Jø Nesbø - Snømannen Part 2 (1)
Han gikk nedenunder igjen. Stoppet utenfor kjøkkenet og lyttet til Skarre som foredro om hvordan man vanligvis gikk fram i forsvinningssaker. Det klirret i kaffekopper der inne. Sofaen i stua virket enorm, kanskje på grunn av den spinkle skikkelsen som satt der og så ned i en bok. Harry gikk nærmere og så et bilde av Charles Chaplin i full mundur. Harry satte seg ved siden av ham.
«Visste du at Chaplin var engelsk ridder?» sa Harry. «Sir Charles.»
Jonas nikket. «Men i USA kastet de ham ut.»
Jonas bladde.
«Var du syk i sommer, Jonas?»
«Nei.»
«Men du var hos doktor. To ganger.»
«Mamma ville bare undersøke meg. Mamma …» Stemmen hans sviktet plutselig.
«Du skal se hun er snart tilbake,» sa Harry og la en hånd på den smale skulderen hans. «Hun har jo ikke tatt med seg skjerfet sitt. Det rosa som ligger på rommet ditt.»
«Noen hadde hengt det rundt halsen på snømannen,» sa Jonas. «Jeg tok det inn igjen.»
«Moren din ville vel at snømannen ikke skulle fryse, da.»
«Hun ville aldri gitt favorittskjerfet sitt til snømannen.»
«Da var det vel pappa, da.»
«Nei, det var noen som gjorde det etter at han hadde dratt. I natt. Han som har tatt mamma.»
Harry nikket langsomt. «Hvem er det som har laget den snømannen, Jonas?»
«Jeg vet ikke.»
Harry så mot vinduet ut til hagen. Dette var grunnen til at han hadde kommet. Det kjentes som en iskald trekk plutselig gikk tvers gjennom veggen og rommet.
Harry og Katrine satt i bilen og styrte nedover Sørkedalsveien mot Majorstua.
«Hva var det første som slo deg da vi kom inn?» spurte Harry.
«At de som bor sammen der ikke akkurat er tvillingsjeler,» sa Katrine og kjørte gjennom bomstasjonen uten å bremse ned. «At det kanskje er et ulykkelig ekteskap. Og at det i tilfelle er hun som lider mest.»
«Mm. Hva fikk deg til å tenke det?»
«Det er vel åpenbart,» smilte Katrine og kikket i speilet. «Kræsjet i smak.»
«Forklar.»
«Så du ikke den fæle sofaen og salongbordet? Typisk åttitallsstil kjøpt av menn på nittitallet. Mens det er hun som har valgt ut et spisebord i hvitoljet eik med aluminiumsunderstell. Og Vitra.»
«Vitra?»
«Spisestolene. Sveitsisk. Dyrt. Så dyrt at med det hun kunne spart på å kjøpe bare litt rimeligere kopier, hadde hun kunnet skifte ut hele den jævlige salongen.»
Harry merket seg at «jævlig» lagt i Katrine Bratts munn ikke lød som et gement banneord, men var et språklig kontrapunkt som bare understreket hennes klassetilhørighet.
«Slik at?»
«Med det svære huset på den adressen i Oslo er det ikke penger som er problemet. Hun har ikke fått lov til å bytte ut sofaen og bordet hans. Og når en mann uten smak og synlig interesse for interiør gjør sånt, sier det meg noe om hvem som dominerer hvem.»
Harry nikket, mest til seg selv. Førsteinntrykket hadde ikke vært feil. Katrine Bratt var bra.
«Fortell meg heller hva du tror,» sa hun. «Det er liksom jeg som skal lære av deg her.»
Harry så ut av vinduet, på det gamle, tradisjonsrike, men aldri spesielt ærverdige skjenkestedet Lepsvik.
«Jeg tror ikke Birte Becker har forlatt huset frivillig,» sa han.
«Hvorfor ikke? Det var ingen tegn til vold.»
«Fordi det var godt planlagt.»
«Og hvem er den skyldige? Ektemannen? Det er alltid ektemannen, er det ikke?»
«Jo,» sa Harry og kjente tankene drifte. «Det er alltid ektemannen.»
«Bortsett fra at denne var dratt til Bergen.»
«Det ser sånn ut, ja.»
«Med siste flyet, så han kan ikke ha kommet tilbake og likevel rukket den første forelesningen.» Katrine ga gass og suste over Majorstukrysset på oransje. «Hadde Filip Becker vært skyldig, hadde han dessuten tatt det agnet du la ut.»
«Agn?»
«Ja. Det om hun hadde hatt humørsvingninger. Du antydet for Becker at du hadde mistanke om selvdrap.»
«Og så?»
Hun lo høyt. «Kom igjen, Harry. Alle, inkludert Becker, vet at politiet bruker begrenset med ressurser på en sak som ser ut som selvdrap. Du ga ham kort sagt muligheten til å støtte en teori som i tilfelle han var skyldig, ville løst de fleste av hans problemer. Men han svarte tvert om at kona var glad som en lerke.»
«Mm. Så du mener spørsmålet var en test?»
«Du tester folk hele tiden, Harry. Meg, blant annet.»
Harry svarte ikke før de hadde kommet langt ned i Bogstadveien.
«Folk er ofte smartere enn du tror,» sa han da, og sa ikke mer før de sto i parkeringshuset på Politihuset.
«Jeg må jobbe aleine resten av dagen.»
Og det sa han fordi han hadde tenkt på det rosa skjerfet og fattet en beslutning. At det hastet med å gå igjennom materialet til Skarre over forsvunne personer, at det hastet å få bekreftet den nagende mistanken. Og at hvis det var som han fryktet, måtte han gå til politioverbetjent Gunnar Hagen med brevet. Det helvetes brevet.
Kapittel 5
4. november 1992. Totempælen
Da William Jefferson Blythe III kom til verden 19. august 1946 i den lille byen Hope i Arkansas, hadde det gått nøyaktig tre måneder siden hans far døde i en trafikkulykke. Fire år senere giftet Williams mor seg igjen, og William tok den nye farens etternavn. Og denne novembernatta førtiseks år senere, i 1992, falt hvit konfetti som snø fra himmelen og ned på gatene i Hope for å feire at deres eget håp og bysbarn, William – eller bare Bill – Clinton var blitt valgt til USAs førtiandre president. Snøen som falt mot Bergen by den samme natta, rakk som vanlig aldri ned til gatene før den var blitt til regn som dusjet byen slik den var blitt dusjet siden midten av september. Men da morgenen opprant, lå det et pent melisdryss på toppen av de sju fjelltoppene som voktet den vakre byen. Og på den høyeste av dem, Ulriken, hadde politibetjent Gert Rafto allerede innfunnet seg. Han pustet hutrende inn fjellufta og trakk skuldrene opp rundt sitt brede hode, som hadde et ansikt så fullt av hudfolder at det så ut som det var punktert.
Den gule gondolbanen som hadde brakt ham og tre kolleger fra åstedsgruppa ved Bergen politikammer de 642 meterne over byen, hang lett vaiende fra solide stålwirer og ventet. Banen var blitt stengt med en gang politiet hadde fått beskjeden fra de første turistene som hadde ankommet den populære toppen denne morgenen.
«Gå mann,» utbrøt den ene kriminalteknikeren.
Uttrykket var blitt utenbysfolks parodi på bergensk i den grad at bergensere selv nesten hadde sluttet å bruke det. Men i situasjoner der frykt og forferdelse tar overhånd, overtar ens innerste, egentlige vokabular.
«Ja, gå mann,» gjentok Rafto sarkastisk mens øynene skinte ut mellom pannekakestabelen av hudfolder.
Liket av kvinnen som lå i snøen foran dem, var skåret så i stykker at det kun var det ene nakne brystet som gjorde at de kunne fastslå kjønnet. Resten minnet Rafto mest om trafikkulykken på Eidsvågneset året før, der en lastebil hadde tatt en krapp sving og mistet lasten med aluminiumsprofiler som bokstavelig talt hadde kuttet opp en møtende bil.
«Drapsmannen har både drept og partert henne her på stedet,» sa den ene teknikeren.
Opplysningen forekom Rafto temmelig overflødig siden snøen rundt liket var oversprøytet med blod og de avlange stripene ut til siden tydet på at minst én pulsåre var blitt kuttet mens hjertet fortsatt slo. Han noterte seg at han måtte finne ut når det hadde sluttet å snø i natt. Den siste banen hadde gått klokka fem på ettermiddagen. Selvfølgelig kunne offer og drapsmann ha kommet seg opp hit langs stien som snodde seg under gondolbanen. Eller de kunne ha tatt Fløybanen opp til Fjelltoppen ved siden av og gått derfra. Men det var drøye spaserturer og magefølelsen hans sa gondolbane.
Det var fotspor i snøen etter to personer. De små sporene var utvilsomt etter kvinnen, selv om fottøyet hennes ikke var å se. Og de andre var nødvendigvis drapsmannens. De førte mot stien.
«Store støvler,» sa den unge krimteknikeren, en hulkinnet stril fra Sotra. «Minst 48. Sikkert en røslig kar.»
«Ikke nødvendigvis,» sa Rafto og snuste ut i lufta. «Avtrykket er ujevnt selv her oppe på flat mark. Tyder på at personen har mindre føtter enn sko. Kanskje han ville lure oss.»
Rafto kjente de andres blikk på seg. Han visste hva de tenkte. At nå sto han her og prøvde å glitre litt igjen, den fordums stjernen, han som avisene hadde elsket; stor i kjeften, tøff i trynet og med en handlekraft som matchet. Kort sagt en mann skapt for overskrifter. Men på et tidspunkt var han blitt for stor for dem, for dem alle, både presse og kolleger. Gert Rafto hadde begynt å få indirekte beskjeder om at han bare tenkte på seg selv og sin plass i rampelyset, at han i sin egoisme tråkket på litt for mange kolleger og over litt for mange lik. Men han hadde ikke brydd seg. De hadde ikke noe på ham. Ikke mye i hvert fall. Det hadde forsvunnet en og annen verdisak fra drapsåstedene. Et smykke eller en klokke som hadde tilhørt den døde, ting man kunne antatt at ingen ville savne. Men en dag hadde en av Raftos kolleger lett etter en penn og åpnet en skuff i skrivebordet hans. Det var i hvert fall det han hadde sagt. Og funnet tre ringer. Rafto var blitt kalt inn til politioverbetjenten og hadde forklart seg, og blitt bedt om å holde kjeft og fingrene av fatet. Det var alt. Men ryktene hadde begynt å gå. Selv enkelte i pressen hadde fått nyss om det. Så det var kanskje ikke så overraskende at da anklagene om politivold hadde rammet kammeret for noen år siden, var det én mann man straks hadde funnet konkrete beviser mot. Mannen som var skapt for overskrifter.
Gert Rafto var skyldig i anklagene, det var det ingen som tvilte på. Men alle visste også at førstebetjenten var blitt gjort til syndebukk for en kultur som hadde gjennomsyret kammeret i mange år. Bare fordi han hadde undertegnet en del av rapportene om arrestanter – de fleste av dem barneovergripere og dopselgere – som hadde falt i den gamle trappa ned til varetektscellene og påført seg selv blåmerker her og der.
Avisene hadde vært nådeløse. Kallenavnet de hadde gitt ham, Jern-Rafto, var ikke akkurat originalt, men ikke desto mindre treffende. Og nå fikk det ny betydning. Journalistene hadde intervjuet flere av hans gamle fiender på begge sider av loven og de hadde selvfølgelig benyttet anledningen til å ta igjen. Så da datteren til Rafto hadde kommet gråtende hjem fra skolen og sagt at de hadde kalt henne «jerntrappa», hadde hans kone sagt at det var nok, at han ikke kunne forvente at hun skulle sitte og se på at han dro hele familien med seg i søla. Han hadde som så ofte før mistet beherskelsen. Etterpå hadde hun tatt med seg datteren, og denne gangen hadde hun ikke kommet tilbake.
Det var en tøff tid, men han glemte aldri hvem han var. Han var Jern-Rafto. Og da karantenen var over, hadde han satset alt, jobbet dag og natt for å gjenvinne tapte skanser. Men ingen hadde glemt, sårene var for dype, og han merket den interne motviljen mot at han skulle lykkes. Selvfølgelig ville de ikke at han igjen skulle skinne og minne både dem og media på det de så desperat prøvde å legge bak seg. Bildene av de forslåtte kroppene med håndjern. Men han skulle vise dem. Vise dem at Gert Rafto ikke var en mann som lot seg begrave før sin tid. At byen der nede tilhørte ham og ikke sosionomene, kjerringene, silkehanskene som satt på kontorene sine med tunger så lange at de rakk over så vel kommunepolitikerne som SV-journalistens slappe anushull.
«Ta noen bilder og skaff meg en identifikasjon,» sa Rafto til teknikeren med kameraet.
«Og hvem skal kunne identifisere dette?»
Den unge mannen pekte. Rafto likte ikke tonen hans. «Noen har eller kommer snart til å melde damen savnet. Bare sett i gang, du, junior.»
Rafto gikk opp på toppen og så bakover det som på bergensk bare het «vidden». Blikket feide over landskapet og stoppet ved en kolle og noe som så ut som et menneske akkurat på toppen. Men vedkommende sto i tilfelle helt urørlig. Kanskje det var en varde? Rafto knep øynene sammen. Han må ha vært her hundrevis av ganger på tur med kona og datteren sin, men han kunne ikke huske den varden. Han gikk ned til gondolbanen, snakket med føreren og fikk låne kikkerten hans. Femten sekunder senere slo han fast at det ikke var en varde, bare tre store, runde klumper med snø som noen måtte ha lempet oppå hverandre.
Rafto likte ikke Fjellsiden med sine såkalt pittoreske, skjeve trehus uten vinterisolering, med trapper og kjellere i trange smau hvor lyset aldri slapp til, men hvor trendy rikmannsbarn villig vekk betalte millioner for å få noe autentisk bergensk og pusset det opp til det ikke var en flis igjen av det opprinnelige. Her lød ikke lenger lyden av løpende barneføtter mot brosteinen, prisene hadde for lengst fordrevet den bergenske tjuagutten og småbarnsfamiliene til forstedene på den andre siden av fjellene. Tvert om var her stille og tomt som i et goldt forretningsstrøk. Likevel hadde han en følelse av å bli observert der han sto på steintrappa og ringte på.
Etter en stund gikk døra opp og et blekt, engstelig kvinneansikt så spørrende ut på ham.
«Onny Hetland?» spurte Rafto og holdt ID-kortet fram. «Det gjelder din venninne, Laila Aasen.»
Leiligheten var knøttliten og med en ubegripelig planløsning der badet lå innenfor kjøkkenet og samtidig mellom soverommet og stua. Mellom de mønstrete, burgunder tapetene i stua hadde Onny Hetland så vidt fått presset inn en sofa og en lenestol i grønt og oransje, og på det lille som var igjen av gulvplass lå bunker med ukeblader og stabler av bøker og CD-plater. Rafto skrittet over et veltet vannfat og en katt for å komme seg til sofaen. Onny Hetland satte seg i stolen og fingret med halskjedet. Den grønne steinen i anhenget hadde en svart sprekk. Kanskje en feil. Eller kanskje det skulle være sånn.
Onny Hetland hadde fått vite om venninnens død tidlig i morges, av Lailas samboer, Bastian. Men ansiktet hennes gjennomgikk likevel dramatiske skiftninger mens Rafto skånselløst malte ut detaljene.
«Forferdelig,» hvisket Onny Hetland. «Det sa Bastian ingenting om.»
«Det er fordi vi ikke vil gå ut med det,» sa Rafto. «Bastian fortalte meg at du var Lailas beste venninne?»
Onny nikket.
«Vet du hva Laila gjorde oppe på Ulriken? Samboeren hennes ante det nemlig ikke, han og barna var hos farmor i Florø i går.»
Onny ristet på hodet. Det var en bestemt risting. En som ikke burde etterlatt noe tvil. Det var ikke selve ristingen som var problemet. Det var hundredelen med nøling før den hadde startet. Og denne hundredelen var alt Gert Rafto trengte:
«Dette er en drapssak, frøken Hetland. Jeg håper du skjønner alvoret, og hvilken risiko du løper ved ikke å fortelle meg alt du vet.»
Hun så forvirret på politimannen med bulldoggansiktet. Han luktet byttet:
«Hvis det er familien hennes du tror du tar hensyn til, er det misforstått. Disse tingene vil komme fram uansett.»
Hun svelget. Hun så redd ut. Hadde sett redd ut allerede da hun åpnet døra. Så han ga henne det siste dyttet, denne egentlig bagatellmessige trusselen som likevel virket så forunderlig effektivt på uskyldige som skyldige:
«Du kan fortelle det nå eller bli med meg til avhør på stasjonen.»
Tårene spratt opp i øynene hennes, og den knapt hørbare stemmen kom fra bak i halsen et sted:
«Hun skulle treffe noen der.»
«Hvem?»
Onny Hetland trakk pusten skjelvende. «Laila fortalte meg bare fornavnet og yrket. Og at det var hemmelig, at ingen måtte få vite det. Spesielt ikke Bastian.»
Rafto så ned i notatblokken for å skjule sin iver. «Og fornavnet og yrket var?»
Han noterte det Onny sa. Så ned på blokken. Det var et relativt vanlig navn. Og et relativt vanlig yrke. Men siden Bergen er en relativt liten by, tenkte han at dette var nok. Han visste med hele seg at han var på riktig spor. Og med hele seg mente Gert Rafto tretti års politierfaring og en menneskekunnskap basert på generell misantropi.
«Du må love meg én ting,» sa Rafto. «Og det er at du ikke sier det du akkurat har fortalt meg til en sjel. Ikke til noen i familien. Ikke til pressen. Ikke engang til noen andre politifolk du måtte snakke med. Er det forstått?»
«Ikke … politifolk?»
«Definitivt ikke. Det er jeg som leder etterforskningen, og jeg må ha full kontroll på hvem som har denne informasjonen. Inntil jeg gir deg beskjed om annet, vet du ingenting.»
Endelig, tenkte Rafto da han sto ute på trappa igjen. Det blinket i glass da et vindu svingte opp lenger ned i smauet, og igjen fikk han følelsen av å være observert. Men hva så? Revansjen var hans. Hans alene. Gert Rafto kneppet frakken og merket knapt det bergenske pissregnet der han i stille triumf skred nedover de glatte gatene mot sentrum.
Klokka var blitt fem på ettermiddagen, og over Bergen sildret regnet fra en himmel med gåen pakning. På pulten foran Gert Rafto lå en navneliste som han hadde fått oversendt fra yrkesorganisasjonen. Han hadde begynt å lete etter kandidater med det riktige fornavnet. Bare tre hittil. Det var bare to timer siden han hadde vært hos Onny Hetland, og Rafto tenkte at han snart kom til å vite hvem som hadde drept Laila Aasen. Saken løst på under tolv timer. Og ingen kunne ta det fra ham, ikke ta æren, ingen andre enn han selv. Fordi han kom personlig til å informere pressen. Hovedstadspressen hadde kommet flyvende over fjellet og beleiret allerede politistasjonen. Politimesteren hadde gitt beskjed om at detaljene fra likfunnet ikke skulle offentliggjøres, men gribbene hadde likevel været blodbad.
«Må ha vært en lekkasje,» hadde politimesteren sagt og sett på Rafto som ikke hadde svart og heller ikke glist det gliset som ville til overflaten. For nå satt de der ute; klare til å rapportere. Og snart skulle Gert Rafto igjen være kongen av Bergen politikammer.
Han skrudde ned volumet på radioen hvor Whitney Houston i hele høst hadde insistert på at hun alltid ville elske deg, men før han rakk å løfte røret av telefonen, ringte den.
«Rafto,» sa han irritert, utålmodig etter å komme i gang.
«Det er meg du ser etter.»
Det som fikk den degraderte betjenten til straks å skjønne at dette ikke bare var en spøk eller forvirret person, var stemmen. Den var kjølig behersket og med en tydelig, saklig diksjon som utelukket de vanlige gærningene og fylliker. Men det var noe annet med stemmen også, noe han ikke helt fikk tak i.
Rafto kremtet høyt, to ganger. Tok seg tid. Som for å vise at han ikke var vippet av pinnen: «Hvem snakker jeg med?»
«Det vet du.»
Rafto lukket øynene og bannet stumt og inderlig. Pokker, pokker, gjerningspersonen var i ferd med å melde seg. Og det ville på langt nær ha samme effekten som at han, Rafto, arresterte vedkommende.
«Hva får deg til å tro at jeg er ute etter deg?» sa politimannen mellom sammenbitte tenner.
«Jeg bare vet det,» sa stemmen. «Og hvis vi kan gjøre det på min måte, skal du få det som du vil.»
«Og hva vil jeg?»
«Du vil arrestere meg. Og det skal du få gjøre. Alene. Hører du etter nå, Rafto?»
Betjenten nikket før han fikk summet seg til å si et «ja».
«Møt meg ved totempælen i Nordnesparken,» sa stemmen. «Om nøyaktig ti minutter.»
Rafto prøvde å tenke. Nordnesparken lå ved Akvariet, han ville rekke dit på under ti minutter. Men hvorfor møtes akkurat der, i en park ytterst på et nes?
«Så jeg kan se at du kommer alene,» sa stemmen som svar på tankene hans. «Ser jeg andre politifolk eller kommer du for sent, så forsvinner jeg. For alltid.»
Raftos hjerne prosesserte, kalkulerte og konkluderte. Han ville ikke rekke å organisere et team for arrestasjon. Han måtte skrive det i rapporten som forklaring på hvorfor han var blitt nødt til å foreta arrestasjonen helt solo. Det var perfekt.
«Greit,» sa Rafto. «Hva skjer så?»
«Jeg forteller deg alt og gir deg betingelsene for overgivelse.»
«Hva slags betingelser?»
«At jeg ikke skal ha på meg håndjern under rettssaken. At pressen ikke får adgang. At jeg skal sone et sted hvor jeg ikke behøver å ha omgang med andre fanger.»
Rafto holdt på å begynne å hoste. «Greit,» sa han og så på klokka.
«Vent, det er flere betingelser. TV på rommet, alle bøker jeg måtte ønske.»
«Det skal vi få til,» sa Rafto.
«Når du har signert avtalen med mine betingelser, blir jeg med deg.»
«Hva om …,» begynte Rafto, men en raskt pulserende pipetone fortalte at den andre hadde lagt på.
Rafto parkerte ved Verftet. Det var ikke korteste vei, men det betydde at han ville få bedre oversikt over parken når han gikk inn. Den store parken lå i kupert terreng med opptråkkede stier og koller med gult, visnet gress. Trærne pekte med svarte knokkelfingre mot tunge skyer som kom seilende inn fra havet bak Askøy. En mann hastet av gårde bak en nervøs rottweiler i stram lenke. Rafto kjente på Smith & Wesson-revolveren i frakkelomma mens han gikk forbi Nordnes bad og det tomme, hvitmalte bassenget som så ut som et overdimensjonert badekar ved sjøkanten.
Bak svingen skimtet han den ti meter høye totempælen, en to tonns gave fra Seattle til Bergens nihundreårsdag. Han kunne høre sin egen pust og smattingen av vått løv mot skosålene. Det begynte å regne. Små, skarpe dråper drev inn i ansiktet hans.
En enslig person sto ved totempælen vendt mot Rafto som om vedkommende hadde visst at Rafto ville komme nettopp derfra og ikke fra den andre enden.
Rafto knuget revolveren mens han gikk de siste meterne. To meter fra personen stoppet han. Knep øynene sammen mot regnet. Det kunne ikke være sant.
«Overrasket?» sa stemmen som han først nå greide å plassere.
Rafto svarte ikke. Hjernen hadde igjen begynt å prosessere.
«Du trodde du kjente meg,» sa stemmen. «Men så er det bare jeg som har kjent deg. Det var derfor jeg visste at du ville prøve å gjøre dette alene.»
Rafto stirret.
«Det er et spill,» sa stemmen.
Rafto kremtet: «Et spill?»
«Ja. Du liker jo å spille.»
Rafto lukket hånden rundt revolverskjeftet, holdt den så han var sikker på at den ikke ville hekte seg opp i frakkelommen om han måtte dra den fort fram.
«Hvorfor akkurat meg?» spurte han.
«Fordi du var den beste. Jeg spiller bare mot de beste.»
«Du er gal,» hvisket Rafto og angret i samme øyeblikk.
«Om akkurat det,» sa den andre med et lite smil, «hersker det liten tvil. Men du er også gal, kjære. Vi er alle gale. Vi er hvileløse gjenferd som ikke finner veien hjem. Det har alltid vært sånn. Vet du hvorfor indianerne laget disse?»
Personen foran Rafto knakket en behansket pekefingerknoke mot trestammen med de utskårne figurene som satt på huk oppå hverandre og stirret utover fjorden med store, svarte, blinde øyne.
«For å holde på sjelene,» fortsatte personen. «For at de ikke skulle gå seg vill. Men en totempæl råtner. Og den skal råtne, det er noe av poenget. Og når den er borte, må sjelen finne nye boliger. Kanskje i en maske. Kanskje i et speil. Eller kanskje i et nyfødt barn.»
Fra akvariet lød hese fugleskrik fra pingvinenes luftegård.
«Vil du fortelle meg hvorfor du drepte henne?» sa Rafto og hørte at han også var blitt hes.
«Synd at spillet er over, Rafto. Det har vært morsomt.»
«Og hvordan fant du ut at jeg var på sporet av deg?»
Den andre løftet hånden, og Rafto trådte automatisk et skritt bakover. Det hang noe fra hånden. Et halskjede. I enden hang en grønn, tåreformet stein med et svart hakk i. Rafto kjente sitt eget hjertes tunge slag.
«Onny Hetland ville riktignok først ikke si noe. Men hun lot seg … hva skal vi kalle det … overtale?»
«Du lyver.» Rafto sa det uten pust og uten overbevisning.
«Hun fortalte at du påla henne å ikke si noe til dine kolleger. Det var da jeg skjønte at du ville ta imot mitt tilbud om å komme hit alene. Fordi du trodde dette skulle bli din sjels nye bolig, din gjenoppstandelse. Ikke sant?»
Det kalde, tynne regnet la seg som svette på Raftos ansikt. Han hadde lagt fingeren mot avtrekkeren på revolveren og konsentrerte seg om å snakke sakte og behersket:
«Du valgte feil sted. Du står med ryggen mot sjøen og det står politibiler på alle veiene som fører herfra. Ingen slipper unna.»
Personen foran ham snuste ut i luften. «Kan du lukte det, Gert?»
«Hva?»
«Frykt. Adrenalin har en ganske distinkt lukt. Men det vet jo du alt om. Jeg er sikker på at du kjente den hos arrestantene du banket. Laila luktet også sånn. Særlig da hun fikk se redskapene jeg skulle bruke. Og Onny enda sterkere. Sannsynligvis fordi du hadde fortalt henne om Laila, så hun skjønte hva som skulle skje straks hun så meg. Det er en ganske opphissende lukt, synes du ikke? Jeg har lest at det er den lukten enkelte rovdyr bruker til å finne byttene sine. Tenk deg det skjelvende byttet som prøver å gjemme seg, men allerede vet at det er lukten av dets egen frykt som skal drepe det.»
Rafto så på den andres behanskede hender som hang rett ned langs siden, tomme. Det var høylys dag i nærheten av sentrum i Norges nest største by. Alderen til tross var han etter de siste årene uten alkohol i god fysisk form. Refleksene var raske, og han hadde kampteknikken noenlunde intakt. Å få fram revolveren ville ta en brøkdel av et sekund. Så hvorfor var han så redd at tennene klapret i kjeften hans?
Kapittel 6
Dag 2. Cellular phone
Betjent Magnus Skarre lente seg bakover i kontorstolen og lukket øynene. Og bildet som straks dukket opp hadde drakt og sto med ryggen til ham. Han åpnet øynene fort igjen, så på klokka. Seks. Han bestemte seg for at han fortjente en pause siden han var gjennom de faste prosedyrene for å søke etter en savnet person. Han hadde ringt alle sykehusene for å høre om de hadde fått inn en Birte Becker. Ringt Norgestaxi og Oslotaxi og sjekket turene de hadde hatt i nærheten av adressen på Hoff natten før. Snakket med banken hennes og fått bekreftet at hun verken hadde tatt ut store beløp fra sin konto før hun forsvant eller hatt registrerte uttak i natt eller i dag. Politivakta på Oslo lufthavn hadde fått se passasjerlister for i går kveld, men den eneste passasjeren de fant på Becker var ektemannen Filip på Bergensflyet. Skarre hadde også snakket med fergeselskapene som gikk til Danmark og England, selv om hun neppe var dratt til utlandet ettersom ektemannen oppbevarte passet hennes og hadde vist dem det. Den ærgjerrige betjenten hadde sendt den vanlige sikkerhetsfaksen til alle hotellene i Oslo og Akershus og til slutt sendt ut etterlysning til alle operative enheter inkludert patruljebilene i Oslo.
Det eneste som gjensto var spørsmålet om mobiltelefonen.
Magnus ringte Harry og informerte om situasjonen. Førstebetjenten var tungpustet, og i bakgrunnen lød ilter fuglekvitring. Harry stilte et par spørsmål om mobiltelefonen før han la på. Så reiste Skarre seg og gikk ut i korridoren. Døra til Katrine Bratts kontor sto åpen og lyset på, men det var ingen der. Han gikk trappa opp til kantinen i etasjen over.
Matserveringen var stengt, men det var halvvarm kaffe på en kanne, og knekkebrød og syltetøy på et trillebord innenfor døra. Det satt bare fire personer i rommet, men den ene av dem var Katrine Bratt ved et bord ved veggen. Hun leste dokumenter i en ringperm. Foran henne sto et glass med vann og en åpnet matpakke med to brødskiver. Hun hadde på seg briller. Tynn innfatning, tynne glass, de syntes nesten ikke i ansiktet hennes.
Skarre skjenket seg kaffe og gikk bort til bordet hennes.
«Planlagt overtid?» sa han og slo seg ned.
Magnus Skarre mente han hørte et sukk før hun løftet blikket fra arket.
«Hvordan jeg visste det?» smilte han. «Hjemmelagd matpakke. Du visste før du gikk hjemmefra at kantinen vår stenger klokka fem og at du skulle sitte lenger. Beklager, man blir sånn av å være etterforsker.»
«Gjør man?» sa hun uten å fortrekke en mine mens blikket hennes søkte tilbake til sidene i permen.
«Jepp,» sa Skarre, slurpet i seg kaffe og benyttet anledningen til å se på henne. Hun satt lett lent forover slik at han kunne se ned i halslinningen på blusen og se blondene øverst på en hvit BH. «Ta denne forsvinningssaken i dag. Jeg har ingen opplysninger som ikke alle andre har. Likevel sitter jeg her og tenker at hun kanskje befinner seg på Hoff fortsatt. At hun kanskje ligger under snøen eller løvet et sted. Eller kanskje i et av de mange små vannene eller bekkene der.»
Katrine Bratt svarte ikke.
«Og vet du hvorfor jeg tenker det?»
«Nei,» svarte hun tonløst uten å løfte blikket fra permen.
Skarre strakte seg over bordet og la en mobiltelefon rett foran henne. Katrine løftet blikket med en oppgitt mine.
«Dette er en mobiltelefon,» sa han. «Du tror antagelig det er en ganske ny oppfinnelse. Men allerede i april 1973 ringte mobiltelefonens far, Martin Cooper, den første mobiltelefonsamtalen hjem til sin kone. Og han ante naturligvis ikke da at oppfinnelsen skulle bli en av de viktigste måter vi i politiet finner forsvunne personer på. Skal du bli en brukbar etterforsker, bør du lytte og lære deg disse tingene, Bratt.»
Katrine tok av seg brillene og så på Skarre med et lite smil han likte, men ikke helt greide å tolke. «Jeg er lutter øre, betjent.»
«Godt,» sa Skarre. «Fordi Birte Becker er eier av en mobiltelefon. Og en mobiltelefon sender ut signaler som oppfattes av basestasjonene i området der den befinner seg. Ikke bare når du ringer, men faktisk om du bare har telefonen på. Det er derfor amerikanerne fra starten av kalte det cellular phone. Fordi den dekkes av basestasjoner i små områder, altså celler. Jeg har sjekket med Telenor, og basestasjonen som dekker Hoff mottar fortsatt signaler fra Birtes telefon. Men vi har vært igjennom hele huset og det er ikke noen telefon der. Og hun har neppe mistet den like ved huset, det ville vært for tilfeldig. Ergo …» Skarre løftet hendene som en tryllekunstner etter utført triks. «Etter denne kaffen kontakter jeg Operasjonssentralen og sender ut et leteteam.»
«Lykke til,» sa Katrine, rakte ham mobiltelefonen og bladde om.
«Det der er en av de gamle Hole-sakene, er det ikke?» sa Skarre.
«Jo, det stemmer.»
«Han trodde det var en seriemorder på ferde.»
«Jeg vet det.»
«Gjør du? Da vet du kanskje at han tok feil også? Og at det heller ikke var første gang. Han er sykelig opptatt av seriemordere, Hole, han tror dette er USA. Men han har ennå ikke funnet seriemorderen sin her til lands.»
«Det er flere seriemordere i Sverige. Thomas Quick, John Asonius. Tore Hedin …»
Magnus Skarre lo. «Du har lest leksa di. Men hvis du har lyst til å lære et par ting om ordentlig etterforskning, foreslår jeg at du og jeg stikker herfra og tar en øl.»
«Takk, jeg er ikke …»
«Og kanskje en matbit. Den matpakka var ikke stort.» Skarre fikk endelig fanget blikket hennes og holdt det fast. Det hadde et underlig skinn, som om det ulmet i en brann langt der inne. Han hadde aldri sett et slikt skinn før. Og han tenkte at han hadde greid det, at han hadde tent den brannen, at han i løpet av samtalen hadde rykket opp i hennes divisjon.
«Du kan se på det som …,» begynte han og lot som han lette etter ordet: «Opplæring.»
Hun smilte. Smilte bredt.
Skarre kjente pulsen stige, at han ble varm og syntes han allerede kunne kjenne hennes kropp mot sin, et strømpekledd kne mot fingertuppene, den knitrende lyden når hånden hans gled videre oppover.
«Hva er det du vil, Skarre? Sjekke opp den nye dama på avsnittet?» Hun smilte enda bredere og skinnet ble enda klarere. «Skynde deg å pule henne slik guttunger spytter på de største kakestykkene i bursdagselskaper så de får ha dem i fred for de andre?»
Magnus Skarre ante at underkjeven hans hadde glidd ned.
«La meg gi deg et par velmente tips, Skarre. Hold deg unna damer på jobben. Ikke ta deg tid til å gå i kantina og drikke kaffe hvis du mener at du har et hett spor. Og ikke prøv å innbille meg at det er du som ringer Operasjonssentralen. Du ringer førstebetjent Hole, og så er det han som bestemmer om det skal settes i gang søk. Og da kommer han til å ringe Redningssentralen som har folk parate, ikke et redningsteam herfra.»
Katrine krøllet sammen matpapiret og kastet det mot søppelkurven bak Skarre. Han behøvde ikke snu seg for å vite at hun traff. Hun klappet sammen permen og reiste seg, men da hadde Skarre rukket å samle seg sånn noenlunde.
«Jeg vet ikke hva du innbiller deg, Bratt. Du er ei gift kjerring som kanskje ikke får nok hjemme og derfor håper at en fyr som meg gidder å … gidder å …» Han fant ikke ordene. Helvete, han fant ikke ordene. «Jeg tilbyr bare å lære deg et par ting, din fitte.»
Noe skjedde i ansiktet hennes, som en gardin som gled til side slik at han så rett inn i flammene. Et øyeblikk var han overbevist om at hun kom til å slå. Men ingenting skjedde. Og da hun snakket igjen, gikk opp for ham at alt bare hadde skjedd i blikket hennes, hun hadde ikke rørt en finger og stemmen var fullkomment behersket:
«Jeg ber om tilgivelse om jeg har misforstått deg,» sa hun uten at ansiktsuttrykket tydet på at hun anså det som særlig sannsynlig. «For øvrig ringte ikke Martin Cooper den første mobilsamtalen til kona, men til konkurrenten Joel Engel i Bell Laboratories. Tror du det var for å lære ham et par ting, Skarre? Eller for å skryte?»
Skarre så etter henne, så drakten gni seg mot bakenden hennes der hun vrikket seg mot utgangen på kantinen. Faen, dama var jo gær'n! Han hadde lyst til å reise seg og hive noe etter henne. Men han visste at han ikke ville treffe. Dessuten var det like greit å sitte, han var redd ereksjonen fortsatt var synlig.
Harry kjente lungene presse mot innsiden av ribbeina. Pusten hadde begynt å roe seg. Men ikke hjertet som løp som en hare i brystet hans. Treningsklærne var tunge av svette der han sto i skogbrynet ved Ekebergrestauranten. Funkisrestauranten fra mellomkrigstiden hadde en gang vært Oslos stolthet der den tronet over byen oppe i den bratte åssiden i øst. Men så hadde gjestene sluttet å ta den lange turen opp fra sentrum til skogen, stedet var blitt ulønnsomt, hadde forfalt og blitt en avskallet rønne for avdankede danseløver, middelaldrende drankere og ensomme sjeler på jakt etter andre ensomme sjeler. Til slutt hadde de stengt restauranten. Harry hadde likt å kjøre opp hit over byens gule lokk av eksos og løpe på mylderet av stier, i bratt terreng som ga motstand og fikk melkesyren til å brenne i muskulaturen. Han hadde likt å stoppe ved den forliste skjønnheten av en restaurant, sette seg på den regnvåte, overgrodde terrassen og se utover byen som en gang hadde vært hans, men som nå var et overdratt konkursbo, en overtatt ekskjæreste.
Byen lå nede i en gryte med åser på alle sider og retrettmulighet kun mot fjorden. Geologer sa at Oslo var et dødt vulkankrater. Og på kvelder som i kveld hendte det at Harry forestilte seg at byens lys var perforeringer i jordskorpen hvor den glødende lavaen under skinte igjennom. Ut fra Holmenkollbakken som lå som et hvitt, opplyst komma i åsen på motsatt side av byen, prøvde han å beregne hvor Rakels hus måtte ligge.