Jø Nesbø - Snømannen Part 1 (1) Jø Nesbø - Der Schneemann Teil 1 (1) Jø Nesbø - The Snowman Part 1 (1) Jø Nesbø - Le bonhomme de neige, partie 1 (1) Jø Nesbø - Il pupazzo di neve Parte 1 (1) Йо Несбё - Снеговик, часть 1 (1) Йо Несбо - Сніговик, частина 1 (1)

DEL 1

Kapittel 1

Onsdag 5. november 1980. Snømannen

Det var den dagen snøen kom. An diesem Tag kam der Schnee. That was the day the snow came. Quello fu il giorno in cui arrivò la neve. To bol deň, keď prišiel sneh. Klokka var elleve på formiddagen da digre snøflak uten forvarsel kom ut av en fargeløs himmel og som en armada fra det ytre rom underla seg jordene, hagene og plenene på Romerike. It was eleven o'clock in the morning when huge snowflakes came out of a colorless sky without warning and like an armada from outer space overwhelmed the fields, gardens and lawns of Romerike. Erano le undici del mattino quando enormi fiocchi di neve uscirono senza preavviso da un cielo incolore e come un'armata proveniente dallo spazio travolsero i campi, i giardini e i prati di Romerike. Bolo jedenásť hodín dopoludnia, keď sa z bezfarebnej oblohy bez varovania vynorili obrovské snehové vločky a ako armáda z vesmíru zaplavili polia, záhrady a trávniky Romerike. Klokka to var brøytebilene i aksjon på Lillestrøm, og da Sara Kvinesland klokka halv tre sakte og forsiktig styrte sin Toyota Corolla SR5 mellom villaene i Kolloveien, lå novembersnøen som en dundyne over det bølgende landskapet. Um zwei Uhr waren die Pflugfahrzeuge auf Lillestrøm im Einsatz, und als Sara Kvinesland um halb vier langsam und vorsichtig ihren Toyota Corolla SR5 zwischen den Villen in Kolloveien steuerte, legte sich der Novemberschnee wie eine Daunendecke über die hügelige Landschaft. At two o'clock the plow trucks were in action on Lillestrøm, and when Sara Kvinesland slowly and carefully steered her Toyota Corolla SR5 between the villas in Kolloveien at half past three, the November snow lay like a down comforter over the undulating landscape.

Hun syntes husene så annerledes ut i dagslys. Så annerledes at hun holdt på å kjøre forbi oppkjørselen til garasjen hans. Bilen skled da hun bremset ned, og hun hørte et stønn fra baksetet. I speilet så hun sønnens misfornøyde mine. In the mirror she saw her son's displeased expression.

«Det tar ikke lang tid, vennen,» sa hun. "It won't take long, my friend," she said.

Foran garasjen var det et stort, svart felt asfalt i alt det hvite, og hun skjønte at det var der flyttebilen hadde stått parkert. In front of the garage there was a large, black field of asphalt in all the white, and she realized that this was where the removal van had been parked. Det snørte seg i halsen hennes. It tightened in her throat. Bare hun ikke hadde kommet for sent. If only she hadn't been late. Если бы она только не опоздала.

«Hvem er det som bor her?» lød det fra baksetet. "Who lives here?" it sounded from the back seat.

«Bare noen jeg kjenner,» sa Sara og sjekket automatisk håret i speilet. «Ti minutter, vennen. Jeg lar tenningsnøkkelen stå i så du kan høre på radioen.» I'll leave the ignition key in so you can listen to the radio.”

Hun gikk uten å vente på svar, trippet på de glatte skoene opp mot døra som hun så mange ganger hadde gått inn og ut av, men aldri slik, ikke midt på dagen, fullt synlig for alle villastrøkets nysgjerrige øyne. She went without waiting for an answer, tripping on her smooth shoes towards the door which she had entered and exited so many times, but never like this, not in the middle of the day, fully visible to all the curious eyes of the village. Ikke at sene kveldsbesøk virket mer uskyldig, men det kjentes av en eller annen grunn riktigere at slike gjerninger ble lagt til etter mørkets frembrudd. Not that late night visits seemed more innocent, but it felt for some reason more correct that such deeds were added after dark.

Hun hørte ringeklokka dure der inne, som en humle i et syltetøyglass. She heard the bell ringing in there, like a bumblebee in a jam jar. Mens hun ventet og kjente den gryende desperasjonen, kikket hun mot nabohusenes vinduer. De røpet ingenting, sendte henne bare speilbilder av svarte, nakne epletrær, grå himmel og melkehvitt landskap. Så hørte hun endelig skritt bak døra og slapp pusten lettet. I neste øyeblikk var hun innenfor og i armene hans.

«Ikke dra, elskede,» sa hun og hørte gråten allerede rykke i stemmebåndene. "Don't go, love," she said, hearing the cry already tearing at her vocal cords.

«Jeg må,» sa han med et tonefall som om det var et refreng han hadde gått lei av. Hendene hans søkte de kjente veiene, veiene de aldri gikk lei av. His hands searched the familiar roads, the roads they never tired of.

«Nei, det må du ikke,» hvisket hun mot øret hans. «Men du vil. Du tør ikke lenger.» You don't dare anymore."

«Dette har ikke noe med deg og meg å gjøre.» "This has nothing to do with you and me."

Hun kunne høre irritasjonen krype inn i stemmen hans samtidig som hånden, den sterke, men myke hånden, gled ned over huden i korsryggen og innenfor linningen på skjørtet og strømpebuksene. De var som et innøvd dansepar som kjente den andres minste bevegelse, trinnene, pusten, rytmen. Они были похожи на отрепетированную танцевальную пару, которая чувствовала малейшее движение друг друга, шаги, дыхание, ритм. Først den hvite elskoven. Сначала белая любовь. Den gode. The good one. Så den svarte. Then the black one. Smerten.

Hånden hans strøk over kåpen, lette etter brystvorten under det tykke stoffet. His hand ran over the coat, searching for a nipple under the thick fabric. Han var evig fascinert av brystvortene hennes, vendte alltid tilbake til dem. He was forever fascinated by her nipples, always returning to them. Он навсегда был очарован ее сосками, постоянно возвращаясь к ним. Kanskje var det fordi han ikke hadde noen selv. Perhaps it was because he had none himself.

«Parkerte du foran garasjen?» spurte han og kløp hardt. "Did you park in front of the garage?" he asked, clapping hard.

Hun nikket og kjente smerten skyte som en pil av lyst opp i hodet. She nodded and felt the pain shoot like an arrow of light into her head. Она кивнула и почувствовала, как боль стрелой света пронзила ее голову. Skjødet hadde alt åpnet seg for fingrene hans som snart ville være der. The bosom had all opened up to his soon-to-be-there fingers. «Guttungen venter i bilen.» "The boy is waiting in the car."

Hånden hans stoppet brått. His hand stopped abruptly.

«Han vet ingenting,» stønnet hun og kjente hånden hans nøle. "He knows nothing," she moaned, feeling his hand hesitate.

«Og mannen din? “And your husband? Hvor er han nå?» Where is he now?”

«Hva tror du? "What do you think? På jobb. Selvfølgelig.»

Nå var det hun som lød irritert. Både fordi han hadde brakt ektemannen inn i samtalen og det var vanskelig for henne å si noe som helst om ham uten å bli irritert. Og fordi kroppen hennes krevde å få ham nå, fort. Sara Kvinesland åpnet smekken hans.

«Ikke …,» begynte han og grep henne rundt håndleddet. Hun fiket hardt til ham med den andre hånden. Han så forbløffet på henne mens en rød flekk bredte seg over kinnbeinet. He looked at her in astonishment as a red spot spread across his cheekbone. Hun smilte, tok tak i det tykke, svarte håret og dro ansiktet hans ned til sitt. She smiled, grabbed his thick black hair and pulled his face down to hers.

«Du skal få dra,» hveste hun. «Men først skal du pule meg. Er det forstått?»

Hun kjente pusten hans mot ansiktet sitt. Den kom i harde støt nå. Hun slo en gang til med den ledige hånden, og pikken hans vokste i hånden hennes. She slapped once more with her free hand, his cock growing in her hand.

Han støtte til, litt hardere for hver gang, men det var over nå. He backed up, a little harder each time, but it was over now. Hun var nummen, magien var borte, spenningen hadde løst seg opp og alt som var tilbake var fortvilelsen. She was numb, the magic was gone, the tension had dissolved and all that was left was despair. Hun mistet ham. Nå mens hun lå her, mistet hun ham. Now as she lay here, she lost him. Alle årene som hun hadde lengtet, alle tårene hun hadde grått, de desperate tingene han hadde fått henne til å gjøre. All the years she'd longed for, all the tears she'd cried, the desperate things he'd made her do. Uten å gi noe tilbake. Uten den ene tingen.

Han stilte seg ved enden av senga og tok henne med lukkede øyne. He stood at the end of the bed and took her with closed eyes. Sara stirret på brystet hans. Til å begynne med hadde hun syntes det var merkelig, men etter hvert hadde hun begynt å like synet av den ubrutte, hvite huden over brystmuskulaturen. Поначалу ей это показалось странным, но со временем ей понравился вид целой белой кожи на грудных мышцах. Det minnet henne om de gamle statuene hvor brystvortene var utelatt av hensyn til den alminnelige bluferdighet. It reminded her of the old statues where the nipples were left out for the sake of general bluffiness. Это напомнило ей старые статуи, где соски были опущены ради общей грубости.

Stønningen hans ble høyere. Hun visste at snart ville han komme med et rasende brøl. She knew that soon he would come with a furious roar. Hun hadde elsket det brølet. She had loved that roar. Det alltid overraskede, ekstatiske, nesten smertefylte ansiktsuttrykket som om orgasmen hver eneste gang overgikk hans villeste forventning. The always surprised, ecstatic, almost pained look on his face as if the orgasm exceeded his wildest expectations every single time. Nå ventet hun bare på det siste brølet, en rautende avskjed i hans kalde boks av et soverom ribbet for bilder, gardiner og tepper. Now she was just waiting for the last roar, a roaring farewell in his cold box of a bedroom lined with pictures, curtains and carpets. Теперь она просто ждала последнего грохота, громкого прощания в его холодной коробке спальни, уставленной картинами, шторами и коврами. Så skulle han kle på seg og reise til en annen del av landet hvor han sa han hadde fått en stilling han ikke kunne si nei til. Then he would get dressed and travel to another part of the country where he said he had been offered a position he could not refuse. Men dette kunne han si nei til. But he could say no to this. Dette. This. Og likevel ville han brøle av nytelse. And yet he wanted to roar with pleasure.

Hun lukket øynene. She closed her eyes. Men det kom ikke noe brøl. Han hadde stoppet.

«Hva er det?» spurte hun og åpnet øynene. Ansiktet hans var ganske riktig forvridd. Men ikke av nytelse.

«Et fjes,» hvisket han.

Hun fór sammen. She went along. Она пошла вместе. «Hvor?»

«Utenfor vinduet.»

Vinduet var ved enden av senga, rett over hodet hennes. The window was at the end of the bed, directly above her head. Hun hev seg rundt, kjente ham gli ut, allerede slapp. Она повернулась и почувствовала, как он выскользнул, уже обвисший. Vinduet over hodet hennes var for høyt på veggen til at hun kunne se ut der hun lå. Og for høyt til at noen kunne stå på utsiden og se inn. På grunn av det allerede svinnende dagslyset, var alt hun så det dobbelteksponerte speilbildet av lampen i taket.

«Du så deg selv,» sa hun, nærmest bedende.

«Det var det jeg først trodde,» sa han og stirret fortsatt mot vinduet.

Sara dro seg opp på knærne. Reiste seg og så ut i hagen. Og der, der var ansiktet.

Hun lo høyt av lettelse. Ansiktet var hvitt med øyne og munn av sorte singelstein, sannsynligvis fra oppkjørselen. Og armer av kvister fra epletrærne.

«Men herregud,» hikstet hun. «Det er bare en snømann.»

Så gikk latteren over i gråt, hun hulket hjelpeløst til hun kjente armene hans rundt seg.

«Jeg må gå nå,» hikstet hun.

«Bli litt til,» sa han.

Hun ble litt til.

Da Sara gikk ned mot garasjen, så hun at det hadde gått nesten førti minutter.

Han hadde lovet å ringe fra tid til annen. Он обещал звонить время от времени. Han hadde alltid vært flink til å lyve, og for en gangs skyld var hun glad for det. He had always been good at lying, and for once she was glad of it. Он всегда умел лгать, и на этот раз она была этому рада. Allerede før hun kom fram til bilen, så hun det bleke ansiktet til guttungen som stirret ut på henne fra baksetet. Hun dro i bildøra og kjente til sin forbauselse at den var låst. Hun så inn på ham gjennom duggete ruter. She peered at him through misty windows. Она смотрела на него сквозь запотевшие окна. Først da hun banket på glasset, åpnet han.

Hun satte seg i førersetet. Radioen var stum og det var iskaldt i bilkupeen. Tenningsnøkkelen lå i passasjersetet. Hun snudde seg mot ham. Gutten hennes var blek, og underleppen hans skalv.

«Er det noe galt?» spurte hun.

«Ja,» sa han. «Jeg så ham.»

Det var en tynn, skingrende tone av skrekk i stemmen hans som hun ikke kunne huske å ha hørt siden han var liten og satt klemt mellom dem i sofaen foran TV-en med hendene for øynene. Og nå var han i stemmeskiftet, hadde sluttet å klemme henne godnatt og begynt å interessere seg for bilmotorer og jenter. And now he was changing his voice, had stopped hugging her goodnight and started taking an interest in car engines and girls. Og en dag ville han sette seg i en bil med en av dem og kjøre fra henne, han også. And one day he wanted to get into a car with one of them and drive away from her, he too. И однажды он захотел сесть в машину к одной из них и уехать от нее, он тоже.

«Hva mener du?» sa hun, stakk nøkkelen i tenningen og vred om.

«Snømannen …»

Det kom ingen respons fra motoren og panikken grep henne uten forvarsel. Akkurat hva hun var redd for, visste hun ikke. Hun stirret ut av frontruta og vred om en gang til. Hadde batteriet rukket å dø? Успела ли батарея сдохнуть?

«Og hvordan så snømannen ut?» spurte hun, trykket gassen i bånn og vred i desperasjon nøkkelen så hardt om at det kjentes som hun skulle brekke den. Han svarte, men svaret ble overdøvet av brølet fra motoren som startet.

Sara fikk bilen i gir og slapp clutchen som om det plutselig hastet med å komme derfra. Sara put the car in gear and let go of the clutch as if suddenly in a hurry to get out of there. Сара включила передачу и отпустила сцепление, как будто вдруг спешила уйти. Hjulene spant i den myke, kramme nysnøen. Колеса крутились по мягкому, приятному свежему снегу. Hun ga mer gass, men de sto stille mens bakenden av bilen gled sidelengs. Она дала еще газа, но они остановились, когда задняя часть машины скользнула в сторону. Så hadde dekkene spist seg ned til asfalten og de fór framover og sladdet ut i veien. Then the tires had eaten down to the asphalt and they went forward and skidded into the road. Потом шины въелись в асфальт, они рванули вперед и вылетели на дорогу.

«Pappa venter på oss,» sa hun. «Vi får raske på.» "We'll get on quickly." «Мы быстро поедем».

Hun slo på radioen, skrudde opp volumet for å fylle den kalde kupeen med andre lyder enn sin egen stemme. She turned on the radio, turning up the volume to fill the cold cabin with sounds other than her own voice. En nyhetsoppleser sa for hundrede gang i dag at Ronald Reagan i natt hadde slått Jimmy Carter i det amerikanske presidentvalget.

Gutten sa noe igjen, og hun kikket i speilet. The boy said something again, and she looked in the mirror.

«Hva sa du?» spurte hun høyt.

Han gjentok det, men hun hørte fremdeles ikke. Hun dempet volumet på radioen mens hun styrte nedover mot hovedveien og elva som gikk som to svarte sørgerender i landskapet. She lowered the volume on the radio as she headed down towards the main road and the river that ran like two black mourning ducks in the landscape. Она убавила громкость радио и направилась к главной дороге и реке, которая бежала по ландшафту, как две черные траурные утки. Og skvatt da hun skjønte at han hadde lent seg fram mellom setene. И ахнула, когда поняла, что он наклонился вперед между сиденьями. Stemmen hans lød som en tørr hvisken like ved øret hennes. Som om det var viktig at ingen andre hørte dem:

«Vi kommer til å dø.» "We're going to die."

Kapittel 2

2. november 2004. Dag 1. Grusøynene

Harry Hole rykket til og sperret opp øynene. Harry Hole jerked and narrowed his eyes. Гарри Хоул вздрогнул и расширил глаза. Det var iskaldt, og fra mørket lød stemmen som hadde vekket ham. Den forkynte at det amerikanske folket i dag skulle avgjøre om deres president også de neste fire årene skulle hete George Walker Bush. It announced that the American people should decide today whether their president should also be called George Walker Bush for the next four years. November. Harry tenkte at de definitivt var på vei inn i mørketida. Harry thought that they were definitely heading into the Dark Ages. Han slengte av seg dyna og satte føttene mot gulvet. Linoleumen var så kald at den sved. The linoleum was so cold it burned. Han lot klokkeradioen og nyhetene stå på og gikk ut på badet. He left the clock radio and the news on and went to the bathroom. Så seg i speilet. November der også; dratt, gråblekt og overskyet. Øynene var som vanlig blodskutte, og porene i huden på nesen store og svarte krater. Posene under øynene med de lyseblå, alkoholvaskede irisene ville forsvinne etter at ansiktet hadde fått varmt vann, et håndkle og frokost. The bags under the eyes with the pale blue, alcohol-washed irises would disappear after the face was given warm water, a towel and breakfast. Antok han da. He assumed then. Harry var usikker på nøyaktig hvordan ansiktet hans ville te seg utover dagen nå da han var blitt førti. Harry wasn't sure exactly how his face would look throughout the day now that he had turned forty. Гарри не был уверен, как именно будет выглядеть его лицо в течение дня теперь, когда ему исполнилось сорок. Om rynkene ble glattet ut og om det falt fred over det jagede ansiktsuttrykket han våknet opp med etter netter da marene hadde ridd ham. If the wrinkles were smoothed out and if peace fell over the haunted expression he woke up with after nights when the mares had ridden him. Если бы морщины разгладились и если бы умиротворение окутало выражение беспокойства, с которым он просыпался после ночей, когда на нем ездили кобылы. Som var de fleste nettene. Which was most nights. For han unngikk speil når han først hadde gått fra den lille, spartansk møblerte leiligheten sin i Sofies gate for å bli førstebetjent Hole ved Voldsavsnittet på Politihuset i Oslo. Because he avoided mirrors when he had first left his small, spartanly furnished apartment in Sofies gate to become First Officer Hole at the Violence Section at the Police House in Oslo. Da stirret han inn i andres ansikter for å finne deres smerte og deres akilleshæl, deres marer, motiver og grunner til selvbedrag mens han lyttet til deres trettende løgner og prøvde å finne en mening i det han gjorde: å sperre inne mennesker som for lengst var innesperret i seg selv. Then he stared into the faces of others to find their pain and their Achilles heel, their pains, motives and reasons for self-delusion as he listened to their thirteenth lie and tried to find meaning in what he was doing: locking up people who were long gone confined within itself. Затем он всматривался в лица других, чтобы найти их боль и их ахиллесовы пяты, их мучения, мотивы и причины самообмана, когда он слушал их тринадцатую ложь и пытался найти смысл в том, что он делал: запирал людей, которые давно замкнулся внутри себя. I fengsler av hat og en selvforakt han kjente så altfor godt igjen. In prisons of hatred and a self-loathing he recognized all too well. Han dro en hånd over den stive, kortklipte børsten av blondt hår som vokste nøyaktig 193 centimeter over de nedkjølte fotbladene. He ran a hand over the stiff, close-cropped brush of blond hair that grew exactly 193 centimeters above the chilled soles of his feet. Kragebeinet sto ut som en kleshenger under huden. The collarbone stood out like a hanger under the skin. Han hadde trent mye siden den siste saken. He had been training a lot since the last case. Frenetisk, påsto noen. Frenetic, some claimed. I tillegg til å sykle hadde han begynt å løfte vekter i trimrommet i kjelleren på Politihuset. In addition to cycling, he had started lifting weights in the gym in the basement of the Police House. Han likte smerten, hvordan den brant og fortrengte tankene. He liked the pain, how it burned and displaced his thoughts. Ему нравилась боль, то, как она жгла и вытесняла его мысли. Likevel ble han bare magrere. Still, he only got thinner. Fettet forsvant og musklene la seg som lag med striper mellom skjelettet og huden. The fat disappeared and the muscles lay like layers of stripes between the skeleton and the skin. Og mens han før hadde vært bredskuldret og det Rakel kalte naturlig atletisk, hadde han nå begynt å ligne bildet han hadde sett av en flådd isbjørn; et muskuløst, men sjokkerende magert rovdyr. And while before he had been broad-shouldered and what Rakel called naturally athletic, he had now begun to resemble the image he had seen of a skinned polar bear; a muscular but shockingly lean predator. Han holdt ganske enkelt på å forsvinne. He was simply disappearing. Он просто исчезал. Uten at det egentlig gjorde noe. Without it actually doing anything. Harry sukket. November. Det skulle bli enda mørkere. It was going to get even darker.

Han gikk ut på kjøkkenet, drakk et glass vann mot hodepinen og myste forbauset mot vinduet. Taket på gården på den andre siden av Sofies gate var hvitt og det reflekterte, skarpe lyset stakk i øynene. Den første snøen hadde kommet i natt. Han tenkte på brevet. Det hendte han fikk slike brev, men dette hadde vært spesielt. It happened that he received such letters, but this had been special. Det hadde nevnt Toowoomba.

På radioen hadde et naturprogram startet og en oppglødd stemme snakket om seler. «Hver sommer samles berhausseler i Beringstredet for å pare seg. "Every summer, fur seals gather in the Bering Strait to mate. Siden hannene er i flertall, er konkurransen om hunner så hard at de hannene som har greid å skaffe seg en hunn, vil holde seg til bare henne i hele paringsperioden. Since the males are in the majority, the competition for females is so fierce that the males who have managed to acquire a female will stick to only her for the entire mating period. Hannen vil passe på sin make helt til selungen har kommet til verden og klarer seg selv. The male will look after his mate until the baby seal is born and fends for itself. Ikke av kjærlighet til hunnen, men av kjærlighet til sine egne gener og arvestoff. Not out of love for the female, but out of love for his own genes and genetic material. I darwinismens teori vil det si at det er den naturlige utvelgelsen i kampen for å overleve som gjør berhausselen monogam, ikke moralen.» In the theory of Darwinism, this would mean that it is natural selection in the struggle for survival that makes the berhaussel monogamous, not morality."

Mon det, tenkte Harry. I wonder, Harry thought.

Stemmen på radio var nesten i fistel av begeistring: «Men før selene skal dra fra Beringstredet for å lete etter mat i åpent hav, vil hannen prøve å drepe hunnen. The voice on the radio was almost in a fistula with excitement: "But before the seals leave the Bering Strait to look for food in the open sea, the male will try to kill the female. Hvorfor? Fordi en berhausselhunn aldri vil pare seg to ganger med samme hann! Because a female berhaussel will never mate twice with the same male! Dette handler for henne om biologisk risikospredning av arvematerialet, akkurat som i aksjemarkedet. For henne er det biologisk rasjonelt å være promiskuøs, og dette vet hannen. Ved å ta livet av henne vil han hindre at andres selunger vil konkurrere med hans eget avkom om den samme maten.»

«Vi inngår vel også i en darwinistisk forklaring, så hvorfor tenker ikke mennesket slik som selen?» sa en annen stemme.

«Men det gjør vi, jo! "But we do, yes! Vårt samfunn er slett ikke så monogamt som det ser ut, og har aldri vært det. En svensk undersøkelse viste nylig at mellom femten og tjue prosent av alle barn har en annen far enn de – og for så vidt også den antatte faren deres – tror. A Swedish survey recently showed that between fifteen and twenty percent of all children have a different father than they - and to that extent also their presumed father - believe. Tjue prosent! Det er hvert femte barn det! Som lever på en løgn. Og sørger for biologisk mangfold.»

Harry skrudde på frekvensknappen i søken etter musikk som kunne utstås. Han stoppet på Johnny Cash' gammelmannsversjon av «Desperado».

Det banket hardt på døra i gangen.

Harry gikk ut på soverommet, trakk på seg olabuksene, returnerte til gangen og åpnet. Harry went out into the bedroom, pulled on his Ola trousers, returned to the hall and opened the door.

«Harry Hole?» Mannen utenfor hadde på seg blå kjeledress og så på Harry fra tykke brilleglass. Øynene var klare som hos et barn. The eyes were as clear as a child's.

Harry nikket.

«Har du sopp?» Mannen stilte spørsmålet med glatt ansikt. "Do you have mushrooms?" The man asked the question with a smooth face. En lang tjafs med hår lå på tvers og klistret seg til pannen. A long tangle of hair lay across and stuck to the forehead. Длинный клубок волос лежал поперек и прилипал ко лбу. Under armen holdt han et skriveunderlag i plast med klips over et tettskrevet ark. Under his arm he held a plastic writing pad with clips over a tightly written sheet of paper.

Harry ventet på en forklarende fortsettelse, men det kom ingen. Bare dette klare, åpne blikket. Just this clear, open look.

«Det,» sa Harry, «er vel strengt tatt en privatsak.» "That," said Harry, "is strictly a private matter."

Mannen antydet et smil som til en vits han var grundig lei av. The man suggested a smile as if for a joke he was thoroughly bored. Мужчина улыбнулся, как будто в шутку, ему было очень скучно. «Sopp i leiligheten. Muggsopp.»

«Jeg har ingen grunn til å tro det,» sa Harry. "I have no reason to believe so," said Harry.

«Det er det som er med muggsopp. “That's the thing about mold. Den gir deg sjelden noen grunn til å tro at den er der.» Mannen sugde seg i tennene og vippet på hælene. It rarely gives you any reason to believe it's there.” The man sucked his teeth and rocked on his heels.

«Men?» sa Harry til slutt. "But?" Harry finally said.

«Men det er den.» "But it is."

«Hva får deg til å tro det?» "What makes you think so?"

«Naboen din har det.» "Your neighbor has it."

«Jaså? "So? Og du mener at den kan ha spredd seg?» And you mean it might have spread?”

«Muggsopp sprer seg ikke. "Mold does not spread. Hussopp sprer seg.» House fungus is spreading.”

«Så da …?» "So …?"

«Det er en konstruksjonsfeil ved ventilasjonen langs veggene i gården. "There is a construction defect in the ventilation along the walls in the yard. Gir muggsoppen vekstvilkår. Kan jeg få ta en kikk på kjøkkenet?»

Harry trådte til side. Harry stepped aside. Mannen styrte inn på kjøkkenet hvor han straks presset et hårfønerlignende, oransje apparat mot veggen. The man stormed into the kitchen where he immediately pushed a hairdryer-like, orange device against the wall. Det pep to ganger.

«Fuktighetsmåler,» sa mannen og så på noe som tydeligvis var en indikator. «Akkurat som jeg trodde. Sikker på at du ikke har sett eller luktet noe mistenkelig?» Are you sure you haven't seen or smelled anything suspicious?”

Harry hadde ikke noen klar formening om hva det skulle være.

«Belegg som på gammelt brød,» sa mannen. "Coating like stale bread," said the man. «Råtten lukt.»

Harry ristet på hodet.

«Har du hatt såre øyne?» spurte mannen. «Vært trøtt? Hatt hodepine?»

Harry trakk på skuldrene. «Selvfølgelig. Så lenge jeg kan huske.»

«Mener du så lenge du har bodd her?»

«Kanskje. Hør …»

Men mannen hørte ikke, han hadde dratt fram en kniv fra beltet. Harry holdt inne og stirret på knivhånden som ble hevet og så hugg til med stor kraft. Harry held back and stared at the knife hand that was raised and then slashed with great force. Det lød som et stønn da den gikk gjennom gipsplata bak tapetet. Mannen dro kniven ut, kjørte den inn igjen og bendet ut en halvt pulverisert gipsbit som etterlot et svart hull i veggen. Så vippet han fram en liten pennelykt og lyste inn i hullet. Han fikk en dyp rynke mellom de overdimensjonerte brilleglassene. Så stakk han nesa helt inntil hullet og snuste.

«Akkurat,» sa han. «Hei på dere.» "Hello guys."

«Hei på hvem?» spurte Harry og nærmet seg.

«Aspergillus,» sa mannen. «En familie av muggsoppen. Vi har tre–fire hundre arter å velge mellom og det er vanskelig å si sikkert hvilken denne er, for den vokser så tynt på disse harde flatene at den er usynlig. Men lukta er ikke til å ta feil av.» But the smell is unmistakable."

«Og dette er trøbbel?» spurte Harry og prøvde å huske hva han hadde igjen på bankkontoen etter at han sammen med faren hadde sponset tur til Spania for Søs, lillesøsteren som hadde det hun selv kalte «et snev av Downs syndrom». "And this is trouble?" Harry asked, trying to remember what he had left in his bank account after he and his father had sponsored a trip to Spain for Søs, the little sister who had what she called 'a touch of Down's syndrome'.

«Det er ikke som ekte hussopp, gården kommer ikke til å falle sammen,» sa mannen. "It's not like real house mushrooms, the farm isn't going to collapse," the man said. «Men du gjør kanskje det.» "But you might."

«Jeg?»

«Hvis du er disponert for det. “If you are disposed to it. Noen blir syke av å puste i samme lufta som muggsopp. De går og hangler i årevis og blir selvfølgelig beskyldt for å være hypokondere siden ingen finner noe og de andre som bor der er friske. They hang around for years and are of course accused of being hypochondriacs since no one finds anything and the other people who live there are healthy. Og så spiser jo uvesenet opp tapet og gipsplater da.» And then the vermin eat up the wallpaper and plasterboard." А потом паразиты съедают обои и гипсокартон».

«Mm. Hva foreslår du?»

«At jeg tar knekken på råttenskapen, selvfølgelig.» "That I crack the rottenness, of course." «Конечно, я раскалываю гниль».

«Og min personlige økonomi i samme slengen?» "And my personal finances in the same vein?"

«Dekkes av forsikringa på gården, så det koster deg ikke en krone. Alt jeg trenger er adgang til leiligheten de neste dagene.»

Harry fant settet med ekstranøkler i kjøkkenskuffen og rakte den andre.

«Det blir bare meg,» sa mannen. "It'll just be me," said the man. «Nevner det bare. “Just mentioning it. Det er mye rart der ute.» There's a lot of weird stuff out there."

«Er det?» Harry smilte trist og stirret ut av vinduet.

«Hæ?»

«Ingenting,» sa Harry. «Det finnes ikke noe å stjæle her likevel. “There's nothing to steal here anyway. Jeg må stikke nå.» I have to go now."

Den lave morgensola funklet i alt glasset på Politihuset, hovedkvarteret til Oslo Politidistrikt, som lå der det hadde ligget i nesten tretti år, på toppen av høydedraget ved Grønlandsleiret. The low morning sun sparkled in all the glass of the Police House, the headquarters of the Oslo Police District, which was located where it had been for almost thirty years, on top of the ridge by the Grønlandsleiret. Derfra hadde politiet – uten at det hadde vært uttalt tilsiktet – nærhet til de kriminelt mest belastede sentrumsområdene på østsiden, samtidig som det hadde «Bayern», Oslo fengsel, som nærmeste nabo. From there, the police - without it being stated on purpose - had proximity to the most criminally burdened city center areas on the east side, while at the same time having "Bayern", Oslo prison, as its nearest neighbour. Politihuset var omgitt av plen med brunt, visnende gress og lønn og lindetrær som i løpet av natta var blitt dekket av et tynt lag med gråhvit snø som fikk parken til å ligne et drapert dødsbo. The police station was surrounded by a lawn of brown, wilting grass and maple and linden trees that had been covered during the night by a thin layer of grey-white snow that made the park look like a draped estate.

Harry gikk opp den svarte stripen av asfalt mot hovedinngangen og steg inn i sentralhallen hvor Kari Christensens veggdekorasjon av porselen med rennende vann hvisket sine evinnelige hemmeligheter. Han nikket til securitasvakten i resepsjonen og tok heisen opp til Voldsavsnittet i sjette etasje. Selv om det var nesten et halvt år siden han hadde fått sitt nye kontor på rød sone, holdt han på å gå inn på det trange, vindusløse han hadde delt med betjent Jack Halvorsen. Nå var det betjent Magnus Skarre som satt der inne. Og Jack Halvorsen lå i jorda på Vestre Aker kirkegård. Foreldrene hadde først villet ha sønnen gravlagt på hjemstedet i Steinkjer, siden Jack og Beate Lønn, leder for Kriminalteknisk avdeling, jo ikke hadde vært gift, ikke engang samboere. The parents had initially wanted their son buried at their home in Steinkjer, since Jack and Beate Lønn, head of the Forensic Science Department, had not been married, not even cohabitants. Родители изначально хотели, чтобы их сына похоронили в их доме в Стейнхьере, поскольку Джек и Беата Лённ, руководитель отдела судебно-медицинской экспертизы, не были женаты и даже не сожительствовали. Men da de fikk vite at Beate var gravid og skulle føde Jacks barn til sommeren, var de blitt enige om at Jacks grav burde være i Oslo. But when they learned that Beate was pregnant and would give birth to Jack's child in the summer, they had agreed that Jack's grave should be in Oslo.

Harry gikk inn på det nye kontoret. Harry walked into the new office. Som han visste at for alltid kom til å være det, slik den femti år gamle hjemmebanen til fotballklubben Barcelona på katalansk fremdeles ble kalt Camp Nou, den nye stadion. As he knew it would forever be, as the fifty-year-old home ground of Barcelona football club was still called Camp Nou, the new stadium, in Catalan. Han dumpet ned i stolen og skrudde på radioen mens han nikket godmorgen til bildene som sto oppå bokhylla, lent mot veggen, og som en dag i en ukjent fremtid, når han husket å kjøpe murstifter, skulle opp på veggen. He dropped into his chair and turned on the radio while nodding good morning to the pictures that were on top of the bookshelf, leaning against the wall, and that one day in the unknown future, when he remembered to buy brick pins, would go up on the wall. Ellen Gjelten og Jack Halvorsen og Bjarne Møller. Ellen Gjelten and Jack Halvorsen and Bjarne Møller. Slik sto de, i kronologisk rekkefølge. Dead Policemen's Society.

På radioen uttalte norske politikere og samfunnsvitere seg om det amerikanske presidentvalget. Harry dro kjensel på stemmen til Arve Støp, eieren av suksessmagasinet Liberal og kjent som en av landets mest kunnskapsrike, arrogante og underholdende meningsleverandører. Harry recognized the voice of Arve Støp, the owner of the successful magazine Liberal and known as one of the country's most knowledgeable, arrogant and entertaining opinion providers. Harry skrudde opp lyden så stemmene gjallet mellom murveggene, og grep sine Peerless håndjern som lå på det nye skrivebordet. Harry turned up the volume as the voices echoed through the brick walls, and grabbed his Peerless handcuffs that lay on the new desk. Øvde speedcuffing på bordbeinet som allerede var fliset opp av denne uvanen han hadde plukket opp under FBI-kurset i Chicago, og som han hadde perfeksjonert i løpet av de ensomme kveldene på en råtten hybel i Cabrini Green med hylene fra kranglende naboer og Jim Beam som eneste selskap. Practiced speed cuffing on the table leg that was already chipped by this habit he had picked up during the FBI course in Chicago, and which he had perfected during those lonely evenings in a rotten dorm in Cabrini Green with the howls of quarreling neighbors and Jim Beam playing only company. Poenget var å slå det åpne håndjernet mot arrestantens håndledd slik at den fjærbelastede armen svingte rundt håndleddet og klikket i låsen på den andre siden. The point was to strike the open handcuff against the detainee's wrist so that the spring-loaded arm swung around the wrist and clicked into the lock on the other side. Med presisjon og riktig kraft kunne man med en enkel håndbevegelse lenke seg fast til en arrestant før han rakk å reagere. With precision and the right force, with a simple movement of the hand you could chain yourself to an arrestee before he could react. Harry hadde aldri fått bruk for det i jobben og bare én gang det andre han hadde lært der borte; hvordan fange en seriemorder. Harry had never had to use it at work and only once the other thing he had learned over there; how to catch a serial killer Håndjernet slo i lås rundt bordbeinet, og radiostemmene surret: The handcuffs locked around the table leg, and the radio voices buzzed:

«Hva tror du denne norske skepsisen til George Bush bunner i, Arve Støp?» "What do you think this Norwegian skepticism towards George Bush is based on, Arve Støp?"

«At vi er et overbeskyttet land som aldri egentlig har slåss i noen kriger, men har vært hæppy med å la andre gjøre det for oss. “That we are an overprotected country that has never actually fought any wars, but has been happy to let others do it for us. England, Sovjetunionen og USA, ja, helt siden Napoleonskrigene har vi gjemt oss bak ryggen på storebrødre. Norge har basert sin trygghet på at andre tar ansvar når det røyner på. Norway has based its security on others taking responsibility when it comes down to it. Det har pågått så lenge at vi har mistet vår realitetsorientering og tror at jorda i bunn og grunn er befolket av mennesker som vil oss – verdens mest styrtrike land – vel. It has gone on for so long that we have lost our orientation to reality and believe that the earth is basically populated by people who want us - the world's most powerful country - well. Это продолжалось так долго, что мы потеряли ориентацию на реальность и верим, что земля в основном населена людьми, которые хотят нам – самой могущественной стране мира – добра. Norge, en bablende, stupdum blondine som har gått seg vill i en bakgate i Bronx og nå er indignert over at livvakten hennes er så brutal mot overfallsmennene.» Norway, a babbling, stupid blonde who got lost in a Bronx alley and is now indignant that her bodyguard is so brutal to the assailants."

Harry slo nummeret til Rakel. Harry dialed Rachel's number. Ved siden av Søs' var Rakels det eneste telefonnummeret Harry kunne utenat. Next to Sister's, Rachel's was the only phone number Harry knew by heart. Da han var ung og uerfaren, trodde han at dårlig hukommelse var et handikap for en etterforsker. Nå visste han bedre. Now he knew better.

«Og livvakten er altså Bush og USA?» spurte programlederen.

«Ja. Lyndon B. Johnson sa en gang at USA ikke hadde valgt å være det, men innsett at det ikke fantes noen andre, og han hadde rett. Lyndon B. Johnson once said that the United States had not chosen to be, but realized that there was no one else, and he was right. Vår livvakt er en nykristen fyr med farskompleks, drikkeproblem og begrenset intellekt og uten ryggrad til så mye som å gjøre militærtjenesten sin på hederlig vis. Our bodyguard is a neo-Christian guy with a father complex, drinking problem and limited intellect and no backbone to do his military service honorably. Kort sagt en fyr vi bør være glade for at kommer til å bli gjenvalgt til amerikansk president i dag.» In short, a guy we should be happy is going to be re-elected American president today."

«Jeg går ut fra at det er ironisk ment?»

«Overhodet ikke. En så svak president lytter til sine rådgivere, og Det hvite hus har de beste, tro meg. Selv om man på denne latterlige TV-serien om det ovale kontoret kan få inntrykk av at demokratene har monopol på intelligens, er det forbausende nok på ytterste høyre fløy hos republikanerne du finner de skarpeste hjernene. Although on this ridiculous TV series about the Oval Office one might get the impression that the Democrats have a monopoly on intelligence, it is amazingly on the far right wing of the Republicans that you find the sharpest minds. Norges trygghet er i de beste hender.»

«En venninne av en venninne har hatt sex med deg.» "A friend of a friend has had sex with you."

«Virkelig?» sa Harry.

«Ikke deg,» sa Rakel. «Jeg snakker til han andre. "I'm talking to the other guy. Støp.» Cast.”

«Sorry,» sa Harry og skrudde ned volumet på radioen. "Sorry," Harry said, turning down the volume on the radio.

«Etter et foredrag i Trondheim. "After a lecture in Trondheim. Han inviterte henne opp på rommet sitt. He invited her up to his room. Hun var interessert, men gjorde ham oppmerksom på at det ene brystet hennes var fjernet. She was interested, but pointed out to him that one of her breasts had been removed. Han sa han ville tenke seg om og gikk i baren. He said he would think about it and went to the bar. Og kom tilbake og tok henne med.»

«Mm. Jeg håper det svarte til forventningene.» I hope it lived up to expectations.”

«Ingenting svarer til forventningene.» "Nothing lives up to expectations."

«Nei,» sa Harry og lurte på hva de nå snakket om.

«Hva blir det til i kveld?» spurte Rakel. "What will it be tonight?" Rachel asked.

«Klokka åtte på Palace Grill er fint. Men hva er det tullet med at man ikke kan reservere bord på forhånd?» But what's the point of not being able to reserve a table in advance?"

«Det gir det hele et mer eksklusivt preg, går jeg ut fra.»

De ble enige om å møtes i baren ved siden av. They agreed to meet at the bar next door. Etter at de hadde lagt på, ble Harry sittende og tenke. After they hung up, Harry sat and thought. Hun hadde hørtes glad ut. She had sounded happy. Eller lett. Or easy. Lett til sinns. Easy minded. Han prøvde å kjenne etter om han greide å være glad på hennes vegne, glad for at kvinnen han hadde elsket så høyt, var lykkelig med en annen mann. He tried to feel if he could be happy on her behalf, happy that the woman he had loved so much was happy with another man. Он пытался почувствовать, может ли он быть счастлив за нее, счастлив, что женщина, которую он так любил, счастлива с другим мужчиной. Rakel og han hadde hatt sin tid, og han hadde fått sine sjanser. Og brukt dem opp. And used them up. Så hvorfor ikke glede seg over at hun hadde det bra, hvorfor ikke slippe tanken på at ting kunne vært annerledes og komme seg videre med sitt eget liv? So why not rejoice that she was fine, why not let go of the thought that things could have been different and move on with her own life? Han lovet seg selv å forsøke enda litt hardere.

Morgenmøtet var raskt overstått. The morning meeting was quickly over. Gunnar Hagen – POB og sjef for Voldsavsnittet – gikk igjennom sakene de jobbet med. Gunnar Hagen - POB and head of the Violence Section - went through the cases they were working on. Som ikke var stort siden det for tiden ikke var noen ferske drapssaker under etterforskning, og drap var det eneste som fikk pulsen opp på avsnittet. Which wasn't a big deal since there were currently no fresh murder cases under investigation, and murder was the only thing that got the heart rate up on the section. В этом не было ничего страшного, поскольку в настоящее время не расследовалось новых дел об убийствах, а убийство было единственным, что вызывало учащение пульса в отделении. Thomas Helle, en betjent fra Savnetgruppa til Krimvakta, var til stede og redegjorde for en kvinne som hadde vært savnet fra sitt hjem i ett år. Thomas Helle, an officer from Savnetgruppa to Krimvakta, was present and gave an account of a woman who had been missing from her home for a year. Ingen spor etter vold, ingen spor etter gjerningsmann og ingen spor etter henne. Hun var hjemmeværende og var sist sett i barnehagen hvor hun hadde levert sin sønn og datter om morgenen. Ektemannen og alle i hennes nære omgangskrets hadde alibi og var sjekket ut av saken. The husband and everyone in her close circle had an alibi and were checked out of the case. De ble enige om at Voldsavsnittet skulle se på saken. They agreed that the Violence Section should look into the case.

Magnus Skarre overbrakte en hilsen fra Ståle Aune – Voldsavsnittets faste psykolog – som han hadde besøkt på Ullevål sykehus. Magnus Skarre brought a greeting from Ståle Aune - the violence unit's permanent psychologist - whom he had visited at Ullevål hospital. Harry kjente et stikk av dårlig samvittighet. Harry felt a pang of guilt. Ståle Aune var ikke bare hans rådgiver i kriminalsaker, men hans personlige støttespiller i kampen mot alkoholen og det nærmeste han hadde en betrodd venn. Ståle Aune was not only his adviser in criminal matters, but his personal supporter in the fight against alcohol and the closest thing he had to a trusted friend. Det var over en uke siden Aune var blitt lagt inn med en uklar diagnose, men Harry hadde ennå ikke klart å overvinne sin motvilje mot sykehus. It had been over a week since Aune had been admitted with an unclear diagnosis, but Harry still hadn't managed to overcome his aversion to hospitals. På onsdag, tenkte Harry. Eller torsdag.

«Vi har fått en ny betjent,» sa Gunnar Hagen. «Katrine Bratt.»

En ung kvinne på første rad reiste seg uoppfordret, men uten å by dem noe smil. A young woman in the front row stood up unbidden, but without offering them a smile. Hun var svært pen. Pen uten å prøve, tenkte Harry. Pretty without trying, Harry thought. Tynt, nesten pistrete hår hang livløst rett ned på hver side av ansiktet som var renskåret, blekt og hadde det alvorlige, nesten trette uttrykket Harry hadde sett hos andre billedskjønne kvinner som var blitt så vant til å bli betraktet at de hadde sluttet å mislike eller like det. Thin, almost wispy hair hung lifelessly down either side of a face that was clean-shaven, pale, and had the serious, almost tired expression Harry had seen on other beautiful women who had become so used to being looked at that they had stopped disliking or like it. Katrine Bratt var kledd i en blå drakt som understreket hennes femininum, men de tykke, svarte strømpene under skjørtekanten og de praktiske støvlettene avkreftet eventuelle mistanker om at hun spilte på det. Katrine Bratt was dressed in a blue suit that emphasized her femininity, but the thick, black stockings under the hem of the skirt and the practical boots dispelled any suspicions that she was playing on it. Кэтрин Брэтт была одета в синий костюм, подчеркивавший ее женственность, но толстые черные чулки под подолом юбки и практичные ботинки развеяли любые подозрения, что она на этом играет. Hun ble stående og lot blikket gli over forsamlingen, som om hun hadde reist seg for å se på dem og ikke omvendt. Harry tippet at hun hadde planlagt både antrekket og denne lille opptredenen på sin første arbeidsdag på Politihuset.

«Katrine har vært fire år ved politikammeret i Bergen hvor hun hovedsakelig jobbet med sedelighet, men også hadde en periode på Volds- og personavsnittet,» fortsatte Hagen som kikket ned på et ark som Harry antok var hennes CV. «Juridikum fra Universitetet i Bergen 1999, Politihøyskolen og nå altså betjent her. Hun har foreløpig ikke barn, men er gift.» She currently has no children, but is married."

Katrine Bratts ene smale øyebryn hevet seg nesten umerkelig, og enten så Hagen dette eller så syntes han selv at den siste biten av informasjon var overflødig og la til: Katrine Bratt's one narrow eyebrow rose almost imperceptibly, and either Hagen saw this or he himself thought that the last piece of information was superfluous and added:

«For de som måtte være interessert i det …» "For those who might be interested in it..."

I den trykkende og megetsigende pausen som fulgte, skjønte Hagen åpenbart at han hadde gjort vondt verre, kremtet hardt to ganger og sa at de som ennå ikke hadde meldt seg på julebordet, måtte gjøre det innen onsdag. In the oppressive and telling pause that followed, Hagen obviously realized that he had made things worse, cleared his throat twice and said that those who had not yet signed up for the Christmas table had to do so by Wednesday.

Det skrapet i stoler og Harry hadde allerede kommet ut i korridoren da han hørte en stemme bak seg:

«Jeg er visst din.» "I must be yours."

Harry snudde seg og så inn i Katrine Bratts ansikt. Harry turned and looked into Katrine Bratt's face. Og lurte på hvor pen hun ville ha vært om hun hadde gått inn for det. And wondered how pretty she would have been if she had gone for it.

«Eller du min,» sa hun og viste en rad jevne tenner uten at smilet nådde øynene. "Or you mine," she said, showing a row of even teeth without the smile reaching her eyes. «Det er vel som man ser det.» Hun snakket bergensk riksmål med en moderat skarring som fikk Harry til å vedde med seg selv at hun var fra Fana eller Kalfaret eller et annet solid borgerlig strøk. "I guess it's as you see it." She spoke Bergen National with a moderate drawl that made Harry bet himself that she was from Fana or Kalfaret or some other solid middle-class area.

Han fortsatte å gå, og hun skyndte seg opp på siden av ham: «Det ser ut som politioverbetjenten har glemt å informere deg.» He continued to walk, and she hurried up to his side, "It seems the Chief Constable forgot to inform you."

Hun sa det med lett overdrevent trykk på alle stavelsene i Gunnar Hagens grad. She said it with slightly exaggerated emphasis on all the syllables in Gunnar Hagen's degree.

«Men du skal altså vise meg rundt og ta deg av meg de neste dagene. Til jeg er oppe og går på egen hånd. Until I'm up and walking on my own. Klarer du det, tror du?»

Harry dro på smilebåndet. Harry pulled the smiley face. Han likte henne så langt, men var selvfølgelig åpen for å skifte mening. Harry var alltid villig til å gi folk en ny sjanse til å havne på svartelista.

«Jeg veit ikke,» sa han og stoppet ved kaffemaskinen. «La oss begynne med denne.»

«Jeg drikker ikke kaffe.»

«Uansett. Den er selvforklarende. Som det meste annet her. Like most things here. Hva tror du om den forsvinningssaken?»

Harry trykket på knotten for «americano» som i dette tilfellet var like amerikansk som norsk fergekaffe.

«Hva med den?» spurte Bratt.

«Tror du hun lever?» Harry prøvde å si det på en tilforlatelig måte, så hun ikke skulle skjønne at det var en test. "Do you think she's alive?" Harry tried to say it in a permissive way so she wouldn't realize it was a test.

«Tror du jeg er dum?» sa hun og så med utilslørt vemmelse på at maskinen harket og spyttet svart i et hvitt plastbeger. «Hørte du ikke politioverbetjenten sa at jeg har jobbet på sedelighet i fire år?» "Didn't you hear the chief constable say that I've been working on morals for four years?"

«Mm,» sa Harry. «Død?»

«Som en sild,» sa Katrine Bratt. "Like a herring," said Katrine Bratt.

Harry løftet det hvite begeret. Han øynet muligheten for at han akkurat hadde fått en kollega han kunne komme til å sette pris på. He saw the possibility that he had just gained a colleague he could come to appreciate.

Da Harry gikk hjemover på ettermiddagen, var snøen borte fra fortau og gater, og de tynne, lette snøfillene som virvlet i lufta ble spist av den våte asfalten med en gang de traff bakken. When Harry walked home in the afternoon, the snow was gone from the sidewalks and streets, and the thin, light snowflakes that swirled in the air were eaten by the wet asphalt as soon as they hit the ground. Han gikk inn i sin faste platebutikk i Akersgata og kjøpte den siste plata til Neil Young selv om han hadde en mistanke om at den stinket. He went into his regular record shop in Akersgata and bought Neil Young's latest record, even though he suspected that it stank.

Da han låste seg inn i leiligheten, merket han at noe var annerledes. Noe med lyden. Eller kanskje det var lukten. Han bråstoppet på terskelen til kjøkkenet. Hele den ene veggen var borte. One entire wall was gone. Det vil si at der det i dag tidlig hadde vært en lys, blomstret tapet og gipsplater, så han nå rustrød murstein, grå mørtel og grågult reisverk med spikerhull i. På gulvet var soppmannens verktøykasse og på kjøkkenbordet en lapp med beskjed om at han ville komme tilbake i morgen. That is to say, where this morning there had been a light, flowered wallpaper and plasterboard, he now saw rust-red brick, gray mortar and grey-yellow brickwork with nail holes in it. On the floor was the mushroom man's toolbox and on the kitchen table a note saying that he would come back tomorrow.

Han gikk inn i stua, satte Neil Young-CD-en i spilleren, tok den deprimert ut igjen etter et kvarter og satte på Ryan Adams. He went into the living room, put the Neil Young CD in the player, dejectedly took it out again after fifteen minutes and put on Ryan Adams. Tanken på en drink kom ingenstedsfra. Harry lukket øynene og stirret på det dansende mønsteret av blod og svart blindhet. Han tenkte på brevet igjen. Den første snøen. The first snow. Toowoomba.

Telefonsignalet skar Ryan Adams «Shakedown On 9th Street» i to.

En kvinnestemme presenterte seg som Oda og sa hun ringte fra redaksjonen til «Bosse» og takket for sist. A woman's voice introduced herself as Oda and said she called "Bosse" from the editorial office and thanked her for the last time. Harry husket henne ikke, men han husket TV-programmet. Det var i vår, og de hadde villet ha ham der for å snakke om seriemordere. It was this spring, and they had wanted him there to talk about serial killers. Siden han var den eneste norske politimannen som hadde vært hos FBI og studert dette spesielt, og i tillegg hadde jaktet på en ekte seriemorder. Og Harry hadde vært dum nok til å si ja. Han hadde fortalt seg selv at han gjorde det for å si noe viktig og noenlunde kvalifisert om mennesker som dreper, ikke for selv å bli sett på landets mest populære talkshow. He had told himself that he was doing it to say something important and somewhat qualified about people who kill, not to be seen on the country's most popular talk show himself. I ettertid var han ikke så sikker på det. Men det var ikke det verste. Det verste var at han hadde tatt en drink før sending. Harry mente bestemt at det bare hadde vært én. Men på sendingen så det ut som han hadde tatt fem. But on the broadcast it looked like he had taken five. Han hadde snakket med klar diksjon, det gjorde han alltid. Men blikket hadde vært sløret, analysen sløv og konklusjonene hadde han aldri rukket å komme til for programlederen hadde måttet få inn en gjest som var nybakt europamester i blomsterdekorasjon. But his vision had been blurry, his analysis dull and he had never been able to reach the conclusions because the presenter had had to bring in a guest who was the newly minted European champion in flower decoration. Harry hadde ikke sagt noe, men kroppsspråket hadde klart vist hva han syntes om blomsterdebatten. Da programlederen med et halvsmil hadde spurt om hva slags forhold en mordetterforsker hadde til norsk blomsterdekorasjon, hadde Harry sagt at kransene i norske begravelser i alle fall holdt høy internasjonal standard. When the presenter had asked with a half-smile what kind of relationship a homicide detective had with Norwegian flower decoration, Harry had said that the wreaths at Norwegian funerals were in any case of a high international standard. Kanskje var det Harrys lett beduggede, nonchalante stil som hadde høstet latteren fra publikum i studio og de fornøyde skulderklappene fra programfolkene etter sending. Perhaps it was Harry's slightly tipsy, nonchalant style that had garnered the laughter from the audience in the studio and the satisfied pats on the shoulders from the presenters after the broadcast. Han hadde «levert varene», sa de. Og han hadde vært med en liten gruppe av dem på Kunstnernes Hus, blitt påspandert og hadde våknet neste dag med en kropp som med hver fiber skrek etter, krevde, måtte ha mer. And he had been with a small group of them at Kunstnernes Hus, had been put on hold and had woken up the next day with a body that with every fiber screamed for, demanded, had to have more. Det var lørdag og han fortsatte å drikke til søndag kveld. Da hadde han sittet på Schrøder Restaurant og ropt på øl mens de blinket med lysene, og Rita, servitrisen, hadde kommet bort til ham og sagt at Harry ville bli nektet igjen om han ikke kom seg ut og helst i seng. Then he had been sitting in the Schrøder Restaurant, shouting for beer while the lights were flashing, and Rita, the waitress, had come up to him and said that Harry would be refused again if he didn't get out and preferably go to bed. Neste morgen hadde Harry stilt på jobb presis klokka åtte. The next morning Harry had turned up for work at exactly eight o'clock. Han hadde vært et ubrukelig stykke politietterforsker som hadde spydd i vasken etter morgenmøtet, klamret seg til kontorstolen, drukket kaffe, røkt og spydd igjen, men denne gang i en dass. He had been a useless piece of police detective who had spat in the sink after the morning meeting, clung to the office chair, drank coffee, smoked and spat again, but this time in a heap. Og det var den siste sprekken, han hadde ikke smakt en dråpe alkohol siden april. And that was the last crack, he hadn't tasted a drop of alcohol since April.

Og nå ville de altså ha ham tilbake på skjermen. And now they wanted him back on the screen.

Kvinnen forklarte at temaet var terrorisme i arabiske land og hva som skal til for å gjøre velutdannede mennesker fra middelklassen til drapsmaskiner. The woman explained that the topic was terrorism in Arab countries and what it takes to turn well-educated, middle-class people into killing machines. Harry avbrøt henne før hun var ferdig:

«Nei.»

«Men vi har så lyst til å ha deg, du er så … så … rock'n'roll!» Hun lo med en begeistring han ikke kunne avgjøre om var ekte eller ikke, men han kjente igjen stemmen hennes nå. Hun hadde vært med på Kunstnernes Hus den kvelden. Hun hadde vært pen på en ung, kjedelig måte, snakket på en ung, kjedelig måte og sett på Harry med glupsk appetitt som om han var en eksotisk matrett hun ikke kunne bestemme seg for om var __for__ eksotisk. She had been pretty in a young, boring way, talked in a young, boring way and looked at Harry with ravenous appetite as if he were some exotic dish she couldn't decide if was too exotic.

«Ring en annen,» sa Harry og la på. "Call someone else," Harry said and hung up. Så lukket han øynene og hørte Ryan Adams spørre «oh, baby, why do I miss you like I do?».

Gutten så opp på den mannen som sto ved siden av ham ved kjøkkenbenken. The boy looked up at the man standing next to him at the kitchen counter. Lyset fra den snødekte hagen skinte i den hårløse huden som var trukket stramt rundt farens massive skalle. The light from the snowy garden shone on the hairless skin pulled tight around his father's massive skull. Mamma hadde sagt at far hadde så stort hode fordi han var så mye hjerne. Han hadde spurt hvorfor hun sa __var__ hjerne og ikke __hadde__ hjerne, og da hadde hun ledd, strøket ham over pannen og sagt at det gjerne var slik med professorer i fysikk. He had asked why she said she was a brain and didn't have a brain, and then she had laughed, stroked his forehead and said that it was often like that with physics professors. Akkurat nå skylte hjernen poteter under springen og puttet dem rett opp i en kasserolle. Right now, the brain rinsed potatoes under the tap and put them straight up in a saucepan.

«Skal du ikke skrelle potetene, far? “Aren't you going to peel the potatoes, father? Mamma pleier …»

«Moren din er ikke her, Jonas. Så da får vi gjøre det på min måte.» So then we get to do it my way.”

Han hadde ikke hevet stemmen, men likevel var det en irritasjon der som fikk Jonas til å krympe seg. He hadn't raised his voice, but still there was an irritation there that made Jonas cringe. Han skjønte aldri helt hva som gjorde far så sint. Og av og til ikke engang __om__ han var sint. And sometimes not even if he was angry.