiftet på kort varsel siden dette var et aktualitetsprogram og så videre.

Og nå sto Arve Støp her i Oppholdsrom Studio 1, rett fra sminken. Med de blå, intense øynene og hår som var grått, tett og nyfrisert, men likevel akkurat så langt at tuppene vippet passe rebelsk ut. Han var iført en enkel, grå dress som ingen kan fortelle deg hvordan du vet at koster det hvite ut av øyet. En solbrun neve var allerede rakt ut for å hilse på den kvinnelige psykologen som satt i sofaen med peanøtter og et glass rødvin.

«Jeg visste ikke at psykologer kunne være så vakre,» sa han til kvinnen. «Håper de får med seg hva du sier også.»

Oda så psykologens nøling før hun smilte bredt. Og selv om kvinnen tydeligvis skjønte at Støps kompliment var en spøk, så Oda av glitringen i øynene hennes at det hadde gått hjem.

«Hei, takk for at dere ville komme alle sammen!» Det var Bosse Eggen som kom feiende inn. Han begynte med gjestene fra venstre; håndhilste, så dem i øynene, uttrykte hvor glad han var for å ha dem med og at de bare måtte avbryte med kommentarer eller spørsmål til de andre gjestene, da ble samtalen mer levende.

Gubbe, produsenten, signaliserte at Støp og Bosse skulle trekke inn i rommet ved siden av for å ta en liten prat om det som skulle være hovedintervjuet og starten på programmet. Oda så på klokka. Åtte og et halvt minutt til sending. Hun begynte så smått å bli bekymret og vurderte å ringe resepsjonen for å høre om han satt der; den egentlige hovedgjesten. Scoopet. Men idet hun løftet blikket, sto han der foran henne sammen med en av assistentene, og Oda kjente hjertet gjøre et hopp. Han var ikke direkte pen, kanskje til og med stygg, men hun skammet seg ikke for å innrømme at hun følte en viss tiltrekning. Og at denne tiltrekningen hadde noe å gjøre med at han var gjesten alle TV-redaksjoner i Skandinavia ville ha tak i akkurat nå. For han var mannen som hadde fanget Snømannen, den største kriminalsaken i Norge på flere år.

«Jeg sa jeg kom til å bli sein,» sa Harry Hole før hun rakk å si noe.

Hun trakk inn lukten av pusten hans. Sist han var på showet, hadde han vært synlig beruset og forarget en hel nasjon. I hvert fall mellom tjue og tjuefem prosent av den.

«Vi er bare glad for at du er her,» kvitret hun. «Du skal ikke inn før som nummer to. Du blir sittende resten av showet, de andre skiftes ut etter hvert.»

«Greit,» sa han.

«Ta ham rett i sminken,» sa Oda til assistenten. «Bruk Guri.»

Guri var ikke bare effektiv, men visste hvordan man med enkle og mindre enkle triks kunne gjøre et slitent ansikt presentabelt for et TV-publikum.

De forsvant og Oda trakk pusten. Hun elsket, elsket disse siste, sitrende minuttene da alt syntes kaotisk, men likevel falt på plass.

Bosse og Støp kom inn igjen fra siderommet. Hun mimet et «tvi-tvi» til Bosse. Hun hørte publikums klapping mens døra til studio gled igjen. På monitoren så hun at Bosse tok plass i stolen sin og visste at innspillingslederen telte ned til sending. Så begynte vignetten, og de var i gang.

Oda skjønte at noe var galt. De nærmet seg slutten av programmet og alt hadde gått på skinner. Arve Støp hadde vært strålende, og Bosse storkoste seg. Arve Støp hadde sagt at han ble oppfattet som elitistisk fordi han var elitistisk. Og at han ikke ville bli husket med mindre han gikk på en ordentlig blemme eller to.

«De gode historiene handler aldri om den jevne suksess, men om de spektakulære tap,» hadde Støp sagt. «Selv om Roald Amundsen vant racet om å bli først til Sydpolen, er det Robert Scott verden utenfor Norge husker. Ingen av Napoleons vunne slag huskes som nederlaget ved Waterloo. Serbias nasjonalistiske stolthet bygger på slaget mot tyrkerne ved Kosovo Polje i 1389, et slag serberne tapte så det ljomet. Og se på Jesus! Symbolet på mannen som de påstår seiret over døden, burde jo være en mann utenfor graven med armene i været. I stedet har kristne til alle tider foretrukket det spektakulære tapet; når han henger på korset og holder på å gi opp. Fordi det alltid er historien om tapet som rører oss mest.»

«Og du har tenkt å bli som Jesus?»

«Nei,» hadde Støp svart, sett ned og smilt mens publikum lo. «Jeg er en feiging. Jeg streber etter den forglemmelige suksess.»

I stedet for den beryktede arrogansen, hadde Støp vist en uventet sympatisk, ja, nesten ydmyk side av seg selv. Bosse hadde spurt om han som mangeårig singel ikke lengtet etter en fast kvinne ved sin side. Og da Støp hadde svart at jo, han gjorde det, han hadde bare ikke funnet henne, visste Oda at Støp hadde en storm av frierbrev i vente. Publikum hadde applaudert varmt og lenge. Så hadde Bosse gjort en dramatisk introduksjon av «Oslopolitiets ensomme og alltid jaktende ulv, politietterforskeren Harry Hole», og Oda hadde ment hun så forbauselse da kameraet et øyeblikk hadde hvilt på Støp.

Bosse hadde tydeligvis likt den responsen de hadde fått på spørsmålet om en fast kvinne, for han hadde forsøkt å holde tråden ved å spørre om ikke Harry, som så vidt han visste også var singel, ikke lengtet etter en kvinne? Harry hadde smilt skjevt og ristet på hodet. Men Bosse ville ikke gi seg, og hadde spurt om det kanskje var en spesiell han gikk og ventet på?

«Nei,» hadde Harry svart kort.

Vanligvis ville en slik avvisning bare sporet Bosse til å presse ytterligere på, men han visste at han ikke måtte ødelegge for godbiten. Snømannen. Så han hadde spurt Harry om han kunne fortelle om saken hele Norge snakket om, nasjonens første ordentlige seriemorder. Og Harry hadde nikket kort og begynt å fortelle. Han hadde vridd seg i stolen som om den var for liten for den store kroppen mens han med korte, tilhugde setninger hadde oppsummert hva som hadde skjedd. At det over de siste årene hadde vært forsvinningssaker med klare likhetstrekk. Alle de forsvunne kvinnene hadde bodd i parforhold, hadde barn, og det var ingen spor etter lik.

Bosse hadde tatt på seg det alvorlige ansiktet som fortalte at dette var vitsfri sone.

«I år forsvant Birte Becker fra sitt hjem på Hoff her i Oslo under lignende omstendigheter,» sa Harry. «Og like etter ble Sylvia Ottersen funnet drept på Sollihøgda utenfor Oslo. Det var første gang vi fant et lik. Eller i hvert fall deler av et.»

«Ja, for dere fant hodet, ikke sant?» skjøt Bosse inn. Påpasselig informativ overfor de uinnvidde og blodig tabloid overfor de innvidde. Han var så proff at Oda kroet seg av velvære der hun sto.

«Og så fant vi liket av en forsvunnet politimann utenfor Bergen,» fortsatte Harry ufortrødent. «Han hadde vært savnet i tolv år.»

«Jern-Rafto,» sa Bosse.

«Gert Rafto,» rettet Harry. «For noen dager siden fant vi liket av Idar Vetlesen på Bygdøy. Det er de eneste likene vi har.»

«Hva vil du si har vært det verste i denne saken?» Oda kunne høre utålmodighet i Bosses stemme, sannsynligvis fordi Harry verken hadde fulgt opp hodeagnet eller fremstilt drapene så levende som han hadde håpet.

«At det gikk så mange år før vi skjønte at det var en sammenheng mellom forsvinningene.»

Nok et kjedelig svar. Innspillingslederen signaliserte til Bosse at han måtte begynne å tenke overgang til neste tema.

Bosse satte fingertuppene mot hverandre. «Og nå er altså saken oppklart, og du er igjen stjerne, Harry. Hvordan føles det? Får du fanbrev?» Det avvæpnende guttesmilet. De var ute av vitsfri sone.

Førstebetjenten nikket langsomt og fuktet leppene konsentrert som om formuleringen av svaret var viktig: «Vel. Jeg fikk et tidligere i høst. Men det kan sikkert Støp fortelle mer om.»

Nærbilde på Støp som så mildt spørrende på Harry. To lange, tause TV-sekunder fulgte. Oda bet seg i underleppen. Hva mente Harry? Så gled Bosse inn og oppklarte:

«Ja, Støp får selvfølgelig mange fanbrev. Og groupies. Hva med deg Hole, har du groupies, du også? Finnes det egne politigroupies, liksom?»

Publikum lo forsiktig.

Harry Hole ristet på hodet.

«Kom igjen,» sa Bosse. «Det hender i det minste at det kommer en kvinnelig politiaspirant og ber om ekstratime i kroppsvisitering?»

Salen lo ordentlig nå. Hjertelig. Bosse gliste fornøyd.

Harry Hole trakk ikke engang på smilebåndet, han så bare oppgitt ut og kastet et blikk mot utgangen. Et kort, vilt øyeblikk fikk Oda det for seg at han kom til å reise seg og gå. I stedet snudde han seg mot Støp i stolen ved siden av:

«Hva gjør du, Støp? Når det kommer en dame bort til deg etter et foredrag i Trondheim og sier at hun bare har ett bryst, men at hun gjerne vil ha sex med deg. Inviterer du henne på en ekstratime på hotellrommet?»

Publikum ble brått stille, og selv Bosse så perpleks ut.

Bare Arve Støp så ut som han syntes spørsmålet var kostelig. «Nei, jeg gjør nok ikke det. Ikke fordi det ikke kan være fint med ett bryst, men fordi hotellsengene i Trondheim er så smale.»

Publikum lo, men kraftløst som om det var mest av lettelse over at det ikke ble pinligere. Den kvinnelige psykologen ble introdusert.

De snakket om lekne voksne, og Oda la merke til at Bosse navigerte samtalen utenom Harry Hole. Han hadde vel besluttet at den uberegnelige politimannen ikke hadde dagen i dag. Og derfor fikk Arve Støp, som definitivt hadde dagen, enda mer taletid.

«Hvordan leker du, Støp?» spurte Bosse med et uskyldig ansiktsuttrykk som understreket den ikke-uskyldige underteksten. Oda frydet seg, det var hun som hadde laget det spørsmålet.

Men før Støp fikk svart, hadde Harry Hole lent seg fram mot Støp og spurt høyt og tydelig: «Lager du snømenn?»

Og det var da Oda skjønte at noe var galt. Holes bydende, sinte tonefall, det aggressive kroppsspråket, Støp som hevet et øyebryn overrasket samtidig som ansiktet liksom krympet, strammet seg til. Bosse stoppet opp. Oda visste ikke hva som foregikk, men telte fire sekunder, en evighet på direktesendt TV. Så innså hun at Bosse visste hva han gjorde. For selv om Bosse så det som sin oppgave å skape en god tone i panelet, visste han selvfølgelig at den viktigste, den overordnede oppgaven, var å underholde. Og det finnes ikke bedre underholding enn mennesker som er sinte, mister kontrollen, gråter, bryter sammen eller på annen måte blottlegger følelsene sine foran et stort publikum på direkten. Derfor hadde han rett og slett sluppet tøylene og bare så på Støp.

«Jeg lager selvfølgelig snømenn,» sa Støp da de fire sekundene var gått. «Jeg bygger dem på takterrassen ved siden av svømmebassenget mitt. Jeg lager dem slik at hver enkelt ligner en i kongefamilien. På den måten kan jeg – når våren kommer – glede meg over at ting som ikke hører hjemme i årstiden, smelter og blir borte.»

For første gang i kveld høstet Støp verken latter eller applaus. Oda tenkte at Støp burde visst at kommentarer som var grunnleggende antiroyalistiske aldri gjorde det.

Bosse kappet stillheten resolutt ved å introdusere popstjernen som skulle snakke om sitt nylige sammenbrudd på scenen, og så avslutte sendingen med å synge sangen som skulle slippes som radiosingel på mandag.

«Hva i helvete var det?» spurte Gubbe, produsenten, som hadde tatt oppstilling rett bak Oda.

«Han er kanskje ikke helt edru likevel,» sa Oda.

«Herregud, han er jo pol'ti!» sa Gubbe.

I det samme kom Oda på at han var hennes. Hennes scoop. «Men fytte rakker'n som han leverer,» sa hun.

Produsenten svarte ikke.

Popstjernen fortalte om de psykiske problemene, om at de var arvelige, og Oda så på klokka. Førti sekunder. Dette ble for alvorlig på en fredagskveld. Førtitre. Bosse avbrøt etter førtiseks:

«Hva med deg, Arve?» Bosse pleide å gå over til fornavn på hovedgjesten mot slutten av sendingen. «Hatt noen kjenning med galskap eller andre alvorlige arvelige sykdommer?»

Støp smilte: «Nei, Bosse, jeg har ikke det. Hvis man da ikke regner avhengighet av total frihet som en sykdom. Det er faktisk en familiesvakhet.»

Bosse hadde kommet til avrundingen, nå måtte han bare sveipe innom de andre gjestene før han introduserte sangen. Et par siste ord fra psykologen om å leke. Og så:

«Og nå som Snømannen ikke lenger er blant oss, får vel kanskje også du tid til et par dager med lek, Harry?»

«Nei,» sa Harry. Han hadde sunket så langt ned i stolen at de lange beina hans stakk nesten helt over til popstjernen. «Snømannen er ikke tatt.»

Bosse hevet smilende et øyebryn og ventet på fortsettelsen, på vittighetens punchline. Oda håpet for guds skyld at den var bedre enn opptakten lovet.

«Jeg har aldri sagt at Idar Vetlesen var Snømannen,» sa Harry Hole. «Tvert om tyder alt på at Snømannen fortsatt er på frifot.»

Det kom en liten latter fra Bosse. Det var latteren han brukte for å glatte over en gjests uheldige forsøk på å være morsom.

«Jeg håper for min kones nattesøvns skyld at du spøker nå,» sa Bosse skjelmsk.

«Nei,» sa Harry. «Jeg gjør ikke det.»

Oda så på klokka og visste at innspillingslederen nå sto bak kameraet og hoppet opp og ned mens hun dro en flat hånd over halsen for å vise Bosse at de gikk på overtid på kjøreplanen, at han måtte begynne sangen hvis de skulle rekke første refrenget før rulleteksten. Men Bosse var den beste. Han visste at dette var viktigere enn alle radiosingler i hele verden. Han ignorerte derfor taktstokken og lente seg helt fram i stolen for å vise dem som eventuelt måtte være i tvil, hva dette var. Scoopet. Den sensasjonelle offentliggjøringen. Her, i hans, i deres program. Skjelvingen i stemmen hans var nesten ekte:

«Sier du her og nå at politiet har løyet, Hole? At Snømannen er der ute og kan ta nye liv?»

«Nei,» sa Harry. «Vi har ikke løyet. Det har bare kommet nye momenter i saken.»

Bosse svingte seg rundt i stolen, og Oda syntes hun kunne høre billedprodusenten skrike kamera én, og så var Bosses ansikt der, blikket som stirret rett på dem:

«Og de momentene tipper jeg vi får mer om i Kveldsnytt. Bosse er tilbake neste fredag. Takk for i kveld.»

Oda lukket øynene mens bandet begynte å spille radiosingelen.

«Gode gud,» hørte hun produsenten hviske åndeløst bak seg. Og så gjenta: «Gode føkking gud.» Oda hadde bare lyst til å hyle. Hyle av fryd. Her, tenkte hun. Her på Nordpolen. Vi er ikke der det skjer. Vi er det som skjer.

Kapittel 22

Dag 18. Match

Gunnar Hagen sto innenfor døra på Schrøder Restaurant og så seg rundt. Han hadde kjørt hjemmefra nøyaktig trettito minutter og tre telefonsamtaler etter rulleteksten på «Bosse». Han hadde verken funnet Harry i leiligheten, på Kunstnernes Hus eller på kontoret. Det var Bjørn Holm som hadde tipset ham om å prøve Harrys stamsted Schrøder Restaurant. Kontrasten mellom det unge, vakre og nesten-berømte klientellet på Kunstnernes Hus og Schrøders lett forsofne øldrikkere var slående. Innerst i hjørnet ved vinduet, alene ved et bord, satt Harry. Med et halvlitersglass.

Hagen banet seg vei bort til bordet.

«Jeg har prøvd å ringe deg, Harry. Har du slått av mobiltelefonen?»

Førstebetjenten kikket sløvt opp. «Ble så mye mas. Jævlig mange pressefolk som plutselig skulle ha tak i meg.»

«På NRK sa de at Bosse-redaksjonen og gjestene pleide å gå på Kunstnernes Hus etter programmet.»

«Pressefolkene sto og ventet på meg utenfor. Så jeg stakk av. Hva gjelder det, sjef?»

Hagen dumpet ned på en stol og så Harry løfte glasset til leppene og den gyllenbrune væsken gli inn i munnen hans.

«Jeg har snakket med Kriminalsjefen,» sa Hagen. «Dette er alvorlig, Harry. Å gå ut med at Snømannen fortsatt er på frifot er et direkte brudd på pålegget om taushet.»

«Det er riktig,» sa Harry og tok en ny slurk.

«Riktig? Er det alt du har å si? Men i himmelens navn, Harry; hvorfor?»

«Offentligheten har en rett til å vite,» sa Harry. «Vårt demokrati bygger på åpenhet, sjef.»

Hagen slo neven hardt i bordet, fikk et par oppmuntrende blikk fra nabobordene og et advarende fra servitrisen som passerte dem med favnen full av halvlitere.

«Ikke lek med meg, Harry. Vi har gått ut offentlig og sagt at saken er løst. Du har satt etaten i et svært dårlig lys, er du klar over det?»

«Jobben min er å fange banditter,» sa Harry. «Ikke å fremstå i godt lys.»

«Det er to sider av samme sak, Harry! Våre arbeidsbetingelser avhenger av hvordan offentligheten oppfatter oss. Pressen er viktig!»

Harry ristet på hodet. «Pressen har aldri hindret eller hjulpet meg med å løse en eneste sak. Pressen er bare viktig for enkeltpersoner som vil opp og fram. De du rapporterer til er bare opptatt av konkrete resultater i den grad det gir positiv presse. Eller forhindrer negativ. Jeg vil ta Snømannen, punktum.»

«Du er en fare for omgivelsene dine,» sa Hagen. «Vet du det?»

Harry så ut som han vurderte påstanden før han nikket tenksomt, tømte resten av glasset og signaliserte til servitrisen at han ville ha én til.

«Jeg har snakket med Kriminalsjefen og Politimesteren i kveld,» sa Hagen og stålsatte seg. «Jeg fikk beskjed om å få tak i deg med én gang for å gi deg munnkurv. Fra dette sekund. Forstått?»

«Skal bli, sjef.»

Hagen blunket forbauset, men Harrys ansiktsuttrykk røpet ingenting.

«Herfra må jeg være hands on hele tiden,» sa politioverbetjenten. «Jeg vil ha fortløpende rapportering. Jeg vet at du ikke kommer til å gi meg det uansett, så jeg har snakket med Katrine Bratt og gitt henne jobben. Noen innvendinger?»

«Overhodet ikke, sjef.»

Hagen tenkte at Harry måtte være fullere enn han så ut til.

«Bratt fortalte meg at du har bedt henne gå rett på denne assistenten til Idar Vetlesen for å sjekke journalene til Arve Støp. Uten å gå via statsadvokaten. Hva i huleste er det dere driver med? Vet du hva vi kunne risikert om Støp hadde oppdaget det?»

Harrys hode spratt opp som hos et årvåkent dyr. «Hva mener du med hvis han hadde oppdaget det?»

«At det heldigvis ikke var noen journal der på Støp. Denne kontordama til Vetlesen sa at det aldri ble ført noen på ham.»

«Å? Og hvorfor ikke det?»

«Det vet da ikke jeg, Harry. Jeg er bare glad til, vi trenger ikke mer trøbbel nå. Arve Støp, herregud! Uansett, fra nå av kommer Bratt til å fotfølge deg hele tiden så hun kan rapportere til meg.»

«Mm,» sa Harry og nikket til servitrisen som satte et nytt glass foran ham. «Har hun ikke fått beskjed om det allerede?»

«Hva mener du?»

«Da hun begynte, ga du jo henne beskjed om at jeg skulle være hennes …» Harry holdt brått inne.

«Hennes hva?» spurte Hagen irritert.

Harry ristet på hodet.

«Hva er det? Noe galt?»

«Ingenting,» sa Harry, tømte halve innholdet i glasset i en stor slurk og la en hundrelapp på bordet. «Ha en god kveld, sjef.»

Hagen ble sittende til Harry hadde gått ut. Først da la han merke til at det ikke steg bobler av kullsyre mot overflaten på det halvtømte glasset. Han skottet rundt seg før han satte glasset forsiktig mot leppene. Det var syrlig. Eplemost.

Harry gikk hjemover gjennom stille gater. Vinduene i de gamle, lave bygårdene lyste som gule katteøyne i natten. Han hadde lyst til å ringe Tresko for å høre hvordan det gikk, men bestemte seg for å la ham få natten som avtalt. Han rundet hjørnet til Sofies gate. Mennesketomt. Han styrte mot gården sin da han oppfattet en bevegelse og et lite glimt. Lys reflektert i et par briller. En person sto på den andre siden av rekken av biler langs fortauet og så ut som han strevet med å låse opp en bildør. Harry visste hvilke biler som pleide å stå parkert i denne enden av hans gate. Og denne bilen, en blå Volvo C70, var ikke en av dem.

Det var for mørkt til at Harry så ansiktet tydelig, men han merket at personen holdt hodet i en slik stilling at han kunne holde øye med Harry. En journalist? Harry passerte bilen. I sidespeilet på en av de andre parkerte bilene så han en skygge gli ut mellom bilene og nærme seg bakfra. Uten å forhaste seg stakk Harry hånden innenfor frakken. Kjente skrittene komme. Og raseriet. Han telte til tre, så snudde han seg. Personen bak ham frøs fast til asfalten.

«Er det meg du ser etter?» sa Harry hest, skrittet fram med revolveren hevet, grep mannen i kragen, dro ham sidelengs og ut av balanse før han la seg over ham så de begge falt over panseret på en bil. Harry presset underarmen mot mannens hals og satte revolvermunningen mot det ene brilleglasset.

«Er det meg du vil ha tak i?» hveste Harry.

Mannens svar ble overdøvet av bilalarmen som gikk av. Lyden fylte hele gata. Mannen prøvde å komme seg løs, men Harry holdt fast og han ga opp. Bakhodet traff panseret med et bløtt dunk og lyset fra gatelykten falt på mannens ansikt. Da slapp Harry. Mannen krøp sammen og hostet.

«Kom,» ropte Harry over den insisterende ulingen, grep mannen under armen og dro ham med seg over veien. Han låste opp porten og dyttet mannen innenfor.

«Hva i helvete gjør du her?» sa Harry. «Og hvordan veit du hvor jeg bor?»

«Jeg har prøvd å ringe nummeret som sto på visittkortet ditt i hele kveld. Til slutt ringte jeg nummeropplysningen og fikk adressen.»

Harry så på mannen. Det vil si; han så på spøkelset av mannen. Selv i varetektscella hadde det vært mer igjen av professor Filip Becker.

«Jeg måtte slå av telefonen,» sa Harry.

Harry gikk foran Becker opp til leiligheten, låste opp, sparket av seg støvlene, gikk ut på kjøkkenet og slo på vannkokeren.

«Jeg så deg på 'Bosse' i kveld,» sa Becker. Han hadde kommet inn på kjøkkenet, men beholdt frakken og skoene på. Ansiktet var blekt og dødt. «Det var modig. Så jeg tenkte jeg skulle være modig også. Jeg skylder deg det.»

«Skylder meg?»

«Du trodde meg da ingen andre gjorde det. Du reddet meg fra offentlig ydmykelse.»

«Mm.» Harry trakk fram en stol til professoren, men han ristet på hodet.

«Jeg skal gå med én gang, bare fortelle deg noe som ingen andre noensinne må få vite. Jeg vet ikke engang om det har noe å si for saken, men det gjelder Jonas.»

«Ja vel?»

«Jeg tok litt blod fra ham samme kvelden som jeg oppsøkte Lossius.»

Harry husket plasteret på Jonas' underarm.

«Pluss en munnhuleprøve. Sendte det til farskapsavdelingen på Rettsmedisinsk institutt for DNA-testing.»

«Ja vel? Jeg trodde man måtte gå via advokat.»

«Før måtte du det. Nå kan enhver privatperson kjøpe testen. To tusen åtte hundre kroner per pers. Litt mer hvis du skal ha raskt svar. Jeg tok den siste. Og svaret kom i dag. Jonas …» Becker stoppet og trakk pusten. «Jonas er ikke min sønn.»

Harry nikket langsomt.

Becker vippet på hælene som om han måtte ta sats.

«Jeg ba dem matche ham mot alle dataene i databanken. De fant en perfekt match.»

«Perfekt? Altså Jonas selv?»

«Ja.»

Harry tenkte seg om. Det begynte å demre.

«Det er med andre ord noen som allerede hadde sendt inn en prøve for DNA-profilering av Jonas,» sa Becker. «Jeg fikk opplyst at den forrige profileringen er sju år gammel.»

«Og de bekreftet at det var Jonas?»

«Nei, han var anonym. Men de hadde navnet på den som hadde bestilt analysen.»

«Og det var?»

«Et legesenter som ikke finnes lenger.» Harry visste svaret før Becker sa det: «Marienlystklinikken.»

«Idar Vetlesen,» sa Harry og la hodet på skakke som om han studerte et bilde han prøvde å avgjøre om hang skjevt.

«Stemmer,» sa Becker, klappet hendene sammen og smilte blekt. «Det var det hele. Alt jeg ville si var at … jeg har ingen sønn.»

«Jeg beklager.»

«Jeg har egentlig hatt det på følelsen lenge.»

«Mm. Hvorfor hastet det slik å fortelle at du kom hit?»

«Jeg vet ikke,» sa Becker.

Harry ventet.

«Jeg … jeg måtte gjøre noe i kveld. Som dette. Hvis ikke vet jeg ikke hva jeg hadde funnet på. Jeg …» Professoren holdt inne før han fortsatte. «Jeg er alene nå. Livet mitt har ikke mye mening lenger. Hvis den pistolen hadde vært ekte …»

«Ikke,» sa Harry. «Ikke tenk den tanken. Den blir bare mer fristende jo mer du kjæler for den. Og du glemmer én ting. Selv om livet ditt ikke har mening for deg, så har det mening for andre. For Jonas, for eksempel.»

«Jonas?» snøftet Becker og lo bittert. «Gjøkungen? Det med ikke å kjæle for tanken, er det noe dere lærer på den politiskolen?»

«Nei,» sa Harry.

De så på hverandre.

«Uansett,» sa Becker. «Nå vet du det.»

«Takk,» sa Harry.

Da Becker hadde dratt, satt Harry fremdeles og prøvde å avgjøre om bildet hang skjevt, og merket ikke at vannet boblet, at vannkokeren slo seg av og det lille røde øyet under på-knappen sluknet og langsomt døde.


Jø Nesbø - Snømannen Part 7 (2) Jø Nesbø - The Snowman Part 7 (2) Jø Nesbø - Le bonhomme de neige, partie 7 (2)

Og da hun hadde lagt på, så han for seg at hun myste inn i solnedgangen der på den franske rivieraen, med et par solbriller hun hadde kjøpt for tjue euro, men som på henne ble til tre tusen kroners Gucci eller Dolce & Gabbana og … Han hadde glemt hva de andre het.

Harry hadde kjørt opp i høyden, opp i åsen på vestkanten av byen. Han hadde satt bilen på idrettsanleggets store, tomme parkeringsplass og gått opp til Holmenkollbakken. Der hadde han stilt seg på utsiktsplassen ved siden av hoppkanten, hvor han og et par sesongville turister kikket utover tribuner som gliste tomme på begge sider av unnarennet, tjernet i bånn som tømtes i vintersesongen og byen som strakte seg ut mot fjorden. Utsikt gir oversikt. De sto uten konkrete spor. Snømannen hadde vært så nær, det hadde føltes som det bare hadde vært å rekke ut hånden og ta på ham. Men så hadde han glidd utenfor rekkevidde igjen, som en slu, rutinert bokser. Førstebetjenten følte seg gammel, tung og klumsete. En av turistene kikket på ham. Tyngden av tjenesterevolveren dro frakken ørlite ned på høyre side. Og likene, hvor i helvete var likene? Selv nedgravde lik dukket opp igjen. Brukte han syre?

Harry kjente resignasjonen komme. Ikke faen! På FBI-kurset hadde de gjennomgått cases hvor det hadde gått mer enn ti år før gjerningsmannen var blitt tatt. Det var som regel en liten, tilsynelatende tilfeldig detalj som løste saken. Men det som egentlig løste saken, var at de aldri hadde gitt opp, at de hadde gått alle femten rundene og, hvis motstanderen fortsatt sto, skreket på omkamp.

Ettermiddagsmørket krøp opp fra byen under ham, og lyktene rundt ham slo seg på.

De måtte begynne å lete der det var lys. Det var en banal, men viktig arbeidsregel. Begynn der du har spor. I dette tilfellet betydde det å begynne med den minst sannsynlige personen man kan tenke seg og den dårligste, mest sinnssyke ideen han noensinne hadde hatt.

Harry sukket, tok fram mobiltelefonen og lette seg bakover i listen over tidligere samtaler. De var ikke så mange, så den sto der fortsatt, den ytterst korte samtalen på hotell Leon. Han tastet OK for «Ring til».

Bosses researcher Oda Paulsen svarte med en gang, med den glade, hektiske stemmen til en person som ser alle inngående telefonoppringninger som noe mulig nytt og spennende. Og denne gangen hadde hun for så vidt rett.

Kapittel 21

Dag 18. Venterommet

Det var rommet for den store skjelven. Kanskje var det derfor noen kalte det «venterommet», som om man var hos tannlegen. Eller «forværelset», som om den tunge døra mellom den lille samlingen av sofaer til Studio 1 ledet inn til noe viktig eller til og med hellig. Men på NRKs omfangsrike romoversikt for statskanalens bygninger på Marienlyst i Oslo het det rett og slett noe så kjedelig som Oppholdsrom Studio 1. Likevel var det det mest spennende rommet Oda Paulsen visste om.

Fire av de seks gjestene som skulle delta i kveldens utgave av «Bosse» hadde kommet. Som vanlig var det de gjestene som var minst kjente og skulle være kortest inne som hadde kommet først. Nå satt de i de to sofaene, nysminket og hektisk røde i kinnene av nervøsitet mens de konverserte hverandre, nippet til te eller rødvin mens blikkene uvegerlig gled opp på monitoren som viste et oversiktsbilde fra studioet på den andre siden av veggen. Der inne var publikum sluppet inn, og innspillingslederen instruerte dem i hvordan de skulle klappe, le og juble. Bildet viste også programlederstolen og de fire gjestestolene som sto tomme og ventet på mennesker, på innhold, på underholdning.

Oda elsket disse intense, nervøse minuttene før direktesending. Hver fredag, i førti minutter, var dette så midt i sentrum av verden som det var mulig å komme i Norge. Mellom tjue og tjuefem prosent av landets befolkning så programmet, en vanvittig høy seerprosent for et talkshow. De som jobbet her, var ikke bare __der__ det skjedde, de var __det__ som skjedde. Those who worked here were not only where it happened, they were what happened. Dette var oppmerksomhetens magnetiske nordpol som trakk alt og alle til seg. Og fordi oppmerksomhet er et vanedannende dop og det bare finnes én himmelretning fra Nordpolen – sørover, nedover – tviholdt alle her på jobbene sine. En frilanser som Oda måtte levere for å få bli med på laget neste sesong, og det var derfor hun var blitt så glad også på egne vegne da hun hadde fått telefonen sent i går ettermiddag, rett før redaksjonsmøtet. Bosse Eggen selv hadde smilt til henne og sagt at dette var et scoop. Hennes scoop.

Kveldens tema skulle være voksnes lek. Det var et typisk Bosse-tema som var passe seriøst uten at det ble for alvorlig. Noe alle gjestene kunne mene noe halvkvalifisert og pludrende om. I panelet satt en kvinnelig psykolog som hadde skrevet en avhandling om temaet, men hovedgjesten var Arve Støp. Anledningen var at Liberal på lørdag skulle feire at magasinet fylte tjuefem år. Det hadde ikke virket som Støp hadde hatt noe imot vinklingen om en leken voksen, en playboy, da Oda hadde hatt forberedende møte med ham i leiligheten hans. Han hadde bare ledd da hun dro parallellen til en aldrende Hugh Hefner iført morgenkåpe og pipe, på evig ungkarsparty i sin residens. Hun hadde kjent blikket hans på seg, inspiserende og nysgjerrig, helt til hun hadde spurt om han ikke savnet barn, en arving til imperiet.

«Har du barn selv?» hadde han spurt.

Og da hun hadde svart benektende, hadde det til hennes forbauselse virket som han brått hadde mistet interessen for både henne og samtalen deres. Hun hadde derfor rundet fort av med å gi ham de vanlige opplysningene om oppmøte, sminketider, helst ikke stripete klær, at temaene og de andre gjestene kunne bli skiftet på kort varsel siden dette var et aktualitetsprogram og så videre.

Og nå sto Arve Støp her i Oppholdsrom Studio 1, rett fra sminken. Med de blå, intense øynene og hår som var grått, tett og nyfrisert, men likevel akkurat så langt at tuppene vippet passe rebelsk ut. Han var iført en enkel, grå dress som ingen kan fortelle deg hvordan du vet at koster det hvite ut av øyet. En solbrun neve var allerede rakt ut for å hilse på den kvinnelige psykologen som satt i sofaen med peanøtter og et glass rødvin.

«Jeg visste ikke at psykologer kunne være så vakre,» sa han til kvinnen. «Håper de får med seg hva du sier også.»

Oda så psykologens nøling før hun smilte bredt. Og selv om kvinnen tydeligvis skjønte at Støps kompliment var en spøk, så Oda av glitringen i øynene hennes at det hadde gått hjem.

«Hei, takk for at dere ville komme alle sammen!» Det var Bosse Eggen som kom feiende inn. Han begynte med gjestene fra venstre; håndhilste, så dem i øynene, uttrykte hvor glad han var for å ha dem med og at de bare måtte avbryte med kommentarer eller spørsmål til de andre gjestene, da ble samtalen mer levende.

Gubbe, produsenten, signaliserte at Støp og Bosse skulle trekke inn i rommet ved siden av for å ta en liten prat om det som skulle være hovedintervjuet og starten på programmet. Oda så på klokka. Åtte og et halvt minutt til sending. Hun begynte så smått å bli bekymret og vurderte å ringe resepsjonen for å høre om han satt der; den egentlige hovedgjesten. Scoopet. Men idet hun løftet blikket, sto han der foran henne sammen med en av assistentene, og Oda kjente hjertet gjøre et hopp. Han var ikke direkte pen, kanskje til og med stygg, men hun skammet seg ikke for å innrømme at hun følte en viss tiltrekning. Og at denne tiltrekningen hadde noe å gjøre med at han var gjesten alle TV-redaksjoner i Skandinavia ville ha tak i akkurat nå. For han var mannen som hadde fanget Snømannen, den største kriminalsaken i Norge på flere år.

«Jeg sa jeg kom til å bli sein,» sa Harry Hole før hun rakk å si noe.

Hun trakk inn lukten av pusten hans. Sist han var på showet, hadde han vært synlig beruset og forarget en hel nasjon. I hvert fall mellom tjue og tjuefem prosent av den.

«Vi er bare glad for at du er her,» kvitret hun. «Du skal ikke inn før som nummer to. Du blir sittende resten av showet, de andre skiftes ut etter hvert.»

«Greit,» sa han.

«Ta ham rett i sminken,» sa Oda til assistenten. «Bruk Guri.»

Guri var ikke bare effektiv, men visste hvordan man med enkle og mindre enkle triks kunne gjøre et slitent ansikt presentabelt for et TV-publikum.

De forsvant og Oda trakk pusten. Hun elsket, elsket disse siste, sitrende minuttene da alt syntes kaotisk, men likevel falt på plass.

Bosse og Støp kom inn igjen fra siderommet. Hun mimet et «tvi-tvi» til Bosse. Hun hørte publikums klapping mens døra til studio gled igjen. På monitoren så hun at Bosse tok plass i stolen sin og visste at innspillingslederen telte ned til sending. Så begynte vignetten, og de var i gang.

Oda skjønte at noe var galt. De nærmet seg slutten av programmet og alt hadde gått på skinner. Arve Støp hadde vært strålende, og Bosse storkoste seg. Arve Støp hadde sagt at han ble oppfattet som elitistisk fordi han var elitistisk. Og at han ikke ville bli husket med mindre han gikk på en ordentlig blemme eller to.

«De gode historiene handler aldri om den jevne suksess, men om de spektakulære tap,» hadde Støp sagt. «Selv om Roald Amundsen vant racet om å bli først til Sydpolen, er det Robert Scott verden utenfor Norge husker. Ingen av Napoleons vunne slag huskes som nederlaget ved Waterloo. Serbias nasjonalistiske stolthet bygger på slaget mot tyrkerne ved Kosovo Polje i 1389, et slag serberne tapte så det ljomet. Og se på Jesus! Symbolet på mannen som de påstår seiret over døden, burde jo være en mann utenfor graven med armene i været. I stedet har kristne til alle tider foretrukket det spektakulære tapet; når han henger på korset og holder på å gi opp. Fordi det alltid er historien om tapet som rører oss mest.»

«Og du har tenkt å bli som Jesus?»

«Nei,» hadde Støp svart, sett ned og smilt mens publikum lo. «Jeg er en feiging. Jeg streber etter den forglemmelige suksess.»

I stedet for den beryktede arrogansen, hadde Støp vist en uventet sympatisk, ja, nesten ydmyk side av seg selv. Bosse hadde spurt om han som mangeårig singel ikke lengtet etter en fast kvinne ved sin side. Og da Støp hadde svart at jo, han gjorde det, han hadde bare ikke funnet henne, visste Oda at Støp hadde en storm av frierbrev i vente. Publikum hadde applaudert varmt og lenge. Så hadde Bosse gjort en dramatisk introduksjon av «Oslopolitiets ensomme og alltid jaktende ulv, politietterforskeren Harry Hole», og Oda hadde ment hun så forbauselse da kameraet et øyeblikk hadde hvilt på Støp.

Bosse hadde tydeligvis likt den responsen de hadde fått på spørsmålet om en fast kvinne, for han hadde forsøkt å holde tråden ved å spørre om ikke Harry, som så vidt han visste også var singel, ikke lengtet etter en kvinne? Harry hadde smilt skjevt og ristet på hodet. Men Bosse ville ikke gi seg, og hadde spurt om det kanskje var en spesiell han gikk og ventet på?

«Nei,» hadde Harry svart kort.

Vanligvis ville en slik avvisning bare sporet Bosse til å presse ytterligere på, men han visste at han ikke måtte ødelegge for godbiten. Snømannen. Så han hadde spurt Harry om han kunne fortelle om saken hele Norge snakket om, nasjonens første ordentlige seriemorder. Og Harry hadde nikket kort og begynt å fortelle. Han hadde vridd seg i stolen som om den var for liten for den store kroppen mens han med korte, tilhugde setninger hadde oppsummert hva som hadde skjedd. At det over de siste årene hadde vært forsvinningssaker med klare likhetstrekk. Alle de forsvunne kvinnene hadde bodd i parforhold, hadde barn, og det var ingen spor etter lik.

Bosse hadde tatt på seg det alvorlige ansiktet som fortalte at dette var vitsfri sone.

«I år forsvant Birte Becker fra sitt hjem på Hoff her i Oslo under lignende omstendigheter,» sa Harry. «Og like etter ble Sylvia Ottersen funnet drept på Sollihøgda utenfor Oslo. Det var første gang vi fant et lik. Eller i hvert fall deler av et.»

«Ja, for dere fant hodet, ikke sant?» skjøt Bosse inn. Påpasselig informativ overfor de uinnvidde og blodig tabloid overfor de innvidde. Han var så proff at Oda kroet seg av velvære der hun sto.

«Og så fant vi liket av en forsvunnet politimann utenfor Bergen,» fortsatte Harry ufortrødent. «Han hadde vært savnet i tolv år.»

«Jern-Rafto,» sa Bosse.

«Gert Rafto,» rettet Harry. «For noen dager siden fant vi liket av Idar Vetlesen på Bygdøy. Det er de eneste likene vi har.»

«Hva vil du si har vært det verste i denne saken?» Oda kunne høre utålmodighet i Bosses stemme, sannsynligvis fordi Harry verken hadde fulgt opp hodeagnet eller fremstilt drapene så levende som han hadde håpet.

«At det gikk så mange år før vi skjønte at det var en sammenheng mellom forsvinningene.»

Nok et kjedelig svar. Innspillingslederen signaliserte til Bosse at han måtte begynne å tenke overgang til neste tema.

Bosse satte fingertuppene mot hverandre. «Og nå er altså saken oppklart, og du er igjen stjerne, Harry. Hvordan føles det? Får du fanbrev?» Det avvæpnende guttesmilet. De var ute av vitsfri sone.

Førstebetjenten nikket langsomt og fuktet leppene konsentrert som om formuleringen av svaret var viktig: «Vel. Jeg fikk et tidligere i høst. Men det kan sikkert Støp fortelle mer om.»

Nærbilde på Støp som så mildt spørrende på Harry. To lange, tause TV-sekunder fulgte. Oda bet seg i underleppen. Hva mente Harry? Så gled Bosse inn og oppklarte:

«Ja, Støp får selvfølgelig mange fanbrev. Og groupies. Hva med deg Hole, har du groupies, du også? Finnes det egne politigroupies, liksom?»

Publikum lo forsiktig.

Harry Hole ristet på hodet.

«Kom igjen,» sa Bosse. «Det hender i det minste at det kommer en kvinnelig politiaspirant og ber om ekstratime i kroppsvisitering?»

Salen lo ordentlig nå. Hjertelig. Bosse gliste fornøyd.

Harry Hole trakk ikke engang på smilebåndet, han så bare oppgitt ut og kastet et blikk mot utgangen. Et kort, vilt øyeblikk fikk Oda det for seg at han kom til å reise seg og gå. I stedet snudde han seg mot Støp i stolen ved siden av:

«Hva gjør du, Støp? Når det kommer en dame bort til deg etter et foredrag i Trondheim og sier at hun bare har ett bryst, men at hun gjerne vil ha sex med deg. Inviterer du henne på en ekstratime på hotellrommet?»

Publikum ble brått stille, og selv Bosse så perpleks ut.

Bare Arve Støp så ut som han syntes spørsmålet var kostelig. «Nei, jeg gjør nok ikke det. Ikke fordi det ikke kan være fint med ett bryst, men fordi hotellsengene i Trondheim er så smale.»

Publikum lo, men kraftløst som om det var mest av lettelse over at det ikke ble pinligere. Den kvinnelige psykologen ble introdusert.

De snakket om lekne voksne, og Oda la merke til at Bosse navigerte samtalen utenom Harry Hole. Han hadde vel besluttet at den uberegnelige politimannen ikke hadde dagen i dag. Og derfor fikk Arve Støp, som definitivt hadde dagen, enda mer taletid.

«Hvordan leker du, Støp?» spurte Bosse med et uskyldig ansiktsuttrykk som understreket den ikke-uskyldige underteksten. Oda frydet seg, det var hun som hadde laget det spørsmålet.

Men før Støp fikk svart, hadde Harry Hole lent seg fram mot Støp og spurt høyt og tydelig: «Lager du snømenn?»

Og det var da Oda skjønte at noe var galt. Holes bydende, sinte tonefall, det aggressive kroppsspråket, Støp som hevet et øyebryn overrasket samtidig som ansiktet liksom krympet, strammet seg til. Bosse stoppet opp. Oda visste ikke hva som foregikk, men telte fire sekunder, en evighet på direktesendt TV. Så innså hun at Bosse visste hva han gjorde. For selv om Bosse så det som sin oppgave å skape en god tone i panelet, visste han selvfølgelig at den viktigste, den overordnede oppgaven, var å underholde. Og det finnes ikke bedre underholding enn mennesker som er sinte, mister kontrollen, gråter, bryter sammen eller på annen måte blottlegger følelsene sine foran et stort publikum på direkten. Derfor hadde han rett og slett sluppet tøylene og bare så på Støp.

«Jeg lager selvfølgelig snømenn,» sa Støp da de fire sekundene var gått. «Jeg bygger dem på takterrassen ved siden av svømmebassenget mitt. Jeg lager dem slik at hver enkelt ligner en i kongefamilien. På den måten kan jeg – når våren kommer – glede meg over at ting som ikke hører hjemme i årstiden, smelter og blir borte.»

For første gang i kveld høstet Støp verken latter eller applaus. Oda tenkte at Støp burde visst at kommentarer som var grunnleggende antiroyalistiske aldri gjorde det.

Bosse kappet stillheten resolutt ved å introdusere popstjernen som skulle snakke om sitt nylige sammenbrudd på scenen, og så avslutte sendingen med å synge sangen som skulle slippes som radiosingel på mandag.

«Hva i helvete var det?» spurte Gubbe, produsenten, som hadde tatt oppstilling rett bak Oda.

«Han er kanskje ikke helt edru likevel,» sa Oda.

«Herregud, han er jo pol'ti!» sa Gubbe.

I det samme kom Oda på at han var hennes. Hennes scoop. «Men fytte rakker'n som han leverer,» sa hun.

Produsenten svarte ikke.

Popstjernen fortalte om de psykiske problemene, om at de var arvelige, og Oda så på klokka. Førti sekunder. Dette ble for alvorlig på en fredagskveld. Førtitre. Bosse avbrøt etter førtiseks:

«Hva med deg, Arve?» Bosse pleide å gå over til fornavn på hovedgjesten mot slutten av sendingen. «Hatt noen kjenning med galskap eller andre alvorlige arvelige sykdommer?»

Støp smilte: «Nei, Bosse, jeg har ikke det. Hvis man da ikke regner avhengighet av total frihet som en sykdom. Det er faktisk en familiesvakhet.»

Bosse hadde kommet til avrundingen, nå måtte han bare sveipe innom de andre gjestene før han introduserte sangen. Et par siste ord fra psykologen om å leke. Og så:

«Og nå som Snømannen ikke lenger er blant oss, får vel kanskje også du tid til et par dager med lek, Harry?»

«Nei,» sa Harry. Han hadde sunket så langt ned i stolen at de lange beina hans stakk nesten helt over til popstjernen. «Snømannen er ikke tatt.»

Bosse hevet smilende et øyebryn og ventet på fortsettelsen, på vittighetens punchline. Oda håpet for guds skyld at den var bedre enn opptakten lovet.

«Jeg har aldri sagt at Idar Vetlesen var Snømannen,» sa Harry Hole. «Tvert om tyder alt på at Snømannen fortsatt er på frifot.»

Det kom en liten latter fra Bosse. Det var latteren han brukte for å glatte over en gjests uheldige forsøk på å være morsom.

«Jeg håper for min kones nattesøvns skyld at du spøker nå,» sa Bosse skjelmsk.

«Nei,» sa Harry. «Jeg gjør ikke det.»

Oda så på klokka og visste at innspillingslederen nå sto bak kameraet og hoppet opp og ned mens hun dro en flat hånd over halsen for å vise Bosse at de gikk på overtid på kjøreplanen, at han måtte begynne sangen hvis de skulle rekke første refrenget før rulleteksten. Men Bosse var den beste. Han visste at dette var viktigere enn alle radiosingler i hele verden. Han ignorerte derfor taktstokken og lente seg helt fram i stolen for å vise dem som eventuelt måtte være i tvil, hva dette var. Scoopet. Den sensasjonelle offentliggjøringen. Her, i hans, i deres program. Skjelvingen i stemmen hans var nesten ekte:

«Sier du her og nå at politiet har løyet, Hole? At Snømannen er der ute og kan ta nye liv?»

«Nei,» sa Harry. «Vi har ikke løyet. Det har bare kommet nye momenter i saken.»

Bosse svingte seg rundt i stolen, og Oda syntes hun kunne høre billedprodusenten skrike kamera én, og så var Bosses ansikt der, blikket som stirret rett på dem:

«Og de momentene tipper jeg vi får mer om i Kveldsnytt. Bosse er tilbake neste fredag. Takk for i kveld.»

Oda lukket øynene mens bandet begynte å spille radiosingelen.

«Gode gud,» hørte hun produsenten hviske åndeløst bak seg. Og så gjenta: «Gode føkking gud.» Oda hadde bare lyst til å hyle. Hyle av fryd. Her, tenkte hun. Her på Nordpolen. Vi er ikke der det skjer. Vi er __det__ som skjer.

Kapittel 22

Dag 18. Match

Gunnar Hagen sto innenfor døra på Schrøder Restaurant og så seg rundt. Han hadde kjørt hjemmefra nøyaktig trettito minutter og tre telefonsamtaler etter rulleteksten på «Bosse». Han hadde verken funnet Harry i leiligheten, på Kunstnernes Hus eller på kontoret. Det var Bjørn Holm som hadde tipset ham om å prøve Harrys stamsted Schrøder Restaurant. Kontrasten mellom det unge, vakre og nesten-berømte klientellet på Kunstnernes Hus og Schrøders lett forsofne øldrikkere var slående. Innerst i hjørnet ved vinduet, alene ved et bord, satt Harry. Med et halvlitersglass.

Hagen banet seg vei bort til bordet.

«Jeg har prøvd å ringe deg, Harry. Har du slått av mobiltelefonen?»

Førstebetjenten kikket sløvt opp. «Ble så mye mas. Jævlig mange pressefolk som plutselig skulle ha tak i meg.»

«På NRK sa de at Bosse-redaksjonen og gjestene pleide å gå på Kunstnernes Hus etter programmet.»

«Pressefolkene sto og ventet på meg utenfor. Så jeg stakk av. Hva gjelder det, sjef?»

Hagen dumpet ned på en stol og så Harry løfte glasset til leppene og den gyllenbrune væsken gli inn i munnen hans.

«Jeg har snakket med Kriminalsjefen,» sa Hagen. «Dette er alvorlig, Harry. Å gå ut med at Snømannen fortsatt er på frifot er et direkte brudd på pålegget om taushet.»

«Det er riktig,» sa Harry og tok en ny slurk.

«Riktig? Er det alt du har å si? Men i himmelens navn, Harry; hvorfor?»

«Offentligheten har en rett til å vite,» sa Harry. «Vårt demokrati bygger på åpenhet, sjef.»

Hagen slo neven hardt i bordet, fikk et par oppmuntrende blikk fra nabobordene og et advarende fra servitrisen som passerte dem med favnen full av halvlitere.

«Ikke lek med meg, Harry. Vi har gått ut offentlig og sagt at saken er løst. Du har satt etaten i et svært dårlig lys, er du klar over det?»

«Jobben min er å fange banditter,» sa Harry. «Ikke å fremstå i godt lys.»

«Det er to sider av samme sak, Harry! Våre arbeidsbetingelser avhenger av hvordan offentligheten oppfatter oss. Pressen er viktig!»

Harry ristet på hodet. «Pressen har aldri hindret eller hjulpet meg med å løse en eneste sak. Pressen er bare viktig for enkeltpersoner som vil opp og fram. De du rapporterer til er bare opptatt av konkrete resultater i den grad det gir positiv presse. Eller forhindrer negativ. Jeg vil ta Snømannen, punktum.»

«Du er en fare for omgivelsene dine,» sa Hagen. «Vet du det?»

Harry så ut som han vurderte påstanden før han nikket tenksomt, tømte resten av glasset og signaliserte til servitrisen at han ville ha én til.

«Jeg har snakket med Kriminalsjefen og Politimesteren i kveld,» sa Hagen og stålsatte seg. «Jeg fikk beskjed om å få tak i deg med én gang for å gi deg munnkurv. Fra dette sekund. Forstått?»

«Skal bli, sjef.»

Hagen blunket forbauset, men Harrys ansiktsuttrykk røpet ingenting.

«Herfra må jeg være __hands on__ hele tiden,» sa politioverbetjenten. «Jeg vil ha fortløpende rapportering. Jeg vet at du ikke kommer til å gi meg det uansett, så jeg har snakket med Katrine Bratt og gitt henne jobben. Noen innvendinger?»

«Overhodet ikke, sjef.»

Hagen tenkte at Harry måtte være fullere enn han så ut til.

«Bratt fortalte meg at du har bedt henne gå rett på denne assistenten til Idar Vetlesen for å sjekke journalene til Arve Støp. Uten å gå via statsadvokaten. Hva i huleste er det dere driver med? Vet du hva vi kunne risikert om Støp hadde oppdaget det?»

Harrys hode spratt opp som hos et årvåkent dyr. «Hva mener du med hvis han __hadde__ oppdaget det?»

«At det heldigvis ikke var noen journal der på Støp. Denne kontordama til Vetlesen sa at det aldri ble ført noen på ham.»

«Å? Og hvorfor ikke det?»

«Det vet da ikke jeg, Harry. Jeg er bare glad til, vi trenger ikke mer trøbbel nå. Arve Støp, herregud! Uansett, fra nå av kommer Bratt til å fotfølge deg hele tiden så hun kan rapportere til meg.»

«Mm,» sa Harry og nikket til servitrisen som satte et nytt glass foran ham. «Har hun ikke fått beskjed om det allerede?»

«Hva mener du?»

«Da hun begynte, ga du jo henne beskjed om at jeg skulle være hennes …» Harry holdt brått inne.

«Hennes hva?» spurte Hagen irritert.

Harry ristet på hodet.

«Hva er det? Noe galt?»

«Ingenting,» sa Harry, tømte halve innholdet i glasset i en stor slurk og la en hundrelapp på bordet. «Ha en god kveld, sjef.»

Hagen ble sittende til Harry hadde gått ut. Først da la han merke til at det ikke steg bobler av kullsyre mot overflaten på det halvtømte glasset. Han skottet rundt seg før han satte glasset forsiktig mot leppene. Det var syrlig. Eplemost.

Harry gikk hjemover gjennom stille gater. Vinduene i de gamle, lave bygårdene lyste som gule katteøyne i natten. Han hadde lyst til å ringe Tresko for å høre hvordan det gikk, men bestemte seg for å la ham få natten som avtalt. Han rundet hjørnet til Sofies gate. Mennesketomt. Han styrte mot gården sin da han oppfattet en bevegelse og et lite glimt. Lys reflektert i et par briller. En person sto på den andre siden av rekken av biler langs fortauet og så ut som han strevet med å låse opp en bildør. Harry visste hvilke biler som pleide å stå parkert i denne enden av hans gate. Og denne bilen, en blå Volvo C70, var ikke en av dem.

Det var for mørkt til at Harry så ansiktet tydelig, men han merket at personen holdt hodet i en slik stilling at han kunne holde øye med Harry. En journalist? Harry passerte bilen. I sidespeilet på en av de andre parkerte bilene så han en skygge gli ut mellom bilene og nærme seg bakfra. Uten å forhaste seg stakk Harry hånden innenfor frakken. Kjente skrittene komme. Og raseriet. Han telte til tre, så snudde han seg. Personen bak ham frøs fast til asfalten.

«Er det meg du ser etter?» sa Harry hest, skrittet fram med revolveren hevet, grep mannen i kragen, dro ham sidelengs og ut av balanse før han la seg over ham så de begge falt over panseret på en bil. Harry presset underarmen mot mannens hals og satte revolvermunningen mot det ene brilleglasset.

«Er det meg du vil ha tak i?» hveste Harry.

Mannens svar ble overdøvet av bilalarmen som gikk av. Lyden fylte hele gata. Mannen prøvde å komme seg løs, men Harry holdt fast og han ga opp. Bakhodet traff panseret med et bløtt dunk og lyset fra gatelykten falt på mannens ansikt. Da slapp Harry. Mannen krøp sammen og hostet.

«Kom,» ropte Harry over den insisterende ulingen, grep mannen under armen og dro ham med seg over veien. Han låste opp porten og dyttet mannen innenfor.

«Hva i helvete gjør du her?» sa Harry. «Og hvordan veit du hvor jeg bor?»

«Jeg har prøvd å ringe nummeret som sto på visittkortet ditt i hele kveld. Til slutt ringte jeg nummeropplysningen og fikk adressen.»

Harry så på mannen. Det vil si; han så på spøkelset av mannen. Selv i varetektscella hadde det vært mer igjen av professor Filip Becker.

«Jeg måtte slå av telefonen,» sa Harry.

Harry gikk foran Becker opp til leiligheten, låste opp, sparket av seg støvlene, gikk ut på kjøkkenet og slo på vannkokeren.

«Jeg så deg på 'Bosse' i kveld,» sa Becker. Han hadde kommet inn på kjøkkenet, men beholdt frakken og skoene på. Ansiktet var blekt og dødt. «Det var modig. Så jeg tenkte jeg skulle være modig også. Jeg skylder deg det.»

«Skylder meg?»

«Du trodde meg da ingen andre gjorde det. Du reddet meg fra offentlig ydmykelse.»

«Mm.» Harry trakk fram en stol til professoren, men han ristet på hodet.

«Jeg skal gå med én gang, bare fortelle deg noe som ingen andre noensinne må få vite. Jeg vet ikke engang om det har noe å si for saken, men det gjelder Jonas.»

«Ja vel?»

«Jeg tok litt blod fra ham samme kvelden som jeg oppsøkte Lossius.»

Harry husket plasteret på Jonas' underarm.

«Pluss en munnhuleprøve. Sendte det til farskapsavdelingen på Rettsmedisinsk institutt for DNA-testing.»

«Ja vel? Jeg trodde man måtte gå via advokat.»

«Før måtte du det. Nå kan enhver privatperson kjøpe testen. To tusen åtte hundre kroner per pers. Litt mer hvis du skal ha raskt svar. Jeg tok den siste. Og svaret kom i dag. Jonas …» Becker stoppet og trakk pusten. «Jonas er ikke min sønn.»

Harry nikket langsomt.

Becker vippet på hælene som om han måtte ta sats.

«Jeg ba dem matche ham mot alle dataene i databanken. De fant en perfekt match.»

«Perfekt? Altså Jonas selv?»

«Ja.»

Harry tenkte seg om. Det begynte å demre.

«Det er med andre ord noen som allerede hadde sendt inn en prøve for DNA-profilering av Jonas,» sa Becker. «Jeg fikk opplyst at den forrige profileringen er sju år gammel.»

«Og de bekreftet at det var Jonas?»

«Nei, han var anonym. Men de hadde navnet på den som hadde bestilt analysen.»

«Og det var?»

«Et legesenter som ikke finnes lenger.» Harry visste svaret før Becker sa det: «Marienlystklinikken.»

«Idar Vetlesen,» sa Harry og la hodet på skakke som om han studerte et bilde han prøvde å avgjøre om hang skjevt.

«Stemmer,» sa Becker, klappet hendene sammen og smilte blekt. «Det var det hele. Alt jeg ville si var at … jeg har ingen sønn.»

«Jeg beklager.»

«Jeg har egentlig hatt det på følelsen lenge.»

«Mm. Hvorfor hastet det slik å fortelle at du kom hit?»

«Jeg vet ikke,» sa Becker.

Harry ventet.

«Jeg … jeg måtte gjøre noe i kveld. Som dette. Hvis ikke vet jeg ikke hva jeg hadde funnet på. Jeg …» Professoren holdt inne før han fortsatte. «Jeg er alene nå. Livet mitt har ikke mye mening lenger. Hvis den pistolen hadde vært ekte …»

«Ikke,» sa Harry. «Ikke tenk den tanken. Den blir bare mer fristende jo mer du kjæler for den. Og du glemmer én ting. Selv om livet ditt ikke har mening for deg, så har det mening for andre. For Jonas, for eksempel.»

«Jonas?» snøftet Becker og lo bittert. «Gjøkungen? Det med ikke å kjæle for tanken, er det noe dere lærer på den politiskolen?»

«Nei,» sa Harry.

De så på hverandre.

«Uansett,» sa Becker. «Nå vet du det.»

«Takk,» sa Harry.

Da Becker hadde dratt, satt Harry fremdeles og prøvde å avgjøre om bildet hang skjevt, og merket ikke at vannet boblet, at vannkokeren slo seg av og det lille røde øyet under på-knappen sluknet og langsomt døde.

1