×

We use cookies to help make LingQ better. By visiting the site, you agree to our cookie policy.


image

Jø Nesbø - Snømannen, Jø Nesbø - Snømannen Part 12 (2)

Jø Nesbø - Snømannen Part 12 (2)

«Rakel overlevde,» sa Harry. «Du mislyktes, din faen.»

Harry så Mathias' øyne utvide seg. Og så smalne. Så dem stirre på revolveren som ikke hadde avfyrt noe skudd, på jernet rundt håndleddet som lenket ham til Harry.

«Du … du tok ut patronene,» stammet Mathias.

Harry ristet på hodet. «Katrine Bratt hadde aldri patroner i revolveren sin.»

Mathias løftet blikket opp på Harry og lente seg bakover: «Kom.»

Så hoppet han ut.

Harry ble rykket framover og ut av balanse. Han prøvde å holde seg fast, men Mathias var for tung og Harry en krympet kjempe, tappet for kjøtt og blod. Politimannen brølte idet han ble dratt over stålrekkverket og sugd mot vinduet og avgrunnen. Og det han så for seg idet han svingte den ledige venstrearmen over hodet og bakover, var et stolbein der han satt helt alene på en skitten hybel uten vindu i Cabrini Green i Chicago. Harry hørte lyden av metall mot metall, så var han i fritt fall gjennom natten. Handelen var fullbyrdet.

Gunnar Hagen stirret mot hopptårnet, men snøfillene som hadde begynt å falle igjen hindret sikten.

«Harry!» gjentok han på walkietalkien. «Er du der?»

Han slapp talk-knappen, men svaret var igjen bare et intenst sus av ingenting.

Det hadde ankommet fire patruljebiler på den åpne plassen ved hoppet nå, og det hadde oppstått full forvirring da de hørte skriket fra hopptårnet for noen sekunder siden.

«De falt,» sa betjenten ved siden av ham. «Jeg er sikker på at jeg så to skikkelser komme ut av glassburet.»

Gunnar Hagen senket hodet resignert. Han visste ikke helt hvordan og hvorfor, men et øyeblikk forekom det ham at det var en absurd logikk i at det skulle ende slik, det ga en slags kosmisk balanse.

Sludder. For noe jævlig sludder.

Hagen kunne ikke se politibilene i snødrevet, men han kunne høre de klagende sirenene, som sørgekoner som alt var på vei. Og han visste at lyden ville tiltrekke åtseldyrene; nyhetsgribbene, de nysgjerrige naboene, de blodtørstige sjefene. De ville komme for å få seg sin favorittbit av kadaveret, sin delikatesse. Og kveldens to-retters – den avskyelige snømannen og den avskyelige politimannen – ville falle dem alle i smak. Det var ingen logikk, ingen balanse, bare sult og mat. Det spraket i Hagens walkietalkie.

«Vi finner dem ikke! Over.»

«De må være der,» ropte Hagen. «Har dere sett på taket av bygningene? Over.»

Hagen ventet mens han lurte på hvordan han skulle fortelle sine overordnede at han hadde latt Harry gå alene. Hvordan han skulle forklare at han bare var Harrys overordnede, ikke hans sjef og aldri hadde vært det. Og at det var en logikk i det også, og at han egentlig ga faen i om de forsto den eller ikke.

«Hva skjer?»

Hagen snudde seg. Det var Magnus Skarre.

«Harry falt ned,» sa Hagen og nikket mot tårnet. «De leter etter liket nå.»

«Lik? Av Harry? Niks.»

«Niks?»

Hagen snudde seg mot Skarre som stirret opp mot tårnet. «Jeg trodde du kjente den fyren nå, Hagen.»

Hagen kjente at han tross alt misunte den unge betjenten hans overbevisning.

Walkietalkien spraket igjen. «De er ikke her!»

Skarre snudde seg mot ham, blikkene deres møttes og Skarre trakk på skuldrene som til et hva-sa-jeg?

«Hei, du!» Hagen ropte til føreren av landroveren og pekte på lyskasteren på taket. «Lys på glassburet. Og skaff meg en kikkert.»

Noen sekunder senere skar en lysstråle gjennom natten.

«Ser du noe?» spurte Skarre.

«Snø,» sa Hagen og presset kikkerten mot øynene. «Lys lenger opp. Stopp! Vent … Gode gud!»

«Hva da?»

«Det er pokker ikke sant.»

I det samme drev snøværet forbi som et sceneteppe som ble trukket til side. Hagen hørte flere utrop fra politimennene. Det så ut som to sammenlenkede figurer som dinglet fra et kjede i et bilspeil, den nederste med en hånd liksom triumferende over hodet, den andre med begge armene spent ut vertikalt som han var korsfestet sidelengs. Og begge livløse, med lutende hoder der de langsomt dreide rundt i luften.

Gjennom kikkerten kunne Hagen se håndjernet som forankret Harrys venstre hånd til rekkverket på innsiden av glassburet.

«Det er pokker ikke sant,» gjentok Hagen.

Det var tilfeldigvis den unge betjenten fra Savnetgruppa, Thomas Helle, som satt på huk ved siden av Harry Hole da han kom til bevissthet. Fire politifolk hadde trukket ham og Mathias Lund-Helgesen opp igjen i glassburet. Og i årene som kom skulle Helle fortelle gang på gang om den beryktede førstebetjentens merkelige første reaksjon:

«Han var helt vill i øya, spurte ut om Lund-Helgesen var i live! Akkurat som han var livredd for at fyren skulle ha daua, som om det var det verste som kunne ha skjedd. Og da jeg sa ja og at han var på vei ned i sjukebilen, brølte han at vi måtte ta fra Lund-Helgesen skolissene og belte, at vi måtte sørge for at han ikke fikk tatt livet av seg sjøl. Har du hørt på makan til omsorg for en fyr som akkurat har prøvd å knerte eksdama di?»

Kapittel 37

Dag 22. Pappa

Jonas trodde han hadde hørt det ringle i metallrørene, men hadde sovnet igjen. Det var først da han hørte de halvkvalte lydene at han slo opp øynene. Det var noen i rommet. Det var far, han satt på sengekanten.

Og de halvkvalte lydene var gråt.

Jonas satte seg opp i senga. Han la en hånd på farens skulder. Kjente hvordan den ristet. Det var underlig, han hadde aldri tenkt over at faren hadde så smale skuldre.

«De … de har funnet henne,» hulket han. «Mamma er …»

«Jeg vet det,» sa Jonas. «Jeg drømte det.»

Faren snudde seg forbauset mot ham. I månelyset som sivet inn mellom gardinene kunne Jonas se tårene renne nedover kinnene hans.

«Det er bare oss nå, pappa,» sa Jonas.

Faren åpnet munnen. Én gang. To ganger. Men det kom ingenting ut. Så strakte han ut armene, slo dem rundt Jonas og trakk ham inntil seg. Holdt ham hardt. Jonas la hodet mot farens halsgrop, kjente de varme tårene fukte hodebunnen.

«Vet du hva, Jonas?» hvisket han gråtkvalt. «Jeg er så glad i deg. Du er det mest kostbare jeg har. Du er gutten min. Hører du? Gutten min. Og det kommer du alltid til å være. Vi skal klare oss, tror du ikke?»

«Jo, pappa,» hvisket Jonas tilbake. «Vi skal klare oss. Du og jeg.»

Kapittel 38

Desember 2004. Svanene

Det ble desember og utenfor sykehusets vinduer lå jordene nakne og brune under stålgrå himmel. På motorveien knaste piggdekk mot tørr asfalt og fotgjengerne hastet over gangbroen med opptrukne frakkekrager og lukkede ansikter. Men på innsiden av husveggene rykket menneskene nærmere hverandre. Og på bordet på sykehusrommet markerte det enslige lyset første søndag i advent.

Harry stoppet i døra. Ståle Aune satt oppreist i senga og hadde øyensynlig akkurat sagt noe morsomt, for lederen for Kriminalteknisk, Beate Lønn, lo fortsatt. På fanget hennes satt en rødkinnet baby og så på Harry med trillrunde øyne og åpen munn.

«Min venn!» brummet Ståle da han fikk øye på politimannen.

Harry gikk inn, bøyde seg, ga Beate en klem og rakte Ståle Aune hånden.

«Du ser bedre ut enn sist,» sa Harry.

«De sier jeg skal skrives ut før jul,» sa Aune og snudde Harrys hånd i sin. «Det var da en djevelsk klo. Hva skjedde?»

Harry lot den andre studere høyrehånden hans. «Langfingeren ble kappet av og lot seg ikke redde. De sydde sammen senene på ringfingeren, og nerveendene vokser en millimeter i måneden og prøver å finne hverandre. Men legene sier jeg må regne med permanent lammelse på innsiden.»

«En dyr pris.»

«Nei,» sa Harry. «Vekslepenger.»

Aune nikket.

«Noe nytt om når saken kommer opp?» sa Beate som hadde reist seg for å legge barnet ned i bagen.

«Nei,» sa Harry mens han studerte krimteknikerens effektive bevegelser.

«Forsvaret kommer til å prøve å få Lund-Helgesen erklært sinnssyk,» sa Aune som fremdeles foretrakk det folkelige uttrykket «sinnssyk», som etter hans mening ikke bare var dekkende, men til og med poetisk. «Og det skal en enda dårligere psykolog enn meg til for ikke å greie det.»

«Ja, ja, han kommer uansett til å få livsvarig,» sa Beate, la hodet på skakke og glattet over babyens teppe.

«Bare synd at ikke livsvarig er livsvarig,» brummet Aune og strakte hånden ut etter glasset på nattbordet. «Jo eldre jeg blir, desto mer heller jeg til den oppfatning at ondskap er ondskap, med eller uten sinnslidelse. Vi er alle mer eller mindre disponert for onde handlinger, men disposisjonen vår kan ikke frata oss skyld. Vi er da i himmelens navn alle syke og personlighetsforstyrret. Og det er nettopp våre handlinger som definerer hvor syke vi er. Likhet for retten kalles det, men det er meningsløst så lenge ingen er like. Under svartedauen ble sjøfolk som hostet, straks lempet over bord. Naturligvis ble de det. For rettferdighet er en sløv kniv, både som filosofi og som dommer. Alt vi har er heldige og mindre heldige sykdomsbilder, mine venner.»

«Uansett,» sa Harry og stirret ned på den fortsatt bandasjerte stumpen etter langfingeren. «I dette tilfellet er det livsvarig.»

«Å?»

«Uheldig sykdomsbilde.»

Stillheten ruget i rommet.

«Fortalte jeg at jeg fikk tilbud om en fingerprotese?» sa Harry og viftet med høyrehånden. «Men jeg liker det i grunnen sånn. Fire fingre. Tegneseriehånd.»

«Hva gjorde du med den som var der?»

«Prøvde å donere den til Anatomisk institutt, men de takka nei. Så jeg skal stoppe den ut og ha den på pulten min, akkurat som Hagen og den japanske lillefingeren. Tenkte en stiv langfinger kunne være en passende velkomsthilsen hos Hole.»

De to andre lo.

«Hvordan går det med Oleg og Rakel?» spurte Beate.

«Overraskende bra,» sa Harry. «Tøffinger.»

«Og Katrine Bratt?»

«Bedre. Jeg besøkte henne i forrige uke. Hun begynner å jobbe igjen i februar. Skal tilbake til Sedelighetsavdelingen i Bergen.»

«Virkelig? Holdt ikke hun på å skyte folk i iveren?»

«Feil. Det viser seg at hun gikk rundt med tom revolver. Det var derfor hun torde å presse avtrekkeren så langt inn at hanen løftet seg. Og jeg burde ha skjønt det før.»

«Å?»

«Når du flytter fra ett politikammer til et annet, leverer du inn tjenesterevolveren og får en ny og to patronesker. Det lå to uåpnede patronesker i skrivebordsskuffen hennes.»

Et øyeblikks taushet fulgte.

«Fint at hun er frisk,» sa Beate og strøk babyen over håret.

«Ja,» sa Harry fraværende og tenkte at det var sant, det hadde sett ut som det gikk bedre. Da han hadde besøkt Katrine i morens leilighet i Bergen, hadde hun akkurat dusjet etter en lang løpetur på Sandviksfjellet. Luggen var fortsatt våt og kinnene røde mens moren serverte te og Katrine fortalte hvordan farens sak var blitt en besettelse. Og ba ham tilgi at hun hadde dratt ham med inn i saken. Men han hadde ikke sett noen beklagelse i blikket hennes.

«Psykiateren min sier at jeg bare er noen knepp mer ekstrem enn folk flest,» hadde hun ledd og trukket på skuldrene. «Men nå er jeg ferdig med det. Det har fulgt meg helt fra barndommen, men han er endelig renvasket, og jeg kan komme meg videre i livet.»

«Skyfle papirer på Sedelighetsavdelingen?»

«Vi starter der, så får vi se. Selv statsministre gjør comeback.»

Så hadde blikket hennes glidd ut av vinduet, utover fjorden. I retning Finnøy, kanskje. Og da Harry gikk derfra, visste han at skaden var der og alltid kom til å være der.

Han så ned på hånden sin. Aune hadde rett; hvis enhver baby var et perfekt mirakel, så var livet i grunnen bare en ødeleggelsesprosess.

En sykepleier kremtet i døra. «Tid for litt sprøyter, Aune.»

«Å, la meg slippe, søster.»

«Her slipper ingen.»

Ståle Aune sukket. «Søster, hva er ondest? Å ta livet fra et menneske som vil leve, eller døden fra et menneske som vil dø.»

Beate, søsteren og Ståle lo, og ingen merket at Harry rykket til i stolen.

Harry gikk de bratte bakkene fra sykehuset og opp til Sognsvann. Det var ikke mange mennesker der, bare den trofaste skaren av søndagsturgåere som tok sin faste runde rundt skogsvannet. Rakel ventet på ham ved veibommen.

De ga hverandre en klem og begynte på runden i taushet. Lufta var skarp og sola skinte matt fra en blekblå himmel. Tørt løv knaste og løste seg opp under hælene deres.

«Jeg har gått i søvne,» sa Harry.

«Å?»

«Ja. Og har sannsynligvis gjort det en stund.»

«Det er ikke så lett å være til stede hele tiden,» sa hun.

«Nei, nei.» Han ristet på hodet. «Bokstavelig talt. Jeg tror jeg har vært oppe og gått i leiligheten på nattestid. Gudene veit hva jeg har drevet med.»

«Hvordan oppdaget du det?»

«Natta etter at jeg kom hjem fra sykehuset. Jeg sto på kjøkkenet og så på gulvet, på noen våte fotspor. Og så oppdaget jeg at jeg var kliss naken bortsett fra mine egne gummistøvler, at det var midt på natta og at jeg holdt en hammer i hånda.»

Rakel smilte og så ned. Forandret skrittlengden så de kom i takt. «Jeg gikk også i søvne en stund. Rett etter at jeg ble gravid.»

«Aune fortalte meg at voksne går i søvne i stressperioder.»

De stoppet ved vannkanten. Så på et svanepar som urørlig og lydløst fløt forbi på den grå flaten.

«Jeg visste fra første stund hvem Olegs far var,» sa hun. «Men jeg visste ennå ikke at jeg og han var med barn da han fikk beskjeden om at kjæresten hans i Oslo var gravid.»

Harry fylte lungene med den skarpe lufta. Kjente at den stakk. At den smakte vinter. Han lukket øynene mot sola og lyttet: «Da jeg oppdaget det, hadde han allerede tatt sitt valg og reist fra Moskva til Oslo. Jeg hadde to alternativer. Å gi barnet en far i Moskva som ville elske ham og passe på ham som sitt eget. Så lenge han trodde det var hans eget. Eller slett ingen far. Det var absurd. Du vet hva jeg føler om lyving. Hadde noen fortalt meg at jeg – jeg av alle mennesker – en dag skulle velge å leve resten av livet på en løgn, hadde jeg selvfølgelig blånektet. Man tror alt er enkelt når man er ung, man vet lite om de umulige valgene. Og hadde jeg bare hatt meg selv å ta hensyn til, hadde også dette vært et enkelt valg. Men det var så mange hensyn å ta. Ikke bare om jeg skulle knuse Fjodor og krenke hans familie, men også om jeg skulle ødelegge for han som hadde dratt til Oslo og familien hans. Og så var det hensynet til Oleg. Først og fremst handlet det om Oleg.»

«Jeg skjønner,» sa Harry. «Jeg skjønner alt.»

«Nei,» sa hun. «Du skjønner ikke hvorfor jeg ikke har fortalt deg dette før. Overfor deg hadde jeg ingen hensyn å ta. Du må tro jeg har forsøkt å fremstå som et bedre menneske enn det jeg er.»

«Jeg tror ikke det,» sa Harry. «Jeg tror ikke du er et bedre menneske enn det du er.»

Hun la hodet over på siden så det berørte skulderen hans.

«Tror du det er sant det de sier om svaner?» sa hun. «At de er trofaste til døden skiller dem ad.»

«Jeg tror de er trofaste mot løftene de har gitt,» sa Harry.

«Og hvilke løfter gir svaner?»

«Ingen, vil jeg formode.»

«Så du snakker om deg selv nå? Jeg likte deg egentlig bedre da du ga løfter og brøt dem.»

«Vil du ha flere løfter?»

Hun ristet på hodet.

Da de begynte å gå igjen, stakk hun armen inn i hans.

«Jeg skulle ønske vi kunne begynne på nytt,» sukket hun. «Late som ingenting har skjedd.»

«Jeg veit det.»

«Men du vet også at det ikke går.»

Harry hørte hvordan hun greide å legge tonefallet slik at det hørtes ut som en konstatering, men likevel med et bitte lite spørsmålstegn gjemt der inne.

«Jeg har tenkt å reise bort,» sa han.

«Ja vel? Hvor da?»

«Jeg veit ikke. Ikke let etter meg. Spesielt ikke i Nord-Afrika.»

«Nord-Afrika?»

«Det er en Marty Feldman-replikk i en film. Han vil flykte, men samtidig finnes.»

«Jeg skjønner.»

En skygge strøk over dem og videre bortover den grågule, utvaskede skogbunnen. De så opp. Det var en av svanene.

«Hvordan gikk det i filmen,» spurte Rakel. «Fant de hverandre igjen?»

«Selvfølgelig.»

«Når kommer du tilbake?»

«Aldri,» sa Harry. «Jeg kommer aldri tilbake.»

I en kald kjeller i en bygård på Tøyen sto to bekymrede representanter for sameiet og så på en mann i kjeledress og med usedvanlig tykke brilleglass. Ånden sto ut av mannens munn som hvitt kalkstøv da han snakket: «Det er det som er med muggsopp. Du kan ikke se at den er der.»

Han gjorde en pause. Trykket langfingeren mot hårtjafsen som lå tvers over pannen.

«Men det er den.»

Tidligere utgitt


Jø Nesbø - Snømannen Part 12 (2) Jø Nesbø - The Snowman Part 12 (2)

«Rakel overlevde,» sa Harry. «Du mislyktes, din faen.»

Harry så Mathias' øyne utvide seg. Og så smalne. Så dem stirre på revolveren som ikke hadde avfyrt noe skudd, på jernet rundt håndleddet som lenket ham til Harry.

«Du … du tok ut patronene,» stammet Mathias.

Harry ristet på hodet. «Katrine Bratt hadde aldri patroner i revolveren sin.»

Mathias løftet blikket opp på Harry og lente seg bakover: «Kom.»

Så hoppet han ut.

Harry ble rykket framover og ut av balanse. Han prøvde å holde seg fast, men Mathias var for tung og Harry en krympet kjempe, tappet for kjøtt og blod. Politimannen brølte idet han ble dratt over stålrekkverket og sugd mot vinduet og avgrunnen. Og det han så for seg idet han svingte den ledige venstrearmen over hodet og bakover, var et stolbein der han satt helt alene på en skitten hybel uten vindu i Cabrini Green i Chicago. Harry hørte lyden av metall mot metall, så var han i fritt fall gjennom natten. Handelen var fullbyrdet.

Gunnar Hagen stirret mot hopptårnet, men snøfillene som hadde begynt å falle igjen hindret sikten.

«Harry!» gjentok han på walkietalkien. «Er du der?»

Han slapp talk-knappen, men svaret var igjen bare et intenst sus av ingenting.

Det hadde ankommet fire patruljebiler på den åpne plassen ved hoppet nå, og det hadde oppstått full forvirring da de hørte skriket fra hopptårnet for noen sekunder siden.

«De falt,» sa betjenten ved siden av ham. «Jeg er sikker på at jeg så to skikkelser komme ut av glassburet.»

Gunnar Hagen senket hodet resignert. Han visste ikke helt hvordan og hvorfor, men et øyeblikk forekom det ham at det var en absurd logikk i at det skulle ende slik, det ga en slags kosmisk balanse.

Sludder. For noe jævlig sludder.

Hagen kunne ikke se politibilene i snødrevet, men han kunne høre de klagende sirenene, som sørgekoner som alt var på vei. Og han visste at lyden ville tiltrekke åtseldyrene; nyhetsgribbene, de nysgjerrige naboene, de blodtørstige sjefene. De ville komme for å få seg sin favorittbit av kadaveret, sin delikatesse. Og kveldens to-retters – den avskyelige snømannen og den avskyelige politimannen – ville falle dem alle i smak. Det var ingen logikk, ingen balanse, bare sult og mat. Det spraket i Hagens walkietalkie.

«Vi finner dem ikke! Over.»

«De må være der,» ropte Hagen. «Har dere sett på taket av bygningene? Over.»

Hagen ventet mens han lurte på hvordan han skulle fortelle sine overordnede at han hadde latt Harry gå alene. Hvordan han skulle forklare at han bare var Harrys overordnede, ikke hans sjef og aldri hadde vært det. Og at det var en logikk i det også, og at han egentlig ga faen i om de forsto den eller ikke.

«Hva skjer?»

Hagen snudde seg. Det var Magnus Skarre.

«Harry falt ned,» sa Hagen og nikket mot tårnet. «De leter etter liket nå.»

«Lik? Av Harry? Niks.»

«Niks?»

Hagen snudde seg mot Skarre som stirret opp mot tårnet. «Jeg trodde du kjente den fyren nå, Hagen.»

Hagen kjente at han tross alt misunte den unge betjenten hans overbevisning.

Walkietalkien spraket igjen. «De er ikke her!»

Skarre snudde seg mot ham, blikkene deres møttes og Skarre trakk på skuldrene som til et __hva-sa-jeg?__

«Hei, du!» Hagen ropte til føreren av landroveren og pekte på lyskasteren på taket. «Lys på glassburet. Og skaff meg en kikkert.»

Noen sekunder senere skar en lysstråle gjennom natten.

«Ser du noe?» spurte Skarre.

«Snø,» sa Hagen og presset kikkerten mot øynene. «Lys lenger opp. Stopp! Vent … Gode gud!»

«Hva da?»

«Det er pokker ikke sant.»

I det samme drev snøværet forbi som et sceneteppe som ble trukket til side. Hagen hørte flere utrop fra politimennene. Det så ut som to sammenlenkede figurer som dinglet fra et kjede i et bilspeil, den nederste med en hånd liksom triumferende over hodet, den andre med begge armene spent ut vertikalt som han var korsfestet sidelengs. Og begge livløse, med lutende hoder der de langsomt dreide rundt i luften.

Gjennom kikkerten kunne Hagen se håndjernet som forankret Harrys venstre hånd til rekkverket på innsiden av glassburet.

«Det er pokker ikke sant,» gjentok Hagen.

Det var tilfeldigvis den unge betjenten fra Savnetgruppa, Thomas Helle, som satt på huk ved siden av Harry Hole da han kom til bevissthet. Fire politifolk hadde trukket ham og Mathias Lund-Helgesen opp igjen i glassburet. Og i årene som kom skulle Helle fortelle gang på gang om den beryktede førstebetjentens merkelige første reaksjon:

«Han var helt vill i øya, spurte ut om Lund-Helgesen var i live! Akkurat som han var livredd for at fyren skulle ha daua, som om det var det verste som kunne ha skjedd. Og da jeg sa ja og at han var på vei ned i sjukebilen, brølte han at vi måtte ta fra Lund-Helgesen skolissene og belte, at vi måtte sørge for at han ikke fikk tatt livet av seg sjøl. Har du hørt på makan til omsorg for en fyr som akkurat har prøvd å knerte eksdama di?»

Kapittel 37

Dag 22. Pappa

Jonas trodde han hadde hørt det ringle i metallrørene, men hadde sovnet igjen. Det var først da han hørte de halvkvalte lydene at han slo opp øynene. Det var noen i rommet. Det var far, han satt på sengekanten.

Og de halvkvalte lydene var gråt.

Jonas satte seg opp i senga. Han la en hånd på farens skulder. Kjente hvordan den ristet. Det var underlig, han hadde aldri tenkt over at faren hadde så smale skuldre.

«De … de har funnet henne,» hulket han. «Mamma er …»

«Jeg vet det,» sa Jonas. «Jeg drømte det.»

Faren snudde seg forbauset mot ham. I månelyset som sivet inn mellom gardinene kunne Jonas se tårene renne nedover kinnene hans.

«Det er bare oss nå, pappa,» sa Jonas.

Faren åpnet munnen. Én gang. To ganger. Men det kom ingenting ut. Så strakte han ut armene, slo dem rundt Jonas og trakk ham inntil seg. Holdt ham hardt. Jonas la hodet mot farens halsgrop, kjente de varme tårene fukte hodebunnen.

«Vet du hva, Jonas?» hvisket han gråtkvalt. «Jeg er så glad i deg. Du er det mest kostbare jeg har. Du er gutten min. Hører du? Gutten min. Og det kommer du alltid til å være. Vi skal klare oss, tror du ikke?»

«Jo, pappa,» hvisket Jonas tilbake. «Vi skal klare oss. Du og jeg.»

Kapittel 38

Desember 2004. Svanene

Det ble desember og utenfor sykehusets vinduer lå jordene nakne og brune under stålgrå himmel. På motorveien knaste piggdekk mot tørr asfalt og fotgjengerne hastet over gangbroen med opptrukne frakkekrager og lukkede ansikter. Men på innsiden av husveggene rykket menneskene nærmere hverandre. Og på bordet på sykehusrommet markerte det enslige lyset første søndag i advent.

Harry stoppet i døra. Ståle Aune satt oppreist i senga og hadde øyensynlig akkurat sagt noe morsomt, for lederen for Kriminalteknisk, Beate Lønn, lo fortsatt. På fanget hennes satt en rødkinnet baby og så på Harry med trillrunde øyne og åpen munn.

«Min venn!» brummet Ståle da han fikk øye på politimannen.

Harry gikk inn, bøyde seg, ga Beate en klem og rakte Ståle Aune hånden.

«Du ser bedre ut enn sist,» sa Harry.

«De sier jeg skal skrives ut før jul,» sa Aune og snudde Harrys hånd i sin. «Det var da en djevelsk klo. Hva skjedde?»

Harry lot den andre studere høyrehånden hans. «Langfingeren ble kappet av og lot seg ikke redde. De sydde sammen senene på ringfingeren, og nerveendene vokser en millimeter i måneden og prøver å finne hverandre. Men legene sier jeg må regne med permanent lammelse på innsiden.»

«En dyr pris.»

«Nei,» sa Harry. «Vekslepenger.»

Aune nikket.

«Noe nytt om når saken kommer opp?» sa Beate som hadde reist seg for å legge barnet ned i bagen.

«Nei,» sa Harry mens han studerte krimteknikerens effektive bevegelser.

«Forsvaret kommer til å prøve å få Lund-Helgesen erklært sinnssyk,» sa Aune som fremdeles foretrakk det folkelige uttrykket «sinnssyk», som etter hans mening ikke bare var dekkende, men til og med poetisk. «Og det skal en enda dårligere psykolog enn meg til for ikke å greie det.»

«Ja, ja, han kommer uansett til å få livsvarig,» sa Beate, la hodet på skakke og glattet over babyens teppe.

«Bare synd at ikke livsvarig er livsvarig,» brummet Aune og strakte hånden ut etter glasset på nattbordet. «Jo eldre jeg blir, desto mer heller jeg til den oppfatning at ondskap er ondskap, med eller uten sinnslidelse. Vi er alle mer eller mindre disponert for onde handlinger, men disposisjonen vår kan ikke frata oss skyld. Vi er da i himmelens navn alle syke og personlighetsforstyrret. Og det er nettopp våre handlinger som definerer hvor syke vi er. Likhet for retten kalles det, men det er meningsløst så lenge ingen er like. Under svartedauen ble sjøfolk som hostet, straks lempet over bord. Naturligvis ble de det. For rettferdighet er en sløv kniv, både som filosofi og som dommer. Alt vi har er heldige og mindre heldige sykdomsbilder, mine venner.»

«Uansett,» sa Harry og stirret ned på den fortsatt bandasjerte stumpen etter langfingeren. «I dette tilfellet er det livsvarig.»

«Å?»

«Uheldig sykdomsbilde.»

Stillheten ruget i rommet.

«Fortalte jeg at jeg fikk tilbud om en fingerprotese?» sa Harry og viftet med høyrehånden. «Men jeg liker det i grunnen sånn. Fire fingre. Tegneseriehånd.»

«Hva gjorde du med den som var der?»

«Prøvde å donere den til Anatomisk institutt, men de takka nei. Så jeg skal stoppe den ut og ha den på pulten min, akkurat som Hagen og den japanske lillefingeren. Tenkte en stiv langfinger kunne være en passende velkomsthilsen hos Hole.»

De to andre lo.

«Hvordan går det med Oleg og Rakel?» spurte Beate.

«Overraskende bra,» sa Harry. «Tøffinger.»

«Og Katrine Bratt?»

«Bedre. Jeg besøkte henne i forrige uke. Hun begynner å jobbe igjen i februar. Skal tilbake til Sedelighetsavdelingen i Bergen.»

«Virkelig? Holdt ikke hun på å skyte folk i iveren?»

«Feil. Det viser seg at hun gikk rundt med tom revolver. Det var derfor hun torde å presse avtrekkeren så langt inn at hanen løftet seg. Og jeg burde ha skjønt det før.»

«Å?»

«Når du flytter fra ett politikammer til et annet, leverer du inn tjenesterevolveren og får en ny og to patronesker. Det lå to uåpnede patronesker i skrivebordsskuffen hennes.»

Et øyeblikks taushet fulgte.

«Fint at hun er frisk,» sa Beate og strøk babyen over håret.

«Ja,» sa Harry fraværende og tenkte at det var sant, det hadde sett ut som det gikk bedre. Da han hadde besøkt Katrine i morens leilighet i Bergen, hadde hun akkurat dusjet etter en lang løpetur på Sandviksfjellet. Luggen var fortsatt våt og kinnene røde mens moren serverte te og Katrine fortalte hvordan farens sak var blitt en besettelse. Og ba ham tilgi at hun hadde dratt ham med inn i saken. Men han hadde ikke sett noen beklagelse i blikket hennes.

«Psykiateren min sier at jeg bare er noen knepp mer ekstrem enn folk flest,» hadde hun ledd og trukket på skuldrene. «Men nå er jeg ferdig med det. Det har fulgt meg helt fra barndommen, men han er endelig renvasket, og jeg kan komme meg videre i livet.»

«Skyfle papirer på Sedelighetsavdelingen?»

«Vi starter der, så får vi se. Selv statsministre gjør comeback.»

Så hadde blikket hennes glidd ut av vinduet, utover fjorden. I retning Finnøy, kanskje. Og da Harry gikk derfra, visste han at skaden var der og alltid kom til å være der.

Han så ned på hånden sin. Aune hadde rett; hvis enhver baby var et perfekt mirakel, så var livet i grunnen bare en ødeleggelsesprosess.

En sykepleier kremtet i døra. «Tid for litt sprøyter, Aune.»

«Å, la meg slippe, søster.»

«Her slipper ingen.»

Ståle Aune sukket. «Søster, hva er ondest? Å ta livet fra et menneske som vil leve, eller døden fra et menneske som vil dø.»

Beate, søsteren og Ståle lo, og ingen merket at Harry rykket til i stolen.

Harry gikk de bratte bakkene fra sykehuset og opp til Sognsvann. Det var ikke mange mennesker der, bare den trofaste skaren av søndagsturgåere som tok sin faste runde rundt skogsvannet. Rakel ventet på ham ved veibommen.

De ga hverandre en klem og begynte på runden i taushet. Lufta var skarp og sola skinte matt fra en blekblå himmel. Tørt løv knaste og løste seg opp under hælene deres.

«Jeg har gått i søvne,» sa Harry.

«Å?»

«Ja. Og har sannsynligvis gjort det en stund.»

«Det er ikke så lett å være til stede hele tiden,» sa hun.

«Nei, nei.» Han ristet på hodet. «Bokstavelig talt. Jeg tror jeg har vært oppe og gått i leiligheten på nattestid. Gudene veit hva jeg har drevet med.»

«Hvordan oppdaget du det?»

«Natta etter at jeg kom hjem fra sykehuset. Jeg sto på kjøkkenet og så på gulvet, på noen våte fotspor. Og så oppdaget jeg at jeg var kliss naken bortsett fra mine egne gummistøvler, at det var midt på natta og at jeg holdt en hammer i hånda.»

Rakel smilte og så ned. Forandret skrittlengden så de kom i takt. «Jeg gikk også i søvne en stund. Rett etter at jeg ble gravid.»

«Aune fortalte meg at voksne går i søvne i stressperioder.»

De stoppet ved vannkanten. Så på et svanepar som urørlig og lydløst fløt forbi på den grå flaten.

«Jeg visste fra første stund hvem Olegs far var,» sa hun. «Men jeg visste ennå ikke at jeg og han var med barn da han fikk beskjeden om at kjæresten hans i Oslo var gravid.»

Harry fylte lungene med den skarpe lufta. Kjente at den stakk. At den smakte vinter. Han lukket øynene mot sola og lyttet: «Da jeg oppdaget det, hadde han allerede tatt sitt valg og reist fra Moskva til Oslo. Jeg hadde to alternativer. Å gi barnet en far i Moskva som ville elske ham og passe på ham som sitt eget. Så lenge han trodde det __var__ hans eget. Eller slett ingen far. Det var absurd. Du vet hva jeg føler om lyving. Hadde noen fortalt meg at jeg – __jeg__ av alle mennesker – en dag skulle velge å leve resten av livet på en løgn, hadde jeg selvfølgelig blånektet. Man tror alt er enkelt når man er ung, man vet lite om de umulige valgene. Og hadde jeg bare hatt meg selv å ta hensyn til, hadde også dette vært et enkelt valg. Men det var så mange hensyn å ta. Ikke bare om jeg skulle knuse Fjodor og krenke hans familie, men også om jeg skulle ødelegge for han som hadde dratt til Oslo og familien hans. Og så var det hensynet til Oleg. Først og fremst handlet det om Oleg.»

«Jeg skjønner,» sa Harry. «Jeg skjønner alt.»

«Nei,» sa hun. «Du skjønner ikke hvorfor jeg ikke har fortalt deg dette før. Overfor deg hadde jeg ingen hensyn å ta. Du må tro jeg har forsøkt å fremstå som et bedre menneske enn det jeg er.»

«Jeg tror ikke det,» sa Harry. «Jeg tror ikke du er et bedre menneske enn det du er.»

Hun la hodet over på siden så det berørte skulderen hans.

«Tror du det er sant det de sier om svaner?» sa hun. «At de er trofaste til døden skiller dem ad.»

«Jeg tror de er trofaste mot løftene de har gitt,» sa Harry.

«Og hvilke løfter gir svaner?»

«Ingen, vil jeg formode.»

«Så du snakker om deg selv nå? Jeg likte deg egentlig bedre da du ga løfter og brøt dem.»

«Vil du ha flere løfter?»

Hun ristet på hodet.

Da de begynte å gå igjen, stakk hun armen inn i hans.

«Jeg skulle ønske vi kunne begynne på nytt,» sukket hun. «Late som ingenting har skjedd.»

«Jeg veit det.»

«Men du vet også at det ikke går.»

Harry hørte hvordan hun greide å legge tonefallet slik at det hørtes ut som en konstatering, men likevel med et bitte lite spørsmålstegn gjemt der inne.

«Jeg har tenkt å reise bort,» sa han.

«Ja vel? Hvor da?»

«Jeg veit ikke. Ikke let etter meg. Spesielt ikke i Nord-Afrika.»

«Nord-Afrika?»

«Det er en Marty Feldman-replikk i en film. Han vil flykte, men samtidig finnes.»

«Jeg skjønner.»

En skygge strøk over dem og videre bortover den grågule, utvaskede skogbunnen. De så opp. Det var en av svanene.

«Hvordan gikk det i filmen,» spurte Rakel. «Fant de hverandre igjen?»

«Selvfølgelig.»

«Når kommer du tilbake?»

«Aldri,» sa Harry. «Jeg kommer aldri tilbake.»

I en kald kjeller i en bygård på Tøyen sto to bekymrede representanter for sameiet og så på en mann i kjeledress og med usedvanlig tykke brilleglass. Ånden sto ut av mannens munn som hvitt kalkstøv da han snakket: «Det er det som er med muggsopp. Du kan ikke se at den er der.»

Han gjorde en pause. Trykket langfingeren mot hårtjafsen som lå tvers over pannen.

«Men det er den.»

__Tidligere utgitt__

1