Jø Nesbø - Snømannen Part 2 (1) Jø Nesbø - Der Schneemann Teil 2 (1) Jø Nesbø - The Snowman Part 2 (1) Jø Nesbø - Le bonhomme de neige, partie 2 (1)

Han gikk nedenunder igjen. He went downstairs again. Stoppet utenfor kjøkkenet og lyttet til Skarre som foredro om hvordan man vanligvis gikk fram i forsvinningssaker. Det klirret i kaffekopper der inne. Coffee cups clinked in there. Sofaen i stua virket enorm, kanskje på grunn av den spinkle skikkelsen som satt der og så ned i en bok. The couch in the living room seemed enormous, perhaps because of the slender figure sitting there looking down at a book. Harry gikk nærmere og så et bilde av Charles Chaplin i full mundur. Harry satte seg ved siden av ham.

«Visste du at Chaplin var engelsk ridder?» sa Harry. «Sir Charles.»

Jonas nikket. «Men i USA kastet de ham ut.» "But in the US they kicked him out."

Jonas bladde.

«Var du syk i sommer, Jonas?»

«Nei.»

«Men du var hos doktor. To ganger.» Twice."

«Mamma ville bare undersøke meg. “Mum just wanted to examine me. Mamma …» Stemmen hans sviktet plutselig.

«Du skal se hun er snart tilbake,» sa Harry og la en hånd på den smale skulderen hans. «Hun har jo ikke tatt med seg skjerfet sitt. Det rosa som ligger på rommet ditt.»

«Noen hadde hengt det rundt halsen på snømannen,» sa Jonas. «Jeg tok det inn igjen.»

«Moren din ville vel at snømannen ikke skulle fryse, da.»

«Hun ville aldri gitt favorittskjerfet sitt til snømannen.»

«Da var det vel pappa, da.» "I guess it was dad, then."

«Nei, det var noen som gjorde det etter at han hadde dratt. I natt. Han som har tatt mamma.»

Harry nikket langsomt. «Hvem er det som har laget den snømannen, Jonas?»

«Jeg vet ikke.»

Harry så mot vinduet ut til hagen. Dette var grunnen til at han hadde kommet. This was why he had come. Det kjentes som en iskald trekk plutselig gikk tvers gjennom veggen og rommet. It felt like an icy draft suddenly passed through the wall and the room.

Harry og Katrine satt i bilen og styrte nedover Sørkedalsveien mot Majorstua.

«Hva var det første som slo deg da vi kom inn?» spurte Harry. "What was the first thing that struck you when we came in?" Harry asked.

«At de som bor sammen der ikke akkurat er tvillingsjeler,» sa Katrine og kjørte gjennom bomstasjonen uten å bremse ned. «At det kanskje er et ulykkelig ekteskap. Og at det i tilfelle er hun som lider mest.» And that in any case she is the one who suffers the most.”

«Mm. Hva fikk deg til å tenke det?»

«Det er vel åpenbart,» smilte Katrine og kikket i speilet. "I guess it's obvious," Katrine smiled and looked in the mirror. «Kræsjet i smak.» "Crushed in taste."

«Forklar.»

«Så du ikke den fæle sofaen og salongbordet? Typisk åttitallsstil kjøpt av menn på nittitallet. Mens det er hun som har valgt ut et spisebord i hvitoljet eik med aluminiumsunderstell. Og Vitra.»

«Vitra?»

«Spisestolene. Sveitsisk. Dyrt. Så dyrt at med det hun kunne spart på å kjøpe bare litt rimeligere kopier, hadde hun kunnet skifte ut hele den jævlige salongen.» So expensive that with what she could save to buy just slightly cheaper copies, she could have replaced the whole damn salon.”

Harry merket seg at «jævlig» lagt i Katrine Bratts munn ikke lød som et gement banneord, men var et språklig kontrapunkt som bare understreket hennes klassetilhørighet.

«Slik at?»

«Med det svære huset på den adressen i Oslo er det ikke penger som er problemet. Hun har ikke fått __lov__ til å bytte ut sofaen og bordet hans. Og når en mann uten smak og synlig interesse for interiør gjør sånt, sier det meg noe om hvem som dominerer hvem.» And when a man with no taste and no visible interest in interiors does that, it tells me something about who dominates who."

Harry nikket, mest til seg selv. Førsteinntrykket hadde ikke vært feil. Katrine Bratt var bra.

«Fortell meg heller hva __du__ tror,» sa hun. «Det er liksom jeg som skal lære av deg her.»

Harry så ut av vinduet, på det gamle, tradisjonsrike, men aldri spesielt ærverdige skjenkestedet Lepsvik. Harry looked out of the window, at the old, traditional, but never particularly venerable pub Lepsvik.

«Jeg tror ikke Birte Becker har forlatt huset frivillig,» sa han.

«Hvorfor ikke? Det var ingen tegn til vold.»

«Fordi det var godt planlagt.»

«Og hvem er den skyldige? Ektemannen? Det er alltid ektemannen, er det ikke?»

«Jo,» sa Harry og kjente tankene drifte. «Det er alltid ektemannen.»

«Bortsett fra at denne var dratt til Bergen.»

«Det ser sånn ut, ja.» "It looks that way, yes."

«Med siste flyet, så han kan ikke ha kommet tilbake og likevel rukket den første forelesningen.» Katrine ga gass og suste over Majorstukrysset på oransje. "On the last flight, so he couldn't have come back and still made it to the first lecture." Katrine hit the gas and whizzed over the Majorstukrysset on orange. «Hadde Filip Becker vært skyldig, hadde han dessuten tatt det agnet du la ut.»

«Agn?»

«Ja. Det om hun hadde hatt humørsvingninger. Du antydet for Becker at du hadde mistanke om selvdrap.»

«Og så?»

Hun lo høyt. «Kom igjen, Harry. Alle, inkludert Becker, vet at politiet bruker begrenset med ressurser på en sak som ser ut som selvdrap. Everyone, including Becker, knows that the police spend limited resources on a case that looks like a suicide. Du ga ham kort sagt muligheten til å støtte en teori som i tilfelle han var skyldig, ville løst de fleste av hans problemer. Men han svarte tvert om at kona var glad som en lerke.»

«Mm. Så du mener spørsmålet var en test?»

«Du tester folk hele tiden, Harry. Meg, blant annet.»

Harry svarte ikke før de hadde kommet langt ned i Bogstadveien.

«Folk er ofte smartere enn du tror,» sa han da, og sa ikke mer før de sto i parkeringshuset på Politihuset.

«Jeg må jobbe aleine resten av dagen.»

Og det sa han fordi han hadde tenkt på det rosa skjerfet og fattet en beslutning. At det hastet med å gå igjennom materialet til Skarre over forsvunne personer, at det hastet å få bekreftet den nagende mistanken. That it was urgent to go through Skarre's material on missing persons, that it was urgent to confirm the nagging suspicion. Og at hvis det var som han fryktet, måtte han gå til politioverbetjent Gunnar Hagen med brevet. Det helvetes brevet.

Kapittel 5

4. november 1992. Totempælen

Da William Jefferson Blythe III kom til verden 19. august 1946 i den lille byen Hope i Arkansas, hadde det gått nøyaktig tre måneder siden hans far døde i en trafikkulykke. Fire år senere giftet Williams mor seg igjen, og William tok den nye farens etternavn. Og denne novembernatta førtiseks år senere, i 1992, falt hvit konfetti som snø fra himmelen og ned på gatene i Hope for å feire at deres eget håp og bysbarn, William – eller bare Bill – Clinton var blitt valgt til USAs førtiandre president. And on this November night forty-six years later, in 1992, white confetti fell like snow from the sky onto the streets of Hope to celebrate the election of their own hope and hometown boy, William—or just Bill—Clinton as America's forty-second president. Snøen som falt mot Bergen by den samme natta, rakk som vanlig aldri ned til gatene før den var blitt til regn som dusjet byen slik den var blitt dusjet siden midten av september. The snow that fell on Bergen city that same night, as usual, never reached the streets before it turned into rain that showered the city as it had been showered since mid-September. Men da morgenen opprant, lå det et pent melisdryss på toppen av de sju fjelltoppene som voktet den vakre byen. But when the morning dawned, there was a nice icing on top of the seven mountain peaks that guarded the beautiful city. Og på den høyeste av dem, Ulriken, hadde politibetjent Gert Rafto allerede innfunnet seg. And on the highest of them, Ulriken, police officer Gert Rafto had already introduced himself. Han pustet hutrende inn fjellufta og trakk skuldrene opp rundt sitt brede hode, som hadde et ansikt så fullt av hudfolder at det så ut som det var punktert. He took a shaky breath of the mountain air and drew his shoulders up around his broad head, which had a face so full of folds of skin that it looked as if it had been punctured.

Den gule gondolbanen som hadde brakt ham og tre kolleger fra åstedsgruppa ved Bergen politikammer de 642 meterne over byen, hang lett vaiende fra solide stålwirer og ventet. The yellow gondola that had brought him and three colleagues from the crime scene team to the Bergen police station 642 meters above the city hung lightly swaying from solid steel wires and waited. Banen var blitt stengt med en gang politiet hadde fått beskjeden fra de første turistene som hadde ankommet den populære toppen denne morgenen.

«Gå mann,» utbrøt den ene kriminalteknikeren. "Go man," exclaimed one forensics technician.

Uttrykket var blitt utenbysfolks parodi på bergensk i den grad at bergensere selv nesten hadde sluttet å bruke det. The expression had become a parody of Bergen by people from outside the city to such an extent that the people of Bergen themselves had almost stopped using it. Men i situasjoner der frykt og forferdelse tar overhånd, overtar ens innerste, egentlige vokabular.

«Ja, gå mann,» gjentok Rafto sarkastisk mens øynene skinte ut mellom pannekakestabelen av hudfolder. "Yeah, go man," Rafto repeated sarcastically, his eyes shining out from between the pancake stack of folds of skin.

Liket av kvinnen som lå i snøen foran dem, var skåret så i stykker at det kun var det ene nakne brystet som gjorde at de kunne fastslå kjønnet. The body of the woman lying in the snow in front of them was so dismembered that only one bare breast allowed them to determine the gender. Resten minnet Rafto mest om trafikkulykken på Eidsvågneset året før, der en lastebil hadde tatt en krapp sving og mistet lasten med aluminiumsprofiler som bokstavelig talt hadde kuttet opp en møtende bil. The rest mostly reminded Rafto of the traffic accident at Eidsvågneset the year before, where a lorry had taken a sharp turn and lost its load of aluminum profiles which had literally cut open an oncoming car.

«Drapsmannen har både drept og partert henne her på stedet,» sa den ene teknikeren. "The killer has both killed and dismembered her right here on the spot," said one technician.

Opplysningen forekom Rafto temmelig overflødig siden snøen rundt liket var oversprøytet med blod og de avlange stripene ut til siden tydet på at minst én pulsåre var blitt kuttet mens hjertet fortsatt slo. Han noterte seg at han måtte finne ut når det hadde sluttet å snø i natt. He noted that he had to find out when it had stopped snowing last night. Den siste banen hadde gått klokka fem på ettermiddagen. The last track had left at five in the afternoon. Selvfølgelig kunne offer og drapsmann ha kommet seg opp hit langs stien som snodde seg under gondolbanen. Of course, victim and killer could have gotten up here along the path that wound under the gondola. Eller de kunne ha tatt Fløybanen opp til Fjelltoppen ved siden av og gått derfra. Or they could have taken the Fløybanen up to the Fjelltoppen next door and gone from there. Men det var drøye spaserturer og magefølelsen hans sa gondolbane. But there were long walks and his gut feeling said gondola.

Det var fotspor i snøen etter to personer. De små sporene var utvilsomt etter kvinnen, selv om fottøyet hennes ikke var å se. The small tracks were undoubtedly the woman's, although her footwear was nowhere to be seen. Og de andre var nødvendigvis drapsmannens. And the others were necessarily the killer's. De førte mot stien. They led towards the path.

«Store støvler,» sa den unge krimteknikeren, en hulkinnet stril fra Sotra. «Minst 48. Sikkert en røslig kar.»

«Ikke nødvendigvis,» sa Rafto og snuste ut i lufta. «Avtrykket er ujevnt selv her oppe på flat mark. Tyder på at personen har mindre føtter enn sko. Kanskje han ville lure oss.»

Rafto kjente de andres blikk på seg. Rafto felt the eyes of the others on him. Han visste hva de tenkte. At nå sto han her og prøvde å glitre litt igjen, den fordums stjernen, han som avisene hadde elsket; stor i kjeften, tøff i trynet og med en handlekraft som matchet. That now he stood here and tried to sparkle a little again, the old star, the one whom the newspapers had loved; big in the mouth, tough in the muzzle and with a vigor to match. Kort sagt en mann skapt for overskrifter. Men på et tidspunkt var han blitt for stor for dem, for dem alle, både presse og kolleger. But at some point he had become too big for them, for all of them, both press and colleagues. Gert Rafto hadde begynt å få indirekte beskjeder om at han bare tenkte på seg selv og sin plass i rampelyset, at han i sin egoisme tråkket på litt for mange kolleger og over litt for mange lik. Men han hadde ikke brydd seg. De hadde ikke noe på ham. They had nothing on him. Ikke mye i hvert fall. Det hadde forsvunnet en og annen verdisak fra drapsåstedene. The occasional item of value had disappeared from the murder scenes. Et smykke eller en klokke som hadde tilhørt den døde, ting man kunne antatt at ingen ville savne. Men en dag hadde en av Raftos kolleger lett etter en penn og åpnet en skuff i skrivebordet hans. But one day one of Rafto's colleagues had been looking for a pen and opened a drawer in his desk. Det var i hvert fall det han hadde sagt. At least that was what he had said. Og funnet tre ringer. Rafto var blitt kalt inn til politioverbetjenten og hadde forklart seg, og blitt bedt om å holde kjeft og fingrene av fatet. Rafto had been called in to the police chief and had explained himself, and had been asked to keep his mouth shut and his fingers off the plate. Det var alt. Men ryktene hadde begynt å gå. Selv enkelte i pressen hadde fått nyss om det. Så det var kanskje ikke så overraskende at da anklagene om politivold hadde rammet kammeret for noen år siden, var det én mann man straks hadde funnet konkrete beviser mot. So it was perhaps not so surprising that when the accusations of police violence hit the chamber a few years ago, there was one man against whom concrete evidence was immediately found. Mannen som var skapt for overskrifter.

Gert Rafto var skyldig i anklagene, det var det ingen som tvilte på. Gert Rafto was guilty of the charges, no one doubted that. Men alle visste også at førstebetjenten var blitt gjort til syndebukk for en kultur som hadde gjennomsyret kammeret i mange år. But everyone also knew that the first officer had been made the scapegoat for a culture that had permeated the chamber for many years. Bare fordi han hadde undertegnet en del av rapportene om arrestanter – de fleste av dem barneovergripere og dopselgere – som hadde falt i den gamle trappa ned til varetektscellene og påført seg selv blåmerker her og der. Only because he had signed some of the reports on detainees – most of them child abusers and drug dealers – who had fallen down the old stairs down to the holding cells and bruised themselves here and there.

Avisene hadde vært nådeløse. Kallenavnet de hadde gitt ham, Jern-Rafto, var ikke akkurat originalt, men ikke desto mindre treffende. Og nå fikk det ny betydning. Journalistene hadde intervjuet flere av hans gamle fiender på begge sider av loven og de hadde selvfølgelig benyttet anledningen til å ta igjen. Så da datteren til Rafto hadde kommet gråtende hjem fra skolen og sagt at de hadde kalt henne «jerntrappa», hadde hans kone sagt at det var nok, at han ikke kunne forvente at hun skulle sitte og se på at han dro hele familien med seg i søla. Han hadde som så ofte før mistet beherskelsen. Etterpå hadde hun tatt med seg datteren, og denne gangen hadde hun ikke kommet tilbake. Afterwards she had taken her daughter with her, and this time she had not returned.

Det var en tøff tid, men han glemte aldri hvem han var. Han var Jern-Rafto. Og da karantenen var over, hadde han satset alt, jobbet dag og natt for å gjenvinne tapte skanser. And when the quarantine was over, he had bet everything, worked day and night to regain lost redoubts. Men ingen hadde glemt, sårene var for dype, og han merket den interne motviljen mot at han skulle lykkes. But no one had forgotten, the wounds were too deep, and he felt the internal reluctance for him to succeed. Selvfølgelig ville de ikke at han igjen skulle skinne og minne både dem og media på det de så desperat prøvde å legge bak seg. Of course, they didn't want him to shine again and remind both them and the media of what they were so desperately trying to put behind them. Bildene av de forslåtte kroppene med håndjern. Men han skulle vise dem. But he was going to show them. Vise dem at Gert Rafto ikke var en mann som lot seg begrave før sin tid. Show them that Gert Rafto was not a man who allowed himself to be buried before his time. At byen der nede tilhørte ham og ikke sosionomene, kjerringene, silkehanskene som satt på kontorene sine med tunger så lange at de rakk over så vel kommunepolitikerne som SV-journalistens slappe anushull. That the city down there belonged to him and not the social workers, the old women, the silk gloves who sat in their offices with tongues so long that they reached both the municipal politicians and the SV journalist's limp anus.

«Ta noen bilder og skaff meg en identifikasjon,» sa Rafto til teknikeren med kameraet.

«Og hvem skal kunne identifisere dette?»

Den unge mannen pekte. The young man pointed. Rafto likte ikke tonen hans. «Noen har eller kommer snart til å melde damen savnet. "Someone has or will soon report the lady missing. Bare sett i gang, du, junior.» Just get going, you, junior.”

Rafto gikk opp på toppen og så bakover det som på bergensk bare het «vidden». Rafto went up to the top and looked back at what in Bergen was simply called "vidden". Blikket feide over landskapet og stoppet ved en kolle og noe som så ut som et menneske akkurat på toppen. The gaze swept over the landscape and stopped at a hill and something that looked like a human right at the top. Men vedkommende sto i tilfelle helt urørlig. But the person in question stood completely motionless. Kanskje det var en varde? Maybe it was a cairn? Rafto knep øynene sammen. Rafto narrowed his eyes. Han må ha vært her hundrevis av ganger på tur med kona og datteren sin, men han kunne ikke huske den varden. Han gikk ned til gondolbanen, snakket med føreren og fikk låne kikkerten hans. He went down to the gondola, talked to the driver and was allowed to borrow his binoculars. Femten sekunder senere slo han fast at det ikke var en varde, bare tre store, runde klumper med snø som noen måtte ha lempet oppå hverandre. Fifteen seconds later he determined that it wasn't a cairn, just three large, round clumps of snow that someone must have dumped on top of each other.

Rafto likte ikke Fjellsiden med sine såkalt pittoreske, skjeve trehus uten vinterisolering, med trapper og kjellere i trange smau hvor lyset aldri slapp til, men hvor trendy rikmannsbarn villig vekk betalte millioner for å få noe autentisk bergensk og pusset det opp til det ikke var en flis igjen av det opprinnelige. Rafto did not like the Fjellsiden with its so-called picturesque, crooked wooden houses without winter insulation, with stairs and cellars in narrow alleys where the light never escaped, but where trendy children of the rich willingly paid millions to get something authentically Bergen and renovated it until it was not a tile left of the original. Her lød ikke lenger lyden av løpende barneføtter mot brosteinen, prisene hadde for lengst fordrevet den bergenske tjuagutten og småbarnsfamiliene til forstedene på den andre siden av fjellene. Here there was no longer the sound of children's feet running against the cobblestones, the prices had long since driven the twenty-something boy from Bergen and the families with small children to the suburbs on the other side of the mountains. Tvert om var her stille og tomt som i et goldt forretningsstrøk. On the contrary, it was quiet and empty here, like in a barren business district. Likevel hadde han en følelse av å bli observert der han sto på steintrappa og ringte på.

Etter en stund gikk døra opp og et blekt, engstelig kvinneansikt så spørrende ut på ham.

«Onny Hetland?» spurte Rafto og holdt ID-kortet fram. «Det gjelder din venninne, Laila Aasen.» "It concerns your friend, Laila Aasen."

Leiligheten var knøttliten og med en ubegripelig planløsning der badet lå innenfor kjøkkenet og samtidig mellom soverommet og stua. Mellom de mønstrete, burgunder tapetene i stua hadde Onny Hetland så vidt fått presset inn en sofa og en lenestol i grønt og oransje, og på det lille som var igjen av gulvplass lå bunker med ukeblader og stabler av bøker og CD-plater. Between the patterned, burgundy wallpaper in the living room, Onny Hetland had barely managed to squeeze in a sofa and an armchair in green and orange, and on what little floor space was left were stacks of weekly magazines and stacks of books and CDs. Rafto skrittet over et veltet vannfat og en katt for å komme seg til sofaen. Rafto stepped over an overturned water dish and a cat to get to the sofa. Onny Hetland satte seg i stolen og fingret med halskjedet. Den grønne steinen i anhenget hadde en svart sprekk. The green stone in the pendant had a black crack. Kanskje en feil. Maybe a mistake. Eller kanskje det skulle være sånn. Or maybe it should be that way.

Onny Hetland hadde fått vite om venninnens død tidlig i morges, av Lailas samboer, Bastian. Men ansiktet hennes gjennomgikk likevel dramatiske skiftninger mens Rafto skånselløst malte ut detaljene.

«Forferdelig,» hvisket Onny Hetland. «Det sa Bastian ingenting om.»

«Det er fordi vi ikke vil gå ut med det,» sa Rafto. "It's because we don't want to go out with it," Rafto said. «Bastian fortalte meg at du var Lailas beste venninne?»

Onny nikket.

«Vet du hva Laila gjorde oppe på Ulriken? "Do you know what Laila did up at Ulriken? Samboeren hennes ante det nemlig ikke, han og barna var hos farmor i Florø i går.» Her roommate had no idea, he and the children were with their grandmother in Florø yesterday."

Onny ristet på hodet. Det var en bestemt risting. It was a definite shake. En som ikke burde etterlatt noe tvil. One that should leave no doubt. Det var ikke selve ristingen som var problemet. It wasn't the shaking itself that was the problem. Det var hundredelen med nøling før den hadde startet. There was the hundredth of hesitation before it had started. Og denne hundredelen var alt Gert Rafto trengte:

«Dette er en drapssak, frøken Hetland. Jeg håper du skjønner alvoret, og hvilken risiko du løper ved ikke å fortelle meg alt du vet.»

Hun så forvirret på politimannen med bulldoggansiktet. She looked at the bulldog-faced policeman in confusion. Han luktet byttet: He smelled the prey:

«Hvis det er familien hennes du tror du tar hensyn til, er det misforstått. “If it's her family you think you're paying attention to, you're mistaken. Disse tingene vil komme fram uansett.»

Hun svelget. Hun så redd ut. She looked scared. Hadde sett redd ut allerede da hun åpnet døra. Så han ga henne det siste dyttet, denne egentlig bagatellmessige trusselen som likevel virket så forunderlig effektivt på uskyldige som skyldige: So he gave her the final push, this really trifling threat which nevertheless worked so wonderfully effectively on innocent and guilty alike:

«Du kan fortelle det nå eller bli med meg til avhør på stasjonen.»

Tårene spratt opp i øynene hennes, og den knapt hørbare stemmen kom fra bak i halsen et sted: Tears welled up in her eyes, and the barely audible voice came from the back of her throat somewhere:

«Hun skulle treffe noen der.» "She was going to meet someone there."

«Hvem?»

Onny Hetland trakk pusten skjelvende. «Laila fortalte meg bare fornavnet og yrket. Og at det var hemmelig, at ingen måtte få vite det. And that it was a secret, that no one had to know. Spesielt ikke Bastian.»

Rafto så ned i notatblokken for å skjule sin iver. «Og fornavnet og yrket var?»

Han noterte det Onny sa. Så ned på blokken. Det var et relativt vanlig navn. Og et relativt vanlig yrke. Men siden Bergen er en relativt liten by, tenkte han at dette var nok. Han visste med hele seg at han var på riktig spor. Og med hele seg mente Gert Rafto tretti års politierfaring og en menneskekunnskap basert på generell misantropi.

«Du må love meg én ting,» sa Rafto. «Og det er at du ikke sier det du akkurat har fortalt meg til en sjel. “And it's that you don't say what you just told me to a soul. Ikke til noen i familien. Not to anyone in the family. Ikke til pressen. Ikke engang til noen andre politifolk du måtte snakke med. Not even to any other police officers you might have to talk to. Er det forstått?»

«Ikke … politifolk?»

«Definitivt ikke. Det er jeg som leder etterforskningen, og jeg må ha full kontroll på hvem som har denne informasjonen. Inntil jeg gir deg beskjed om annet, vet du ingenting.» Until I tell you otherwise, you know nothing.”

Endelig, tenkte Rafto da han sto ute på trappa igjen. Finally, Rafto thought as he stood outside on the stairs again. Det blinket i glass da et vindu svingte opp lenger ned i smauet, og igjen fikk han følelsen av å være observert. Glass flashed as a window swung open further down the alley, and again he got the feeling of being watched. Men hva så? Revansjen var hans. Hans alene. Gert Rafto kneppet frakken og merket knapt det bergenske pissregnet der han i stille triumf skred nedover de glatte gatene mot sentrum. Gert Rafto buttoned his coat and hardly noticed the Bergen pissing rain as he strode in silent triumph down the smooth streets towards the city centre.

Klokka var blitt fem på ettermiddagen, og over Bergen sildret regnet fra en himmel med gåen pakning. It was five o'clock in the afternoon, and over Bergen the rain was trickling from a sky with heavy rain. På pulten foran Gert Rafto lå en navneliste som han hadde fått oversendt fra yrkesorganisasjonen. Han hadde begynt å lete etter kandidater med det riktige fornavnet. Bare tre hittil. Only three so far. Det var bare to timer siden han hadde vært hos Onny Hetland, og Rafto tenkte at han snart kom til å vite hvem som hadde drept Laila Aasen. Saken løst på under tolv timer. The matter was resolved in less than twelve hours. Og ingen kunne ta det fra ham, ikke ta æren, ingen andre enn han selv. And no one could take it from him, not take the glory, no one but himself. Fordi han kom personlig til å informere pressen. Hovedstadspressen hadde kommet flyvende over fjellet og beleiret allerede politistasjonen. The capital's press had come flying over the mountain and were already besieging the police station. Politimesteren hadde gitt beskjed om at detaljene fra likfunnet ikke skulle offentliggjøres, men gribbene hadde likevel været blodbad. The police chief had given notice that the details of the body's discovery should not be made public, but the vultures had nevertheless been bloodbathed.

«Må ha vært en lekkasje,» hadde politimesteren sagt og sett på Rafto som ikke hadde svart og heller ikke glist det gliset som ville til overflaten. "Must have been a leak," the chief of police had said, looking at Rafto who hadn't answered and hadn't even smiled the grin that wanted to surface. For nå satt de der ute; klare til å rapportere. Og snart skulle Gert Rafto igjen være kongen av Bergen politikammer.

Han skrudde ned volumet på radioen hvor Whitney Houston i hele høst hadde insistert på at hun alltid ville elske deg, men før han rakk å løfte røret av telefonen, ringte den. He turned down the volume on the radio where Whitney Houston had been insisting all fall that she would always love you, but before he could pick up the phone, it rang.

«Rafto,» sa han irritert, utålmodig etter å komme i gang. "Rafto," he said irritably, impatient to get started.

«Det er meg du ser etter.» "It's me you're looking for."

Det som fikk den degraderte betjenten til straks å skjønne at dette ikke bare var en spøk eller forvirret person, var stemmen. What made the demoted officer immediately realize that this was not just a joke or a confused person was the voice. Den var kjølig behersket og med en tydelig, saklig diksjon som utelukket de vanlige gærningene og fylliker. It was coolly restrained and with a clear, matter-of-fact diction that excluded the usual drunks and drunkards. Men det var noe annet med stemmen også, noe han ikke helt fikk tak i. But there was something else about the voice too, something he couldn't quite grasp.

Rafto kremtet høyt, to ganger. Tok seg tid. Som for å vise at han ikke var vippet av pinnen: «Hvem snakker jeg med?» As if to show that he was not swayed by the stick: "Who am I talking to?"

«Det vet du.»

Rafto lukket øynene og bannet stumt og inderlig. Pokker, pokker, gjerningspersonen var i ferd med å melde seg. Og det ville på langt nær ha samme effekten som at han, Rafto, arresterte vedkommende.

«Hva får deg til å tro at jeg er ute etter deg?» sa politimannen mellom sammenbitte tenner. "What makes you think I'm after you?" said the policeman through clenched teeth.

«Jeg bare vet det,» sa stemmen. «Og hvis vi kan gjøre det på min måte, skal du få det som du vil.» "And if we can do it my way, you'll have it your way."

«Og hva vil jeg?» "And what do I want?"

«Du vil arrestere meg. Og det skal du få gjøre. And you will be allowed to do that. Alene. Hører du etter nå, Rafto?» Are you listening now, Rafto?”

Betjenten nikket før han fikk summet seg til å si et «ja». The officer nodded before he could gather himself to say a "yes".

«Møt meg ved totempælen i Nordnesparken,» sa stemmen. «Om nøyaktig ti minutter.»

Rafto prøvde å tenke. Nordnesparken lå ved Akvariet, han ville rekke dit på under ti minutter. Nordnesparken was by the Aquarium, he would be there in less than ten minutes. Men hvorfor møtes akkurat der, i en park ytterst på et nes? But why meet exactly there, in a park at the end of a headland?

«Så jeg kan se at du kommer alene,» sa stemmen som svar på tankene hans. "So I see you're coming alone," the voice said in response to his thoughts. «Ser jeg andre politifolk eller kommer du for sent, så forsvinner jeg. "If I see other police officers or you're late, I disappear. For alltid.» Forever."

Raftos hjerne prosesserte, kalkulerte og konkluderte. Rafto's brain processed, calculated and concluded. Han ville ikke rekke å organisere et team for arrestasjon. He would not have time to organize an arrest team. Han måtte skrive det i rapporten som forklaring på hvorfor han var blitt nødt til å foreta arrestasjonen helt solo. He had to write it in the report as an explanation as to why he had had to make the arrest all alone. Det var perfekt.

«Greit,» sa Rafto. «Hva skjer så?» "So what happens?"

«Jeg forteller deg alt og gir deg betingelsene for overgivelse.» "I tell you everything and give you the terms of surrender."

«Hva slags betingelser?»

«At jeg ikke skal ha på meg håndjern under rettssaken. At pressen ikke får adgang. At jeg skal sone et sted hvor jeg ikke behøver å ha omgang med andre fanger.» That I will serve my sentence in a place where I don't have to interact with other prisoners."

Rafto holdt på å begynne å hoste. «Greit,» sa han og så på klokka.

«Vent, det er flere betingelser. TV på rommet, alle bøker jeg måtte ønske.» TV in the room, all the books I could want.”

«Det skal vi få til,» sa Rafto. "We'll make it happen," said Rafto.

«Når du har signert avtalen med mine betingelser, blir jeg med deg.»

«Hva om …,» begynte Rafto, men en raskt pulserende pipetone fortalte at den andre hadde lagt på. "What if…," Rafto began, but a rapidly pulsating beep signaled that the other had hung up.

Rafto parkerte ved Verftet. Det var ikke korteste vei, men det betydde at han ville få bedre oversikt over parken når han gikk inn. It wasn't the shortest route, but it meant he would get a better view of the park when he entered. Den store parken lå i kupert terreng med opptråkkede stier og koller med gult, visnet gress. Trærne pekte med svarte knokkelfingre mot tunge skyer som kom seilende inn fra havet bak Askøy. En mann hastet av gårde bak en nervøs rottweiler i stram lenke. A man hurried off behind a nervous Rottweiler on a tight leash. Rafto kjente på Smith & Wesson-revolveren i frakkelomma mens han gikk forbi Nordnes bad og det tomme, hvitmalte bassenget som så ut som et overdimensjonert badekar ved sjøkanten. Rafto felt the Smith & Wesson revolver in his coat pocket as he walked past Nordne's bathroom and the empty, white-painted pool that looked like an oversized bathtub by the sea.

Bak svingen skimtet han den ti meter høye totempælen, en to tonns gave fra Seattle til Bergens nihundreårsdag. Han kunne høre sin egen pust og smattingen av vått løv mot skosålene. Det begynte å regne. Små, skarpe dråper drev inn i ansiktet hans.

En enslig person sto ved totempælen vendt mot Rafto som om vedkommende hadde visst at Rafto ville komme nettopp derfra og ikke fra den andre enden. A lone person stood by the totem pole facing Rafto as if he had known that Rafto would come precisely from there and not from the other end.

Rafto knuget revolveren mens han gikk de siste meterne. To meter fra personen stoppet han. Knep øynene sammen mot regnet. Squint your eyes against the rain. Det kunne ikke være sant. It couldn't be true.

«Overrasket?» sa stemmen som han først nå greide å plassere.

Rafto svarte ikke. Hjernen hadde igjen begynt å prosessere.

«Du trodde du kjente meg,» sa stemmen. "You thought you knew me," said the voice. «Men så er det bare jeg som har kjent deg. “But then only I have known you. Det var derfor jeg visste at du ville prøve å gjøre dette alene.»

Rafto stirret.

«Det er et spill,» sa stemmen. "It's a game," said the voice.

Rafto kremtet: «Et spill?»

«Ja. Du liker jo å spille.» You like to play, after all."

Rafto lukket hånden rundt revolverskjeftet, holdt den så han var sikker på at den ikke ville hekte seg opp i frakkelommen om han måtte dra den fort fram. Rafto closed his hand around the muzzle of the revolver, held it so he was sure it wouldn't catch in his coat pocket if he had to pull it out quickly.

«Hvorfor akkurat meg?» spurte han.

«Fordi du var den beste. Jeg spiller bare mot de beste.»

«Du er gal,» hvisket Rafto og angret i samme øyeblikk.

«Om akkurat det,» sa den andre med et lite smil, «hersker det liten tvil. "About that," said the other with a small smile, "there is little doubt. Men du er også gal, kjære. But you're crazy too, dear. Vi er alle gale. We are all crazy. Vi er hvileløse gjenferd som ikke finner veien hjem. Det har alltid vært sånn. It has always been that way. Vet du hvorfor indianerne laget disse?» Do you know why the Indians made these?”

Personen foran Rafto knakket en behansket pekefingerknoke mot trestammen med de utskårne figurene som satt på huk oppå hverandre og stirret utover fjorden med store, svarte, blinde øyne. The person in front of Rafto cracked a gloved index finger against the tree trunk with the carved figures squatting on top of each other and staring out into the fjord with big, black, blind eyes.

«For å holde på sjelene,» fortsatte personen. "To keep the souls," the person continued. «For at de ikke skulle gå seg vill. “So they wouldn't get lost. Men en totempæl råtner. But a totem pole rots. Og den skal råtne, det er noe av poenget. And it should rot, that's part of the point. Og når den er borte, må sjelen finne nye boliger. Kanskje i en maske. Kanskje i et speil. Eller kanskje i et nyfødt barn.»

Fra akvariet lød hese fugleskrik fra pingvinenes luftegård.

«Vil du fortelle meg hvorfor du drepte henne?» sa Rafto og hørte at han også var blitt hes. "Will you tell me why you killed her?" said Rafto, hearing that he too had become hoarse.

«Synd at spillet er over, Rafto. Det har vært morsomt.» It's been fun.”

«Og hvordan fant du ut at jeg var på sporet av deg?» "And how did you find out I was on your trail?"

Den andre løftet hånden, og Rafto trådte automatisk et skritt bakover. Det hang noe fra hånden. Something was hanging from the hand. Et halskjede. I enden hang en grønn, tåreformet stein med et svart hakk i. Rafto kjente sitt eget hjertes tunge slag. At the end hung a green, tear-shaped stone with a black notch in it. Rafto felt the heavy beat of his own heart.

«Onny Hetland ville riktignok først ikke si noe. "Onny Hetland admittedly didn't want to say anything at first. Men hun lot seg … hva skal vi kalle det … overtale?» But she allowed herself to be… what shall we call it… persuasion?”

«Du lyver.» Rafto sa det uten pust og uten overbevisning.

«Hun fortalte at du påla henne å ikke si noe til dine kolleger. “She said that you told her not to say anything to your colleagues. Det var da jeg skjønte at du ville ta imot mitt tilbud om å komme hit alene. That's when I realized you'd take me up on my offer to come here alone. Fordi du trodde dette skulle bli din sjels nye bolig, din gjenoppstandelse. Because you thought this was going to be your soul's new home, your resurrection. Ikke sant?»

Det kalde, tynne regnet la seg som svette på Raftos ansikt. The cold, thin rain settled like sweat on Rafto's face. Han hadde lagt fingeren mot avtrekkeren på revolveren og konsentrerte seg om å snakke sakte og behersket:

«Du valgte feil sted. “You chose the wrong place. Du står med ryggen mot sjøen og det står politibiler på alle veiene som fører herfra. Ingen slipper unna.» No one escapes.”

Personen foran ham snuste ut i luften. «Kan du lukte det, Gert?»

«Hva?»

«Frykt. "Fear. Adrenalin har en ganske distinkt lukt. Men det vet jo du alt om. But you know all about that. Jeg er sikker på at du kjente den hos arrestantene du banket. I'm sure you felt it in the arrestees you beat. Laila luktet også sånn. Særlig da hun fikk se redskapene jeg skulle bruke. Especially when she got to see the tools I was going to use. Og Onny enda sterkere. Sannsynligvis fordi du hadde fortalt henne om Laila, så hun skjønte hva som skulle skje straks hun så meg. Probably because you had told her about Laila, so she knew what was going to happen as soon as she saw me. Det er en ganske opphissende lukt, synes du ikke? It's quite an arousing smell, don't you think? Jeg har lest at det er den lukten enkelte rovdyr bruker til å finne byttene sine. I have read that it is the smell that certain predators use to find their prey. Tenk deg det skjelvende byttet som prøver å gjemme seg, men allerede vet at det er lukten av dets egen frykt som skal drepe det.» Imagine the trembling prey trying to hide, but already knowing that it is the smell of its own fear that will kill it.”

Rafto så på den andres behanskede hender som hang rett ned langs siden, tomme. Rafto looked at the other's gloved hands hanging straight down at his side, empty. Det var høylys dag i nærheten av sentrum i Norges nest største by. It was broad daylight near the center of Norway's second largest city. Alderen til tross var han etter de siste årene uten alkohol i god fysisk form. Despite his age, he was in good physical shape after the last few years without alcohol. Refleksene var raske, og han hadde kampteknikken noenlunde intakt. Å få fram revolveren ville ta en brøkdel av et sekund. Så hvorfor var han så redd at tennene klapret i kjeften hans?

Kapittel 6

Dag 2. Cellular phone

Betjent Magnus Skarre lente seg bakover i kontorstolen og lukket øynene. Og bildet som straks dukket opp hadde drakt og sto med ryggen til ham. And the image that immediately appeared had a suit and stood with its back to him. Han åpnet øynene fort igjen, så på klokka. Seks. Han bestemte seg for at han fortjente en pause siden han var gjennom de faste prosedyrene for å søke etter en savnet person. He decided he deserved a break since he was going through the regular procedures for searching for a missing person. Han hadde ringt alle sykehusene for å høre om de hadde fått inn en Birte Becker. He had called all the hospitals to see if they had admitted a Birte Becker. Ringt Norgestaxi og Oslotaxi og sjekket turene de hadde hatt i nærheten av adressen på Hoff natten før. Snakket med banken hennes og fått bekreftet at hun verken hadde tatt ut store beløp fra sin konto før hun forsvant eller hatt registrerte uttak i natt eller i dag. Politivakta på Oslo lufthavn hadde fått se passasjerlister for i går kveld, men den eneste passasjeren de fant på Becker var ektemannen Filip på Bergensflyet. Skarre hadde også snakket med fergeselskapene som gikk til Danmark og England, selv om hun neppe var dratt til utlandet ettersom ektemannen oppbevarte passet hennes og hadde vist dem det. Den ærgjerrige betjenten hadde sendt den vanlige sikkerhetsfaksen til alle hotellene i Oslo og Akershus og til slutt sendt ut etterlysning til alle operative enheter inkludert patruljebilene i Oslo. The ambitious officer had sent the usual security fax to all the hotels in Oslo and Akershus and finally sent out a wanted notice to all operative units including the patrol cars in Oslo.

Det eneste som gjensto var spørsmålet om mobiltelefonen.

Magnus ringte Harry og informerte om situasjonen. Førstebetjenten var tungpustet, og i bakgrunnen lød ilter fuglekvitring. The first officer was breathing heavily, and in the background there was the sound of birds chirping. Harry stilte et par spørsmål om mobiltelefonen før han la på. Harry asked a few questions about the cell phone before hanging up. Så reiste Skarre seg og gikk ut i korridoren. Døra til Katrine Bratts kontor sto åpen og lyset på, men det var ingen der. Han gikk trappa opp til kantinen i etasjen over.

Matserveringen var stengt, men det var halvvarm kaffe på en kanne, og knekkebrød og syltetøy på et trillebord innenfor døra. The food service was closed, but there was half-hot coffee in a pot, and crackers and jam on a rolling table inside the door. Det satt bare fire personer i rommet, men den ene av dem var Katrine Bratt ved et bord ved veggen. Hun leste dokumenter i en ringperm. Foran henne sto et glass med vann og en åpnet matpakke med to brødskiver. Hun hadde på seg briller. Tynn innfatning, tynne glass, de syntes nesten ikke i ansiktet hennes.

Skarre skjenket seg kaffe og gikk bort til bordet hennes.

«Planlagt overtid?» sa han og slo seg ned. "Planned overtime?" he said, settling down.

Magnus Skarre mente han hørte et sukk før hun løftet blikket fra arket.

«Hvordan jeg visste det?» smilte han. "How did I know?" he smiled. «Hjemmelagd matpakke. Du visste før du gikk hjemmefra at kantinen vår stenger klokka fem og at du skulle sitte lenger. You knew before you left home that our canteen closes at five and that you should stay longer. Beklager, man blir sånn av å være etterforsker.»

«Gjør man?» sa hun uten å fortrekke en mine mens blikket hennes søkte tilbake til sidene i permen. "Do you?" she said without so much as a wink as her gaze searched back to the pages of the binder.

«Jepp,» sa Skarre, slurpet i seg kaffe og benyttet anledningen til å se på henne. "Yeah," Skarre said, sipping coffee and taking the opportunity to look at her. Hun satt lett lent forover slik at han kunne se ned i halslinningen på blusen og se blondene øverst på en hvit BH. She was leaning slightly forward so that he could look down at the neckline of the blouse and see the lace at the top of a white bra. «Ta denne forsvinningssaken i dag. “Take this disappearance case today. Jeg har ingen opplysninger som ikke alle andre har. I don't have any information that everyone else doesn't have. Likevel sitter jeg her og tenker at hun kanskje befinner seg på Hoff fortsatt. Nevertheless, I sit here and think that she might still be at Hoff. At hun kanskje ligger under snøen eller løvet et sted. Eller kanskje i et av de mange små vannene eller bekkene der.»

Katrine Bratt svarte ikke.

«Og vet du hvorfor jeg tenker det?» "And do you know why I think that?"

«Nei,» svarte hun tonløst uten å løfte blikket fra permen.

Skarre strakte seg over bordet og la en mobiltelefon rett foran henne. Skarre reached across the table and placed a cell phone right in front of her. Katrine løftet blikket med en oppgitt mine. Katrine looked up with a resigned expression.

«Dette er en mobiltelefon,» sa han. «Du tror antagelig det er en ganske ny oppfinnelse. “You probably think it's a fairly new invention. Men allerede i april 1973 ringte mobiltelefonens far, Martin Cooper, den første mobiltelefonsamtalen hjem til sin kone. But already in April 1973, the father of the mobile phone, Martin Cooper, made the first mobile phone call to his wife's home. Og han ante naturligvis ikke da at oppfinnelsen skulle bli en av de viktigste måter vi i politiet finner forsvunne personer på. And of course he had no idea at the time that the invention would become one of the most important ways in which we in the police find missing persons. Skal du bli en brukbar etterforsker, bør du lytte og lære deg disse tingene, Bratt.» If you're going to be a useful detective, you'd better listen and learn these things, Bratt."

Katrine tok av seg brillene og så på Skarre med et lite smil han likte, men ikke helt greide å tolke. «Jeg er lutter øre, betjent.»

«Godt,» sa Skarre. «Fordi Birte Becker er eier av en mobiltelefon. "Because Birte Becker owns a mobile phone. Og en mobiltelefon sender ut signaler som oppfattes av basestasjonene i området der den befinner seg. And a mobile phone sends out signals that are perceived by the base stations in the area where it is located. Ikke bare når du ringer, men faktisk om du bare har telefonen på. Not just when you call, but actually if you just have the phone on. Det er derfor amerikanerne fra starten av kalte det __cellular phone__. That is why the Americans from the beginning called it cellular phone. Fordi den dekkes av basestasjoner i små områder, altså celler. Because it is covered by base stations in small areas, i.e. cells. Jeg har sjekket med Telenor, og basestasjonen som dekker Hoff mottar fortsatt signaler fra Birtes telefon. I have checked with Telenor, and the base station that covers Hoff is still receiving signals from Birte's phone. Men vi har vært igjennom hele huset og det er ikke noen telefon der. But we have been through the whole house and there is no telephone there. Og hun har neppe mistet den like ved huset, det ville vært for tilfeldig. And she's unlikely to have lost it close to the house, that would be too random. Ergo …» Skarre løftet hendene som en tryllekunstner etter utført triks. «Etter denne kaffen kontakter jeg Operasjonssentralen og sender ut et leteteam.»

«Lykke til,» sa Katrine, rakte ham mobiltelefonen og bladde om. "Good luck," said Katrine, handing him the mobile phone and flipping through the pages.

«Det der er en av de gamle Hole-sakene, er det ikke?» sa Skarre. "That's one of those old Hole cases, isn't it?" said Skarre.

«Jo, det stemmer.» "Yeah, that's right."

«Han trodde det var en seriemorder på ferde.» "He thought there was a serial killer on the way."

«Jeg vet det.» "I know."

«Gjør du? Da vet du kanskje at han tok feil også? Then maybe you know he was wrong too? Og at det heller ikke var første gang. Han er sykelig opptatt av seriemordere, Hole, han tror dette er USA. He's obsessed with serial killers, Hole, he thinks this is the US. Men han har ennå ikke funnet seriemorderen sin her til lands.» But he has not yet found his serial killer in this country."

«Det er flere seriemordere i Sverige. "There are several serial killers in Sweden. Thomas Quick, John Asonius. Tore Hedin …»

Magnus Skarre lo. «Du har lest leksa di. Men hvis du har lyst til å lære et par ting om ordentlig etterforskning, foreslår jeg at du og jeg stikker herfra og tar en øl.» But if you want to learn a thing or two about proper investigation, I suggest you and I get out of here and have a beer.”

«Takk, jeg er ikke …»

«Og kanskje en matbit. Den matpakka var ikke stort.» Skarre fikk endelig fanget blikket hennes og holdt det fast. Det hadde et underlig skinn, som om det ulmet i en brann langt der inne. It had a strange sheen, like it was smoldering in a fire deep inside. Han hadde aldri sett et slikt skinn før. He had never seen such a skin before. Og han tenkte at han hadde greid det, at han hadde tent den brannen, at han i løpet av samtalen hadde rykket opp i hennes divisjon. And he thought that he had succeeded, that he had lit that fire, that in the course of the conversation he had moved up in her division.

«Du kan se på det som …,» begynte han og lot som han lette etter ordet: «Opplæring.» "You can think of it as…," he began, pretending to search for the word: "Education."

Hun smilte. Smilte bredt.

Skarre kjente pulsen stige, at han ble varm og syntes han allerede kunne kjenne hennes kropp mot sin, et strømpekledd kne mot fingertuppene, den knitrende lyden når hånden hans gled videre oppover.

«Hva er det du vil, Skarre? "What do you want, Skarre? Sjekke opp den nye dama på avsnittet?» Hun smilte enda bredere og skinnet ble enda klarere. Check out the new chick on the episode?” She smiled even wider and the skin became even clearer. «Skynde deg å pule henne slik guttunger spytter på de største kakestykkene i bursdagselskaper så de får ha dem i fred for de andre?» "Hurry up to smother her like boys spit on the biggest pieces of cake at birthday parties so they can have them in peace for the others?"

Magnus Skarre ante at underkjeven hans hadde glidd ned.

«La meg gi deg et par velmente tips, Skarre. Hold deg unna damer på jobben. Stay away from ladies at work. Ikke ta deg tid til å gå i kantina og drikke kaffe hvis du mener at du har et hett spor. Don't take the time to go to the canteen and drink coffee if you think you have a hot streak. Og ikke prøv å innbille meg at det er du som ringer Operasjonssentralen. And don't try to imagine that you are the one calling the Operations Center. Du ringer førstebetjent Hole, og så er det han som bestemmer om det skal settes i gang søk. You call First Officer Hole, and then he is the one who decides whether a search should be launched. Og da kommer han til å ringe Redningssentralen som har folk parate, ikke et redningsteam herfra.» And then he's going to call the rescue center, which has people ready, not a rescue team from here."

Katrine krøllet sammen matpapiret og kastet det mot søppelkurven bak Skarre. Han behøvde ikke snu seg for å vite at hun traff. He didn't have to turn to know she hit. Hun klappet sammen permen og reiste seg, men da hadde Skarre rukket å samle seg sånn noenlunde.

«Jeg vet ikke hva du innbiller deg, Bratt. “I don't know what you're imagining, Bratt. Du er ei gift kjerring som kanskje ikke får nok hjemme og derfor håper at en fyr som meg gidder å … gidder å …» Han fant ikke ordene. You're a married woman who might not get enough at home and therefore hope that a guy like me bothers to... bothers to..." He couldn't find the words. Helvete, han fant ikke ordene. «Jeg tilbyr bare å lære deg et par ting, din fitte.» "I'm just offering to teach you a few things, cunt."

Noe skjedde i ansiktet hennes, som en gardin som gled til side slik at han så rett inn i flammene. Something happened in her face, like a curtain sliding aside so that he was looking straight into the flames. Et øyeblikk var han overbevist om at hun kom til å slå. For a moment he was convinced she was going to strike. Men ingenting skjedde. Og da hun snakket igjen, gikk opp for ham at alt bare hadde skjedd i blikket hennes, hun hadde ikke rørt en finger og stemmen var fullkomment behersket: And when she spoke again, it occurred to him that everything had only happened in her gaze, she had not moved a finger and her voice was perfectly controlled:

«Jeg ber om tilgivelse om jeg har misforstått deg,» sa hun uten at ansiktsuttrykket tydet på at hun anså det som særlig sannsynlig. "I beg your pardon if I misunderstood you," she said without the expression on her face suggesting that she considered it particularly likely. «For øvrig ringte ikke Martin Cooper den første mobilsamtalen til kona, men til konkurrenten Joel Engel i Bell Laboratories. "By the way, Martin Cooper didn't make the first mobile call to his wife, but to competitor Joel Engel at Bell Laboratories. Tror du det var for å lære ham et par ting, Skarre? Do you think it was to teach him a few things, Skarre? Eller for å skryte?»

Skarre så etter henne, så drakten gni seg mot bakenden hennes der hun vrikket seg mot utgangen på kantinen. Skarre looked after her, saw the suit rubbing against her rear as she wiggled towards the exit of the canteen. Faen, dama var jo gær'n! Damn, the lady was crazy! Han hadde lyst til å reise seg og hive noe etter henne. He wanted to get up and grab something after her. Men han visste at han ikke ville treffe. But he knew he wouldn't hit. Dessuten var det like greit å sitte, han var redd ereksjonen fortsatt var synlig. Besides, it was just as well to sit, he was afraid his erection was still visible.

Harry kjente lungene presse mot innsiden av ribbeina. Harry felt his lungs press against the inside of his ribs. Pusten hadde begynt å roe seg. The breathing had begun to calm down. Men ikke hjertet som løp som en hare i brystet hans. Treningsklærne var tunge av svette der han sto i skogbrynet ved Ekebergrestauranten. His training clothes were heavy with sweat as he stood at the edge of the forest by the Ekeberg restaurant. Funkisrestauranten fra mellomkrigstiden hadde en gang vært Oslos stolthet der den tronet over byen oppe i den bratte åssiden i øst. Men så hadde gjestene sluttet å ta den lange turen opp fra sentrum til skogen, stedet var blitt ulønnsomt, hadde forfalt og blitt en avskallet rønne for avdankede danseløver, middelaldrende drankere og ensomme sjeler på jakt etter andre ensomme sjeler. But then the guests had stopped making the long trip up from the center to the forest, the place had become unprofitable, had fallen into disrepair and become a desolate den for renegade dancing lions, middle-aged drunkards and lonely souls in search of other lonely souls. Til slutt hadde de stengt restauranten. Harry hadde likt å kjøre opp hit over byens gule lokk av eksos og løpe på mylderet av stier, i bratt terreng som ga motstand og fikk melkesyren til å brenne i muskulaturen. Harry had enjoyed driving up here over the city's yellow caps of exhaust and running on the myriad of paths, on steep terrain that offered resistance and made the lactic acid burn in his muscles. Han hadde likt å stoppe ved den forliste skjønnheten av en restaurant, sette seg på den regnvåte, overgrodde terrassen og se utover byen som en gang hadde vært hans, men som nå var et overdratt konkursbo, en overtatt ekskjæreste. He would have liked to stop at the sunken beauty of a restaurant, sit on the rain-soaked, overgrown patio, and look out over the city that had once been his but was now a consigned bankrupt's estate, a taken-over ex-lover.

Byen lå nede i en gryte med åser på alle sider og retrettmulighet kun mot fjorden. Geologer sa at Oslo var et dødt vulkankrater. Og på kvelder som i kveld hendte det at Harry forestilte seg at byens lys var perforeringer i jordskorpen hvor den glødende lavaen under skinte igjennom. Ut fra Holmenkollbakken som lå som et hvitt, opplyst komma i åsen på motsatt side av byen, prøvde han å beregne hvor Rakels hus måtte ligge.