×

We use cookies to help make LingQ better. By visiting the site, you agree to our cookie policy.


image

Jø Nesbø - Snømannen, Jø Nesbø - Snømannen Part 5 (2)

Jø Nesbø - Snømannen Part 5 (2)

«Men jeg snakket med rettsmedisineren og vi var enige. Rafto hjalp sannsynligvis til så det ikke skulle bli så grisete.»

«Hæ?» sa Skarre.

«Oi,» sa Lepsvik langsomt.

Det så ut til å demre for Skarre og ansiktet hans krøllet seg i vemmelse: «Å fy faen …»

«Unnskyld,» sa Hagen. «Kan noen forklare hva dere snakker om.»

«Det er noe vi av og til opplever ved selvdrap,» sa Harry. «Stakkaren suger lufta ut av løpet før han skyter seg selv. Vakuumet gjør at det blir mindre …» Han lette ordet. «… søl. Det som har skjedd her er antagelig at Rafto er blitt kommandert til å suge ut lufta.»

Lepsvik ristet på hodet: «Og en politimann som Rafto må ha visst akkurat hvorfor.»

Hagen bleknet. «Men hvordan … hvordan i himmelens navn får man en mann til å suge …»

«Kanskje han fikk velge,» sa Harry. «Det finnes verre måter å dø på enn en kule i kjeften.» Det falt en dørgende stillhet. Og Harry lot den ruve noen sekunder før han fortsatte:

«Til nå har vi ikke funnet ofrenes kropper. Rafto ble også gjemt, men han ville blitt funnet nokså fort om det ikke hadde vært for at de pårørende skydde hytta. Det leder meg til å tro at Rafto ikke var en del av prosjektet til morderen.»

«Som du mener er en seriemorder?» Det var ikke noen utfordring i Kriminalsjefens tonefall, bare et ønske om å få det bekreftet.

Harry nikket.

«Hvis det ikke er en del av dette såkalte prosjektet, hva kan motivet være da?»

«Det veit vi ikke, men når en drapsetterforsker blir tatt livet av, er det naturlig å tenke at han har utgjort en fare for drapsmannen.»

Espen Lepsvik kremtet. «Det hender at måten likene er behandlet på kan fortelle oss noe om motivet. I dette tilfellet er for eksempel nesen byttet ut med en gulrot. Altså en lang nese.»

«Gjør han narr av oss?» spurte Hagen.

«Kanskje det er lang nåså som i snushane,» sa Holm forsiktig.

«Nemlig!» utbrøt Hagen. «En advarsel til andre om å holde seg unna.»

Kriminalsjefen bøyde hodet og så skrått på Harry. «Hva med munnen som er sydd igjen?»

«Beskjed om å holde kjeft,» sa Skarre skråsikkert.

«Akkurat!» utbrøt Hagen. «Hvis Rafto var et råttent eple, sto han og drapsmannen kanskje i ledtog på en eller annen måte, og Rafto truet med å avsløre ham.»

De så alle på Harry som ikke hadde gitt noen respons på forslagene.

«Nå?» brummet Kriminalsjefen.

«Dere kan selvfølgelig ha rett,» sa Harry. «Men jeg tror den eneste beskjeden han vil sende, er at Snømannen har vært her. Og at han liker å lage snømenn. Punktum.»

De andre så fort på hverandre, men ingen protesterte.

«Vi har et annet problem,» sa Harry. «Bergen politikammer har sendt ut en pressemelding om at en person er funnet død på Finnøy, det er alt. Og jeg har bedt kammeret holde tett om andre detaljer foreløpig, så vi kan få et par dager til å lete etter spor uten at Snømannen veit at liket er funnet. Dessverre er det ikke så realistisk at vi får så mye som to dager, ingen politikammer er tette.»

«Pressen har navnet på Rafto i morgen tidlig,» sa Espen Lepsvik. «Jeg kjenner de folka i Bergens Tidende og BA.»

«Feil,» lød det bak dem. «De har det til siste nyhetssendingen på TV 2 i kveld. Ikke bare navnet, men detaljene fra åstedet og forbindelsen til Snømannen.»

De snudde seg. I døra sto Katrine Bratt. Hun var fortsatt blek, men tross alt ikke så blek som da Harry hadde sett henne kjøre båten fra Finnøy mens han selv ble igjen for å vente på politiet.

«Så du kjenner TV 2-folka?» sa Espen Lepsvik med et skjevt smil.

«Nei,» sa Katrine og satte seg. «Jeg kjenner Bergen politikammer.»

«Hvor har du vært, Bratt?» Det var Hagen som spurte. «Du har vært savnet i flere timer.»

Katrine kikket bort på Harry som ga henne et umerkelig nikk og kremtet: «Katrine har gjort et par oppgaver jeg satte henne på.»

«Det må ha vært viktig. Få høre, Bratt.»

«Det behøver vi ikke gå inn på,» sa Harry.

«Jeg er bare nysgjerrig,» drillet Hagen.

«Jævla krigsskolemann», tenkte Harry. «Klokkemann, avrapporteringsmann, kan du ikke la henne være i fred, skjønner du ikke at jenta fortsatt er i sjokk? Du bleknet selv da du så de bildene. Hun løp hjem, stakk av fra alt. Hva så? Hun er tilbake nå. Gi henne heller et klapp på skulderen enn å ydmyke henne i kollegers påsyn.» Harry sa det høyt og tydelig inni seg mens han prøvde å fange Hagens blikk og få ham til å forstå.

«Nå, Bratt?» sa Hagen.

«Jeg har sjekket en del ting,» sa Katrine og løftet haken.

«Ja vel. Som hva da?»

«Som at Idar Vetlesen studerte medisin da Laila Aasen og Onny Hetland ble drept og Rafto forsvant.»

«Er det et poeng?» spurte Kriminalsjefen.

«Det er et poeng,» sa Katrine. «Fordi studiene foregikk ved Universitetet i Bergen.»

Det ble stille på K1.

«En medisinstudent?» Kriminalsjefen så på Harry.

«Hvorfor ikke?» sa Harry. «En som seinere begynte med plastiske operasjoner, som sier han liker å modellere mennesker.»

«Jeg sjekket stedene han har hatt turnustjeneste og jobb,» sa Katrine. «De er ikke sammenfallende med stedene hvor de kvinnene vi tror Snømannen har tatt, er forsvunnet. Men som ung lege er det alltid tilforlatelig at man reiser. Konferanser, korte vikariater.»

«For jævlig at ikke advokat Krohn lar oss snakke med fyren,» sa Skarre.

«Glem det,» sa Harry. «Vi arresterer Vetlesen.»

«For hva?» sa Hagen. «For å ha studert i Bergen?»

«For forsøk på å kjøpe barnesex.»

«På hvilket grunnlag?» spurte Kriminalsjefen.

«Et vitne. Eieren på Leon. Og vi har bilder som knytter Vetlesen til stedet.»

«Jeg beklager å si det,» sa Espen Lepsvik. «Men jeg kjenner til han fyren på Leon, og han kommer aldri til å vitne. Saken holder ikke, dere kommer til å måtte løslate Vetlesen i løpet av tjuefire timer, garantert.»

«Jeg veit det», sa Harry og så på klokka. Han regnet ut hvor lang tid det ville ta å kjøre til Bygdøy. «Og det er utrolig hva folk kan finne på å fortelle i løpet av den tida.»

Harry trykket inn dørklokka en gang til og tenkte at det var som da han var liten og det var sommerferie og alle var borte og han var den eneste gutten igjen på Oppsal. Når han hadde stått og ringt på hos Øystein eller en av de andre og håpet at en av dem som ved et mirakel likevel skulle være hjemme og ikke hos bestemor i Halden, på hytta i Son eller campingtur i Danmark. Han hadde trykket og trykket på ringeklokkene til han visste at det bare var den siste muligheten igjen. Tresko. Tresko som han og Øystein aldri hadde lyst til å leke med, men som likevel alltid holdt seg i nærheten, som en skygge som ventet på at de skulle forandre mening, ta ham midlertidig inn i varmen. Han hadde vel valgt ut Harry og Øystein fordi de ikke var de mest populære de heller, så han regnet med at det var den klubben det var størst sjanse til å få adgang til. Og nå kom den sjansen, fordi han var den eneste igjen og Harry visste at Tresko alltid var hjemme fordi familien hans aldri hadde råd til å dra noe sted og han hadde ingen andre venner å leke med.

Harry hørte subbende tøfler fra innsiden og døra gikk opp på gløtt. Kvinnens ansikt lyste opp. Akkurat som moren til Tresko hadde lyst opp når hun så Harry. Hun inviterte ham aldri inn, men ropte på Tresko, hentet ham, kjeftet på ham, fikk på ham den stygge parkasen og sendte ham ut på trappa hvor han ble stående og se mutt på Harry. Og Harry visste at Tresko visste. Og kjente det stumme hatet hans mens de gikk nedover mot kiosken. Men det var greit. Det fikk tida til å gå.

«Idar er dessverre ute,» sa fru Vetlesen. «Men vil du ikke komme inn og vente? Han skulle bare ut en liten tur, sa han.»

Harry ristet på hodet og lurte på om hun kunne se blålysene som sveipet gjennom Bygdøys kveldsmørke nede på veien bak ham. Han veddet på at det var Skarre som hadde satt dem på, den idioten.

«Når dro han?»

«Rett før fem.»

«Men det er jo mange timer siden,» sa Harry. «Sa han hvor han skulle?»

Hun ristet på hodet. «Forteller meg ingenting. Hva synes du om det? Vil ikke holde sin egen mor orientert engang.»

Harry takket og sa han ville komme tilbake seinere. Så gikk han ned grusgangen og trappene mot stakittporten. De hadde ikke funnet Idar Vetlesen på kontoret eller på Leon, og curlinghuset hadde vært stengt og mørkt. Harry lukket porten bak seg og gikk bort til politibilen. Den uniformerte politibilen sveivet ned vinduet.

«Slå av de blålysene,» sa Harry og henvendte seg til Skarre i baksetet: «Hun sier at han ikke er hjemme, og hun snakker nok sant. Dere får vente her og se om han kommer tilbake. Ring Krimvakta og si at de kan sende ut ettersøkningen. Men ingenting over politiradio, OK?»

I bilen tilbake til byen ringte Harry Telenors driftssentral, hvor han fikk vite at Torkildsen hadde gått hjem for dagen og at eventuelle forespørsler om å lokalisere Idar Vetlesens mobiltelefon fikk komme ad formelle veier i morgen tidlig. Han la på og skrudde opp volumet på Slipknots «Vermilion», men kjente at han ikke orket og trykket på eject-knappen for å skifte til en Gil Evans-plate han hadde funnet igjen innerst i hanskerommet. Radioen og NRK Alltid Nyheter jabbet i vei mens han fiklet med CD-coveret.

«Politiet ettersøker en mannlig lege i trettiåra bosatt på Bygdøy. Mannen er satt i forbindelse med Snømanndrapene.»

«Faen!» brølte Harry og kastet Gil Evans i frontruta så plastbiter haglet. Plata trillet ned i dørken. Harry ga full gass i ren frustrasjon og passerte en tankvogn som lå i venstre fil. Tjue minutter. Tjue minutter hadde det tatt. Hvorfor ga de ikke bare Politihuset en mikrofon og direkte sendetid først som sist?

Politihusets kantine var stengt og tømt for kvelden, men det var der Harry fant henne. Hun og en matpakke ved et tomannsbord. Harry satte seg på den andre stolen.

«Takk for at du ikke fortalte noen at jeg mistet kontrollen på Finnøy,» sa hun stille.

Harry nikket. «Hvor ble det av deg?»

«Jeg sjekket ut og rakk Osloflyet som gikk klokka tre. Jeg måtte bare vekk.» Hun så ned i tekoppen. «Jeg … beklager.»

«Det er greit,» sa Harry og så på den slanke, bøyde nakken hennes med det oppsatte håret og den vevre hånden som lå på bordet. Han så henne annerledes nå. «Når det først rakner for de tøffe, raknet det ordentlig.»

«Hvorfor det?»

«Kanskje fordi de har for lite trening i å miste kontrollen.»

Katrine nikket, fremdeles med blikket ned i tekoppen med PIL-logoen for Politiets Idrettslag.

«Du er jo en kontrollfreak selv, Harry. Mister aldri du kontrollen?»

Hun løftet blikket, og Harry tenkte at det var det intense lyset i irisene hennes som ga øyehviten blåskimmeret. Han grep etter sigarettpakken. «Jeg tilhører dem som har masse trening i å miste kontrollen. Jeg har knapt trent på annet enn å freake ut. Jeg har svart belte i kontrollmisting.»

Hun smilte svakt til svar.

«De har målt hjerneaktiviteten hos rutinerte boksere,» sa han. «Visste du at de mister bevisstheten flere ganger i løpet av en kamp? Et lite sekund her og et lite sekund der. Men de greier på en eller annen måte likevel å stå på beina. Som om kroppen veit det er midlertidig, overtar styringen og holder dem oppe nødvendig lenge til at bevisstheten kommer tilbake.» Harry kakket ut en sigarett. «Jeg mistet også kontrollen der ute på hytta. Forskjellen er at kroppen min etter alle disse åra veit at kontrollen kommer tilbake.»

«Men hva gjør du?» sa Katrine og strøk en hårtjafs bort fra ansiktet. «For ikke å bli knocket ut med én gang?»

«Gjør som bokserne, følg med slaget. Ikke stritt imot. Hvis noe av det som skjer i jobben går inn på deg, må du bare la det gjøre det. Du klarer ikke stenge det ute i lengden likevel. Ta det bit for bit, slus det ut som i en demning, ikke la det samle seg opp til muren sprekker.»

Han stakk den utente sigaretten mellom leppene.

«Ja da, alt dette fortalte politipsykologen deg da du var aspirant. Poenget mitt kommer nå. Selv når du sluser det ut på harde livet, må du kjenne etter hva det gjør med deg. Kjenne om det ødelegger.»

«OK,» sa Katrine. «Og hva gjør du hvis du kjenner at det ødelegger?»

«Da finner du deg en annen jobb.»

Hun så lenge på ham.

«Og hva gjorde du, Harry? Hva gjorde du da du kjente at det ødela deg?»

Harry bet lett i filteret, kjente det myke, tørre stoffet gnisse mot tennene. Og tenkte at hun kunne vært en søster eller en datter, at de var laget av det samme byggematerialet. Hardt, stivt og tungt byggemateriale med svære sprekker i.

«Jeg glemte å søke annen jobb,» sa han.

Hun smilte bredt. «Vet du hva?» sa hun lavt.

«Nei?»

Hun strakte ut hånden, nappet sigaretten ut av munnen hans og lente seg framover bordet.

«Jeg synes …»

Kantinedøra sprang opp. Det var Holm.

«TV 2,» sa han. «Det er på nyhetene nå. Navn og bilder av både Rafto og Vetlesen.»

Og dermed startet kaoset. Selv om klokka var elleve på kvelden, var foajeen på Politihuset full av journalister og fotografer i løpet av en halv time. De ventet alle på at etterforskningsleder Espen Lepsvik eller sjefen for Voldsavsnittet, Kriminalsjefen, Politimesteren eller i grunnen hvem som helst skulle komme ned og si noe. Som mumlet seg imellom at politiet måtte jo kjenne sitt ansvar for å holde offentligheten orientert i en så alvorlig, rystende og avisselgende sak.

Harry sto ved rekkverket i atriet og kikket ned på dem. De sirklet rundt som hvileløse haier, konsulterte hverandre, lurte hverandre, hjalp hverandre, bløffet og fisket. Hadde noen hørt noe? Ble det pressekonferanse i kveld? I alle fall en kort improvisert en? Var Vetlesen allerede på vei til Thailand? Det nærmet seg deadline, noe måtte skje.

Harry hadde lest at ordet deadline stammet fra slagmarkene under den amerikanske borgerkrigen, hvor man i mangel av noe fysisk å sperre krigsfanger inne bak, samlet dem og trakk en strek rundt dem i bakken. Denne streken kalte de deadline, og alle som beveget seg utenfor ble straks skutt. Og det var nettopp det de var, nyhetskrigerne der nede i foajeen; krigsfanger holdt på plass av en deadline.

Harry var på vei inn på møterommet til de andre da mobiltelefonen hans ringte. Det var Mathias.

«Har du hørt beskjeden jeg la igjen på svareren din i sted?» spurte han.

«Har ikke rukket, det koker her,» sa Harry. «Kan vi ta det seinere?»

«Selvfølgelig,» sa Mathias. «Men det gjelder Idar. Jeg så på nyhetene at han er ettersøkt.»

Harry skiftet røret til den andre hånden. «Kom igjen.»

«Idar ringte meg i dag tidlig. Han spurte meg om carnadrioxid. Det hendte han ringte og spurte meg om medikamenter, farmasi var ikke Idars sterke side. Så jeg tenkte ikke så nøye over det. Jeg ringer fordi carnadrioxid er et livsfarlig medikament. Tenkte bare dere ville vite det.»

«Selvfølgelig, selvfølgelig,» sa Harry og rotet i lommene til han fant en halvt oppspist blyant og en trikkebillett. «Carna…?»

«Carnadrioxid. Det inneholder gift fra kjeglesneglen og brukes som smertestillende for pasienter med kreft og HIV. Det er tusen ganger sterkere enn morfin og bare en litt for stor dose paralyserer muskulaturen med øyeblikkelig virkning. Åndedrettsorgan og hjertet stopper, og du dør momentant.»

Harry noterte. «OK. Hva mer sa han?»

«Ingenting. Han hørtes stresset ut. Takket bare og la på.»

«Noen idé om hvor han ringte fra?»

«Nei, men det var noe rart med akustikken, han ringte i hvert fall ikke fra kontoret. Det hørtes ut som han sto i en kirke eller en hule, skjønner du?»

«Jeg skjønner. Takk skal du ha, Mathias, vi ringer tilbake om vi vil vite noe mer.»

«Bare glad hvis jeg kan …»

Harry fikk ikke med seg resten ettersom han trykket på avknappen og forbindelsen ble brutt.

Inne på K1 satt hele den lille etterforskningsgruppa med kaffekopper, en ny kanne putrende på trakteren og jakkene hengende på stolene. Skarre hadde akkurat kommet tilbake fra Bygdøy. Han gjorde rede for samtalene han hadde hatt med Idar Vetlesens mor, som hadde gjentatt at hun ikke visste noe og at det hele måtte være en gedigen misforståelse.

Katrine hadde telefonert assistenten, Borghild Moen, som hadde uttrykt det samme.

«Vi får avhøre dem i morgen hvis det blir nødvendig,» sa Harry. «Nå er jeg redd vi har et mer akutt problem.»

De tre andre så på ham mens Harry gjenga samtalen med Mathias. Og leste fra baksiden av trikkebilletten. Carnadrioxid.

«Trur du det er slik han har tatt livet av dom?» spurte Holm. «Med paralyserende medisin?»

«Der har vi det,» brøt Skarre inn. «Det er jo derfor han må gjemme kroppene. Så ikke medisinen oppdages ved obduksjon og spores tilbake til ham.»

«Det eneste vi veit,» sa Harry, «er at Idar Vetlesen er ute av kontroll. Og hvis han er Snømannen, bryter han mønsteret.»

«Spørsmålet,» sa Katrine. «Er hvem han er ute etter nå. Noen skal i hvert fall dø av det stoffet snart.»

Harry gned seg over nakken. «Fikk du utskrift av telefonsamtalene til Vetlesen, Katrine?»

«Ja. Jeg fikk navn på numrene og gikk igjennom dem med Borghild. De fleste var pasienter. Og så var det to samtaler med advokat Krohn og den som du akkurat gjorde rede for med Lund-Helgesen. Men i tillegg var det et nummer som sto oppført på Popper Forlag.

«Vi har ikke mye å jobbe med,» sa Harry. «Vi kan sitte her og drikke kaffe og klø oss i de dumme hodene våre. Eller gå hjem og komme tilbake med de like dumme, men ikke fullt så slitne hodene i morgen.»

De andre bare stirret på ham.

«Jeg kødder ikke,» sa han. «Kom dere til helvete hjem.»

Harry tilbød seg å svinge Katrine innom den tidligere arbeiderbydelen Grünerløkka, hvor han på hennes anvisning stoppet utenfor en av de gamle, fireetasjes bygårdene i Seilduksgata.

«Hvilken leilighet?» sa han og bøyde seg fram.

«Tredje etasje til venstre.»

Han kikket opp. Det var mørkt i alle vinduene. Han så ingen gardiner. «Mannen din er ikke hjemme, ser det ut til. Eller kanskje han har lagt seg.»

«Kanskje,» sa hun og ble sittende. «Harry?»

Han så spørrende på henne.

«Da jeg sa at spørsmålet er hvem Snømannen er ute etter nå, skjønte du hvem jeg mente?»

«Kanskje,» sa han.

«Det vi fant på Finnøy var ikke drapet på en tilfeldig person som visste for mye. Det var planlagt lenge før det.»

«Hva mener du?»

«Jeg mener at om det var slik at Rafto hadde kommet på sporet av ham, så var det også planlagt.»

«Katrine …»

«Vent. Rafto var den beste drapsetterforskeren i Bergen. Du er den beste i Oslo. Han kunne forutse at det var du som ville etterforske disse drapene, Harry. Det var derfor du fikk det brevet. Jeg sier bare at kanskje du skal være litt forsiktig.»

«Prøver du å gjøre meg redd?»

Hun trakk på skuldrene. «Hvis du er redd, vet du hva det betyr?»

«Nei?»

Katrine åpnet bildøra: «At du bør finne deg en annen jobb.»

Harry låste seg inn i leiligheten sin, satte fra seg støvlene og stoppet på terskelen til stua. Rommet så helt demontert ut nå, som et byggesett i revers. Måneskinnet falt på noe hvitt på den røde, nakne murveggen. Han gikk inn. Det var et åttetall, tegnet med kritt. Han strakte hånden ut og kjente på det. Det måtte være soppmannen, men hva betydde det? Kanskje en kode som viste hvilket middel han skulle smøre på akkurat her.

Resten av natten kastet Harry seg fram og tilbake i ville mareritt. Han drømte at noe ble presset inn i munnen hans og at han måtte puste gjennom åpningen i det for ikke å bli kvalt. At det smakte olje, metall og krutt, og at det til slutt ikke var mer luft igjen der inne, bare vakuum. Så han spyttet tingen ut og oppdaget at det ikke var løpet på en pistol, men et åttetall han hadde pustet gjennom. Et åttetall med en stor sirkel under, en mindre oppå. Den store sirkelen under, den mindre oppå. Litt etter litt fikk åttetallet en tredje, mindre sirkel på toppen. Et hode. Sylvia Ottersens. Hun prøvde å skrike, prøvde å fortelle hva som hadde skjedd, men hun kunne ikke. Munnen hennes var sydd igjen.

Da han våknet, var øynene klistret igjen, han hadde hodepine og et belegg på leppene som smakte kalk og galle.

Kapittel 16

Dag 10. Curling

Det var en hustrig morgen på Bygdøy da Asta Johannessen som vanlig låste seg inn på curlingklubben klokka åtte. Den snart sytti år gamle enkefruen pleide å vaske der to dager i uka, som var mer enn nok ettersom den private, lille hallen ikke ble brukt av mer enn en håndfull menn og dessuten ikke hadde dusjer. Hun tente lyset. På de laftede veggene hang trofeer, diplomer, vimpler med latinske ord og gamle svart-hvitt-fotografier av menn med barter, tweed og verdige miner. Asta syntes de så komiske ut, som sånne revejegere i engelske TV-serier om overklassen. Hun gikk inn døra til hallen og kjente på kulda der inne at de hadde glemt å skru opp termostaten for isen slik de pleide å gjøre for å spare strøm. Asta Johannessen slo på lysbryteren, og mens lysrørene blinket og jobbet med å bestemme seg om de ville på, satte hun på seg brillene og så at termostaten for kjølekablene ganske riktig sto for lavt og skrudde den høyere.

Lyset skinte i den grå isflaten. Gjennom lesebrillene skimtet hun noe i den andre enden av hallen, og hun tok brillene av. Sakte kom det i fokus. Et menneske? Hun ville til å gå over isen, men nølte. Asta Johannessen var slett ikke skvetten av seg, men det var hennes angst at hun en dag skulle brekke lårhalsen der ute på isen og bli liggende til revejegerne fant henne. Hun grep en av lekekostene som sto langs veggene, brukte den som stokk, og med bitte små skritt balanserte hun utover isen.

Den livløse mannen lå i enden av banen med hodet i sentrum av ringene. Det blåhvite skinnet fra lysrørene falt på ansiktet som var stivnet i en grimase. Det var noe kjent med ansiktet. Var det en kjendis? Det brustne blikket så ut som det lette etter noe bak henne, utenfor det som var her. Høyre hånd holdt krampaktig rundt en tom sprøyte som hadde røde avsetninger etter innholdet på innsiden av plasten.

Asta Johannessen slo rolig fast at det ikke var noe hun kunne gjøre for ham, og konsentrerte seg om turen tilbake over isen og til nærmeste telefon.

Etter at hun hadde ringt og politiet hadde kommet, gikk hun hjem og drakk formiddagskaffe.

Det var først da hun tok fram igjen Aftenposten, at det gikk opp for henne hvem det var hun hadde funnet.

Harry satt på huk og så på støvlene til Idar Vetlesen.

«Hva sier rettsmedisineren vår om dødstidspunktet?» spurte han Bjørn Holm som sto ved siden av ham i en olajakke med hvitt teddyfôr. Slangeskinnsstøvlene hans laget nesten ikke lyd når han stampet dem i den kunstfrosne isen. Det var knapt en time siden Asta Johannessen hadde ringt, men ved curlinghallen var reporterne allerede på plass utenfor politiets røde sperreteip.

«Han sier det er vanskelig,» sa Holm. «Han kan bare tippe å fort temperaturen detter i en kropp som har liggi på is i et rom som holder mye høgere temperatur.»

«Men han har tippet?»

«En gang mellom fem og sju i går ettermiddag.»

«Mm. Før nyhetene om at han var ettersøkt, altså. Du så låsen?»

Holm nikket. «Vanlig smekklås. Den var låst da vaskedama kom. Je ser du kikker på støvlene. Je har sjekka avtrykket. Je er temmelig sikker på at dom er identiske med avtrykka vi har fra Sollihøgda.»

Harry studerte mønsteret på undersiden. «Så du mener dette er vår mann?»

«Skulle tru det, ja.»

Harry nikket tenksomt. «Veit du om Vetlesen var venstrehendt?»

«Ville itte tru det. Som du ser holder han sprøyta i høgre handa.»

Harry nikker. «Du har rett. Sjekk det likevel.»

Harry hadde aldri helt greid å føle noen sann glede når saker han jobbet med plutselig en dag var oppklarte, fullførte, ferdige. Så lenge saken var under etterforskning var det dette som var målet hans, men når han kom dit, visste han bare at han ikke var fremme. Eller at det ikke var dit han hadde tenkt seg. Eller at målet hadde flyttet seg, han hadde forandret seg eller faen veit. Greia var at han følte seg tom, at suksessen ikke smakte som lovet, at å fange den skyldige alltid kom i følge med spørsmålet: «Og hva så?»

Klokka var blitt sju på kvelden, vitner var blitt avhørt, tekniske spor sikret, en pressekonferanse avholdt og i korridorene på Voldsavsnittet var det gryende feststemning. Hagen hadde bestilt kake og øl og innkalt både Lepsviks folk og Harrys til selvgratulering på K1.

Harry satt der i en stol og så ned på det altfor mektige kakestykket på tallerkenen som noen hadde plassert i fanget hans. Han hørte Hagen tale, latter og applaus. Noen dunket ham i ryggen i forbifarten, men de fleste lot ham i fred. Rundt ham surret diskusjonene: «Den jævelen var en dårlig taper. Feiga ut når han visste at vi hadde ham.»

«Snøyt oss.»

«Oss? Mener du at dere i Lepsvik-gruppa liksom …»

«Hadde vi tatt ham i live, hadde retten erklært ham som sinnssyk og …»

«… skal være glad, vi hadde jo for faen ikke fellende bevis, bare indisier.»

Espen Lepsviks stemme runget fra den andre siden av lokalet. «Hold kjeft, folkens! Det er fremmet forslag og vedtatt å møtes på Fenris Bar klokka åtte for å drikke seg seriøst fulle. Det er å betrakte som en ordre. OK?»

Full jubel.

Harry satte fra seg kakefatet og reiste seg da han kjente en lett hånd på skulderen. Det var Holm: «Je sjekka. Det var som je sa, Vetlesen var høgerhendt.»

Det freste i kullsyre fra en ølflaske som ble åpnet og en allerede småbrisen Skarre la armen rundt skulderen på Holm: «De sier at høyrehendte har lengre forventet levealder enn keivhendte. Stemte ikke på Vetlesen. Hæ, hæ!»

Skarre forsvant for å dele gullkornet med andre, og Holm så spørrende på Harry: «Stikker du?»

«Går meg en tur. Kanskje vi sees på Fenris.»

Harry hadde nesten kommet til døra da Hagen grep tak i armen hans.

«Fint hvis ingen går ennå,» sa han lavt. «Politimesteren har sagt han vil komme ned og si noen ord.»

Harry så på Hagen og skjønte at han måtte ha hatt noe i blikket, for Hagen slapp armen hans som om han hadde brent seg.

«Bare en tur på dass,» sa Harry.

Hagen smilte fort og nikket.

Harry gikk inn på kontoret sitt, hentet jakka og gikk langsomt ned trappa, ut av Politihuset og nedover mot Grønlandsleiret. Det var noen snøkorn i lufta, lysene blinket i Ekebergåsen, en sirene steg og sank som fjern hvalsang. To pakistanere sto i godlynt krangel utenfor nabobutikkene sine mens snøen la seg på appelsinene deres og en svaiende fyllik ved Grønlands torg sang en shanty. Harry kjente nattevesenene som været ut i lufta og lurte på om det var trygt å komme ut. Herregud som han elsket denne byen.

«Sitter du her?»

Eli Kvale så overrasket på sønnen Trygve som satt ved kjøkkenbordet og leste i et blad. Radioen surret i bakgrunnen.

Hun skulle til å spørre hvorfor han ikke satt i stua sammen med faren sin, men kom på at det burde da være like naturlig at han var her og ville snakke med henne. Bortsett fra at det ikke var det. Hun skjenket seg en kopp te, satte seg ned og så på ham i taushet. Han var så pen. Hun hadde trodd hun ville synes han var heslig, men hun hadde tatt feil.

Stemmen på radioen sa at problemet med å få kvinnene inn i norske styrerom ikke lenger er mennene, men at selskapene sliter med å få til den lovbestemte kvinneandelen fordi majoriteten av kvinner synes å ha kronisk vegring mot posisjoner hvor de kan utsettes for kritikk, utfordres på kompetanse og det ikke er noen å gjemme seg bak.

«Det er som unger som har grått seg til den grønne pistasjisen, men spytter den ut når de endelig har fått den,» sa stemmen. «Jævlig irriterende å se på. Det er på tide at damene tar ansvar og viser litt gøts.»

Ja, tenkte Eli. Det er på tide.

«Det kom noen bort til meg på ICA i dag,» sa Trygve.

«Ja vel?» sa Eli og kjente at hun fikk hjertet i halsen.

«Spurte om jeg var sønnen til deg og pappa.»

«Å ja,» sa Eli lett, altfor lett, og kjente seg svimmel. «Og hva svarte du?»

«Hva jeg svarte?» Trygve så opp fra bladet. «Jeg svarte ja, selvfølgelig.»

«Og hvem var mannen som spurte?»

«Hva er det med deg, mamma?»

«Hva mener du?»

«Du er jo helt blek.»

«Ingenting, kjære deg. Hvem var han?»

Trygve vendte tilbake til bladet. «Jeg sa ikke at det var en mann, gjorde jeg?»

Eli reiste seg, skrudde ned radioen hvor en kvinnestemme takket næringsministeren og Arve Støp for debatten. Hun så ut i mørket hvor et par snøfiller virvlet hit og dit, retningsløst og tilsynelatende upåvirket av tyngdekraft og egen vilje. De ville bare lande et sted, tilfeldighetene bestemte. Og så ville de smelte og bli borte. Det var en trøst i det.

Hun kremtet.

«Hva?» sa Trygve.

«Ingenting,» sa hun. «Jeg holder visst på å bli forkjølet.»


Jø Nesbø - Snømannen Part 5 (2) Jø Nesbø - The Snowman Part 5 (2) Jø Nesbø - Le bonhomme de neige, partie 5 (2)

«Men jeg snakket med rettsmedisineren og vi var enige. Rafto hjalp sannsynligvis til så det ikke skulle bli så grisete.»

«Hæ?» sa Skarre.

«Oi,» sa Lepsvik langsomt.

Det så ut til å demre for Skarre og ansiktet hans krøllet seg i vemmelse: «Å fy faen …»

«Unnskyld,» sa Hagen. «Kan noen forklare hva dere snakker om.»

«Det er noe vi av og til opplever ved selvdrap,» sa Harry. «Stakkaren suger lufta ut av løpet før han skyter seg selv. Vakuumet gjør at det blir mindre …» Han lette ordet. «… søl. Det som har skjedd her er antagelig at Rafto er blitt kommandert til å suge ut lufta.»

Lepsvik ristet på hodet: «Og en politimann som Rafto må ha visst akkurat hvorfor.»

Hagen bleknet. «Men hvordan … hvordan i himmelens navn får man en mann til å suge …»

«Kanskje han fikk velge,» sa Harry. «Det finnes verre måter å dø på enn en kule i kjeften.» Det falt en dørgende stillhet. Og Harry lot den ruve noen sekunder før han fortsatte:

«Til nå har vi ikke funnet ofrenes kropper. Rafto ble også gjemt, men han ville blitt funnet nokså fort om det ikke hadde vært for at de pårørende skydde hytta. Det leder meg til å tro at Rafto ikke var en del av prosjektet til morderen.»

«Som du mener er en seriemorder?» Det var ikke noen utfordring i Kriminalsjefens tonefall, bare et ønske om å få det bekreftet.

Harry nikket.

«Hvis det ikke er en del av dette såkalte prosjektet, hva kan motivet være da?»

«Det veit vi ikke, men når en drapsetterforsker blir tatt livet av, er det naturlig å tenke at han har utgjort en fare for drapsmannen.»

Espen Lepsvik kremtet. «Det hender at måten likene er behandlet på kan fortelle oss noe om motivet. I dette tilfellet er for eksempel nesen byttet ut med en gulrot. Altså en lang nese.»

«Gjør han narr av oss?» spurte Hagen.

«Kanskje det er lang nåså som i snushane,» sa Holm forsiktig.

«Nemlig!» utbrøt Hagen. «En advarsel til andre om å holde seg unna.»

Kriminalsjefen bøyde hodet og så skrått på Harry. «Hva med munnen som er sydd igjen?»

«Beskjed om å holde kjeft,» sa Skarre skråsikkert.

«Akkurat!» utbrøt Hagen. «Hvis Rafto var et råttent eple, sto han og drapsmannen kanskje i ledtog på en eller annen måte, og Rafto truet med å avsløre ham.»

De så alle på Harry som ikke hadde gitt noen respons på forslagene.

«Nå?» brummet Kriminalsjefen.

«Dere kan selvfølgelig ha rett,» sa Harry. «Men jeg tror den eneste beskjeden han vil sende, er at Snømannen har vært her. Og at han liker å lage snømenn. Punktum.»

De andre så fort på hverandre, men ingen protesterte.

«Vi har et annet problem,» sa Harry. «Bergen politikammer har sendt ut en pressemelding om at en person er funnet død på Finnøy, det er alt. Og jeg har bedt kammeret holde tett om andre detaljer foreløpig, så vi kan få et par dager til å lete etter spor uten at Snømannen veit at liket er funnet. Dessverre er det ikke så realistisk at vi får så mye som to dager, ingen politikammer er __så__ tette.»

«Pressen har navnet på Rafto i morgen tidlig,» sa Espen Lepsvik. «Jeg kjenner de folka i Bergens Tidende og BA.»

«Feil,» lød det bak dem. «De har det til siste nyhetssendingen på TV 2 i kveld. Ikke bare navnet, men detaljene fra åstedet og forbindelsen til Snømannen.»

De snudde seg. I døra sto Katrine Bratt. Hun var fortsatt blek, men tross alt ikke så blek som da Harry hadde sett henne kjøre båten fra Finnøy mens han selv ble igjen for å vente på politiet.

«Så du kjenner TV 2-folka?» sa Espen Lepsvik med et skjevt smil.

«Nei,» sa Katrine og satte seg. «Jeg kjenner Bergen politikammer.»

«Hvor har du vært, Bratt?» Det var Hagen som spurte. «Du har vært savnet i flere timer.»

Katrine kikket bort på Harry som ga henne et umerkelig nikk og kremtet: «Katrine har gjort et par oppgaver jeg satte henne på.»

«Det må ha vært viktig. Få høre, Bratt.»

«Det behøver vi ikke gå inn på,» sa Harry.

«Jeg er bare nysgjerrig,» drillet Hagen.

«Jævla krigsskolemann», tenkte Harry. «Klokkemann, avrapporteringsmann, kan du ikke la henne være i fred, skjønner du ikke at jenta fortsatt er i sjokk? Du bleknet selv da du så de bildene. Hun løp hjem, stakk av fra alt. Hva så? Hun er tilbake nå. Gi henne heller et klapp på skulderen enn å ydmyke henne i kollegers påsyn.» Harry sa det høyt og tydelig inni seg mens han prøvde å fange Hagens blikk og få ham til å forstå.

«Nå, Bratt?» sa Hagen.

«Jeg har sjekket en del ting,» sa Katrine og løftet haken. "I've checked a few things," said Katrine, lifting her chin.

«Ja vel. Som hva da?»

«Som at Idar Vetlesen studerte medisin da Laila Aasen og Onny Hetland ble drept og Rafto forsvant.»

«Er det et poeng?» spurte Kriminalsjefen.

«Det er et poeng,» sa Katrine. «Fordi studiene foregikk ved Universitetet i Bergen.»

Det ble stille på K1.

«En medisinstudent?» Kriminalsjefen så på Harry.

«Hvorfor ikke?» sa Harry. «En som seinere begynte med plastiske operasjoner, som sier han liker å modellere mennesker.»

«Jeg sjekket stedene han har hatt turnustjeneste og jobb,» sa Katrine. «De er ikke sammenfallende med stedene hvor de kvinnene vi tror Snømannen har tatt, er forsvunnet. Men som ung lege er det alltid tilforlatelig at man reiser. Konferanser, korte vikariater.»

«For jævlig at ikke advokat Krohn lar oss snakke med fyren,» sa Skarre.

«Glem det,» sa Harry. «Vi arresterer Vetlesen.»

«For hva?» sa Hagen. «For å ha studert i Bergen?»

«For forsøk på å kjøpe barnesex.»

«På hvilket grunnlag?» spurte Kriminalsjefen.

«Et vitne. Eieren på Leon. Og vi har bilder som knytter Vetlesen til stedet.»

«Jeg beklager å si det,» sa Espen Lepsvik. «Men jeg kjenner til han fyren på Leon, og han kommer aldri til å vitne. Saken holder ikke, dere kommer til å måtte løslate Vetlesen i løpet av tjuefire timer, garantert.»

«Jeg veit det», sa Harry og så på klokka. Han regnet ut hvor lang tid det ville ta å kjøre til Bygdøy. «Og det er utrolig hva folk kan finne på å fortelle i løpet av den tida.»

Harry trykket inn dørklokka en gang til og tenkte at det var som da han var liten og det var sommerferie og alle var borte og han var den eneste gutten igjen på Oppsal. Når han hadde stått og ringt på hos Øystein eller en av de andre og håpet at en av dem som ved et mirakel likevel skulle være hjemme og ikke hos bestemor i Halden, på hytta i Son eller campingtur i Danmark. Han hadde trykket og trykket på ringeklokkene til han visste at det bare var den siste muligheten igjen. Tresko. Tresko som han og Øystein aldri hadde lyst til å leke med, men som likevel alltid holdt seg i nærheten, som en skygge som ventet på at de skulle forandre mening, ta ham midlertidig inn i varmen. Han hadde vel valgt ut Harry og Øystein fordi de ikke var de mest populære de heller, så han regnet med at det var den klubben det var størst sjanse til å få adgang til. Og nå kom den sjansen, fordi han var den eneste igjen og Harry visste at Tresko alltid var hjemme fordi familien hans aldri hadde råd til å dra noe sted og han hadde ingen andre venner å leke med.

Harry hørte subbende tøfler fra innsiden og døra gikk opp på gløtt. Kvinnens ansikt lyste opp. Akkurat som moren til Tresko hadde lyst opp når hun så Harry. Hun inviterte ham aldri inn, men ropte på Tresko, hentet ham, kjeftet på ham, fikk på ham den stygge parkasen og sendte ham ut på trappa hvor han ble stående og se mutt på Harry. Og Harry visste at Tresko visste. Og kjente det stumme hatet hans mens de gikk nedover mot kiosken. Men det var greit. Det fikk tida til å gå.

«Idar er dessverre ute,» sa fru Vetlesen. «Men vil du ikke komme inn og vente? Han skulle bare ut en liten tur, sa han.»

Harry ristet på hodet og lurte på om hun kunne se blålysene som sveipet gjennom Bygdøys kveldsmørke nede på veien bak ham. Han veddet på at det var Skarre som hadde satt dem på, den idioten.

«Når dro han?»

«Rett før fem.»

«Men det er jo mange timer siden,» sa Harry. «Sa han hvor han skulle?»

Hun ristet på hodet. «Forteller meg ingenting. Hva synes du om det? Vil ikke holde sin egen mor orientert engang.»

Harry takket og sa han ville komme tilbake seinere. Så gikk han ned grusgangen og trappene mot stakittporten. De hadde ikke funnet Idar Vetlesen på kontoret eller på Leon, og curlinghuset hadde vært stengt og mørkt. Harry lukket porten bak seg og gikk bort til politibilen. Den uniformerte politibilen sveivet ned vinduet.

«Slå av de blålysene,» sa Harry og henvendte seg til Skarre i baksetet: «Hun sier at han ikke er hjemme, og hun snakker nok sant. Dere får vente her og se om han kommer tilbake. Ring Krimvakta og si at de kan sende ut ettersøkningen. Men ingenting over politiradio, OK?»

I bilen tilbake til byen ringte Harry Telenors driftssentral, hvor han fikk vite at Torkildsen hadde gått hjem for dagen og at eventuelle forespørsler om å lokalisere Idar Vetlesens mobiltelefon fikk komme ad formelle veier i morgen tidlig. Han la på og skrudde opp volumet på Slipknots «Vermilion», men kjente at han ikke orket og trykket på eject-knappen for å skifte til en Gil Evans-plate han hadde funnet igjen innerst i hanskerommet. Radioen og NRK Alltid Nyheter jabbet i vei mens han fiklet med CD-coveret.

«Politiet ettersøker en mannlig lege i trettiåra bosatt på Bygdøy. Mannen er satt i forbindelse med Snømanndrapene.»

«Faen!» brølte Harry og kastet Gil Evans i frontruta så plastbiter haglet. Plata trillet ned i dørken. Harry ga full gass i ren frustrasjon og passerte en tankvogn som lå i venstre fil. Tjue minutter. Tjue minutter hadde det tatt. Hvorfor ga de ikke bare Politihuset en mikrofon og direkte sendetid først som sist?

Politihusets kantine var stengt og tømt for kvelden, men det var der Harry fant henne. Hun og en matpakke ved et tomannsbord. Harry satte seg på den andre stolen.

«Takk for at du ikke fortalte noen at jeg mistet kontrollen på Finnøy,» sa hun stille.

Harry nikket. «Hvor ble det av deg?»

«Jeg sjekket ut og rakk Osloflyet som gikk klokka tre. Jeg måtte bare vekk.» Hun så ned i tekoppen. «Jeg … beklager.»

«Det er greit,» sa Harry og så på den slanke, bøyde nakken hennes med det oppsatte håret og den vevre hånden som lå på bordet. Han så henne annerledes nå. «Når det først rakner for de tøffe, raknet det ordentlig.»

«Hvorfor det?»

«Kanskje fordi de har for lite trening i å miste kontrollen.»

Katrine nikket, fremdeles med blikket ned i tekoppen med PIL-logoen for Politiets Idrettslag.

«Du er jo en kontrollfreak selv, Harry. Mister aldri du kontrollen?»

Hun løftet blikket, og Harry tenkte at det var det intense lyset i irisene hennes som ga øyehviten blåskimmeret. Han grep etter sigarettpakken. «Jeg tilhører dem som har masse trening i å miste kontrollen. "I belong to those who have a lot of training in losing control. Jeg har knapt trent på annet enn å freake ut. Jeg har svart belte i kontrollmisting.»

Hun smilte svakt til svar.

«De har målt hjerneaktiviteten hos rutinerte boksere,» sa han. «Visste du at de mister bevisstheten flere ganger i løpet av en kamp? Et lite sekund her og et lite sekund der. Men de greier på en eller annen måte likevel å stå på beina. Som om kroppen veit det er midlertidig, overtar styringen og holder dem oppe nødvendig lenge til at bevisstheten kommer tilbake.» Harry kakket ut en sigarett. «Jeg mistet også kontrollen der ute på hytta. Forskjellen er at kroppen min etter alle disse åra veit at kontrollen kommer tilbake.»

«Men hva gjør du?» sa Katrine og strøk en hårtjafs bort fra ansiktet. «For ikke å bli knocket ut med én gang?»

«Gjør som bokserne, følg med slaget. Ikke stritt imot. Hvis noe av det som skjer i jobben går inn på deg, må du bare la det gjøre det. Du klarer ikke stenge det ute i lengden likevel. Ta det bit for bit, slus det ut som i en demning, ikke la det samle seg opp til muren sprekker.»

Han stakk den utente sigaretten mellom leppene.

«Ja da, alt dette fortalte politipsykologen deg da du var aspirant. Poenget mitt kommer nå. Selv når du sluser det ut på harde livet, må du kjenne etter hva det gjør med deg. Kjenne om det ødelegger.»

«OK,» sa Katrine. «Og hva gjør du hvis du kjenner at det ødelegger?»

«Da finner du deg en annen jobb.»

Hun så lenge på ham.

«Og hva gjorde du, Harry? Hva gjorde du da du kjente at det ødela deg?»

Harry bet lett i filteret, kjente det myke, tørre stoffet gnisse mot tennene. Og tenkte at hun kunne vært en søster eller en datter, at de var laget av det samme byggematerialet. Hardt, stivt og tungt byggemateriale med svære sprekker i.

«Jeg glemte å søke annen jobb,» sa han.

Hun smilte bredt. «Vet du hva?» sa hun lavt.

«Nei?»

Hun strakte ut hånden, nappet sigaretten ut av munnen hans og lente seg framover bordet.

«Jeg synes …»

Kantinedøra sprang opp. Det var Holm.

«TV 2,» sa han. «Det er på nyhetene nå. Navn og bilder av både Rafto og Vetlesen.»

Og dermed startet kaoset. Selv om klokka var elleve på kvelden, var foajeen på Politihuset full av journalister og fotografer i løpet av en halv time. De ventet alle på at etterforskningsleder Espen Lepsvik eller sjefen for Voldsavsnittet, Kriminalsjefen, Politimesteren eller i grunnen hvem som helst skulle komme ned og si noe. Som mumlet seg imellom at politiet måtte jo kjenne sitt ansvar for å holde offentligheten orientert i en så alvorlig, rystende og avisselgende sak.

Harry sto ved rekkverket i atriet og kikket ned på dem. De sirklet rundt som hvileløse haier, konsulterte hverandre, lurte hverandre, hjalp hverandre, bløffet og fisket. Hadde noen hørt noe? Ble det pressekonferanse i kveld? I alle fall en kort improvisert en? Var Vetlesen allerede på vei til Thailand? Det nærmet seg deadline, noe måtte skje.

Harry hadde lest at ordet deadline stammet fra slagmarkene under den amerikanske borgerkrigen, hvor man i mangel av noe fysisk å sperre krigsfanger inne bak, samlet dem og trakk en strek rundt dem i bakken. Denne streken kalte de deadline, og alle som beveget seg utenfor ble straks skutt. Og det var nettopp det de var, nyhetskrigerne der nede i foajeen; krigsfanger holdt på plass av en deadline.

Harry var på vei inn på møterommet til de andre da mobiltelefonen hans ringte. Det var Mathias.

«Har du hørt beskjeden jeg la igjen på svareren din i sted?» spurte han.

«Har ikke rukket, det koker her,» sa Harry. «Kan vi ta det seinere?»

«Selvfølgelig,» sa Mathias. «Men det gjelder Idar. Jeg så på nyhetene at han er ettersøkt.»

Harry skiftet røret til den andre hånden. «Kom igjen.»

«Idar ringte meg i dag tidlig. Han spurte meg om carnadrioxid. Det hendte han ringte og spurte meg om medikamenter, farmasi var ikke Idars sterke side. Så jeg tenkte ikke så nøye over det. Jeg ringer fordi carnadrioxid er et livsfarlig medikament. Tenkte bare dere ville vite det.»

«Selvfølgelig, selvfølgelig,» sa Harry og rotet i lommene til han fant en halvt oppspist blyant og en trikkebillett. «Carna…?»

«Carnadrioxid. Det inneholder gift fra kjeglesneglen og brukes som smertestillende for pasienter med kreft og HIV. Det er tusen ganger sterkere enn morfin og bare en litt for stor dose paralyserer muskulaturen med øyeblikkelig virkning. Åndedrettsorgan og hjertet stopper, og du dør momentant.»

Harry noterte. «OK. Hva mer sa han?»

«Ingenting. Han hørtes stresset ut. Takket bare og la på.»

«Noen idé om hvor han ringte fra?»

«Nei, men det var noe rart med akustikken, han ringte i hvert fall ikke fra kontoret. Det hørtes ut som han sto i en kirke eller en hule, skjønner du?»

«Jeg skjønner. Takk skal du ha, Mathias, vi ringer tilbake om vi vil vite noe mer.»

«Bare glad hvis jeg kan …»

Harry fikk ikke med seg resten ettersom han trykket på avknappen og forbindelsen ble brutt.

Inne på K1 satt hele den lille etterforskningsgruppa med kaffekopper, en ny kanne putrende på trakteren og jakkene hengende på stolene. Skarre hadde akkurat kommet tilbake fra Bygdøy. Han gjorde rede for samtalene han hadde hatt med Idar Vetlesens mor, som hadde gjentatt at hun ikke visste noe og at det hele måtte være en gedigen misforståelse.

Katrine hadde telefonert assistenten, Borghild Moen, som hadde uttrykt det samme.

«Vi får avhøre dem i morgen hvis det blir nødvendig,» sa Harry. «Nå er jeg redd vi har et mer akutt problem.»

De tre andre så på ham mens Harry gjenga samtalen med Mathias. Og leste fra baksiden av trikkebilletten. Carnadrioxid.

«Trur du det er slik han har tatt livet av dom?» spurte Holm. «Med paralyserende medisin?»

«Der har vi det,» brøt Skarre inn. «Det er jo derfor han må gjemme kroppene. Så ikke medisinen oppdages ved obduksjon og spores tilbake til ham.»

«Det eneste vi veit,» sa Harry, «er at Idar Vetlesen er ute av kontroll. Og hvis han er Snømannen, bryter han mønsteret.»

«Spørsmålet,» sa Katrine. «Er hvem han er ute etter nå. Noen skal i hvert fall dø av det stoffet snart.»

Harry gned seg over nakken. «Fikk du utskrift av telefonsamtalene til Vetlesen, Katrine?»

«Ja. Jeg fikk navn på numrene og gikk igjennom dem med Borghild. De fleste var pasienter. Og så var det to samtaler med advokat Krohn og den som du akkurat gjorde rede for med Lund-Helgesen. Men i tillegg var det et nummer som sto oppført på Popper Forlag.

«Vi har ikke mye å jobbe med,» sa Harry. «Vi kan sitte her og drikke kaffe og klø oss i de dumme hodene våre. Eller gå hjem og komme tilbake med de like dumme, men ikke fullt så slitne hodene i morgen.»

De andre bare stirret på ham.

«Jeg kødder ikke,» sa han. «Kom dere til helvete hjem.»

Harry tilbød seg å svinge Katrine innom den tidligere arbeiderbydelen Grünerløkka, hvor han på hennes anvisning stoppet utenfor en av de gamle, fireetasjes bygårdene i Seilduksgata.

«Hvilken leilighet?» sa han og bøyde seg fram.

«Tredje etasje til venstre.»

Han kikket opp. Det var mørkt i alle vinduene. Han så ingen gardiner. «Mannen din er ikke hjemme, ser det ut til. Eller kanskje han har lagt seg.»

«Kanskje,» sa hun og ble sittende. «Harry?»

Han så spørrende på henne.

«Da jeg sa at spørsmålet er hvem Snømannen er ute etter nå, skjønte du hvem jeg mente?»

«Kanskje,» sa han.

«Det vi fant på Finnøy var ikke drapet på en tilfeldig person som visste for mye. Det var planlagt lenge før det.»

«Hva mener du?»

«Jeg mener at om det var slik at Rafto hadde kommet på sporet av ham, så var det også planlagt.»

«Katrine …»

«Vent. Rafto var den beste drapsetterforskeren i Bergen. Du er den beste i Oslo. Han kunne forutse at det var du som ville etterforske disse drapene, Harry. Det var derfor du fikk det brevet. Jeg sier bare at kanskje du skal være litt forsiktig.»

«Prøver du å gjøre meg redd?»

Hun trakk på skuldrene. «Hvis du er redd, vet du hva det betyr?»

«Nei?»

Katrine åpnet bildøra: «At du bør finne deg en annen jobb.»

Harry låste seg inn i leiligheten sin, satte fra seg støvlene og stoppet på terskelen til stua. Rommet så helt demontert ut nå, som et byggesett i revers. Måneskinnet falt på noe hvitt på den røde, nakne murveggen. Han gikk inn. Det var et åttetall, tegnet med kritt. Han strakte hånden ut og kjente på det. Det måtte være soppmannen, men hva betydde det? Kanskje en kode som viste hvilket middel han skulle smøre på akkurat her.

Resten av natten kastet Harry seg fram og tilbake i ville mareritt. Han drømte at noe ble presset inn i munnen hans og at han måtte puste gjennom åpningen i det for ikke å bli kvalt. At det smakte olje, metall og krutt, og at det til slutt ikke var mer luft igjen der inne, bare vakuum. Så han spyttet tingen ut og oppdaget at det ikke var løpet på en pistol, men et åttetall han hadde pustet gjennom. Et åttetall med en stor sirkel under, en mindre oppå. Den store sirkelen under, den mindre oppå. Litt etter litt fikk åttetallet en tredje, mindre sirkel på toppen. Et hode. Sylvia Ottersens. Hun prøvde å skrike, prøvde å fortelle hva som hadde skjedd, men hun kunne ikke. Munnen hennes var sydd igjen.

Da han våknet, var øynene klistret igjen, han hadde hodepine og et belegg på leppene som smakte kalk og galle.

Kapittel 16

Dag 10. Curling

Det var en hustrig morgen på Bygdøy da Asta Johannessen som vanlig låste seg inn på curlingklubben klokka åtte. Den snart sytti år gamle enkefruen pleide å vaske der to dager i uka, som var mer enn nok ettersom den private, lille hallen ikke ble brukt av mer enn en håndfull menn og dessuten ikke hadde dusjer. Hun tente lyset. På de laftede veggene hang trofeer, diplomer, vimpler med latinske ord og gamle svart-hvitt-fotografier av menn med barter, tweed og verdige miner. Asta syntes de så komiske ut, som sånne revejegere i engelske TV-serier om overklassen. Asta thought they looked comical, like those fox hunters in English TV series about the upper class. Hun gikk inn døra til hallen og kjente på kulda der inne at de hadde glemt å skru opp termostaten for isen slik de pleide å gjøre for å spare strøm. Asta Johannessen slo på lysbryteren, og mens lysrørene blinket og jobbet med å bestemme seg om de ville på, satte hun på seg brillene og så at termostaten for kjølekablene ganske riktig sto for lavt og skrudde den høyere.

Lyset skinte i den grå isflaten. Gjennom lesebrillene skimtet hun noe i den andre enden av hallen, og hun tok brillene av. Sakte kom det i fokus. Et menneske? Hun ville til å gå over isen, men nølte. Asta Johannessen var slett ikke skvetten av seg, men det var hennes angst at hun en dag skulle brekke lårhalsen der ute på isen og bli liggende til revejegerne fant henne. Hun grep en av lekekostene som sto langs veggene, brukte den som stokk, og med bitte små skritt balanserte hun utover isen.

Den livløse mannen lå i enden av banen med hodet i sentrum av ringene. Det blåhvite skinnet fra lysrørene falt på ansiktet som var stivnet i en grimase. Det var noe kjent med ansiktet. Var det en kjendis? Det brustne blikket så ut som det lette etter noe bak henne, utenfor det som var her. Høyre hånd holdt krampaktig rundt en tom sprøyte som hadde røde avsetninger etter innholdet på innsiden av plasten.

Asta Johannessen slo rolig fast at det ikke var noe hun kunne gjøre for ham, og konsentrerte seg om turen tilbake over isen og til nærmeste telefon.

Etter at hun hadde ringt og politiet hadde kommet, gikk hun hjem og drakk formiddagskaffe.

Det var først da hun tok fram igjen Aftenposten, at det gikk opp for henne hvem det var hun hadde funnet.

Harry satt på huk og så på støvlene til Idar Vetlesen.

«Hva sier rettsmedisineren vår om dødstidspunktet?» spurte han Bjørn Holm som sto ved siden av ham i en olajakke med hvitt teddyfôr. Slangeskinnsstøvlene hans laget nesten ikke lyd når han stampet dem i den kunstfrosne isen. Det var knapt en time siden Asta Johannessen hadde ringt, men ved curlinghallen var reporterne allerede på plass utenfor politiets røde sperreteip.

«Han sier det er vanskelig,» sa Holm. «Han kan bare tippe å fort temperaturen detter i en kropp som har liggi på is i et rom som holder mye høgere temperatur.»

«Men han __har__ tippet?»

«En gang mellom fem og sju i går ettermiddag.»

«Mm. Før nyhetene om at han var ettersøkt, altså. Du så låsen?»

Holm nikket. «Vanlig smekklås. Den var låst da vaskedama kom. Je ser du kikker på støvlene. Je har sjekka avtrykket. Je er temmelig sikker på at dom er identiske med avtrykka vi har fra Sollihøgda.»

Harry studerte mønsteret på undersiden. «Så du mener dette er vår mann?»

«Skulle tru det, ja.»

Harry nikket tenksomt. «Veit du om Vetlesen var venstrehendt?»

«Ville itte tru det. Som du ser holder han sprøyta i høgre handa.»

Harry nikker. «Du har rett. Sjekk det likevel.»

Harry hadde aldri helt greid å føle noen sann glede når saker han jobbet med plutselig en dag var oppklarte, fullførte, ferdige. Harry had never quite managed to feel any real joy when things he was working on were suddenly one day cleared up, completed, finished. Så lenge saken var under etterforskning var det dette som var målet hans, men når han kom dit, visste han bare at han ikke var fremme. Eller at det ikke var dit han hadde tenkt seg. Eller at målet hadde flyttet seg, han hadde forandret seg eller faen veit. Greia var at han følte seg tom, at suksessen ikke smakte som lovet, at å fange den skyldige alltid kom i følge med spørsmålet: «Og hva så?»

Klokka var blitt sju på kvelden, vitner var blitt avhørt, tekniske spor sikret, en pressekonferanse avholdt og i korridorene på Voldsavsnittet var det gryende feststemning. Hagen hadde bestilt kake og øl og innkalt både Lepsviks folk og Harrys til selvgratulering på K1.

Harry satt der i en stol og så ned på det altfor mektige kakestykket på tallerkenen som noen hadde plassert i fanget hans. Han hørte Hagen tale, latter og applaus. Noen dunket ham i ryggen i forbifarten, men de fleste lot ham i fred. Rundt ham surret diskusjonene: «Den jævelen var en dårlig taper. Feiga ut når han visste at vi hadde ham.»

«Snøyt oss.»

«Oss? Mener du at dere i Lepsvik-gruppa liksom …»

«Hadde vi tatt ham i live, hadde retten erklært ham som sinnssyk og …»

«… skal være glad, vi hadde jo for faen ikke fellende bevis, bare indisier.»

Espen Lepsviks stemme runget fra den andre siden av lokalet. «Hold kjeft, folkens! Det er fremmet forslag og vedtatt å møtes på Fenris Bar klokka åtte for å drikke seg seriøst fulle. Det er å betrakte som en ordre. OK?»

Full jubel.

Harry satte fra seg kakefatet og reiste seg da han kjente en lett hånd på skulderen. Det var Holm: «Je sjekka. Det var som je sa, Vetlesen var høgerhendt.»

Det freste i kullsyre fra en ølflaske som ble åpnet og en allerede småbrisen Skarre la armen rundt skulderen på Holm: «De sier at høyrehendte har lengre forventet levealder enn keivhendte. Stemte ikke på Vetlesen. Hæ, hæ!»

Skarre forsvant for å dele gullkornet med andre, og Holm så spørrende på Harry: «Stikker du?»

«Går meg en tur. Kanskje vi sees på Fenris.»

Harry hadde nesten kommet til døra da Hagen grep tak i armen hans.

«Fint hvis ingen går ennå,» sa han lavt. «Politimesteren har sagt han vil komme ned og si noen ord.»

Harry så på Hagen og skjønte at han måtte ha hatt noe i blikket, for Hagen slapp armen hans som om han hadde brent seg.

«Bare en tur på dass,» sa Harry.

Hagen smilte fort og nikket.

Harry gikk inn på kontoret sitt, hentet jakka og gikk langsomt ned trappa, ut av Politihuset og nedover mot Grønlandsleiret. Det var noen snøkorn i lufta, lysene blinket i Ekebergåsen, en sirene steg og sank som fjern hvalsang. To pakistanere sto i godlynt krangel utenfor nabobutikkene sine mens snøen la seg på appelsinene deres og en svaiende fyllik ved Grønlands torg sang en shanty. Harry kjente nattevesenene som været ut i lufta og lurte på om det var trygt å komme ut. Herregud som han elsket denne byen.

«Sitter du her?»

Eli Kvale så overrasket på sønnen Trygve som satt ved kjøkkenbordet og leste i et blad. Radioen surret i bakgrunnen.

Hun skulle til å spørre hvorfor han ikke satt i stua sammen med faren sin, men kom på at det burde da være like naturlig at han var her og ville snakke med henne. Bortsett fra at det ikke var det. Hun skjenket seg en kopp te, satte seg ned og så på ham i taushet. Han var så pen. Hun hadde trodd hun ville synes han var heslig, men hun hadde tatt feil.

Stemmen på radioen sa at problemet med å få kvinnene inn i norske styrerom ikke lenger er mennene, men at selskapene sliter med å få til den lovbestemte kvinneandelen fordi majoriteten av kvinner synes å ha kronisk vegring mot posisjoner hvor de kan utsettes for kritikk, utfordres på kompetanse og det ikke er noen å gjemme seg bak.

«Det er som unger som har grått seg til den grønne pistasjisen, men spytter den ut når de endelig har fått den,» sa stemmen. «Jævlig irriterende å se på. Det er på tide at damene tar ansvar og viser litt gøts.»

Ja, tenkte Eli. Det er på tide.

«Det kom noen bort til meg på ICA i dag,» sa Trygve.

«Ja vel?» sa Eli og kjente at hun fikk hjertet i halsen.

«Spurte om jeg var sønnen til deg og pappa.»

«Å ja,» sa Eli lett, altfor lett, og kjente seg svimmel. «Og hva svarte du?»

«Hva jeg svarte?» Trygve så opp fra bladet. «Jeg svarte ja, selvfølgelig.»

«Og hvem var mannen som spurte?»

«Hva er det med deg, mamma?»

«Hva mener du?»

«Du er jo helt blek.»

«Ingenting, kjære deg. Hvem var han?»

Trygve vendte tilbake til bladet. «Jeg sa ikke at det var en mann, gjorde jeg?»

Eli reiste seg, skrudde ned radioen hvor en kvinnestemme takket næringsministeren og Arve Støp for debatten. Hun så ut i mørket hvor et par snøfiller virvlet hit og dit, retningsløst og tilsynelatende upåvirket av tyngdekraft og egen vilje. De ville bare lande et sted, tilfeldighetene bestemte. Og så ville de smelte og bli borte. Det var en trøst i det.

Hun kremtet.

«Hva?» sa Trygve.

«Ingenting,» sa hun. «Jeg holder visst på å bli forkjølet.»

1