Jø Nesbø - Snømannen Part 1 (2)
Ikke før han så at mammas ansikt hadde fått det engstelige draget i munnvikene som bare syntes å gjøre far enda mer irritert. Han håpet at hun snart ville komme.
«Det er ikke de tallerkene vi bruker, far!»
Faren slengte skapdøra hardt igjen, og Jonas bet seg i underleppa. Farens ansikt kom ned til hans. Det blinket i de løvtynne, firkantete brilleglassene.
«Det heter ikke tallerkene, det heter tallerkenene,» sa faren. «Hvor mange ganger må jeg si det til deg, Jonas?»
«Men mamma sier …»
«Mamma snakker ikke rent. Skjønner du det? Mamma kommer fra et sted og en familie hvor de ikke bryr seg om det norske språk.» Farens ånde luktet salt, råtten tang.
Det gikk i ytterdøra.
«Hei,» sang det fra gangen. Jonas skulle til å løpe ut til henne, men faren holdt ham igjen i skulderen og pekte på det udekkede bordet.
«Så flinke dere er!»
Jonas kunne høre smilet i den andpustne stemmen hennes der hun sto på dørterskelen bak ham mens han satte ut bestikk og kopper så fort han kunne.
«Og for en stor, fin snømann dere har laget!»
Jonas snudde seg spørrende mot moren som hadde kneppet opp kåpen. Hun var så pen. Mørk i hud og hår akkurat som han selv, og med det myke, myke i øynene som nesten alltid var der. Nesten. Hun var ikke like tynn nå som på bildene fra da hun og far giftet seg, men han hadde lagt merke til at menn så på henne når de var på kosetur i byen.
«Vi har ikke laget noen snømann,» sa Jonas.
«Ikke?» Moren rynket pannen mens hun viklet av seg det store, rosa skjerfet hun hadde fått av ham til jul.
Faren gikk bort til kjøkkenvinduet. «Må være naboguttene,» sa han.
Jonas steg opp på en av kjøkkenstolene og så ut. Og der på plenen rett foran huset deres sto ganske riktig en snømann. Den var som mor hadde sagt, stor. Øynene og munnen var laget av kullbiter og nesa var en gulrot. Snømannen hadde ikke hatt, lue eller skjerf og bare én arm, en tynn kvist som Jonas tippet var tatt fra hekken. Men det var noe merkelig med snømannen. Den sto feil vei. Han visste ikke hvorfor, men den burde se mot veien, mot det åpne rommet.
«Hvorfor …,» begynte Jonas, men ble avbrutt av faren:
«Jeg skal snakke med dem.»
«Hvorfor det?» sa mamma ute fra hallen, hvor Jonas kunne høre henne dra ned glidelåsen i de høye, svarte skinnstøvlene. «Det gjør da ingenting.»
«Jeg vil ikke ha den slags rekende inne på eiendommen. Jeg tar det når jeg kommer tilbake.»
«Hvorfor ser den ikke utover?» spurte Jonas.
Moren sukket ute på gangen. «Og når er du tilbake, kjære?»
«I morgen en gang.»
«Klokka?»
«Hvordan det? Har du en avtale?» Det var en letthet i farens tonefall som fikk Jonas til å skutte seg.
«Jeg tenkte jeg kunne ha middagen klar,» sa mamma som i det samme kom inn på kjøkkenet, gikk bort til komfyren, sjekket kasserollene og skrudde opp temperaturen på to av platene.
«Ha den bare klar, du,» sa faren og snudde seg mot bunken av aviser på kjøkkenbenken. «Så kommer nok jeg hjem.»
«Ja vel.» Moren gikk bort til fars rygg og klemte seg inntil ham. «Men må du virkelig dra til Bergen alt i kveld?»
«Gjesteforelesningen min er klokka åtte i morgen,» sa far. «Det tar en time fra flyet lander til jeg kan være på universitetet, så jeg hadde ikke rukket det selv om jeg hadde tatt det første flyet i morgen tidlig.»
Jonas kunne se på musklene i fars nakke at han slappet mer av, at mamma igjen hadde greid å velge de riktige ordene.
«Hvorfor står snømannen og ser på huset vårt?» spurte Jonas.
«Gå og vask hendene dine,» sa moren.
De spiste i taushet, bare avbrutt av mammas små spørsmål om hvordan det hadde vært på skolen og Jonas' korte, svevende svar. Jonas visste at for detaljerte svar kunne avstedkomme ubehagelige spørsmål fra far om hva de lærte – eller ikke lærte – på den «bedrøvelige skolen». Eller raske forhør om noen Jonas nevnte han hadde lekt med, om hva foreldrene deres gjorde og hvor de kom fra. Og som Jonas til farens irritasjon aldri kunne svare tilfredsstillende på.
Da Jonas hadde lagt seg, lå han og hørte faren ta avskjed med moren i etasjen under, døra som smekket igjen og bilen som startet opp utenfor og ble borte. De var alene igjen. Moren slo på TV-en. Han tenkte på noe mamma hadde spurt om. Hvorfor Jonas nesten aldri tok med seg noen lekekamerater hjem lenger. Han hadde ikke visst hva han skulle svare, han ville jo ikke at hun skulle bli lei seg. Men nå var det han som ble lei seg i stedet. Han bet seg i innsiden av kinnet, kjente den vondgode smerten stråle ut i ørene og stirret på metallrørene i uroen som svevet oppunder taket. Han sto opp av senga og tasset bort til vinduet.
Snøen i hagen reflekterte nok lys til at han kunne skimte snømannen der nede. Den så så alene ut. Noen burde ha gitt den en lue og et skjerf. Og kanskje et kosteskaft å holde i. I det samme gled månen fram fra bak skyen. Den svarte tanngarden kom til syne. Og øynene. Jonas trakk automatisk pusten og rygget to skritt bakover. Det glitret svakt i grusøynene. Og de stirret ikke bare rett inn i husveggen. De så opp. Opp hit. Jonas trakk gardinene for og krøp oppi senga igjen.
Kapittel 3
Dag 1. Cochenille
Harry satt på en av barkrakkene på Palace Grill og leste plakettene med de godmodige oppfordringene til barens gjester om å ikke be om kreditt, ikke skyte på pianisten og «Be Good Or Be Gone». Det var tidlig på kvelden ennå, og de eneste andre gjestene i baren var to jenter som satt ved et bord og knastet på hver sin mobiltelefon og to gutter som spilte darts med utstudert finesse i oppstilling og sikting, men slette resultater. Dolly Parton, som Harry hadde skjønt var tatt inn igjen i varmen av dommere over den gode countrysmak, kvinte nasal sørstatsaksent ut av høyttalerne. Harry kikket på klokka igjen og inngikk et veddemål med seg selv om at Rakel Fauke kom til å stå i døråpningen sju over åtte. Han kjente den knitrende spenningen han alltid følte ved å skulle se henne igjen. Han fortalte seg selv at det bare var en betinget reaksjon, slik Pavlovs hunder hadde begynt å sikle når de hørte matsignalet selv når de ikke fikk mat. Og de skulle ikke ha mat i kveld. Det vil si; de skulle bare ha mat. Og en hyggelig samtale om livene de levde nå. Eller rettere sagt; om livet hun levde nå. Og om Oleg, sønnen hun hadde med den russiske eksmannen fra da hun jobbet ved den norske ambassaden i Moskva. Guttungen med det vare, lukkede vesenet som Harry hadde nådd fram til og etter hvert utviklet bånd til som på mange måter var sterkere enn de Harry hadde til sin egen far. Og da Rakel til slutt ikke hadde orket mer og gått, visste han ikke hvilket tap som hadde vært størst. Men nå visste han det. For nå var klokka sju over åtte og hun sto i døråpningen med den ranke holdningen, svaien i ryggen han kunne kjenne i hendene og de høye kinnbeina under den glødende huden som han kunne kjenne mot sin. Han hadde håpet at hun ikke skulle se så bra ut. Så lykkelig ut.
Hun gikk bort til ham og kinnene deres strøk mot hverandre. Han sørget for å slippe henne først.
«Hva ser du på?» spurte hun og kneppet opp kåpen.
«Det veit du,» sa Harry, og hørte at han burde ha klarnet stemmen først.
Hun lo lavt, og latteren hadde samme virkningen som den første slurken av Jim Beam; han ble varm og avslappet.
«Ikke,» sa hun.
Han visste nøyaktig hva hennes «ikke» betydde. Ikke begynn, ikke gjør det pinlig, vi skal ikke dit. Hun hadde sagt det lavt, nesten uhørbart, likevel kjentes det som en smellende ørefik.
«Du er tynn,» sa hun.
«De sier det.»
«Bordet …?»
«Kelneren kommer og henter oss.»
Hun satte seg på krakken overfor ham og bestilte en aperitiff. Campari, selvfølgelig. Harry hadde pleid å kalle henne «Cochenille», etter det naturlige pigmentet som ga den krydrete, søte vinen den karakteristiske fargen. Fordi hun likte å kle seg i knall rødt. Selv hadde Rakel påstått at hun brukte det som varselfarge, slik dyr bruker sterke farger for å fortelle at man bør holde en viss avstand.
Harry bestilte en cola til.
«Hvorfor er du blitt tynn?» spurte hun.
«Sopp.»
«Hva?»
«Den spiser meg visstnok opp. Hjernen, øynene, lungene, konsentrasjonen. Suger fargene og hukommelsen ut. Soppen vokser, jeg forsvinner. Den blir meg, jeg blir den.»
«Hva er det du babler om?» utbrøt hun med en grimase som skulle uttrykke vemmelse, men Harry så smilet i øynene. Hun likte å høre ham fortelle, selv når det bare var ordsalater. Han fortalte om soppangrepet i leiligheten.
«Hvordan går det med dere?» spurte Harry.
«Fint. Jeg har det bra. Oleg har det bra. Men han savner deg.»
«Har han sagt det?»
«Du vet at han gjør det. Du burde følge ham opp litt bedre, vet du.»
«Jeg?» Harry så himmelfallen på henne. «Det var ikke mitt valg.»
«Hva så?» sa hun og tok imot drinken fra barkeeperen. «At du og jeg ikke er sammen, betyr ikke at Oleg og du ikke har et forhold som er viktig. For dere begge. Ingen av dere knytter dere lett til mennesker, så dere burde ta vare på dem dere har.»
Harry nippet til colaen. «Hvordan er det med Oleg og legen din?»
«Han heter Mathias,» sa Rakel og sukket. «De jobber med saken. De er … ulike. Mathias vil jo så gjerne, men Oleg gjør det ikke akkurat lett for ham.»
Harry kjente et søtt stikk av tilfredsstillelse.
«Mathias jobber jo så mye også.»
«Jeg trodde ikke du likte at mennene dine jobbet,» sa Harry og angret i samme øyeblikk som han hadde sagt det. Men i stedet for å bli sint, sukket Rakel trist:
«Det var ikke det at du jobbet, Harry, du var besatt. Du er jobben din, og det som driver deg er ikke kjærlighet eller ansvarsfølelse. Eller solidaritet. Det er ikke engang personlige ambisjoner. Det er sinne. Og hevntrang. Og det er ikke riktig, Harry, det skal ikke være sånn. Du vet hva som skjedde.»
Ja, tenkte Harry. Jeg lot sykdommen komme inn i ditt hus også.
Han kremtet: «Men legen din drives av … de rette tingene, da?»
«Mathias går fortsatt nattvakter på Legevakten. Frivillig. I tillegg til at han foreleser fulltid på Anatomisk institutt.»
«Og så er han blodgiver og medlem i Amnesty International.»
Hun sukket: «B minus er en sjelden blodtype, Harry. Og du støtter også Amnesty, det vet jeg jo.»
Hun rørte rundt i glasset med en oransje plastpinne med en hest på toppen. Det røde spant rundt isbitene. Cochenille.
«Harry?» sa hun.
Noe i tonefallet hennes fikk ham til å spenne seg.
«Mathias og jeg kommer til å flytte sammen. Over jul.»
«Så fort?» Harry førte tungen langs ganen i et forsøk på å finne fuktighet. «Dere har jo ikke kjent hverandre i mer enn ett år.»
«Ett og et halvt. Vi planlegger å gifte oss til sommeren.»
Magnus Skarre studerte det varme vannet som rant over hendene hans og videre ned i vasken. Hvor det ble borte. Nei. Ingenting ble borte, det var bare et annet sted enn her. Som med disse menneskene han hadde brukt de siste ukene til å samle inn informasjon om. Fordi Harry hadde bedt ham om det. Fordi Harry hadde sagt at det kunne være noe der. Og at han ville ha Magnus' rapport innen helgen. Som betydde at Magnus måtte jobbe overtid. Selv om han visste at Harry satte dem til slike ting bare for å holde dem aktive i disse beina-på-bordet-tidene. Krimvaktas lille Savnetgruppe på tre personer nektet å grave i gamle saker, de hadde mer enn nok med de nye.
I den mennesketomme korridoren på vei tilbake til kontoret sitt oppdaget Magnus at døra sto på gløtt. Han visste at han hadde lukket den og klokka var over ni, så vaskepersonalet var for lengst ferdig. For to år siden hadde de hatt problemer med tyveri fra kontorene. Magnus Skarre dro døra hardt opp.
Katrine Bratt sto midt på gulvet og snudde seg mot ham med et hevet øyebryn, som om det var hennes kontor han hadde bust inn på. Hun vendte ham ryggen igjen.
«Jeg ville bare se,» sa hun og lot blikket gli over veggene.
«Se hva?» Skarre så seg rundt. Kontoret hans var likt alle de andre med den ene forskjell at dette ikke hadde noe vindu.
«Dette var kontoret hans. Ikke sant?»
Skarre rynket pannen. «Hva mener du?»
«Hole. Dette var hans kontor i alle år. Også mens han etterforsket seriemordene i Australia?»
Skarre trakk på skuldrene. «Jeg tror det. Hvordan det?»
Katrine Bratt strøk en hånd over bordplaten. «Hvorfor byttet han kontor?»
Magnus gikk rundt henne og dumpet ned i kontorstolen. «Det har ikke vindu. Og så ble han jo førstebetjent.»
«Og så delte han dette kontoret først med Ellen Gjelten og så med Jack Halvorsen,» sa Katrine Bratt. «Og begge ble drept.»
Magnus Skarre la hendene bak hodet. Den nye betjenten hadde klasse. En liga eller to over hans. Han veddet på at mannen hennes var sjef for et eller annet og hadde penger. Drakten hennes så dyr ut. Men når man så nøyere på henne, var det som om det var en liten feil et sted. En skjønnhetsfeil han ikke greide å sette fingeren på.
«Tror du han hørte stemmene deres, var det derfor han flyttet?» spurte Bratt og studerte et norgeskart på veggen hvor Skarre hadde ringet inn hjemstedene til alle forsvunne personer på Østlandet siden 1980.
Skarre lo uten å svare. Midjen hennes var smal og ryggen svai. Han visste at hun visste at han så på henne.
«Hvordan er han, egentlig?» spurte hun.
«Hvorfor lurer du på det?»
«Det gjør vel alle som akkurat har fått en ny sjef?»
Hun hadde rett. Det var bare det at han aldri hadde tenkt på Harry Hole som sjef, ikke på den måten. OK, han ga dem noen oppgaver og ledet etterforskningen, men utover det krevde han stort sett bare at de ikke gikk i veien for ham.
«Han er som du kanskje vet nokså beryktet,» sa Skarre.
Hun trakk på skuldrene. «Jeg har hørt om alkoholmisbruket, ja. Og at han har anmeldt kolleger. At alle sjefene ville ha ham sparket, men at den forrige politioverbetjenten holdt en beskyttende hånd over ham.»
«Bjarne Møller het han,» sa Skarre og så på kartet, på ringen rundt Bergen. Det var der Møller sist var blitt sett før han forsvant.
«Og at folk her på huset ikke liker at media har gjort ham til en slags popstjerne.»
Skarre sugde inn underleppen. «Han er en fordømt god etterforsker. Det holder for meg.»
«Du liker ham?» spurte Bratt.
Skarre flirte. Hun snudde seg og ga ham et direkte blikk.
«Liker og liker,» sa han. «Jeg skal ikke ha sagt verken det ene eller det andre.»
Han skjøv stolen bakover, la beina på bordet, strakte på seg og presterte en liksomgjesp: «Hva jobber så du med så seint på kvelden?»
Det var et forsøk på å gjenvinne overtaket. Hun var tross alt bare betjent. Og ny.
Men Katrine Bratt bare smilte som om han hadde sagt noe morsomt, gikk ut døra og var borte.
Forsvunnet. Apropos. Skarre bannet, satte seg opp i stolen og slo på PC-en igjen.
Harry våknet og ble liggende på ryggen i senga og stirre i taket. Hvor lenge hadde han sovet? Han snudde seg og så på klokka på nattbordet. Kvart på fire. Middagen hadde vært en lidelse. Han hadde sett på Rakels munn som snakket, som drakk vin, som tygget kjøtt og fortærte ham mens hun fortalte at hun og Mathias hadde snakket om å ta et par år i Botswana, hvor regjeringen hadde et bra opplegg for HIV-bekjempelse og manglet leger. Hun hadde spurt om han traff noen. Og han hadde svart at han traff barndomskompisene sine, Øystein og Tresko. Den første var en alkoholisert, taxikjørende datafrik, den andre en alkoholisert gambler som hadde vært verdensmester i poker om han bare hadde vært like god til å holde sitt eget pokeransikt som han var til å lese andres. Han hadde til og med begynt å fortelle henne om Treskos fatale tap i VM i Las Vegas før han kom på at han hadde fortalt det før. Og det var ikke sant at han traff dem. Han traff ingen.
Han hadde sett kelneren skjenke sprit i glassene på bordet ved siden av og i et sinnssvakt øyeblikk holdt han på å rive fra ham flaska og sette den mot truten. I stedet hadde han sagt ja til å ta med Oleg på en konsert han hadde tryglet Rakel om å få se. Slipknot. Harry hadde latt være å fortelle henne hva slags band hun var i ferd med å slippe løs på sønnen sin siden han kunne tenke seg å se Slipknot selv. Selv om band med obligatorisk dødsralling, satantegn og speeda basstromme vanligvis bare gjorde ham lattermild, var Slipknot faktisk interessante.
Harry slengte av seg dyna og gikk ut på kjøkkenet, lot vannet fra springen renne seg kaldt, koppet hånden og drakk. Han hadde alltid syntes vannet smakte bedre sånn, drukket fra sin egen hånd, fra egen hud. Så slapp han brått vannet ned i vasken igjen og stirret på den svarte veggen. Hadde han sett noe? Noe som beveget seg? Nei, ikke noe, bare bevegelsen i seg selv, som den usynlige bølgen under vann som stryker over sjøgresset. Over døde tråder, fingre så tynne at de ikke synes, sporer som reiser på den minste luftbevegelse og slår seg ned på nye steder og begynner å spise og suge. Harry slo på radioen i stua. Det var avgjort. George W. Bush hadde fått en ny periode i Det hvite hus.
Harry gikk tilbake til senga og trakk dyna over hodet.
Jonas våknet av en lyd og løftet dyna bort fra ansiktet. Han trodde i hvert fall det hadde vært en lyd. En knitring, som lyden av kram snø under støvlene i stillheten mellom villaene en søndag morgen. Han måtte ha drømt. Men søvnen ville ikke komme tilbake selv om han lukket øynene. I stedet kom biter av drømmen tilbake til ham. Far hadde stått urørlig og taus foran ham med et gjenskinn i brilleglassene som ga dem en ugjennomtrengelig, isete overflate.
Det må ha vært et mareritt, for Jonas var redd. Han åpnet øynene igjen og så metallrørene i taket bevege seg. Så hoppet han ut av senga, åpnet døra og løp bortover gangen. Han greide å la være å se ned i mørket i trappa til første etasje og stoppet ikke før han var ved døra til foreldrenes soverom og trykket dørhåndtaket uendelig forsiktig ned. Så kom han på at far var bortreist, og mamma kom han jo til å vekke uansett. Han smatt innenfor. En hvit firkant av måneskinn strakte seg over gulvet og bort til den oppredde dobbeltsenga. Tallene på vekkeklokka lyste mot ham. 01.11. Jonas ble et øyeblikk stående, forvirret.
Så gikk han ut igjen i gangen. Gikk mot trappa. Mørket i trappa som bare lå der og ventet på ham, som et stort, åpent gap. Det hørtes ikke en lyd der nede fra.
«Mamma!»
Han angret straks han hørte sin egen redsel i det korte, harde ekkoet. For nå visste det det også. Mørket.
Det kom ikke noe svar.
Jonas svelget. Så begynte han å gå ned trappa.
På det tredje trappetrinnet kjente han noe vått under foten. Likedan på det sjette. Og åttende. Som om noen hadde gått her med våte sko. Eller våte føtter.
I stua sto lyset på, men ingen mamma. Han gikk bort til vinduet for å se over til Bendiksen, det hendte mamma gikk over til Ebba. Men der var det mørkt i alle vinduene.
Han gikk inn på kjøkkenet og bort til telefonen og greide å ikke tenke, å ikke slippe mørket til. Han slo nummeret til mammas mobiltelefon. Og kjente jubel inni seg da han hørte den myke stemmen hennes. Men det var en beskjed om å legge igjen nummeret og et ønske om en god dag.
Og det var ikke dag, det var natt.
I vindfanget stakk han føttene i et par av de store skoene til far, tok på seg boblejakka utenpå pyjamasen og gikk ut. Mamma hadde sagt at snøen kom til å forsvinne igjen i morgen, men det var fortsatt kaldt, og en lett vind hvisket og mumlet i eiketreet ved porten. Det var ikke mer enn hundre meter bort til Bendiksens hus, og det var heldigvis to gatelykter på veien. Hun måtte være der. Han kikket seg til høyre og venstre for å forsikre seg om at det ikke var noen som kunne stanse ham. Da fikk han øye på snømannen. Den sto som før, urørlig, vendt mot huset, badende i kaldt månelys. Likevel var det noe annerledes ved den, noe nesten menneskelig, noe kjent. Jonas så på huset til Bendiksen. Han bestemte seg for å løpe. Men han gjorde ikke det. I stedet ble han stående og kjenne den forsiktige, iskalde vinden stryke rett gjennom seg. Han snudde seg langsomt mot snømannen igjen. For han hadde kommet på hva det var nå, hva som gjorde snømannen så kjent. Den hadde fått et skjerf. Et rosa skjerf. Skjerfet Jonas hadde gitt mamma til jul.
Kapittel 4
Dag 2. Forsvinningen
Midt på dagen hadde snøen smeltet i Oslo sentrum. Men på Hoff lå den i flekker i hagene på begge sider av veien der Harry Hole og Katrine Bratt kom kjørende. På radioen sang Michael Stipe om følelsen av å vite hva som skal skje, at noe har gått galt og om gutten i brønnen. Midt inne i et stille villastrøk i en enda stillere gate pekte Harry på en sølvblank Toyota Corolla som sto parkert inntil gjerdet.
«Bilen til Skarre. Parker bak.»
Villaen var stor og gul. For stor for en familie på tre, tenkte Harry mens de gikk oppover grusgangen. Det dryppet og sukket rundt dem. I hagen sto en snømann med lett slagside og dårlige fremtidsutsikter.
Det var Skarre som åpnet. Harry bøyde seg ned og kikket på låsen.
«Det er ingen tegn til innbrudd noe sted,» sa Skarre.
Han ledet dem inn i stua hvor en guttunge satt på gulvet med ryggen mot dem og så på en tegnefilmkanal på TV. En kvinne reiste seg fra sofaen, ga Harry hånden og presenterte seg som Ebba Bendiksen, nabo.
«Birte har aldri gjort noe sånt før,» sa hun. «Ikke så lenge jeg har kjent henne i hvert fall.»
«Og hvor lenge er det?» spurte Harry og så seg rundt. Foran TV-en var det store, tunge skinnmøbler og et åttekantet salongbord med sotet glass. Stålrørstolene rundt det lyse spisebordet var lette og elegante av den typen han visste Rakel likte. På veggene hang to malerier, begge av banksjeflignende menn som stirret ned på ham med alvorstung myndighet. Ved siden av dem igjen modernistisk, abstrakt kunst av den typen som hadde rukket å bli umoderne og så veldig moderne igjen.
«Ti år,» sa Ebba Bendiksen. «Vi flyttet inn i huset over veien her akkurat da Jonas ble født.» Hun nikket mot gutten som fortsatt satt urørlig og stirret på løpende stankelbein og eksploderende ulver.
«Og det var altså du som ringte politiet i natt?»
«Ja.»
«Guttungen ringte på klokka cirka kvart over ett,» sa Skarre og kikket ned i notatene sine. «Krimvakta fikk telefonen null en tretti.»
«Min mann og jeg og Jonas gikk tilbake og lette i huset først,» forklarte Ebba Bendiksen.
«Hvor lette dere?» spurte Harry.
«I kjelleren. På baderommene. I garasjen. Overalt. Det er jo veldig underlig at noen bare skal stikke av på den måten.»
«Stikke av?»
«Forsvinne. Bli borte. Politimannen jeg snakket med på telefonen spurte om vi kunne ta oss av Jonas, og sa at vi burde ringe alle folk som Birte kjente og som hun kunne være hos. Og ellers vente til i morges for å høre om Birte var kommet på jobb. Han forklarte meg at i åtte av ti tilfeller som dette, dukker vedkommende opp igjen i løpet av få timer. Vi prøvde å få tak i Filip …»
«Ektemannen,» brøt Skarre inn. «Han var i Bergen og foreleste. Han er professor i et eller annet.»
«Fysikk.» Ebba Bendiksen smilte. «Uansett så var mobiltelefonen hans slått av. Og vi visste ikke hvilket hotell han bodde på.»
«Han ble kontaktet i Bergen i morges,» sa Skarre. «Han skulle snart være her.»
«Ja, gudskjelov,» sa Ebba. «Så da vi ringte jobben til Birte i morges og hun ikke hadde møtt opp der til vanlig tid, ringte vi tilbake til dere.»
Skarre nikket bekreftende. Harry signaliserte at Skarre kunne fortsette samtalen med Ebba Bendiksen, gikk bort til TV-en og satte seg på gulvet ved siden av gutten. På skjermen fyrte ulven opp lunta på en dynamittkubbe.
«Hei, Jonas. Jeg heter Harry. Fortalte han andre politimannen deg at slike saker som det her nesten alltid ender bra? At de som er borte, dukker opp igjen av seg selv?»
Gutten ristet på hodet.
«Men det gjør de,» sa Harry. «Hvis du skulle gjette, hvor tror du moren din er nå?»
Gutten trakk på skuldrene. «Jeg vet ikke hvor hun er.»
«Jeg veit at du ikke veit, Jonas, det gjør ingen av oss akkurat nå. Men hva er det første stedet som faller deg inn hvis hun ikke er her eller på jobb? Ikke tenk på om det er sannsynlig eller ikke.»
Gutten svarte ikke, stirret bare på ulven som forgjeves prøvde å kaste fra seg dynamittkubben som hadde festet seg til hånden.
«Er det en hytte eller noe sånn som dere pleier å dra til?»
Jonas ristet på hodet.
«Et spesielt sted hvor hun pleide å dra hvis hun ville være alene.»
«Hun ville ikke være alene,» sa Jonas. «Hun ville være sammen med meg.»
«Bare med deg?»
Gutten snudde seg og så på Harry. Jonas hadde brune øyne, akkurat som Oleg. Og i det brune så Harry både redselen han hadde ventet og et sinne han ikke hadde ventet.
«Hvorfor er de borte?» spurte gutten. «De som kommer tilbake.»
Like øyne, tenkte Harry. Like spørsmål. De viktige.
«Alle mulige grunner,» sa Harry. «Noen har gått seg vill. Det er jo forskjellige måter å gå seg vill på. Og noen har bare trengt en pause og har gjemt seg for å få litt fred.»
Det gikk i ytterdøra, og Harry så at gutten fór sammen.
I det samme eksploderte dynamitten i hånden til ulven, og stuedøra bak dem gikk opp.
«God dag,» sa en stemme bak dem. Skarp og behersket på en gang. «Hva er situasjonen?»
Harry snudde seg tidsnok til å se en mann rundt femti i dressjakke strene mot salongbordet, ta opp fjernkontrollen og i neste øyeblikk imploderte TV-bildet til en hvit prikk samtidig som apparatet ga fra seg en protesterende, hissende lyd.
«Du vet hva jeg har sagt om TV-titting midt på dagen, Jonas,» sa han i et resignert tonefall, som for samtidig å fortelle de andre i rommet hvilken håpløs jobb man hadde som oppdrager nå til dags.
Harry reiste seg og presenterte seg selv, Magnus Skarre og Katrine Bratt, som til nå bare hadde stått ved døra og iakttatt.
«Filip Becker,» sa mannen og dyttet på brillene selv om de alt satt inntil neseroten. Harry prøvde å få tak i blikket, å danne seg det viktige førsteinntrykket av en potensiell mistenkt om det skulle komme dit. Men øynene var gjemt bak gjenskinnet i brilleglassene.
«Jeg har brukt tiden til å ringe alle som hun kan tenkes å ha kontaktet, men ingen vet noe,» sa Filip Becker. «Hva vet dere?»
«Ingenting,» sa Harry. «Men det første du kan hjelpe oss med er å finne ut om kofferter, ryggsekker eller klær er borte, så vi kan danne oss et inntrykk.» Harry studerte Becker før han fortsatte: «Om forsvinningen er spontan eller planlagt.»
Becker gjengjeldte Harrys vurderende blikk før han nikket og gikk opp trappa til annen etasje.
Harry satte seg på huk ved siden av Jonas som fortsatt stirret på den svarte TV-skjermen.
«Så du liker stankelbeina?» sa Harry.
Gutten ristet taust på hodet.
«Hvorfor ikke?»
Jonas' hvisking var knapt hørbar: «Jeg synes synd på Per Ulv.»
Fem minutter senere kom Becker ned igjen og sa fra at ingenting var borte, verken reisevesker eller klær, bortsett fra det hun hadde hatt på seg da han gikk, pluss kåpen, støvlene og et skjerf.
«Mm.» Harry klødde seg under sin ubarberte hake og kikket bort på Ebba Bendiksen. «Kan du og jeg gå inn på kjøkkenet, Becker?»
Becker viste vei, og Harry signaliserte til Katrine at hun skulle bli med. På kjøkkenet begynte professoren straks å helle kaffe i et papirfilter og vann i trakteren. Katrine ble stående ved døra, mens Harry gikk bort til vinduet og så ut. Snømannens hode hadde sunket ned mellom skuldrene.
«Når dro du hjemmefra i går kveld og hvilket fly tok du til Bergen?» spurte Harry.
«Jeg dro herfra rundt halv ti,» sa Becker uten å nøle. «Flyet gikk fem over elleve.»
«Hadde du kontakt med Birte etter at du dro hjemmefra?»
«Nei.»
«Hva tror du kan ha skjedd?»
«Jeg aner ikke, førstebetjent. Jeg aner virkelig ikke.»
«Mm.» Harry så ut på gata. Siden de kom, hadde han ikke hørt en eneste bil kjøre forbi. Et virkelig stille nabolag. Bare stillheten kostet antagelig et par millioner kroner på denne kanten av byen. «Hva slags ekteskap har du og din kone?»
Harry hørte Filip Beckers aktiviteter opphøre og la til: «Jeg må spørre fordi det hender at ektefeller rett og slett rømmer.»
Filip Becker kremtet. «Jeg kan forsikre Dem om at jeg og min kone har et helt utmerket ekteskap.»
«Har du likevel tenkt over om hun kan ha hatt et forhold du ikke visste om?»
«Det er utelukket.»
«Utelukket er ganske sterkt, Becker. Og utenomekteskapelige forhold ganske vanlig.»
Filip Becker smilte svakt. «Jeg er ikke naiv, førstebetjent. Birte er en tiltrekkende kvinne og en god del yngre enn meg. Og hun kommer fra en relativt frivol familie, det skal sies. Men selv er hun ikke typen. Og jeg har relativt god oversikt over hennes gjøren og laden, for å si det slik.»
Kaffetrakteren buldret advarende idet Harry åpnet munnen for å følge opp spørsmålet. Han ombestemte seg.
«Har du merket humørsvingninger hos din kone?»
«Birte er ikke depressiv, førstebetjent. Hun har ikke gått i skogen og hengt seg eller kastet seg på sjøen. Hun er der ute et sted, og hun er i live. Jeg har lest at mennesker forsvinner hele tiden, og så dukker de opp igjen og det har en naturlig og ganske banal forklaring. Er det ikke så?»
Harry nikket langsomt. «Har du noe imot at jeg ser meg litt om i huset?»
«Hvorfor vil du det?»
Det var en skarphet i Filip Beckers spørsmål som fikk Harry til å tenke at han var en mann som var vant til å ha styringen. Å bli holdt informert. Og at det talte imot at hans kone hadde dratt av gårde uten å si fra. Noe Harry for så vidt alt hadde utelukket i sitt stille sinn. Veltilpassede, friske mødre drar ikke fra en ti år gammel sønn midt på natta. Og så var det det andre. Vanligvis brukte de minimalt med ressurser på et så tidlig stadium i en forsvinningssak med mindre det var forhold som tydet på noe kriminelt eller annet dramatisk. Det var dette andre som likevel hadde fått ham til selv å dra opp til Hoff.
«Av og til vet man ikke hva man leter etter før man finner det,» svarte Harry. «Det er en arbeidsmetode.»
Han fikk tak i øynene til Becker bak brilleglassene nå. De var i motsetning til sønnens, lyseblå og med et klart, intenst skinn.
«For all del,» sa Becker. «Vær så god.»
Soverommet var kjølig, luktfritt og ryddet. På dobbeltsenga lå det et heklet teppe. På det ene nattbordet sto et bilde av en eldre kvinne. Likheten fikk Harry til å anta at dette var Filip Beckers side av senga. På det andre nattbordet sto et bilde av Jonas. Det duftet svakt av parfyme i klesskapet med dameklær. Harry sjekket at krokene på kleshengerne hang med lik avstand til hverandre, slik de ville gjøre hvis de hadde fått henge i fred en stund. Sorte kjoler med splitt, korte gensere med rosa motiver og glitter. I bunnen av klesskapet sto en skuffeseksjon. Han dro ut den øverste skuffen. Undertøy. Sort og rødt. Neste skuff. Hofteholdere og strømper. Tredje skuff. Smykker plassert i hull i knallrød filt. Han la merke til en stor og glorete ring med steiner som glitret hissig. Alt her inne var litt Vegas. Det var ingen tomme hull i filten.
Soverommet hadde dør rett inn til et nyoppusset baderom med dampdusj og to stålservanter.
På Jonas' rom satte Harry seg på en liten stol ved en liten pult. På pulten lå en kalkulator med en rekke avanserte matematiske funksjoner. Den så ny og ubrukt ut. Over pulten hang en plakat med bilde av sju delfiner inne i en bølge og en kalender over hele året. En del av datoene var ringet rundt og utstyrt med små stikkord. Harry leste at det var fødselsdagen til mamma og bestefar, ferie til Danmark, tannlege klokka ti og to julidatoer med «doktor» over. Men Harry så ingen fotballkamper, kino eller bursdager. Han fikk øye på et rosa skjerf som lå på senga. En farge ingen gutter i Jonas' alder ville bli fersket i. Harry løftet skjerfet. Det var fuktig, men han kunne likevel kjenne den distinkte duften av hud, hår og feminin parfyme. Den samme parfymen som i klesskapet.
