Jø Nesbø - Snømannen Part 2 (2) Jø Nesbø - Der Schneemann Teil 2 (2) Jø Nesbø - The Snowman Part 2 (2) Jø Nesbø - El muñeco de nieve Parte 2 (2) Jø Nesbø - Le bonhomme de neige, partie 2 (2)

Han tenkte på brevet. He thought about the letter. Pensó en la carta. Ele pensou na carta. Og på telefonen han akkurat hadde fått fra Skarre om signalene fra Birtes forsvunne mobiltelefon. And on the phone he had just received from Skarre about the signals from Birte's missing mobile phone. Y en el teléfono que acababa de recibir de Skarre sobre las señales del teléfono móvil perdido de Birte. Hjertet slo saktere nå, pumpet blod og sendte rolige, regelmessige signaler til hjernen om at det fortsatt var liv. O coração batia mais devagar agora, bombeando sangue e enviando sinais calmos e regulares ao cérebro de que ainda havia vida. Som en mobiltelefon til en basestasjon. Hjerte, tenkte Harry. Signal. Brevet. Det var en syk tanke. Så hvorfor hadde han ikke alt slått den fra seg? So why hadn't he just knocked it off? Hvorfor satt han alt og beregnet hvor lang tid det ville ta å løpe opp til bilen, kjøre til Hoff og sjekke hvem av dem som var sykest. Why did he sit everything and calculate how long it would take to run up to the car, drive to Hoff and check which of them was sickest.

Rakel sto ved kjøkkenvinduet og så over eiendommen mot grantrærne som dekket utsikten til naboene. På et møte i områdets vel hadde hun foreslått at man burde hugge ned noen av trærne for å slippe inn mer lys, men blitt møtt med en taus motvilje som likevel var såpass tydelig at hun ikke engang hadde bedt om votering. At a meeting in the area's welfare, she had suggested that some of the trees should be cut down to let in more light, but had been met with a silent reluctance which was nevertheless so clear that she had not even asked for a vote. Grantrærne hindret innsikt og det var slik man ville ha det i Holmenkollåsen. Snøen lå fortsatt her oppe over byen hvor BMW-ene og Volvoene forsiktig trædde seg gjennom de svingete bakkene på vei hjem til elektriske garasjedører, ferdig middag laget av treningssenterslanke hustruer med hvileår fra jobben og bare litt hjelp fra praktikantene. The snow was still up here above the town where the BMWs and Volvos carefully made their way through the winding hills on their way home to electric garage doors, finished dinners made by gym slim wives with a year off from work and just a little help from the interns.

Selv gjennom de solide etasjeskillene i tømmervillaen hun hadde arvet etter sin far, kunne Rakel høre musikken fra Olegs rom i annen etasje. Led Zeppelin og The Who. Da hun selv hadde vært tolv år, ville det vært utenkelig å høre på musikk som var like gammel som foreldrene. When she herself had been twelve years old, it would have been unthinkable to listen to music that was as old as her parents. Men Oleg hadde fått disse platene av Harry og spilte dem med ekte hengivenhet.

Hun tenkte på hvor tynn Harry var blitt, at han hadde skrumpet inn. Akkurat som minnet om ham. Det var nesten skremmende hvor fort et menneske man hadde vært så intim med, kunne blekne og forsvinne. Eller kanskje var det nettopp derfor; man hadde vært så nær hverandre at det etterpå, når de ikke lenger var det, fortonte seg uvirkelig, som en drøm man raskt glemmer fordi det jo bare har skjedd i ens eget hode. Or maybe that was precisely why; you had been so close to each other that afterwards, when they were no longer, it seemed unreal, like a dream you quickly forget because it only happened in your own head. Kanskje var det derfor det hadde vært et sjokk å se ham igjen. Å omfavne ham, kjenne lukten, høre stemmen uten at den bare kom ut av en telefon, men fra en munn med de underlig myke leppene i det harde og stadig mer furete ansiktet hans. To embrace him, to smell him, to hear the voice not just coming out of a phone, but from a mouth with the strangely soft lips in his hard and increasingly furrowed face. Å se inn i de blå øynene med skinnet som kom og gikk i intensitet mens han fortalte. Looking into those blue eyes with the gleam that came and went in intensity as he told. Akkurat som før.

Men likevel var hun glad det var over, at det var noe hun hadde lagt bak seg. But still, she was glad it was over, that it was something she had put behind her. At denne mannen var blitt en person hun ikke skulle dele fremtiden med, en person som ikke skulle dra med seg sin skitne virkelighet inn i livet deres. That this man had become a person she should not share her future with, a person who should not drag his dirty reality into their lives.

Hun hadde det bedre nå. Mye bedre. Hun så på klokka. Han ville snart være her. For i motsetning til Harry pleide han å være presis.

Mathias hadde plutselig stått der en dag i fjor sommer. I et hageselskap i regi av Holmenkollen Vel. In a gardening company run by Holmenkollen Vel. Han bodde ikke engang i området, han var blitt invitert av venner, og han og Rakel var blitt sittende og snakke sammen hele kvelden. Mest om henne, egentlig. Og han hadde lyttet oppmerksomt og litt sånn legeinteressert, hadde hun syntes. And he had listened attentively and with a bit of a doctor's interest, she had thought. Men så hadde han ringt henne to dager senere og spurt om hun ville bli med på en utstilling på Henie-Onstad-senteret på Høvikodden. But then he had called her two days later and asked if she wanted to join an exhibition at the Henie-Onstad center at Høvikodden. Og at Oleg gjerne kunne bli med, for det var en utstilling for barn der også. And that Oleg would like to join, because there was an exhibition for children there too. Været hadde vært dårlig, kunsten middelmådig og Oleg tverr. Men Mathias hadde greid å løfte stemningen noe med sitt gode humør og syrlige replikker om kunstnerens talent. But Mathias had managed to lift the mood somewhat with his good humor and sour remarks about the artist's talent. Og etterpå hadde han kjørt dem hjem, bedt om unnskyldning for ideen og med et smil lovet å aldri ta dem med ut på noe som helst igjen. And afterwards he had driven them home, apologized for the idea and with a smile promised never to take them out on anything again. Med mindre de ba ham om det, selvfølgelig. Unless they asked him to, of course. Etter det hadde Mathias reist en uke til Botswana. After that, Mathias had traveled to Botswana for a week. Og hadde ringt henne samme kvelden som han kom hjem, og spurt om han kunne få treffe henne igjen.

Hun hørte lyden av en bil som giret ned for å komme opp den bratte oppkjørselen. Han kjørte en Honda Accord av eldre årgang. Hun visste ikke hvorfor, men hun likte det. She didn't know why, but she liked it. Han parkerte foran garasjen, aldri inni. Og hun likte det også. Likte at han hadde med seg undertøyskift og toalettveske i en bag som han så tok med seg hjem igjen neste morgen, at han spurte henne når hun ville se ham igjen, at han ikke tok noe for gitt. Liked that he had a change of underwear and a toiletry bag with him in a bag which he took back home the next morning, that he asked her when she wanted to see him again, that he didn't take anything for granted. Det kunne selvfølgelig komme til å endre seg nå, men hun var klar for det. Of course, that could change now, but she was ready for it.

Han steg ut av bilen. Han var høy, nesten like høy som Harry, og smilte mot kjøkkenvinduet med sitt gutteaktige, åpne ansikt, selv om han måtte være dødssliten etter den umenneskelig lange vakten. He was tall, almost as tall as Harry, and smiled at the kitchen window with his boyish, open face, though he must be dead tired from the inhumanly long watch. Jo, hun var klar for det. Yes, she was ready for it. For en mann som var til stede, som elsket henne og prioriterte deres lille treenighet foran alt annet. Hun hørte en nøkkel bli vridd om i entrédøra. Nøkkelen som hun hadde overrakt ham i forrige uke. Mathias hadde først sett ut som et spørsmålstegn, som et barn som akkurat hadde fått inngangsbillett til sjokoladefabrikken. Mathias had at first looked like a question mark, like a child who had just received an entrance ticket to the chocolate factory.

Døra gikk opp, han var innenfor og hun i armene hans. Hun syntes til og med ullfrakken hans luktet godt. She even thought his wool coat smelled good. Den var høstkald og deilig mot kinnet hennes, men den trygge varmen innenfor slo allerede ut mot kroppen hennes. It was autumn cold and lovely against her cheek, but the safe warmth within was already radiating to her body.

«Hva er det?» lo han i håret hennes. "What is it?" he laughed into her hair.

«Jeg har ventet sånn på deg,» hvisket hun.

Hun lukket øynene, og de sto slik en stund. She closed her eyes, and they stood like that for a while.

Hun slapp ham og så opp i det smilende ansiktet hans. Han var en pen mann. Penere enn Harry.

Han frigjorde seg, kneppet opp frakken, hengte den fra seg og gikk foran henne bort til utslagsvasken hvor han vasket hendene. Han pleide alltid å gjøre det når han kom fra Anatomisk avdeling, hvor de berørte virkelige lik under forelesningene. He always used to do that when he came from the Anatomy Department, where they touched real corpses during the lectures. Slik Harry hadde pleid å vaske hendene når han kom rett fra en drapssak. Mathias åpnet skapet under utslagsvasken, helte poteter fra posen ned i oppvaskkummen og skrudde opp vannkranen: «Hvordan har dagen din vært, kjære?»

Hun tenkte at mange andre menn heller ville spurt om kvelden i går, han visste tross alt at hun hadde truffet Harry. She thought that many other men would rather ask about last night, after all he knew that she had met Harry. Og hun likte ham for det også. Hun fortalte mens hun så ut av vinduet. Blikket hennes gled over grantrærne, mot byen der nede under dem hvor lysene alt hadde begynt å komme på. Han var der nede et sted nå. He was down there somewhere now. På håpløs jakt etter noe han aldri hadde og aldri ville finne. In hopeless search for something he never had and would never find. Hun syntes synd på ham. She felt sorry for him. Medfølelse var alt som var igjen. Compassion was all that was left. Riktignok hadde det vært et øyeblikk i går kveld da de begge var blitt tause og blikkene hadde hektet seg inn i hverandre og ikke kommet løs med én gang. Admittedly, there had been a moment last night when they had both gone silent and their gazes had locked into each other's and not immediately released. Det hadde kjentes som et elektrisk støt, men hadde vært over på et øyeblikk. Helt over. Ingen vedvarende magi. Hun hadde bestemt seg for det. She had made up her mind. Hun stilte seg bak Mathias, la armene rundt ham og hvilte hodet mot den brede ryggen hans. She stood behind Mathias, put her arms around him and rested her head against his broad back.

Hun kunne kjenne muskler og sener jobbe under skjorta mens han skrellet og la potetene over i kasserollen.

«Vi kunne trengt et par til,» sa han. "We could use a couple more," he said.

Hun ble oppmerksom på en bevegelse ved kjøkkendøra og snudde seg. She became aware of movement at the kitchen door and turned.

Oleg sto der og så på de to.

«Kan ikke du hente noen flere poteter i kjelleren?» sa hun og så Olegs mørke øyne bli enda mørkere.

Mathias snudde seg. Oleg sto fortsatt stille.

«Jeg kan gå,» sa Mathias og tok den tomme bøtta ut av oppvaskbenken.

«Nei,» sa Oleg og tok to skritt fram. «Jeg går.» "I'm walking."

Han tok bøtta fra Mathias, snudde seg og forsvant ut døra.

«Hva var det?» spurte Mathias. "What was that?" Mathias asked.

«Han er litt mørkredd, bare,» sukket Rakel.

«Jeg skjønte jo det, men hvorfor gikk han likevel?»

«Fordi Harry har sagt at han skal gjøre det.» "Because Harry said he would."

«Gjøre hva?»

Rakel ristet på hodet. «De tingene han er redd for. Og ikke har lyst til å være redd for. And don't want to be afraid of. Da Harry var her, pleide han å sende Oleg ned i kjelleren hele tiden.» When Harry was here, he used to send Oleg down to the basement all the time.”

Mathias rynket pannen.

Rakel smilte trist. «Harry er ikke akkurat noen barnepsykolog. Og Oleg hørte ikke på meg hvis Harry først hadde sagt noe. And Oleg wouldn't listen to me if Harry had said something first. På den annen side er det jo ingen monstre der nede.» On the other hand, there are no monsters down there."

Mathias dreide på en bryter på komfyren og sa lavt: «Hvordan kan dere være så sikre på det?» Mathias turned a switch on the stove and said softly: "How can you be so sure of that?"

«Du?» lo Rakel. «Var __du__ mørkredd?»

«Hvem snakker om __var?__» smilte Mathias skjevt. "Who's talking about where?" Mathias smiled crookedly.

Jo, hun likte ham. Dette var bedre. Et bedre liv. Likte ham, likte ham.

Harry stoppet bilen på gata foran huset til Becker. Han ble sittende i bilen og stirre mot vinduenes gule lys som falt ut i hagen. He sat in the car and stared at the windows' yellow light that fell out into the garden. Snømannen var skrumpet til en dverg. Men skyggen av den strakte seg likevel mellom trærne og helt bort til stakittgjerdet.

Harry steg ut av bilen. Det jamrende jernet i porten fikk ham til å skjære en grimase. The wailing iron in the gate made him grimace. Han visste at han burde ringe på, at en hage var like mye privat eiendom som et hus. He knew he should call, that a garden was as much private property as a house. Men han hadde verken tålmodighet eller lyst til å diskutere med professor Becker.

Det våte underlaget fjæret lett. The wet surface sprung easily. Han satte seg på huk. Lyset ble reflektert i snømannen som om den var av matt glass. Smeltingen på dagen hadde fått de små snøkrystallene til å hekte seg sammen til større krystaller, men nå som temperaturen hadde falt igjen, hadde dampen kondensert og frosset fast på andre krystaller. Resultatet var at snøen som hadde vært så fin, hvit og lett i morges, nå var gråhvit, pakket og grovkornet.

Harry løftet høyre hånd. Knyttet neven. Clenched fist. Og slo. And hit.

Snømannens knuste hode trillet av skuldrene og ned på det brune gresset.

Harry slo en gang til, denne gangen ovenfra og ned gjennom halsåpningen. Fingrene var formet til en klo, boret seg gjennom snøen og fant det de søkte.

Han dro til seg hånden igjen og holdt den triumferende opp foran snømannen, slik Bruce Lee pleide å vise motstanderen hjertet han akkurat hadde revet ut av brystet hans.

Det var en rød og sølvfarget Nokia mobiltelefon. Den lyste fremdeles.

Men følelsen av triumf hadde sluknet. But the sense of triumph had faded. For han visste allerede at dette ikke var noe gjennombrudd i etterforskningen, bare en mellomakt i et dukkespill hvor det ble trukket i usynlige tråder. Because he already knew that this was no breakthrough in the investigation, just an intermediate act in a puppet show where invisible strings were pulled. Det hadde vært for enkelt. It would have been too easy. Det hadde vært meningen at de skulle finne den.

Harry gikk bort til inngangsdøra og ringte på. Filip Becker åpnet. Håret var bustet og slipset hang skjevt. His hair was tousled and his tie hung askew. Han blunket hardt flere ganger som om han akkurat hadde sovet. He blinked hard several times as if he had just slept.

«Ja,» svarte han på Harrys spørsmål. «Det er en slik mobiltelefon hun har.» "That's the kind of mobile phone she has."

«Kan jeg be deg ringe nummeret hennes?»

Filip Becker forsvant inn i huset og Harry ventet. Filip Becker disappeared into the house and Harry waited. Plutselig dukket ansiktet til Jonas opp i døråpningen innenfor vindfanget. Harry ville si hei, men i det samme begynte den røde mobiltelefonen å spille en melodi. «Blåmann, blåmann, bukken min.» Og Harry husket resten av linjen fra skolesangboka: «Tenk på vesle guten din.» "Blue man, blue man, my goat." And Harry remembered the rest of the line from the school songbook: "Think of your weasel boy."

Og han så ansiktet til Jonas lyse opp. And he saw Jonas's face light up. Så guttens hjerne ubønnhørlig resonnere, den umiddelbare, forvirrede gleden over å kjenne igjen morens ringelyd forsvinne og bli erstattet med hvit, naken frykt. Harry svelget. Det var en frykt han kjente så altfor godt. It was a fear he knew all too well.

Da Harry låste seg inn i leiligheten, kjente han lukten av gipsstøv og sagflis. Panelbordene på veggen i gangen var tatt ned og lå i stabler på gulvet. Muren under hadde noen lyse flekker. The wall below had some light spots. Harry dro en finger over det hvite belegget som drysset ned på parketten. Harry ran a finger over the white coating that sprinkled onto the parquet. Han stakk fingertuppen i munnen. He put his fingertip in his mouth. Det smakte salt. It tasted salty. Smakte muggsopp slik? Did molds taste like this? Eller var det bare saltutslag, fundamentets svette? Harry slo på en lighter og lente seg helt inntil veggen. Harry struck a lighter and leaned right against the wall. Ingen lukt, ingenting å se.

Da han hadde lagt seg og lå og stirret inn i soverommets hermetiserte svarthet, tenkte han på Jonas. Og på mor. På lukten av sykdom og ansiktet hennes som langsomt hadde forsvunnet inn i putens hvithet. On the smell of illness and her face which had slowly disappeared into the whiteness of the pillow. De dagene og ukene han hadde lekt med Søs, og far var blitt taus og alle hadde prøvd å late som ingenting. The days and weeks he had played with Søs, and father had become silent and everyone had tried to pretend nothing had happened. Og han syntes at han kunne høre en svak knitring der ute i gangen. And he thought he could hear a faint crackling out there in the hall. Som av usynlige dukketråder som vokste, som strakte seg ut, listet seg rundt mens de fortærte mørket og laget et svakt, skimrende lys som dirret og skalv. As of invisible puppet threads that grew, that stretched out, twisted around as they consumed the darkness and made a faint, shimmering light that quivered and trembled.

Kapittel 7

Dag 3. Mørketall

Det kraftløse morgenlyset sivet inn mellom persiennene på politioverbetjentens kontor og la seg som grått belegg på de to mennenes ansikter. The powerless morning light seeped in between the blinds of the chief constable's office and settled like a gray coating on the two men's faces. Politioverbetjent Hagen lyttet til Harry med en tenksom rynke over de svarte, viltvoksende øyebrynene som hadde grodd sammen til ett langt, sammenhengende. Superintendent Hagen listened to Harry with a thoughtful frown over the black, wildly growing eyebrows that had grown together into one long, continuous one. På en liten sokkel på det veldige skrivebordet hans sto en hvit lillefingerknokkel som ifølge inskripsjonen hadde tilhørt den japanske bataljonsjefen Yoshito Yasuda. On a small plinth on his huge desk was a white little finger bone which, according to the inscription, had belonged to the Japanese battalion commander Yoshito Yasuda. Under sine år på Hærens Krigsskole hadde Hagen forelest om denne lillefingeren som Yasuda i fortvilelse hadde kuttet av seg foran sine menn under tilbaketrekningen fra Burma i 1944. During his years at the Army War College, Hagen had lectured about this little finger that Yasuda had cut off in despair in front of his men during the retreat from Burma in 1944. Det var bare ett år siden Hagen var blitt hentet tilbake til sin gamle arbeidsgiver politiet for å lede Voldsavsnittet, og ettersom det hadde rent mye vann i havet siden den gang, lyttet han relativt tålmodig mens hans erfarne førstebetjent fortalte om temaet «savnede personer». It had only been a year since Hagen had been brought back to his old employer, the police, to lead the Violence Section, and as there had been a lot of water in the sea since then, he listened relatively patiently while his experienced first officer talked about the subject of "missing persons".

«Bare i Oslo meldes over seks hundre mennesker savnet hvert år. Etter et par timer er det bare en håndfull av disse som ikke er funnet. Så godt som ingen forblir savnet mer enn et par døgn.» Virtually no one remains missing for more than a couple of days."

Hagen strøk en finger over de avgjørende hårene ved neseroten som bandt brynene sammen. Hagen ran a finger over the crucial hairs at the bridge of the nose that tied the brows together. Han måtte forberede budsjettmøtet på politimesterens kontor. Temaet var de pålagte kostnadskuttene.

«De fleste savnede er fra mentalinstitusjoner eller demente eldre,» fortsatte Harry. «Men selv de relativt åndsfriske som har stukket av til København eller tatt livet av seg, blir funnet. De dukker opp på en passasjerliste, tar ut cash i en minibank eller flyter opp på en strand.»

«Hva er poenget ditt?» sa Gunnar Hagen og kikket på klokka.

«Dette,» sa Harry og slengte en gul mappe som landet med et klask på POB-ens skrivebord.

Hagen lente seg fram og bladde i de sammenstiftede arkene. «Det må jeg si, Harry. Du er jo vanligvis ikke den rapportskrivende typen.»

«Det er Skarres produkt,» sa Harry kort. "It's Skarre's product," Harry said shortly. «Men konklusjonen er min, og den skal du få muntlig her og nå.» "But the conclusion is mine, and you shall receive it verbally here and now."

«I korthet, takk.»

Harry stirret ned på sine egne hender som han hadde lagt i fanget. De lange beina var strakt ut foran stolen. Han trakk pusten. Han visste at når han først hadde sagt dette høyt, var det ingen vei tilbake. He knew that once he said this out loud, there was no going back.

«Det har forsvunnet for mange,» sa Harry.

Høyre halvdel av Hagens øyebryn skjøt i været. The right half of Hagen's eyebrow shot up. «Forklar?»

«Du finner det på side seks. Oversikten over savnede kvinner i alderen tjuefem til femti fra 1995 og fram til i dag. Kvinner som de siste ti åra aldri er blitt funnet igjen. Jeg har snakket med Savnetgruppa på Krimvakta, og de er enige. Det er rett og slett for mange.» There are simply too many.”

«For mange i forhold til hva da?» "Too many compared to what?"

«I forhold til tidligere. I forhold til Danmark og Sverige. Og i forhold til andre demografiske grupper. Gifte og samboende kvinner er sterkt overrepresentert.»

«Kvinner er mer selvstendige enn før,» sa Hagen. «Noen drar sin vei, bryter med familien, blir med en mann til utlandet, kanskje. Det gir seg litt utslag på en statistikk. Hva så?» So what?"

«De er blitt mer selvstendige i Danmark og Sverige også. Der finner de dem igjen.»

Hagen sukket. «Hvis tallene skulle være så avvikende fra normalen som du påstår, hvorfor har ingen da oppdaget det før nå?»

«Fordi Skarres tall gjelder hele landet og vanligvis ser politiet bare på savnede i sitt eget distrikt. Du har riktignok et landsomfattende register over savnede hos KRIPOS med atten hundre navn, men det omfatter de siste femti åra, også savnede mennesker fra forlis og store ulykker som Alexander Kielland. Poenget er at ingen har sett etter noe mønster for hele landet. Ikke før nå.» Not until now.”

«Greit, men vårt ansvar er ikke landet, Harry, det er Oslo politidistrikt.» Hagen slo begge håndflatene i bordet for å markere at audiensen var over.

«Problemet,» sa Harry og gned seg på haken, «er at det har kommet til Oslo.» "The problem," said Harry, rubbing his chin, "is that it has come to Oslo."

«Hva '__det__'__?__»

«I går kveld fant jeg mobiltelefonen til Birte Becker inni en snømann. Jeg veit ikke helt hva __det__ er, sjef. Men jeg tror det er viktig å finne det ut. Fort.»

«Statistikk er interessant,» sa Hagen mens han fraværende grep lillefingerknokkelen til bataljonsjef Yasuda og presset tommelfingerneglen mot den: «Og jeg skjønner også at denne siste forsvinningen gir grunn til bekymring. "Statistics are interesting," Hagen said as he absentmindedly grabbed Battalion Chief Yasuda's pinky knuckle and pressed his thumb nail against it: "And I also understand that this latest disappearance is cause for concern. Men det er ikke nok. Så si meg; hva var det egentlig som fikk deg til å sette Skarre til å lage denne rapporten?» So tell me; What exactly made you ask Skarre to make this report?"

Harry så på Hagen. Så dro han en krøllete konvolutt opp av innerlomma og rakte den til Hagen. Then he pulled a crumpled envelope out of his inner pocket and handed it to Hagen.

«Det lå i postkassen min rett etter at jeg hadde vært på det TV-showet i begynnelsen av september. “It was in my mailbox right after I had been on that TV show at the beginning of September. Jeg har inntil nå tenkt at det bare var en gærning.»

Hagen dro ut brevarket og etter å ha lest de seks setningene så han hoderistende på Harry: «Snømann? Hagen pulled out the letter and after reading the six sentences he looked at Harry shaking his head, “Snowman? Og hva er The Murri?»

«Det er akkurat derfor,» sa Harry. "That's exactly why," Harry said. «At jeg er redd for at dette er '__det__'.» "That I'm afraid that this is 'it'."

POB-en så uforstående på ham.

«Jeg håper jeg tar feil,» sa Harry. "I hope I'm wrong," Harry said. «Men jeg tror at vi står foran en helvetes mørketid__.__» "But I think we are facing a hell of a dark time."

Hagen sukket. «Hva er det du vil, Harry?»

«Jeg vil ha en etterforskningsgruppe.»

Hagen så på Harry. Som de fleste andre på Politihuset betraktet han Harry Hole som egenrådig, arrogant, kranglevoren, ustabil og alkoholisert. Likevel var han glad for at de var på samme lag, og at det ikke var han som skulle ha denne mannen glefsende i hælene. Still, he was glad that they were on the same team, and that he wasn't the one to have this man hot on his heels.

«Hvor mange?» spurte han til slutt. "How many?" he finally asked. «Og hvor lenge?»

«Ti personer. To måneder.»

«To uker?» sa Magnus Skarre. «Og fire personer? Skal __det__ liksom være en drapsetterforskning?» Is it supposed to be a murder investigation?”

Han så misbilligende rundt seg på de andre tre som hadde trengt seg sammen på Harrys kontor; Katrine Bratt, Harry Hole og Bjørn Holm fra Kriminalteknisk. He looked around disapprovingly at the other three who had huddled together in Harry's office; Katrine Bratt, Harry Hole and Bjørn Holm from Kriminalteknisk.

«Det er det jeg har fått av Hagen,» sa Harry og vippet bakover på kontorstolen sin. «Og dette er ikke noen drapssak. Foreløpig.»

«Hva er det egentlig?» spurte Katrine Bratt. «Foreløpig?»

«Et forsvinningsnummer,» sa Harry. "A disappearance number," Harry said. «Men som altså har en viss likhet med andre forsvinningsnumre de siste årene.» "But which has a certain similarity to other disappearance numbers in recent years."

«At dom er familiekvinner som en dag på seinhøsten plutselig blir borte?» spurte Bjørn Holm med rester av Toten-dialekten han hadde tatt med på flyttelasset fra Skreia sammen med vinylplatesamlingen med Elvis, hardcore hillbillymusikk, Sex Pistols, Jason & The Scorchers, tre håndsydde dresser fra Nashville, en amerikansk bibel, en litt for kort sovesofa og et spisestuemøblement som hadde overlevd tre generasjoner Holm. "That they are family women who suddenly disappear one day in late autumn?" asked Bjørn Holm with remnants of the Toten dialect he had brought with him on the moving load from Skreia together with the vinyl record collection featuring Elvis, hardcore hillbilly music, Sex Pistols, Jason & The Scorchers, three hand-sewn suits from Nashville, an American Bible, a slightly too short sofa bed and a piece of dining room furniture that had survived three generations of Holm. Alt stablet inn i en tilhenger og trukket til hovedstaden av den siste Amazon-modellen som hadde rullet ut av Volvo-fabrikken i 1970. Everything piled into a trailer and hauled to the capital by the last Amazon model that had rolled out of the Volvo factory in 1970. Bjørn Holm hadde kjøpt Amazonen for tolv tusen, men selv den gangen visste ingen hvor langt den hadde gått ettersom kilometertelleren bare gikk til hundre tusen. Bjørn Holm had bought the Amazon for twelve thousand, but even then no one knew how far it had gone as the odometer only went to one hundred thousand. Bilen uttrykte imidlertid alt Bjørn Holm var og trodde på og luktet dessuten bedre enn noe han visste, en blanding av skai, blikk, motorolje, solfalmet hattehylle, Volvo-fabrikk og seterygg innsatt med personlighetssvette som Bjørn Holm kunne forklare ikke var vanlig kroppssvette, men et edelt ferniss av alle tidligere eieres sjel, karma, spisevaner og livsstil. However, the car expressed everything Bjørn Holm was and believed in and also smelled better than anything he knew, a mixture of skai, tin, motor oil, sun-faded hat shelf, Volvo factory and seat backs inlaid with personality sweat which Bjørn Holm could explain was not ordinary body sweat, but a noble veneer of all previous owners' soul, karma, eating habits and lifestyle. Terningene som hang fra speilet var originale Fuzzy Dice-flossterninger som uttalte akkurat den rette blandingen av ekte kjærlighet og ironisk distanse til en forgangen amerikansk kultur og estetikk som passet som hånd i hanske for en norsk bondesønn som hadde fått Jim Reeves inn det ene øret, Ramones inn det andre og elsket begge deler. The dice hanging from the mirror were original Fuzzy Dice floss dice that expressed just the right mix of true love and ironic distance to a bygone American culture and aesthetic that fit like a glove for a Norwegian farmer's son who had Jim Reeves in one ear, Ramones entered the second and loved both. Nå satt han på kontoret til Harry med en rastalue som fikk ham til å ligne mer på en narkospaner enn en kriminaltekniker. Now he was sitting in Harry's office wearing a beanie hat that made him look more like a narcotics detective than a forensics technician. Ut av luen stakk to enorme, illrøde og kotelettformede kinnskjegg som rammet inn Bjørn Holms runde, trivelige ansikt og et par lett utstående øyne som ga ham et fiskeaktig og konstant forundret uttrykk. Two huge, red and chop-shaped sideburns protruded from the hat, framing Bjørn Holm's round, pleasant face and a pair of slightly protruding eyes that gave him a fish-like and constantly puzzled expression. Han var den eneste Harry hadde insistert på å få med i sin lille etterforskningsgruppe. He was the only one Harry had insisted on including in his little investigation team.

«Det er én ting til,» sa Harry, strakte ut hånden og slo på projektoren som sto mellom papirstablene på pulten hans. "There's one more thing," Harry said, reaching out and turning on the projector that sat between the stacks of papers on his desk. Magnus Skarre bannet og skygget for øynene da ufokusert skrift plutselig sto preget inn i ansiktshuden hans. Magnus Skarre cursed and shaded his eyes when unfocused writing was suddenly etched into the skin of his face. Han flyttet seg og Harrys stemme lød fra bak projektoren: He moved and Harry's voice came from behind the projector:

«Dette brevet lå i min postkasse for nøyaktig to måneder siden. “This letter was in my mailbox exactly two months ago. Ingen avsender, poststemplet Oslo. Utskrift fra en standard blekkskriver.»

Før Harry rakk å be om det, hadde Katrine Bratt trykket på lysbryteren ved døra slik at rommet lå i mørke og firkanten av lys trådte tydelig fram på den hvite veggen.

De leste i taushet. They read in silence.

__Snart kommer den første snøen. Og da vil han dukke opp igjen. Snømannen. Og når snøen er borte, vil han igjen ha tatt noen med seg. And when the snow is gone, he will have brought someone with him again. Det du skal spørre deg om er: «Hvem laget snømannen? Hvem lager snømenn? Hvem fødte The Murri?» For snømannen selv vet det ikke.__ Who gave birth to The Murri?” Because the snowman himself doesn't know.

«Lyrisk,» mumlet Bjørn Holm.

«Hva er The Murri?» spurte Skarre.

Projektorviften suste monotont til svar. The projector fan whizzed monotonously in response.

«Det mest interessante er hvem Snømannen er,» sa Katrine Bratt. "The most interesting thing is who the Snowman is," said Katrine Bratt.

«Åpenbart en som treng justering av huggu,» sa Bjørn Holm. "Obviously someone who needs adjustment of huggu," said Bjørn Holm.

Skarres enslige latter ble klippet av. Skarre's solitary laugh was cut off.

«The Murri var kallenavnet til en person som nå er død,» sa Harry fra mørket. "The Murri was the nickname of a person who is now dead," Harry said from the darkness. «En __murri__ er en aboriginer fra Queensland i Australia. Mens denne __murrien__ levde, tok han livet av kvinner rundt om i Australia. While this murrie was alive, he took the lives of women around Australia. Ingen vet sikkert hvor mange. No one knows for sure how many. Hans egentlige navn var Robin Toowoomba.»

Viften tisket og hvisket. The fan whirred and whistled.

«Seriemorderen,» sa Bjørn Holm. «Han du drepte.» "The one you killed."

Harry nikket.

«Betyr det at du tror vi står overfor en nå?» "Does that mean you think we're facing one now?"

«Med dette brevet kan vi ikke utelukke det.»

«Hei, hei, hold hestene!» Skarre løftet hendene. «Hvor mange ganger har du ropt ulv siden du ble kjendis på den Australia-greia, Harry?» "How many times have you cried wolf since you became a celebrity on that Australia thing, Harry?"

«Tre,» sa Harry. «Minst.»

«Og ennå har vi ikke sett en eneste seriemorder i Norge.» Skarre kastet et kort blikk på Bratt som for å forsikre seg om at hun fulgte med: «Er det dette 'serial killers'-kurset hos FBI? "And we have not yet seen a single serial killer in Norway." Skarre glanced briefly at Bratt as if to make sure she was following along: "Is this the 'serial killers' course at the FBI? Er det det som gjør at du ser dem overalt?» Is that why you see them everywhere?”

«Kanskje,» sa Harry.

«La meg da minne deg om at bortsett fra han pleiertypen som satte sprøyter i et par gamlinger som likevel snart skulle daue, har vi ikke hatt en eneste seriemorder i Norge. "Then let me remind you that, apart from the nurse-type who injected a couple of old men who were going to die soon, we have not had a single serial killer in Norway. Aldri. De typene der eksisterer i USA, og selv der stort sett på film.» Those types exist in the United States, and even there mostly on film.”

«Feil,» sa Katrine Bratt.

De andre snudde seg mot henne. The others turned to her. Hun kvalte en gjesp.

«Sverige, Frankrike, Belgia, Tyskland, England, Italia, Nederland, Danmark, Russland og Finland. Og da snakker vi kun om oppklarte saker. And then we only talk about settled matters. Ingen snakker høyt om mørketallene.» No one talks aloud about the dark figures."

Harry kunne ikke se rødfargen på Skarres ansikt i mørket, bare profilen av haken som var skutt aggressivt fram i retning Katrine Bratt.

«Vi har ikke så mye som et lik, og jeg kan vise deg en skuff full av sånne brev som det der. “We don't have so much as a corpse, and I can show you a drawer full of letters like that. Folk som er mye sprøere enn den her … den her … snøtypen.»

«Forskjellen,» sa Harry, reiste seg og gikk bort til vinduet, «er at denne gærningen har gjort grundig arbeid. Navnet The Murri var ikke nevnt i noen aviser den gang. Men det var det kallenavnet Robin Toowoomba brukte da han bokset på et omreisende tivoli.»

Det siste dagslyset lekket ut gjennom en sprekk i skydekket. Han så på klokka. Oleg hadde insistert på å dra tidsnok til at de fikk med seg Slayer også. Oleg had insisted on leaving in time for them to bring Slayer too.

«Å er det vi begynner hen?» spurte Bjørn Holm. "Oh, is that where we're going?" asked Bjørn Holm.

«Hæ?» sa Skarre.

«Hvor er det vi begynner?» gjentok Holm med overdreven diksjon. "Where do we begin?" Holm repeated with exaggerated diction.

Harry gikk bort til pulten igjen. Harry walked over to the desk again.

«Holm går over leiligheten og hagen til Becker som om det er et drapsåsted. "Holm walks over Becker's apartment and garden as if it were a murder scene. Sjekk spesielt mobiltelefonen og det skjerfet. Skarre, du lager en liste over tidligere drapsdømte, voldtektsmenn, mistenkte i …» Skarre, you are making a list of former murderers, rapists, suspects in ..."

«… tilsvarende saker og annet søppel som er på frifot,» fullførte Skarre. "... similar cases and other rubbish that is at large," Skarre finished.

«Bratt, du setter deg ned med rapportene over savnede og begynner å se etter mønster.» "Bratt, you sit down with the missing persons reports and start looking for patterns."

Harry ventet på det uunngåelige spørsmålet: Hva slags mønster? Men det uteble, Katrine Bratt nikket bare kort. But that didn't happen, Katrine Bratt just nodded briefly.

«OK,» sa Harry. «Sett i gang.» "Start."

«Og du?» spurte Bratt.

«Jeg skal på konsert,» sa Harry. "I'm going to a concert," Harry said.

Da de andre hadde gått ut av kontoret, kikket han ned i blokka si. When the others had left the office, he looked down into his block. På det eneste ordet han hadde notert. On the one word he had noted down. __Mørketall__.

Sylvia løp det forteste hun kunne. Hun løp mot trærne der de sto tettest, inn i den begynnende skumringen. She ran towards the trees where they were densest, into the beginning of dusk. Hun løp for livet.

Hun hadde ikke snørt støvlene, og nå var de fulle av snø. Hun holdt hånden med den lille øksa foran seg da hun braste gjennom lag av lave, bladløse greiner. She held her hand with the small ax in front of her as she slashed through layers of low, leafless branches. Øksebladet var rødt og glatt av blod.

Hun visste at snøen som kom i går alt hadde smeltet inne i byen, men selv om Sollihøgda bare var en knapp halvtimes kjøretur unna, kunne snøen komme til å bli liggende til våren her oppe. She knew that the snow that came yesterday had all melted inside the city, but even though Sollihøgda was only about half an hour's drive away, the snow could stay until spring up here. Og akkurat nå skulle hun ønske at de aldri hadde flyttet opp til dette gudsforlatte stedet, til denne lille biten av ødemark like ved byen. And right now she wished they had never moved up to this godforsaken place, to this little piece of wasteland just outside the city. At hun løp på svart asfalt hvor hun ikke satte spor, i en by hvor støyen overdøvet lydene av flukt og hun kunne gjemme seg i den store, trygge menneskemengden. That she ran on black asphalt where she left no tracks, in a city where the noise drowned out the sounds of flight and she could hide in the large, safe crowd. Men her var hun helt alene.

Nei.

Ikke helt.

Kapittel 8

Dag 3. Svanehals

Sylvia løp innover i skogen. Mørket var på vei. Vanligvis hatet hun det tidlige novembermørket, men i dag syntes hun ikke at det kunne komme fort nok. Usually she hated the early November darkness, but today she didn't think it could come soon enough. Og det var mørket hun søkte inne der skogen var tettest, mørket som kunne viske ut sporene i snøen og gjemme henne. And it was the darkness she sought in where the forest was densest, the darkness that could erase the tracks in the snow and hide her. Hun var lommekjent her, hun kunne orientere seg så hun ikke løp rett tilbake til gården, rett i favnen på … på __det__. She knew her way around here, she could orientate herself so she didn't run straight back to the farm, straight into the arms of... on it. Problemet var at snøen hadde forandret landskapet over natten, dekket stiene, de kjente steinene og glattet ut alle konturene. The problem was that the snow had changed the landscape overnight, covering the paths, the familiar rocks and smoothing out all the contours. Og skumringen … alt ble forvrengt og fordreid av tussmørket. And the twilight... everything was distorted and distorted by the pitch blackness. Og av hennes egen panikk.

Hun stoppet og lyttet. Den hivende, raspende pusten hennes laget revner i stillheten, lød som når hun rev over papiret som skulle rundt jentenes skolematpakker. Her heaving, raspy breath made cracks in the silence, sounding like she was tearing over the paper that was supposed to wrap the girls' school lunches. Hun greide å stagge pusten. Alt hun hørte var blodet som banket i ørene og den lave klukkingen av en bekk. All she heard was the blood pounding in her ears and the low gurgling of a stream. Bekken! De pleide å følge bekken når de skulle plukke bær, sette feller eller lete etter høner som de egentlig visste at reven hadde tatt. They used to follow the stream when they had to pick berries, set traps or look for hens that they actually knew the fox had taken. Bekken førte ned til grusveien, og på grusveien ville det før eller siden passere en bil. The creek led down to the dirt road, and sooner or later a car would pass on the dirt road.

Hun hørte ikke lenger andre skritt. Ingen kvister som brakk, ingen knasing i snøen. Kanskje hadde hun kommet seg unna? Maybe she had gotten away? Sammenbøyd beveget hun seg hurtig i retning klukkelydene.

Bekken som så ut som den rant på et hvitt laken gjennom en fordypning i skogbunnen. The stream that looked like it flowed on a white sheet through a depression in the forest floor.

Sylvia tråkket uti. Vannet som rakk henne til midt på anklene trengte straks gjennom støvletne. The water that reached her mid-ankles immediately seeped through the soles of her boots. Det var så kaldt at det lammet leggmuskulaturen. Så begynte hun å løpe igjen. I samme retning som vannet rant. Det plasket høyt mens hun løftet beina til lange, terrengvinnende steg. There was a loud splash as she lifted her legs into long, ground-breaking strides. Ingen spor, tenkte hun triumferende. Og pulsen sank selv om hun løp. And the heart rate dropped even if she ran.

Det måtte skyldes timene på tredemøllen på treningssenteret det siste året. It had to be due to the hours spent on the treadmill at the fitness center over the past year. Hun hadde tatt av seks kilo og torde påstå at kroppen hennes var i bedre forfatning enn de fleste trettifemåringers. She had lost six kilos and dared to claim that her body was in better shape than most thirty-five-year-olds. Det sa i hvert fall Yngve, som hun første gang hadde truffet på det såkalte inspirasjonsseminaret i fjor. At least that's what Yngve said, whom she had first met at the so-called inspiration seminar last year. Hvor hun var blitt så altfor inspirert. Where she had become so far too inspired. Herregud, om hun bare hadde kunnet skru klokka tilbake. God, if only she could turn back the clock. Tilbake åtte år. Back eight years. Alt hun skulle gjort annerledes! Hun skulle ikke ha giftet seg med Rolf. Og hun skulle tatt abort. Ja da, det var en umulig tanke nå som tvillingene hadde kommet til verden. Yes, it was an impossible thought now that the twins had arrived. Men før de var født, før hun hadde sett lille Emma og Olga, hadde det vært mulig, og hun ville ikke vært i dette fengselet hun så omhyggelig hadde bygget seg.

Hun feide unna greiner som hang over bekken og ut av øyekroken så hun noe, et dyr, skvette opp og forsvinne inn i skogens grå mørke.

Hun tenkte at hun måtte være forsiktig når hun svingte armene så hun ikke hogg øksa i foten. She thought she had to be careful when she swung her arms so she didn't hit the ax in the foot. Det hadde gått minutter, men det føltes som en evighet siden hun hadde stått i fjøset og slaktet. Minutes had passed, but it felt like an eternity since she had been standing in the barn slaughtering. To høner hadde hun hogd hodet av og skulle til å ta den tredje da hun hadde hørt knirkingen i fjøsdøra bak seg. She had cut off the heads of two hens and was about to take the third when she heard the creaking of the barn door behind her. Naturligvis skvatt hun, hun var jo alene hjemme og hadde verken hørt skritt eller bil ute på tunet. Naturally she jumped, she was home alone and had heard neither footsteps nor a car outside in the yard. Det første hun hadde lagt merke til var det merkelige redskapet, en tynn metalløkke festet i et håndtak. The first thing she had noticed was the strange contraption, a thin metal loop attached to a handle. Det lignet snarene de brukte til å fange rev. It looked like the snares they used to catch foxes. Og da den som holdt dette redskapet begynte å snakke, gikk det sakte opp for henne at det var hun som var byttet, hun som skulle dø. And when the one who held this tool began to speak, it slowly dawned on her that she was the one who had been taken, she who was going to die.

Hun var blitt forklart hvorfor. She had been explained why.

Og hadde lyttet til den syke, men klare logikken mens blodet hakket seg gjennom årene som om det allerede var i ferd med å koagulere. And had listened to the sick but clear logic as the blood chopped through the veins as if it were already coagulating. Og så var hun blitt forklart hvordan. I detalj hvordan. Og løkken hadde begynt å gløde, først rødt og så hvitt. And the loop had started to glow, first red and then white. Og det var da hun i panikk hadde slengt ut armen, kjent det nyslipte øksebladet fange stoffet rett under den andres hevede arm, sett jakka og genseren åpne seg som om hun dro opp en glidelås og stålet sette en rød strek i naken hud. And that was when she had flung out her arm in panic, felt the freshly sharpened ax blade catch the fabric right under the other's raised arm, seen the jacket and sweater open as if she were unzipping and the steel left a red line in bare skin. Og mens den andre hadde ravet bakover og gått over ende på gulvbord sleipe av høneblod, hadde hun stormet mot døra på baksiden av fjøset. Den som vendte mot skogen. Mot mørket.

Lammelsen hadde krøpet opp over knærne, og klærne var gjennomvåte helt opp til navlen. Men hun visste at hun snart ville være ved grusveien. Og derfra var det ikke mer enn et kvarters løping til nærmeste gård. Bekken gjorde en sving. Venstrefoten sparket til noe som stakk så vidt over vannflaten. Det lød et smell, det kjentes som noen grep tak i foten hennes og i neste øyeblikk stupte Sylvia Ottersen framover. Hun landet på magen, svelget vann som smakte av jord og råtne blader, fikk armene under seg og kom seg opp i knestående. Da hun skjønte at hun fremdeles var alene og den første panikken ga seg, oppdaget hun at venstrefoten fortsatt satt fast. Hun kjente med hånden under vannet og ventet å kjenne sammenfiltrede trerøtter rundt leggen, men i stedet strøk fingrene over noe glatt og hardt. Metall. En bøyle av metall. Sylvias blikk lette etter det hun hadde sparket til. Og der, i snøen på bredden foran seg, så hun det. Det hadde øyne, fjær og en blekrød kam. Hun kjente panikken komme igjen. Det var det avhogde hodet til en høne. Ikke et av hodene hun nettopp hadde hugget av, men et av dem Rolf brukte. Not one of the heads she had just chopped off, but one of the ones Rolf used. Til åte. Etter at de hadde dokumentert at reven hadde tatt seksten høner i fjor, hadde kommunen innvilget at de fikk sette opp et begrenset antall revefeller – såkalte svanehalser – i en viss omkrets rundt gården og langt unna stiene der folk kunne tenkes å ferdes. After they had documented that the fox had taken sixteen hens last year, the municipality had agreed that they could set up a limited number of fox traps - so-called swan necks - in a certain perimeter around the farm and far away from the paths where people could be expected to travel. Det beste stedet å gjemme fellene var under vann med åtet stikkende over. The best place to hide the traps was under water with the bait sticking out. Når reven fjernet åtet, klappet fellen igjen og knekket nakken på dyret som døde momentant. I alle fall i teorien. Hun kjente etter med hånden. She felt for it with her hand. Da de hadde kjøpt fellene på Jaktdepotet i Drammen, hadde de sagt at fjærene var spent så hardt at bøylene kunne brekke leggbeinet på en voksen person, men hun kjente ingen smerter i den nedkjølte foten. When they had bought the traps at Jaktdepotet in Drammen, they had said that the springs were tensioned so hard that the hoops could break the shin bone of an adult, but she felt no pain in her chilled foot. Fingrene hennes fant den tynne stålwiren som var festet til svanehalsen. Hun ville ikke greie å bende opp fellen uten spennjernet som lå i redskapsskjulet på gården, og de pleide dessuten å binde svanehalsen til et tre med en stålwire så ikke en halvdød rev eller andre skulle stikke av med det kostbare utstyret. She wouldn't be able to set the trap without the turnbuckle that was in the tool shed on the farm, and they also used to tie the swan's neck to a tree with a steel wire so that a half-dead fox or others wouldn't run away with the expensive equipment. Hånden fulgte wiren gjennom vannet og opp på bredden. Der var metallskiltet med navnet deres slik merkebestemmelsene sa.

Hun stivnet til. She stiffened. Var det en kvist hun hadde hørt knekke langt borte et sted? Hun kjente hjertet begynne å banke igjen mens hun stirret inn i den lodne skumringen.

Valne fingre fulgte wiren gjennom snøen mens hun krøp opp på kanten av bekken. Wiren var festet rundt stammen på et ungt, men solid bjørketre. Hun lette og fant knuten under snøen. Metallet var frosset til en stiv, ubendelig klump. Hun måtte få den opp, komme seg videre. She had to get it up, move on.